DGM | Tragic Separation

Frontiers

Italienerne har generelt alltid hatt mer sans for den litt mer intrikate musikken enn den aller enkleste. Det er en av grunnene til at sjangere som glam og sleaze aldri har slått spesielt bra an i støvellandet, men det er derimot et av progrockens største markeder i Europa. Og herifra kommer progmetalbandet DGM, som har holdt det gående i et kvart århundre nå, selv om samtlige orginalmedlemmer for lengst er byttet ut. (DGM står for Diego, Gianfranco & Maurizio – og den siste av de tre sluttet i 2006…) Og selv om det er et helt nytt band nå, så er det heldigvis ikke en besetning som hviler på gamle laurbær som ble innkassert i gullperioden – for DGMs gullperiode er .

«Tragic Separation» er bandets tiende studioskive, og de siste årene har de omsider begynt å få velfortjent oppmerksomhet også nord for Alpene. Mange registrerte at det var særdeles bra instrumentering og låtskriving på fjorårets Sweet Oblivion-prosjekt, hvor ex-Queensrÿche-vokalist Geoff Tate fikk lov til å synge på den beste skiva han hadde bidratt på siden 90-tallet, og den skiva var hovedskapelig skrevet, fremført og produsert av to musikere fra DGMs kjerne – gitarist Simone Mularoni og keyboardist Emanuele Casali. Nysgjerrigheten var dermed vekket for neste utgivelse fra DGM.

Og romerne går rett i strupen på lytteren fra første låt, og slenger skivas trumfess på deg med en gang. Den nesten åtte minutter lange «Flesh And Blood» vil garantert få mange fans av band som Dream Theater og Symphony X til å sette seg opp med et rykk og spisse ørene, for her får vi alt det beste som sjangeren har å by på – ypperlige musikere som spiller en intrikat og steintøff låt med halsbrekkende instrumentalakrobatikk, og som likevel har gode melodier og et sterkt refreng. Men det er på ingen måte bare progmetal her – andrelåta «Surrender» er såpass melodiøs og fengende at det kan minne om et Journey på steroider. Og gudbedre for et gitarspill Mularoni leverer her – det er lenge siden jeg har hørt noen musiker som høres så sulten ut! Soloen på «Surrender» vil gi deg hakeslipp.

Midtveis kommer skivas andre store høydepunkt og lengste spor, det majestetiske tittelsporet med sin stemningsfulle intro med fiolin og piano som faktisk pisket frem gåsehuden på undertegnede ved første gjennomhøring. Og her må vi også hylle vokalist Marco Basile, som har en sterk stemme og gjør en strålende innsats fra første til siste låt. (Eller til nest siste låt, siden den siste er en kort instrumental.)

DGM finner på ingen måte opp hjulet på nytt her, men det er bunnsolid levert på alle måter. Knallbra låter med krystallklar produksjon fremført av eminente musikere – hva mer kan man be om? Og er du fan av progmetal og band som nevnte Dream Theater, Seventh Wonder, Circus Maximus eller Symphony X, så skyter du deg sjøl i foten om du ikke sjekker ut DGM. (Tenker vi kjører intervju med Mularoni i neste nummer!)

5/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato 09.oktober 2020