Depeche Mode | Spirit

Columbia

Det er fire år siden sist vi hørte noe fra de melankolske elektropop-pionerene, men nå er Depeche Mode altså ute med sin 14. fullengder – og de er mer politiske enn noensinne. Her er det flere tekster som vitner om frustrasjon over dagens samfunn og en undring over hvor verden er på vei. Musikalsk er dette også det beste de har levert siden «Ultra» i 1997. «Spirit» er dessuten deres første plate med produsent James Ford, som blant annet har jobbet med Arctic Monkeys.

De åpner friskt med albumets sterkeste låt «Going Backwards», med det dertil tydeligste budskapet. Her får vi servert strofer som «We’re going backwards, Armed with new technology, Going backwards, To a caveman mentality» og «We can track it all with satellites, See it all in plain sight, Watch men die in real time, But we have nothing inside, We feel nothing inside».

Dernest følger de opp med første singel og smakebit fra plata, med den selvforklarende tittelen «Where’s The Revolution», hvor vi blir utfordret til ikke å finne oss i alt som skjer rundt oss i verden, og blir minnet på at vi ikke må la frykten fordumme oss. Disse følges opp av balladen «The Worst Crime», og «Scum» med anklagen «Hey scum, hey scum, What have you ever done for anyone, Hey scum, hey scum, What are you going to do when karma comes… Pull the trigger». Mon tro hvem de sikter til her…

To godlåter følger på rappen; «You Move» med sin fiffige kontrast mellom basstoner og lystig synth, samt «Cover Me» som starter relativt nedstrippet med Dave Gahans særegne vokal, hvor temaet nå er penset over til gjengangeren kjærlighetssorgen, og ender opp i en synth som sender meg tilbake i tid og får meg til å tenke på Jan Hammer og Miami Vice.

På «Eternal» har Martin Gore fått slippe til bak mikrofonen, i et noe dramatisk uttrykk – det høres nesten ut som vi er midt i en musikal. Ikke akkurat skivas høydepunkt, ergo er det helt greit at dette er albumets korteste spor. Det tar seg opp igjen med «Poison Heart», som minner meg litt om en tidligere Depeche Mode-låt, uten at jeg kommer på hvilken. For det skal den ha denne skiva: Den høres veldig ut som Depeche Mode.

«So Much Love» er en mørk låt, med et noe lystigere budskap; «There’s a fire in my veins, The desire causes pain, I will say it again, There is so much love in me». «Poorman» derimot hadde nok verden klart seg fint uten – en kjedelig affære. De henter seg heldigvis inn igjen med den melodiøse «No More (This Is The Last Time)». Albumet rundes av med den rolige «Fail», med Martin Gore på vokal igjen, også denne noe teatralsk, men den flørter tidvis litt med trip-hop-sjangeren.

«Spirit» er ikke noen revolusjonerende plate, og den når heller ikke helt opp til den gode gamle klassikeren «Violator» fra 1990, men det er likevel mye bra å hente her. Dog mangler den de virkelig catchy melodiene de var gode på i fordums tider, slik vi husker fra monsterhitsene «People Are People», «Personal Jesus», «Enjoy The Silence», «Policy Of Truth», «I Feel You», og «It’s No Good».

4,5/6 | Marianne Lauritzen

Utgivelsesdato: 17.03.2017