Def Leppard | London To Vegas

Eagle Rock Entertainment

Det er påfallende at Def Leppard ikke ga ut en liveskive før de var 33 år ut i karrieren, med «Mirrorball» fra 2011. Siden da har det kun kommet en ny studioskive (den selvtitulerte fra 2015), men til gjengjeld har de torpedert oss med nye liveutgivelser. Vi fikk «Viva! Hysteria» i 2013, vi fikk «…And There Will Be A Next Time» i 2017, så sent som i mars fikk vi boksen «The Early Years 79-81» med masse livemateriale, og nå dette monsteret som du må sette av mer enn én kveld for å komme deg igjennom. Her får du servert to hele konserter med henholdsvis 18 og 28 låter, innspilt i London i 2018 og i Las Vegas i 2019. Det blir dyrt å være Leppard-fan i år!

For å starte med London-delen, med tittelen «Hysteria Live», så skjønner du fort hva som kommer – en gjennomkjøring av hele deres bestselgende skive, med salg på verdensbasis på rundt 25 millioner. Ankepunktet på denne er naturlig nok at fansen fikk jo «Viva! Hysteria» i 2013, og har også studioversjonen i hylla, så trenger man egentlig nok en utgave? Spesielt når Def Leppard spiller vanligvis minst syv av tolv låter fra «Hysteria» på samtlige av sine konserter?

Innspilt i O2 Arena foran 20.000 fans er det høy stemning fra det øyeblikket en veltrent Phil Collen, som vanlig i glinsende bar overkropp, drar igang åpningsriffet på «Women», og vi er i gang med de første 95 minuttene. Det er vel ingen overraskelse at dette låter kuler & krutt, lyden er knallbra og publikum er akkurat passe høyt nok i miksen til at man ikke glemmer at det er en livekonsert man hører. Visst er det øyeblikk hvor den nå 60 år gamle Joe Elliott må virkelig strekke seg for å nå de høye tonene, men så backes han også av kanskje det ypperste bandet i verden vokalt sett – og koringene er ikke samplede, Def Leppard har alltid lagt sin stolthet i at de skal klare å gjenskape de massive koringene sine også på scenen.

Det er ikke mye utenomsnakk – det går en halvtime før Elliott ønsker publikum velkommen, poengterer at det er 31 år siden de ga ut «Hysteria», og introduserer nykomlingen Vivian Campbell (han har bare vært med siden 1992) som drar igang «Armageddon It». Vi får en rørende liten hyllest til Campbells forgjenger, avdøde Steve Clark, som dukker opp på storskjermene og spiller introen på fantastiske «Gods Of War». Ulempen med å spille et album i sin helhet er naturlig nok at man da forplikter seg til å spille låter som verken publikum eller band er så veldig interesserte i, og her faller «Don’t Shoot Shotgun», «Run Riot» og ikke minst «Excitable» i denne kategorien.

Som om ikke hovedretten, de tolv låtene fra «Hysteria», var nok, har de selvsagt en velsmakende dessert. Først ut av ekstranumrene er kveldens eldste låt, hardrockeren «Wasted» fra debuten, hvor man faktisk kan høre et sjeldent feilskjær fra en av gitarene på tredjeverset. Fra eldste låt til den splitter nyeste – balladen «When Love & Hate Collide» fra 1995, og endelig får Campbell spille en låt han også var med på å spille inn i studio! De runder av med sjarmøretappen «Let’s Get Rocked», «Rock Of Ages» og «Photograph», og vi er i mål på første del av Def Leppard-maratonen. Visuelt sett er det heller ikke noe å trekke for, selv om det kanskje blir litt vel hurtig kryssklipping mellom de ulike kameraene, men det er en smakssak.
Over til Las Vegas.

(«Hysteria Live» er også sluppet i begrenset opplag på dobbel vinyl, i tillegg til forskjellige konstellasjoner av DVD, BluRay og CD.)

Sammenlignet med London-konserten så er det nærmest en intimkonsert vi får fra Las Vegas, hvor det ‘kun’ er 7000 i publikum, men disse virker noe mer blaserte enn deres engelske motstykke – det er jo Vegas! For fansen er derimot denne konserten av større interesse enn «Hysteria Live», for selv om denne har navnet «Hits Vegas», så er det atskillig mer obskure låter på denne setlista enn i London. Riktignok gjentas som forventet syv av låtene fra «Hysteria» samt «Let’s Get Rocked», «Rock Of Ages» og «Photograph», men det er låter som publikum krever å få høre – det er både ulempen og fordelen med å ha så mange hitsingler.

Men når de åpner ballet med «Die Hard The Hunter» fra «Pyromania», en låt som de nesten ikke har spilt siden 1988, så innser man kjapt at dette ikke er en standard Greatest Hits-konsert. Selv om det er trippelen «Pyromania» / «Hysteria» / «Adrenalize» som Def Leppard vil bli husket for, så har de også mye gull å by på av nyere materiale, og her får vi blant annet perler som «Now», «Paper Sun» og ikke minst en av deres aller aller beste låter noensinne; «Promises». Og selv om tittellåta fra «Slang» ikke er den beste på den skiva, så frisker den opp dette settet.

Vi får også en betydelig større andel av «Pyromania» her enn i London, med godbiter som «Too Late For Love», «Foolin'» og «Billy’s Got A Gun», en låt jeg ikke kan huske at de har spilt på noen av de tolv konsertene jeg har overvært med med Def Leppard. Andre sjeldenheter inkluderer «Let It Go», «Mirror Mirror (Look Into My Eyes)» og instrumentalen «Switch 625» fra «High N Dry», og under et akustisk parti midtveis drar de frem nyere låter som «Let Me Be The One» fra «X» og «We Belong» fra den fortsatt nyeste og selvtitulerte skiva fra 2015, samt balladene «Have You Ever Needed Someone So Bad» og «Two Steps Behind». Den siste halvtimen er en ren parademarsj hvor mange av de største hitene, som vi også fikk i London, repeteres for amerikanske fans, og dette showet ender tidsmessig opp på 2 timer og 35 minutter.

I tillegg til to hele konserter, har begge DVDene en 11-12 minutter lang dokumentar hver, med bandintervjuer og bak-scenen-klipp fra både London og Las Vegas. Definitivt valuta for pengene, selv om fansen antagelig har 85% av disse låtene i liveversjon på andre utgivelser fra det siste tiåret, men dette er likevel så gjennomført at du garantert ikke vil bli skuffet om du går til anskaffelse av «London To Vegas» – for fansen er dette en no-brainer. (Intervju med Joe Elliott i neste nummer av Norway Rock Magazine!)

5/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato 29.mai 2020