Descendents – gir endelig ut sitt tapte album

Bill Stevenson er en av de største navnene i punkens verden og han har vært en viktig brikke i band som Descendents og Black Flag – både som trommis, låtskriver og produsent. Descendents er nå ute med sitt «tapte» album fra bandets første år, og vi var selvfølgelig på plass for å få siste nytt fra mannen selv.

Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Edward Collen

– Dere har en ny skive ute nå i albumet «9th & Walnut», hvordan er følelsene rundt utgivelsen nå som den endelig er ute?
– Det har vært gøy å ta en lang spasertur tilbake i historien til bandet. Det har brakt opp igjen så mange kule minner fra tiden da vi startet bandet og knapt nok kunne spille instrumentene våre, eller kjente hverandre i gruppa. Alt var nytt for oss – vi måtte lære oss å skrive sanger, være i studio, arrangere konserter og alle tingene som kommer med det å være et band. Sangene på dette albumet bringer tilbake minner fra den perioden i livene våre. Vi lærte oss rett og slett å være Descendents.
– Hvordan har skiva blitt mottatt så langt?
– Ut fra det jeg har fått med meg så har mottakelsen vært overraskende bra. Det vil si utrolig bra, haha. Dette albumet består av de aller første sangene vi skrev sammen som band og spilte sammen på konsertene våre. Det å gi dem ut nå så lenge etterpå var spennende på den måten at vi visste ikke om folk ville ta imot låtene vi skrev da vi var så unge på en seriøs måte, men det har de så absolutt blitt. Albumet og låtene tar oss i bandet med tilbake til en enklere tid og kanskje det samme gjelder for dem som hører på albumet. Det gjør meg veldig glad at det virker som folk der ute finner mye glede i å høre på albumet.
– Jeg har hørt på det gjentatte ganger allerede, og jeg må bare si at jeg synes det er et knakende godt album, et som så absolutt hører hjemme ute blant fansen og ikke bare nedstøvet i et studio.
– Det er en lettelse å høre deg si det. Det som er morsomt er at for eksempel i Frank Navetta sitt tilfelle, så skrev han noen av disse låtene da han bare var fjorten år! De fleste skrev han da han var rundt seksten år, men som sagt så er en del av låtene fra da han bare var en liten guttunge. Tony Lombardo var den andre som skrev låter på albumet, men han var litt eldre enn oss andre, så jeg var ikke så overrasket over at han bidro med låter til skiva. Personlig visste jeg ikke hvordan jeg skrev sanger på den tiden, så jeg har ikke skrevet noen av låtene på «9th & Walnut». Milo Aukerman skrev heller ikke noe på dette albumet, så det er Frank og Tony sine sanger.
– Det som slår meg når jeg lytter til albumet er at selv om sangene ble skrevet for lenge siden har de den klassiske Descendents-sounden. Men låtene føles samtidig friske og nye ut. Lyden er veldig bra, og albumet føles moderne. Hva er hemmeligheten bak den opplevelsen av albumet?
– For meg så handler det mest om at når den besetningen spiller sammen, så høres det automatisk ut som «Milo Goes to College». Men hvis deg selv og andre som lytter til albumet føler at sounden føles frisk og moderne, så er det veldig interessant for meg som produsent av albumet. Personlig føler jeg sounden vår er LA-punk fra slutten av 70-tallet, som jo er hvor vi kommer fra som band. Når det er sagt så har jeg alltid hatt problemer med å vurdere mine egne verk som produsent og lydteknikker. Jeg er rask til å gi meninger om andres arbeid, haha.
– Hele historien rundt «9th & Walnut» er fascinerende og interessant, med tanke på at låtene på albumet er de første låtene dere skrev sammen og spilte sammen som band, og at det har tatt så lang tid å gi dem ut på album. Når og hvordan fant dere plutselig ut at det var på tide å samle sammen låtene på et album?
– Okay, det første alle må vite er at disse sangene er de aller første vi skrev sammen og spilte sammen som Descendents. På vårt første album «Milo Goes to College» som kom ut i 1982 var det to låter som også ble skrevet i samme periode som disse låtene, og det er «Parents» og «Statue of Liberty». De to var blant de aller første femten sangene vi skrev sammen. Resten av de femten sangene er de som er på «9th & Walnut», og grunnen til at det ble sånn var at når vi hadde lært oss å spille skikkelig og virkelig hadde blitt gode på instrumentene våre var vi møkk lei de låtene. Vi følte at vi kunne skrive bedre låter og valgte derfor å legge bort sangene og begynne å skrive nytt materiale. Det vi så skrev ble låtene som utgjorde EP-en «Fat» og albumet «Milo Goes to College» – i tillegg til de to jeg nevnte som fikk plass på debutalbumet vårt. Mange år senere mens vi spilte inn albumet «Everything Sucks» i 1996, fikk vi hanket inn Frank og Tony til å spille på et par av låtene – som til da hadde sluttet i bandet. Vi var samlet i studioet mitt «The Blasting Room» i Fort Collins og plutselig spør Tony meg hvorfor vi aldri ga ut de første låtene våre. Det ga jo mening fordi jeg hadde mitt egent studio og låtene var jo der. Det skulle ta oss noen år til før vi begynte på jobben med å spille dem inn. I 2002 møttes vi alle i studioet mitt for å begynne innspillingen og alle bodde hjemme hos meg mens vi holdt på, så vi hadde det utrolig gøy sammen. Problemet i 2002 var at vokalisten vår Milo var opptatt med å være vitenskapsmann og hadde fulltidsjobb, så han hadde ikke tid til å legge på vokalen. Han elsket jobben sin som vitenskapsmann, og det er begrenset hva musikk kan gjøre for deg når du har en hjerne som det Milo har. Uansett, så var vi andre ferdige med å spille inn det vi skulle, men prosjektet ble lagt på is igjen i påvente av at Milo kunne fullføre vokalen på albumet. Det som faktisk gjorde at vi fikk ferdigstilt platen var Covid. Når Milo kom tilbake til bandet i 2010 ble vi så opptatt av å spille inn nye låter og turnere at vi faktisk ikke hadde tid til å fokusere på det vi hadde liggende. Men når Covid traff, så kunne vi ikke turnere eller noen ting, og da ringte Milo meg og ba meg sende over det vi hadde spilt inn, så kunne han få lagt på vokalen. Det siste året har han gjort ferdig vokalen, og jeg har produsert og mikset albumet. Så nå er det endelig ute, etter en lang reise og mange år. Det eneste triste er at Frank Navetta gikk bort i 2008 og fikk ikke se plata ferdigstilt.
– Tekstene har alltid vært en viktig del av musikken til Descendents, så jeg lurer jo litt på hvordan tekstene på platen passer til hvor dere er som band i dag? De ble jo skrevet for en haug med år siden da dere var veldig unge.
– Jeg tror ikke noen er den samme når de er femtiseks år gammel som da de var seksten. Tekstene ble skrevet for lenge siden som du sier, men det gjør ikke noe i min mening. Vi gjorde ikke noen endringer på noen av låtene for å prøve å oppdatere dem til hvem vi er som band i dag, og de står som et testament på hvem Descendents var tilbake i 1979. For min egen del som trommis, så er jeg en mye bedre og mer teknisk nå enn jeg var da, men jeg spilte inn trommene som jeg ville gjort da jeg var seksten år – uten å legge på mye greier her og der.
– Når det gjelder sounden og hvordan dere spiller, så har alltid alle instrumentene vært i fokus i musikken deres. Man kan virkelig høre alle og det liker jeg godt. Hvordan jobber dere for å få til den biten?
– Vi har alltid gjort vårt beste for å høre alle instrumentene i musikken vår, høre melodiene i alle instrumentene og i Descendents har vi alltid sagt at vi er fire karer med balltre. Det betyr helt enkelt at ingen er i bakgrunnen og alle skal høres. I mange band bli for eksempel bassen lagt i bakgrunnen og bare er der, mens i vårt band er alle instrumentene like og alle skal løftes fram. Vi var påvirket av band som The Alley Cats og Generation X, der bassen var veldig fremtredende i musikken. Bassisten vår Tony skrev sangen «Nightage» om The Alley Cats og den handler om Dianne Chai, om at han ønsker han kunne spille bass som henne, mens han samtidig er forelsket i henne, haha. Den har en dobbel mening.
– Når man jobber med et album og er midt i en prosess så er det kanskje vanskelig å se historiene rundt dette man holder på med, men jeg kan tenke meg at siden det er mange år siden dere skrev disse låtene, så er det gjerne en del morsomme historier som dukker opp og som er knyttet til noen av sangene?
– Ja, det er nok sant, men noen sanger har nok bedre historier knyttet til seg enn andre. Jeg husker at mange av låtene på albumet hadde Frank Navetta skrevet før vi i det hele tatt hadde startet bandet og de handlet om ting som var viktige for han på den tiden. Ut fra det jeg husker så var den aller første låten vi skrev «You Make Me Sick», så kom vel «Tired of Being Tired» tror jeg, så du kan se hvor landet lå med tanke på tekster.
– På albumet har dere inkludert den aller første singelen dere ga ut, «Ride The Wild/It’s a Hectic World». Jeg vet at Milo Aukerman ikke sang på den originale utgivelsen fra 1979. Er derfor dere har spilt de to sangene inn på nytt – for å få Milos vokal på de?
– Egentlig ikke. Jeg tror at grunnen vi tok dem med var bare å ha dem inkludert i denne samlingen av de aller første sangene vi skrev sammen. Når vi ga ut den singelen kunne vi knapt nok spille instrumentene våre og lyden er helt merkelig. Den hørtes egentlig ikke ut som Descendents, så vi ønsket å få de to låtene fra singelen til å passe inn med hvordan vi egentlig høres ut, hvis du skjønner? Det var vår aller første utgivelse, men den hørtes ikke ut som Descendents.

– Hvordan reagerte Karl Alvarez og Stephen Egerton, som spiller i bandet i dag, på at dere skulle gjøre ferdig og gi ut en plate med de som spilte i bandet før dem? Syntes de det var greit, eller var de irriterte over at du og Milo ønsket å bruke tid på dette og ikke på å skrive ny musikk?
– De elsket det. De elsket og var fans av Descendents før de ble med i bandet i 1986, så de syntes dette var kjempegøy. Alle er venner og vi er som en stor familie. De var faktisk med i studio mens vi holdt på med innspillingen i 2002, så de var til stede, og kom med tips og råd mens vi holdt på.
– Jeg har også forstått det sånn at dere faktisk jobber med et helt nytt studioalbum også, stemmer det?
– Ja, og vi har vel spilt inn rundt femten sanger allerede. Som vanlig er det jeg som ikke har gjort ferdig mine låter. Jeg er alltid den siste som kommer med mine bidrag og det er helt fryktelig, haha. Jeg har holdt på med dette i over førti år nå og det har alltid vært sånn. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er alltid usikker på meg selv og på om det jeg skriver er bra nok. Jeg er ganske kritisk mot meg selv, så ting tar litt lengre tid med meg.
– Kan du si noe om når vi vil se den nye skiva utgitt?
– Jeg håper og tror at jeg vil få gjort ferdig mine sanger i løpet av neste år, så kanskje i slutten av 2022 eller i 2023. Vi skal turnere en del framover, så jeg får nok ikke så mye tid til å skrive nå i høst. Vi kommer faktisk til Europa sommeren 2022, så det blir bra. Følg med for oppdateringer på Facebooksiden vår når det gjelder hvor og når vi skal spille der.
– Noen av sangene på «9th & Walnut» ble jo skrevet før Milo Aukerman ble med i bandet i 1980, så jeg lurer på om han kjente til sangene før dere begynte på dette prosjektet i 2002?
– Åjada det gjorde han. Vi spilte enda sikkert ti av sangene på konsertene våre og på øvinger når han ble med i 1980, men resten av dem hadde han ikke sunget på før. Jeg vet han hadde hørt dem, men som sagt ikke framført dem med Descendents. Så han hadde sunget flesteparten av låtene før, ja.
– Platen har jo tittelen «9th & Walnut» som er et spesielt navn på en plate. Kan du fortelle litt hva som ligger bak den tittelen?
– Frank og jeg var bare femten på dette tidspunktet, så vi hadde ikke engang lappen eller bil. Storesøsknene til Frank hadde et hus i Long Beach, og Frank spilte i et band med søsknene som het The Pagan Babies. De øvde og spilte sammen i garasjen til det huset i Long Beach, California som lå på adressen 9th & Walnut. Det var der i den garasjen vi begynte å spille sammen som Descendents og vi fikk bruke The Pagan Babies sitt utstyr når vi øvde og spilte konserter helt i starten. Når vi var ferdige på skolen på fredager, brukte foreldrene våre å kjøre oss dit til 9th & Walnut for å øve hele helgen. Det var der vi lærte å spille de første sangene vi skrev, og det var der vi spilte for et publikum for første gang, på en fest i huset der de bodde. Så alt handlet om 9th & Walnut for oss i begynnelsen, og derfor virket det som en passende tittel på albumet.
– Du har jo som nevnt produsert albumet selv og har vært en svært aktiv produsent i mange år nå. Når begynte du å interessere deg for å produsere band? Jeg vet at du var med å produsere albumet «My War» av Black Flag i 1984 – som du også spilte trommer for i mange år, så var det din første smak av det å produsere?
– Det i min natur å ta kontroll over ting jeg holder på med, og jeg ønsket å lære mer om det å sitte bak spakene. Jeg har alltid vært fascinert av lyd og musikk. Jeg kan huske at jeg som liten gutt i fem-seksårs alderen pleide å analysere musikk jeg hørte på plater. Jeg brøt ned musikken jeg hørte til ulike deler og jeg kunne bruke tid på å forstå hvordan instrumentene og musikken hang sammen. Til og med barnesanger pleide jeg å bryte ned i små deler for å forstå mest mulig av hva jeg faktisk hørte. Når det gjelder Black Flag og «My War», så er nok det første gang jeg var med som en slags produsent ja, men det var Spot og Greg Ginn som gjorde mesteparten. Greg Ginn tok en del avgjørelser rundt hvordan han ville at «My War» skulle høres ut og var veldig involvert. Det samme gjaldt for alle de andre Black Flag-albumene jeg spilte på og produserte. Jeg var med ja, men det var Greg Ginn som var sjefen.
– Å være i kontrollrommet med legendariske Black Flag og Greg Ginn må ha vært veldig lærerikt for deg som ung musiker og produsent. Du står oppført som med-produsent på en haug med Black Flag-album og på de fleste Descendents-album, der du også står oppført som eneste produsent på albumet «Enjoy!» fra 1986. Husker du det aller første albumet du produserte helt selv?
– Hm, det er et godt spørsmål og det kan nok stemme at det var på «Enjoy!». Jeg har egentlig alltid hatt folk med meg i studio, som for eksempel lydteknikere, og den enste kvalifikasjonen du trenger for å bli produsent er å ha baller nok til å kalle deg en, haha.

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2021