Etter rundt 15 år med intens aktivitet og like mange skiver fordelt på solokarriere, Steve Vai og Strapping Young Lad, annonserte Devin Townsend i 2006 at han hadde fått nok av musikerlivet og ville ta det med ro i tiden fremover. Men det varte ikke mange år før han var tilbake for fullt, ikke med èn soloskive, men med hele fire. «Ki» og «Addicted» kom i 2009, og i 2011 står «Deconstruction» og «Ghost» for tur. Vi tok en prat med den kanadiske duracellkaninen Townsend på bakrommet på Betong i Oslo da han var på besøk i mars.
Tekst & foto: Geir Amundsen
Sidekick: Terje Embla
Livefotos: Susanne Fausken
– Det føles ikke lenge siden at du oppløste begge banda dine og annonserte at du ikke lenger ville turnere, spille konserter eller gjøre intervjuer mer. Men her sitter du, i Norge, og gjør et intervju bare et par timer før du skal holde konsert. Med flere nye soloskiver på gang. Hva skjedde?
– Jeg slutta å røyke dop, hovedsakelig. Min måte å skrive låter på reflekterer ofte min sinnsstemning på den tiden, men hvis du blander inn unaturlige stimulanser i sinnstemninga, som kokain eller alkohol eller tjall, så blir hele din emosjonelle utvikling reflektert gjennom paranoia. Man ser ikke nødvendigvis hva som egentlig skjer i livet ditt, du ser heller alt metaforisk. Mine samtaler med både mine nærmeste og musikerne ble gjennomsyret av mistanker, jeg hørte ikke på hva som egentlig ble sagt og gjort, jeg prøvde bare å finne den egentlige meningen under overflaten. Jeg begynte å skrive om dette, og traff vel egentlig veggen, jeg ble helt utbrent og hadde ingen glede av dette lenger. Samtidig ble min kone gravid, og det fikk meg til å konkludere med at det var på tide med en endring i livsførselen. Men etter å ha vært borte fra musikken i et par år, innså jeg at jeg faktisk både savnet og elsket det.
– Så det er en helt annen opplevelse for deg nå?
– Ja, definitivt, for nå går jeg ikke rundt med angst lenger. Og jeg styrer mitt eget liv. Det kommer sikkert alltid til å være enkelte folk som mener at Strapping Young Lad var deres band, og at jeg gjorde en blodig fornærmelse mot dem personlig da jeg oppløste bandet. Men de glemmer at det var mitt band, og jeg oppløste det fordi det var på tide for meg å gå videre. Jeg hadde litt dårlig samvittighet først, men så innså jeg at SYL var min kreasjon, det er min verden og det er jeg som styrer den.Og jeg er veldig fornøyd med hvor jeg nå befinner meg i livet.
– Ja, du virker mye gladere og mer avslappa nå enn da jeg så deg sist gang, i 2002-03 med Strapping Young Lad. Humoren var fortsatt der, men du var mye mer aggressiv da.
– Ja, og noen av fansen sier at de virkelig savner den delen av meg. Men det var vondt for meg! Og når folk da ikke bryr seg om det, vil jeg ikke ha dem i livet mitt lenger. Jeg fikser ikke folk som vil være martyrer. Jeg vil bare lage god musikk, og jeg vil gjøre folk glade med musikken min. Og det beste er da å gjøre det fra hjertet, det som føles riktig for meg.
– Å ikke prøve å være noen som du ikke er, eller som du ikke lenger er?
– Nettopp. Og jeg har lenge vært nødt til å rettferdiggjøre dette ovenfor fans og medmusikere. Men ikke nå lenger. Gjør det som du vil gjøre, eller ikke gjør det i det hele tatt. Og hvis noen har et problem med det, så er det deres problem, ikke mitt.
– Det virker som om fansen din har fulgt deg likevel.
– Ja. Det er enkelte kranglefanter, men hvis noen ikke vil utvikle seg, hvis noen insisterer på å stå på stedet hvil, så er det ikke noe poeng i å prøve å overtale dem. Det er bare bortkastet energi.
– Og det virker som om du ikke vil holde deg til bare èn type musikk heller? Jeg hørte på «Ghost» for første gang i dag, og den er vel så langt unna Strapping Young Lad som det er mulig å komme, nærmest ambience/New Age-musikk til tider…
– Du har ikke hørt «Deconstruction» enda?
– Ikke enda, jeg fikk begge skivene tidligere idag av plateselskapet.
– Ok. Nei, de to skivene er ytterpunktene, og det er antagelig «Ghost» som kommer til å sjokkere folk, for den er veldig fredfylt og tilbakelent. Men den kommer ut samtidig med «Deconstruction», og jeg tror kombinasjonen av de to skivene vil bli effektiv.
– Hvorfor gir du ut to separate skiver samtidig? Hvorfor ikke en i fjor og en nå?
– Fordi jeg tror at begge disse skivene utgitt på egen hånd vil gi feil inntrykk av meg som artist pr i dag. Gir jeg ut bare «Deconstruction», så vil folk tenke ‘Ah, han er tilbake i det sporet’ , og gir jeg ut bare «Ghost» , vil folk gå ‘Hva i helvete???’ Men sammen gir de et noenlunde komplett bilde av Devin Townsend.
– Og de er såpass forskjellige at de ville ikke fungert som et dobbeltalbum heller…
– Herregud, nei!
– Du startet denne quadrologien i 2009 med «Ki»…hva pokker er en Ki, forresten?
– Øh, det betyr livskraft på japansk eller noe sånt…jeg burde vel vite det! Men jo, jeg ville gi ut disse fire skivene for å vise hva jeg er kapabel til å gjøre. Ikke alt jeg er kapabel til, men fire virkelig ulike sider av meg selv. Og det bør være soleklart at jeg gjør nøyaktig det jeg selv føler for!
– Det er fire veldig ulike skiver, og det virker som om du skriver ut ifra din egen livssituasjon og sinnstilstand.
– Ja, fullstendig.
– Så hvordan var det å lage så ulik musikk simultant?
– De ble skrevet cirka samtidig ja, men de er spilt inn hver for seg, så sånn sett var det ikke vanskelig å fokusere.
– I den rekkefølgen?
– Nei, jeg spilte inn «Ghost» før «Deconstruction», for jeg visste at etter sistnevnte kom jeg ikke til å være i særlig avslappet humør, haha. Folk påstår at jeg må være lettere schizofren for å lage så mye forskjellig musikk, men jeg vil heller snu det og påstå at de som kun klarer å lage en type musikk er forferdelig kjedelige. Det høres kanskje arrogant ut, og jeg mener det ikke sånn, men jeg tenker litt ‘Er det virkelig musikere som ikke har behov for å variere?’
– Som for eksempel AC/DC som har kjørt nøyaktig samme stilen i 35 år?
– Ja, akkurat…hvordan gidder de?
– Kanskje fordi de fortsatt fyller stadioner verden over?
– Flott for dem, men jeg lurer litt på om det er slik at hver gang Angus Young plukker opp en gitar, så er det utelukkende AC/DC-riff han spiller?? Jeg er rett og slett litt misunnelig! For når jeg setter meg ned med gitaren, er det forskjellige greier som kommer ut.
– De kan umulig være så interessert i musikk generelt…
– Ja, jeg tror det er grunnen. Jeg er en enorm musikkfan, jeg er interessert i å utforske forskjellige følelser og stemninger, og man må jo ha ulik musikk for å illustrere de uklike stemningene, gir ikke det mening? Men jo, det resulterer i masse jobb, og masse utgivelser, som er potensielt forvirrende for lytterne. Men jeg lager ikke musikk med et mål om å ikke forvirre folk heller! Men de fleste skjønner hva som driver meg når de har hørt noen av mine skiver.
– Alle liker noe av musikken din, men færre liker alt du har utgitt.
– Helt riktig! Og jeg forventer ikke at noen skal like absolutt alt jeg har utgitt. Men sålenge det kommer fra hjertet, er jeg fornøyd selv. Det er ærlig musikk.
– Ja, alle soloskivene dine virker veldig ærlige. Jeg fikk ikke samme inntrykk av de siste Strapping Young Lad-skivene…?
– Ja, jeg følte selv at jeg spredte meg for tynt mot slutten av SYL-perioden, og noen argumenterte med at ‘Ja, spre deg tynt da, det funker!’, men det ble helt feil for min del. Og det var mitt band, jeg skreiv 95% av musikken der, men jeg skreiv detfolk forventet.
– Du lagde låter for fansens del, ikke for din egen del?
– Ja, og da syntes jeg selv at det ble kjedelig. Da var ikke hjertet mitt i det lenger. Og da var det like greit å lukke boka og begynne på en ny.
– Er det noen som helst forskjell på Devin Townsend Band og Devin Townsend Project og Devin Townsend solo og Devin Townsend Orchestra og Devin Townsend Experience og…
– Forskjellige logoer! Jeg hadde vel hele tiden peila meg inn på å bli soloartist, men tok det litt trinnvis med å kalle det Band eller Project…jeg vet ikke helt! Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg har hatt en gjennomtenkt plan bak det jeg har gjort hittil, men generelt har jeg bare gjort det jeg har følt for der og da, og hvis noe av det virker teit i ettertid, så får jeg heller stå for det.
– Har du gitt ut noen skiver som du ikke liker selv lenger?
– Å ja da.
– Som «Physicist» fra 2000?
– Ja, jeg er ikke spesielt glad i den. Spesielt produksjonen ødelegger den skiva. Men den var vel det beste jeg kunne gjøre der og da, med det budsjettet og den sinnsstemningen jeg var i da. Og den er et greit portrett av hvor jeg var da.
– Hvordan er det å høre på dine gamle skiver? Som i bla i gamle dagbøker?
– Jeg registrerer at jeg tidligere brukte veldig mye ordene ‘jeg’ og ‘meg’. Jeg var veldig selvsentrert, men nå som jeg har blitt nykter og fått en baby, så synes jeg ikke lenger at jeg selv er så interessant å fokusere på. Nå er det mer ‘de’ og ‘oss’, merker jeg.
– Du synes ikke det er vanskelig å fremføre de gamle låtene på scenen pr idag, nå som du har et helt annet fokus?
– Jo, enkelte låter har jeg ikke lyst til å fremføre lenger, enkelte låter synes jeg er litt småpinlige nå. Men sånn er det vel med alle? Jeg vedder på at om ti år kommer jeg til å se tilbake på det jeg holder på med nå og tenke ‘Herregud så teit!’
Men jeg er ihvertfall ikke redd for å prøve og for å mislykkes. Det verste som kan skje er at det er pinlig i ettertid!
– Plateselskapet forteller at disse nye skivene er konseptskiver? Arbeidstittelen var vel «Deconstruction Of A Cheeseburger»???
– Ja, det starter med «Ki», som er et oppgjør med dopet som hadde preget meg frem til da. Den tar for seg selvkontroll og avholdenhet, mens «Addicted» var mer en feiring av den avholdenheten, av å endelig ha kastet av seg lenkene. Mens den nye «Deconstruction» handler om en kar…ikke meg, men en kar veldig lik meg selv…som går til Helvete, og hans tanker rundt Gud og Satan. Og han innser at Helvete er noe han har skapt selv, og Satan er egentlig ham selv, en Satan som han kommer godt overens med. Det kan du se som en metafor for å være redd for krefter i deg selv på en måte. Han går igjennom alle disse meta-prosessene, som vantro og kaos, og han får se menneskehetens virkelige ansikt. Og det er en cheeseburger. Og han blir oppgitt over å ha prøvd å løse alle disse kompliserte ligningene for å finne svaret, han måtte dra til Helvete og tilbake, og så var det så enkelt? Han bestemmer seg for å dra og spille akustisk musikk med vennene siden istedet. Og det er hva «Ghost»handler om.
– Så de er sammenhengende?
– Javisst! Siste låta på «Deconstruction» heter «Poltergeist» og sier at du må drepe spøkelset, ødelegge det, eliminere din fortid, tilgi deg selv. Mens siste låt på «Ghost» sier at du kan like gjerne omfavne din fortid, aksepter den, for den kommer ikke til å endre seg, Til slutt går den tilbake til «Ki», og det ender opp nøytralt. Det er ingen store viktige åpenbaringer her, det kan likegjerne kalles artistisk masturbering, haha! Jeg gjør dette for å tilfredsstille meg selv, og ingen andre. Skal man først ta’n helt ut, så kjør på, sleng på et orkester oppå toppen der også…
– Orkestere og kor og en haug med gjesteartister…du har til og med en nordmann med?
– Ja, Ihsahn fra Emperor er med på en låt, «Juular». Det han har gjort de siste årene spesielt synes jeg er veldig bra.
(Her setter Devin på en CD med nevnte låt, og vi blir sittende og lytte i stillhet noen minutter. Mektige saker.)
– Jøssenamn! Dette burde jo nesten heller fremføres fra en operahusscene med fullt orkester og kor!
– Ja, det hadde vært knakende moro å få fremført dette med full produksjon og alle gjestevokalistene, men det lar seg neppe gjøre hverken praktisk eller rent økonomisk. Tanken var å gjøre dette veldig teatralsk, men med tung og rocka musikk, og når dette kommer ut samtidig med «Ghost», vil nok mange bli vippa av pinnen!
– Du fremstår jo ellers ikke som noen black metal-fyr…
– Nei, jeg er jo ikke det, men jeg liker veldig mye av elementene fra black metal, noen av kordene, energien og den nærmest Wagnerske stemningen. Men ellers er det miljøet så langt unna det jeg står for at i en periode styrte jeg unna låter i moll fordi jeg ikke ville at det skulle høre black metal ut! Men så innså jeg at klassiske komponister har lagd musikk i moll i århundrer. Walt Disney har låter i moll! Så jeg lagde en haug av moll-låter og fikk Ihsahn til å synge på en av de. Så det er definitivt elementer der av black metal eller death metal eller prog metal eller hva enn du vil kalle det. Men det høres samtidig ganske festlig ut!
– Hva med Ziltoid? Romvesenet Ziltoid fra skiva «Ziltoid the Omniscient» var tydeligvis en kanal for dine egne tanker og meninger?
– Ja, han sier det rett ut, det er kanskje jeg for fintfølende til å gjøre, så det er godt å ha et alter ego talerør! Det hadde vært fint, igjen, å sitte her å si at jeg har hattt en plan med dette hele tiden, men jeg har det bare gøy og kødder rundt. Folk spør meg hvorfor jeg lager en dukke/tegneseriefigur, og jeg svarer ‘fordi jeg hadde lyst…’, og de spør ‘Øh ja, men hvorfor?’ og jeg har ikke noe bedre svar. Er det ikke gøy da? Jeg er litt lei av å måtte prøve og rasjonalisere alle disse tøysete spontane påfunnene mine, haha!
– Det sies at det kommer en Ziltoid 2 snart og?
– Ja, jeg jobber litt med det.
– Hva sysler han med nå? Fortsatt på jakt etter den ultimate koppen med kaffe?
– Han har begynt å meditere! Og innser at han er alt i universet og kan gjøre hva som helst.
– Så det er ditt neste prosjekt?
– Nei, neste prosjekt er å lage terrasse i bakhagen min! Jeg holder på med et par prosjekter simultant nå, men jeg har et bassgitarprosjekt jeg har lyst å gjøre noe med. Jeg elsker å spille bass.
– Det ryktes også om et «Ghost 2» i løpet av året? Er det en utvidelse av serien
– Ja, jeg hadde så mange låter skrevet til «Ghost» at jeg har lyst til å få gitt ut de resterende også.
– Hvorfor ikke bare gi den ut som et dobbeltalbum?
– Fordi halvparten av låtene er elendige! Neida, låtene på «Ghost 2» er bra de og, men kanskje ikke så bra som de på eneren…
– Flott, der har vi overskrifta på intervjuet!
– Haha, neida, jeg skal ikke lyve på meg at de er like bra, men de er mørkere, og passer kanskje ikke inn sammen med de lysere låtene på «Ghost». Jeg vil heller fokusere på låtene på «Ghost».
– Har du brukt forskjellige musikere på disse fire skivene?
– Ja. Helt bevisst. For å få frem ulike farger og stemninger. Og jeg unngikk også bevisst å bruke Gene (Hoglan) og Byron (Stroud) på trommer og bass på «Deconstruction» for at folk ikke skulle sammenligne det med Strapping Young Lad.
– Hvem spiller i bandet ditt i kveld? – En fyr som heter Dave. Og en fyr som heter Brian. Og en som heter Ryan…
– De som spilte i Devin Townsend Band?
– Ja, riktig, kule trivelige karer jeg kommer godt overens med, som får jobben gjort.
– Anneke von Giersbergen fra The Gathering er med på «Addicted». Hvordan kom det i stand?
– Hun sendte meg en versjon hun hadde lagd av «Hyperdrive» fra Ziltoid-skiva, og jeg syntes den låt bedre enn min versjon, så jeg inviterte henne over til Vancouver , hvor vi endte opp med å spille den inn på nytt. Det passet bra, for jeg var på utkikk etter en kvinnelig vokalist til det prosjektet uansett. Himmelsendt.
– Vi gleder oss til skivene kommer ut i juni, og håper det ikke går 16 år til neste gang du besøker Norge!
– 16 år? Er det så jævli lenge?
– Ja, og da var det som gitarist i The Wildhearts…og før det som vokalist for Steve Vai.
– Greit! Når det ligger an til å bli bortimot utsolgt her i kveld, samme kveld som Kyuss spiller nede i sentrum, så har jeg tydeligvis noe her å gjøre!
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2011