Def Leppard – 
en titt i discokula med Vivian Campbell

Hva har Def Leppard til felles med kun The Beatles, Pink Floyd, Van Halen og Led Zeppelin? De ble de eneste fem bandene i musikkhistorien  som solgte til diamant (over 10 mill) med to skiver på rad. Og etter over tredve års fartstid i bransjen, har omsider Def Leppard kommet ut med sitt første livealbum, «Mirrorball». I den forbindelse fikk vi en prat med gitarist Vivian Campbell, hvor vi kom inn på hans fortid i ikke ubetydelige rockeband som Thin Lizzy, Dio og Whitesnake.

Tekst & foto Geir Amundsen

– God morgen, dette er Vivian Campbell, står til?
– Morn du,  jo takk, fint, selv om vi har kveld her. Hvor befinner du deg?
– Hjemme, i Los Angeles, California.
– Ah, du har blitt amerikaner du og? Jeg synes alle britiske rockere jeg snakker med for tiden bor i USA. Bor hele bandet spredt ut over hele planeten?
– Nja, det er faktisk tre av oss her i California; Phil Collen (gitar), Rick Allen (trommer) og meg selv. Joe (Elliott, vokal)  bor i Dublin og ‘Sav’ (Rick Savage, bass) er fortsatt i Sheffield, så vi er ikke vidspredte.
– Det er kanskje grunnen til at dere skriver låter individuelt for tiden? (Tidligere var låtene oftest kreditert fire-fem stykker, men låtene på forrige skiva «Songs From The Sparkle Lounge» og de nye låtene på «Mirrorball» er alle kreditert kun en person.)
– Det er nok en viktig årsak ja. Selv om jeg og Phil og Rick alle bor i LA-området, er vi minst en time fra hverandre, så vi ses ikke veldig ofte. Jeg tror dette, og det at dagens teknologi gjør at det er lett for hver av oss å lage og spille inn låter hjemme på egen hånd, har ført til at denne arbeidsmetoden. Det er for tungvint å samle hele bandet med agendaen ‘Nå skal vi komponere låter sammen’. Tidligere har vi ofte skrevet om låtene når vi har kommet sammen, men det har ikke vært nødvendig de siste årene. Vi har kanskje fått nok erfaring til å klare å lage gode nok låter på egen hånd. Det betyr ikke at vi ikke kommer til å samarbeide om låtene i fremtida, men det er nå engang sånn det har blitt i det siste.

– Dere har akkurat kommet med «Mirrorball», som er deres første livealbum, 31 år etter debutskiva. Det var ikke prematurt.
– Nei, jeg vet ikke hva som har oppholdt oss, hvorfor Def Leppard aldri har gitt ut en liveskive, det er et spørsmål du antagelig heller bør stille Joe, eller Rick Savage, for de har vært der fra Dag 1. Det var vel ikke engang noe bevisst handling fra oss å spille inn denne, men teknologien har gjort det slik at det er enkelt og billig å ta opp, og dermed har vi spilt inn de aller fleste konsertene vi har gjort de siste ti årene eller så.
– Så låtene fra «Mirrorball» er ikke hentet fra én konsert?
– Vi innså at vi satt på et enormt kildemateriale, og at dette var et tidspunkt hvor det passet med et livealbum, så vi håndplukket de beste versjonene av hver låt. Etter hver konsert har vi notert oss at vi gjorde en spesielt bra versjon av f.eks «Photograph» i kveld. Og vi blir et stadig bedre liveband, jeg liker ihvertfall å tro at vi stadig forbedrer oss, vi har lang nok erfaring. Og vi klarer å gjenskape låtene våre på scenen, vokalmessig er vi et særdeles solid band. Så sterkt at mange tror at vi bare mimer koringene, noe jeg på det sterkeste vil benekte. Og det er vi veldig stolte av, og ville dokumentere hva Def Leppard står for live.
– Ja, jeg har sett dere 5-6 ganger. Faktisk var min aller første konsert Doningtonfestivalen,  Def Leppards første gig med en enarmet Rick Allen på trommer.
– Jøss…ja, det var før min tid i bandet, men det er den konserten som det mimres kraftigst om blant de fire andre karene. Det var visst en veldig emosjonell opplevelse for dem.
– Ikke bare for dem, for alle som var der, vil jeg påstå. Jeg registrerer forøvrig at på «Mirrorball»  er over halvparten av låtene  hentet fra gigantskivene «Pyromania» og «Hysteria», mens midtepoken deres med «Slang», «Euphoria» og «X» er totalignorert.
– Ja, sånn er det. De to skivene var massive, og ihvertfall når vi spiller her i Amerika, så er det de låtene folk kommer for å høre. For de låtene spilles fortsattdaglig  på radio her borte. En viss prosentdel av fansen heller vil høre mer obskure låter, fra «High’n’Dry» eller fra «Slang»-skiva. Og tro meg, vi skulle gjerne ha spilt masse fra de skivene. Men erfaringen viser at hver gang vi spiller noe sånt, så blir det møtt med likegyldighet fra flertallet i publikum. Majoriteten er ikke fanatikere, de kommer for å høre hitene. Og vi er heldige nok til å ha hits nok til å fylle en hel konsert, så det er tidsaspektet vi må ta hensyn til, vi kan ikke spille firetimers konserter. Men vi prøver å inkludere noen låter for hardcorefansen også, selv om det kanskje ikke virker sånn utifra denne skiva. Vi inkluderer alltid noe nytt, på denne turneen spiller vi «Undefeated», og vi drar frem en litt ukjent låt, som på forrige turne spilte vi «Mirror Mirror» (fra «High’N’Dry»). Så vi prøver å balansere det. Men brorparten av Def Leppards setliste er nok hugget i stein for evig tid. Det er ulempen med å ha så mange svære hitlåter som vi har.

– Er du fortsatt Han Nye i Def Leppard, etter 19 år?
– Haha…jeg vet at jeg ikke er så innarbeidet i bandets image utad siden jeg begynte etter gigantskivene, folk har sett de andre fire i utallige musikkvideoer for monsterhits fra 80-tallet, men jeg føler meg definitivt inkludert i bandet, ikke som noen B-vikar. Hvordan andre folk tenker om det, kan jeg ikke påvirke. Og det jeg ikke kan gjøre noe med, har jeg ikke noe problem med å akseptere.
– Kloke ord! Blir det noen Europaturne i år da, utenom de få festavalopptredene?
– Vet ikke helt ennå, vi starter i Irland nå om noen uker, og så skal vi spille Donington. Vi er i forhandlinger om å komme tilbake til Europa senere i år for en full turne, men det er ikke spikret enda.
– Hva med ny studioskive , kommer det noe i 2012?
– Ja, det er planen vår ihvertfall. Vi har som kjent tenkt å turnere masse det kommende året, så vi blir nødt til å skrive låter og spille de inn mens vi turnerer. Men det er greit, det har vi blitt vant til. Vi kommer opp med ideer og spiller inn demoer fortløpende, og disse demoene kan ofte brukes som grunnstamme for skiva.
– Så den blir selvprodusert?
– Ja, jeg ser ingen grunn til at den ikke skulle bli det, vi har blitt sikre på oss selv på det feltet også, og jobber godt sammen med Ronan McHugh, vår studiotekniker og co-produsent i Dublin. Den eneste produsenten vi pr idag kunne tenke oss å slippe inn, er selvsagt Mutt Lange. Vi har prøvd å bruke andre produsenter, men det har ikke vært noen suksess, og da er det ingen vits å betale noen i dyre dommer for å gjøre en jobb som vi kan gjøre bedre selv. Mutt er jo derimot mannen med gullfingrene, og jeg ser ikke bort ifra at vi kommer til å jobbe sammen med han igjen en dag, vi kommer antagelig til å gjøre det.  Kanskje ikke som produsent for en hel skive, men kanskje som medkomponist på et par låter.
– Ingen andre som du selv kunne tenke deg å jobbe med?
– Jo, vi er forsåvidt åpne for forespørsler, og jeg har alltid sagt at hvis Rick Rubin ville jobbe med oss, så er han hjertelig velkommen. Han ville sikkert strippet oss ned til orginalformatet og fått oss til å høre mer ut som «High’n’Dry». Og det ville ikke nødvendigvis være negativt, men det gjenstår å se hva som skjer!

– Def Leppard har ikke gjort stort det siste halvannet året, men det har du gjort. Den CV’en din blir bare mer og mer imponerende.
– Ja, Leppard tok et hvileår siden både Joe Elliott og Rick Allen skulle bli fedre, Joe for første gang, så i mellomtiden har jeg spilt med Thin Lizzy.  
– Jeg så ikke den komme, men i ettertid er det jo svært logisk. Hvordan kom det i stand?
– Det var detfaktisk Joe Elliott som fikset! Han kjenner Scott Gorham (Thin Lizzys gitarist) veldig godt. Og Scott ville aldri ringt meg og tilbudt meg jobben siden han visste at jeg spiller i Def Leppard. Men da John Sykes forlot bandet, så kom Brian Downey (trommer) tilbake. Og da trengte de selvsagt en ny gitarist. Scott pratet med Joe om dette, og Joe sa ‘Leppard skal ta et pauseår, så hvorfor ringer du ikke Viv, han er kjempefan?’ Så Scott ringte meg og spurte om jeg kunne være interessert, og min umiddelbare respons var ‘Fuck yeah!’
– Så du kjente allerede godt til låtene? Selvsagt, når du vokste opp i Nord-Irland på 70-tallet?
– Ja, selvsagt, Lizzy hadde en enorm innflytelse på meg, jeg har sittet og spilt så mye til «Live And Dangerous»-skiva at jeg kunne den note for note. Som 16-17-åring var jeg massiv fan av Scott Gorham, Brian Robertson og spesielt Gary Moore. Det var bare så spesielt å få spille disse låtene sammen med Scott og Brian Downey, og det gjorde meg virkelig oppildnet over å spille gitar igjen, for jeg følte at jeg hadde mistet gnisten litt. For å være ærlig, så får jeg ikke spille mye gitar i Def Leppard.
– Ikke?!?
– Nei, det er ikke spesielt utfordrende for meg som gitarist å spille Def Leppard-låter, i konsert må jeg jo hovedsakelig bare kopiere det Steve Clark gjorde.
– Det måtte du da med Thin Lizzy også? Kopiere andres gitarspill eksakt?
– Jo, til en viss grad, men der har jeg mye større frihet innenfor låtens rammer, ihvertfall innenfor gitarsoloen. Leppard er utfordrende for meg som låtskriver og sanger og artist, men ikke som gitarist. Og husk at jeg hadde ikke noe spesielt forhold til Def Leppard da jeg begynte der, men Lizzy har jeg forgudet så lenge jeg kan huske. Så derfor har denne turneen vært spesielt morsom for meg. Jeg har bare én konsert igjen med dem før jeg skal tilbake til Def Leppard, og det er i neste uke på Slane Castle i Dublin.
– Har ikke du varmet opp for Thin Lizzy på Slane Castle?
– Haha, jo det stemmer, med Sweet Savage i 1981, på den aller første Slane Castle-festivalen. Og på samme konsert var det også et annet ungt og lovende band ved navn U2.
– Ja, de har jeg hørt om! Så du har møtt Phil Lynott altså?
– Ja jøss, vi var forband for dem på «Renegade»-turneen, og når Sweet Savage spilte i Dublin pleide av og til Phil å komme opp på scenen og ta en låt med oss.  Så konserten på Slane Castle i neste uke vil bli veldig spesiell for meg. Det blir min siste konsert med Thin Lizzy, ihvertfall i denne omgang.
– Så det er mulig at du kommer tilbake?
– Ja, Scott sier at de gjerne vil ha meg tilbake, når og hvis jeg har tid fra Def Leppard neste år engang. De regner meg visst som et slags æresmedlem av Thin Lizzy nå, haha. Men hvis de noensinne får dratt inn Brian Robertson igjen, så nekter jeg å komme tilbake. Som fan vil jeg da mye heller stå foran scenen og høre på, enn å ta hans plass på scenen.
– Du kunne jo bare fått Thin Lizzy til å være forband til Leppard resten av året, så kunne du spilt i begge band hver eneste kveld!
– Genialt! Eller…nei, det tror jeg ikke jeg hadde orket mer enn et par kvelder.

– Har det vært diskutert å lage en ny studioskive med Thin Lizzy?
– Nei, det kommer ikke til å skje med det første ihvertfall. Vi har ingen nye låter på gang annet enn løse jams. Foreløbig har vi bare prøvd å koordinere alle medlemmene til å kunne gjøre 2011-konsertene. Men det er ikke utelukket.
– Fikk du Thin Lizzy til å spille noen andre låter enn de samme gamle fra «Live And Dangerous» som Sykes-Lizzy alltid spilte?
– Ja, absolutt! Stammen i setlista er fortsatt basert rundt den skiva, men vi har plukket frem «Angel Of Death» og «Killer On The Loose». Og «Wild One» har vel nesten aldri blitt fremført. Og «Whisky In The Jar» har vel heller nesten ikke blitt spilt siden 70-tallet.
Jeg har mast på Scott og Brian om å gjøre «The Rocker» og «Opium Trail» også, men det har ikke blitt noe av. Thin Lizzy har så mange bra låter at vi har ikke tid til å spille alle jeg gjerne ville spilt. Da hadde det blitt syv-timerskonserter, minst, haha!
– Jeg har ikke hørt denne nyeste utgaven av Thin Lizzy, men rapportene sier at det låter mye mer autentisk, mer 70-talls, enn det gjorde i Metal-versjonen av Thin Lizzy med John Sykes og Tommy Aldridge?
– Ja, det vil jeg si stemmer. Jeg mener, John Sykes er en fenomenal gitarist og jeg vil ikke si noe negativt om han, og Tommy Aldridge er et monster av en trommis som jeg hadde gleden av å spille sammen med i Whitesnake. Men du vet, alle musikere har sin egen stil, sin egen groove, sin egen følelse, og jeg har vel alltid følt, helt siden «Thunder & Lightning»-tida da Phil Lynott var i live, at med John Sykes i bandet  skled Thin Lizzy i en atskillig mer heavy retning enn tidligere. Og det ble vel bare forsterket av å ha Tommy Aldridge bak trommene også. Fordi det er Tommys stil. Det å ha Brian Downey tilbake i Thin Lizzy, er nok den ene single faktoren som får dagens Thin Lizzy til å låte autentisk, fordi Brian er en 100% unik trommeslager. Ingen spiller som han. Og jeg tror også at fordi jeg har vokst opp med denne musikken og disse låtene; fordi jeg har lært å spille gitar til disse låtene, så bidrar jeg til å få bandet tilbake på det opprinnelige sporet.

– Så nå spiller du i Def Leppard, du er æresmedlem i Thin Lizzy, og jeg hører rykter om at du også lefler med dine gamle venner i The Riverdogs?
– Ja, det har vært et særdeles hektisk hvileår! The Riverdogs har skrevet og spilt inn noen nye låter. Vi gir ut et minialbum med syv nye låter og en live coverlåt, og den kommer ut i august, tror jeg. Vi gjorde oss ferdige i forrige uke, og den er nå sendt til miksing.
– Spennende! Jeg elsker den første skiva deres, fra 1990!
– Takk for det! Jeg har litt blandede følelser for den, den kunne vært bedre. Jeg synes ikke den var helt representativt for hva bandet egentlig sto for. Men det er en bra skive, den holdt et kompositorisk høyt nivå, selv om jeg kanskje overspilte litt,  jeg dro litt for mye hard rock inn i bandet som ikke helt passet inn.
– I 1991 var du også en svipptur innom et band kalt Shadow King, med Lou Gramm, vokalisten fra Foreigner,  som ga ut en skive og spilte kun en konsert før det raknet totalt? Hva skjedde?
– Korrekt, en skive og en gig, godt oppsummert! Det ble ikke helt som vi hadde sett for oss, og det var en vanskelig periode for Lou. Han hadde store personlige problemer på den tida, som førte til at han var fraværende mesteparten av tiden han burde brukt på Shadow King, hvis vi skulle kommet noen vei. Og siden dette var hans band og han skulle styre dette prosjektet, så ble vi som et skip uten kaptein, vi bare drev rundt uten styring. Jeg liker ikke den skiva, den låter ikke som den burde gjort. Den låter forferdelig steril, men  sånn ble det nå engang. Det blir ikke alltid som man hadde håpet.

– Og før det tjenestegjorde du i Whitesnake  på turnèen for «1987»-skiva», men fikk aldri spille på noen skive, unntatt en remixet singel?
– Ja, det ble på et tidlig tidspunkt gjort klinkende klart for meg at jeg ville ikke få sjansen til å bidra med låter til Whitesnake. Jeg var hyret inn for å spille gitar og ikke noe annet. Så jeg gjorde en massiv turnè med dem, og så ble jeg sparket.
– Igjen.
– Igjen. Jeg må ha vært et skikkelig rasshøl på den tida.
– Ja, det må du jaggu ha vært. Men det må sies at Dio nådde aldri igjen det nivået som «Holy Diver» og «The Last In Line» la lista på.
– Ja, det må jeg nesten si meg enig i, den lineup’en av Dio var eksepsjonelt sterk. Du vet, folk spør meg den dag i dag ‘Hvorfor sluttet du i Dio?’ Men det gjorde jeg ikke, jeg elsket det bandet, og jeg ble knust da jeg fikk fyken. Klart vi hadde interne problemer, Ronnie og jeg hadde ingen god kommunikasjon, men det skyldtes i stor grad aldersforskjellen. Det var som å prøve å jobbe med faren min. Og jeg tror ikke han likte at jeg begynte å eksperimentere med andre typer musikk. Jeg tror han ville at jeg skulle fortsette å fokusere på å være den fyren jeg var da jeg begynte i bandet. Han ville ikke at vi skulle sysle med noe annet enn den tradisjonelle  klassiske heavyrocken som Dio ble kjent for. Han gikk med skylapper for hva som foregikk rundt seg, og var overhodet ikke interessert i å eksperimentere. Men folk forandrer seg, og må få lov til å utvikle seg personlig. I Def Leppard har alle friheten til å uttrykke seg som de vil utenfor bandet også. Som du sikkert vet har Joe sitt sideprosjekt Down’n’ Outs, Phil har Manraze, jeg spiller med Thin Lizzy, men akkurat nå er vi igjen gira på å turnere med Def Leppard igjen. Vi har fått lada batteriene! Men Ronnie var redd for at slikt skulle ødelegge bandets identitet, og det ble et problem. Men det må sies at jeg og Ronnie hadde aldri noe nært personlig forhold, men vi jobbet bra sammen i starten. Til tross for at han var så mye eldre enn meg, og var en internasjonal stjerne mens jeg var en unggutt fra Dublin med enorm respekt for ham. Så vi sosialiserte aldri, han hang mest med kona si, Wendy, og de styrte bandets management med jernhånd. Men på det musikalske nivå var han utvilsomt nummer en i sin sjanger. Det vil antagelig aldri komme en sanger som ham igjen. Jeg er utrolig stolt over de skivene og sangene vi skrev sammen.
– I går var det ett år siden han døde. Hvordan påvirket det deg?
– Hvis jeg skal være helt ærlig…uten å høres ut som en ufølsom drittsekk… ikke noe spesielt.  Det er et kvart århundre siden jeg fikk fyken, vi har ikke hatt noen kontakt siden, og som nevnt hadde vi aldri noe nært personlig forhold. Så sånn sett kan jeg ikke si at jeg savner ham. Jeg har, og vil alltid ha en enorm respekt for ham som sanger og artist, og er evig takknemlig for at han ga meg sjansen og ville satse på meg, når han lett kunne valgt en kjent stjernegitarist.

– Apropos stjernegitarister, hvem har hatt størst innflytelse på deg opp gjennom tidene?
– Verden er full av fantastiske gitarister, men jeg må si at Gary Moore hadde en massiv innflytelse på meg som gitarist. Han hadde en unik intensitet og flyt i spillinga si, som gitarister flest mangler. Det var ikke bare perfekt teknikk, det var også rå lidenskap. Men hvis jeg måtte velge bare èn gitarist i hele verden gjennom tidene, så svarer jeg Jeff Beck, uten tvil. Han stiller i egen klasse. Han er så sykt kreativ, og måten han velger toneløpene på forbløffer meg hver gang.
– Forresten,  heromdagen snakket jeg med Jonathan Cain fra Journey, og han ba meg hilse deg så mye.
– Ah! Ja, vi turnerte med Journey i 2006 tror jeg, og vi kom strålende godt overens. Jonathan er en høyst oppegående og fin fyr! Og den nye skiva deres er jo helt kanon!

– Jeg leste nettopp om en kommende utgivelse, «Dreaming With Def Leppard». Vuggeviseversjoner av Def Leppard-låter for babyer. Hva i helvete?!?
– Produsenten bak den utgivelsen gjorde min solobluesskive, og ringte meg og spurte om jeg ville bidra med gitar. Så jeg dro ned i studio og spilte sologitar på tre av låtene. Men det er helt andre arrangementer av Def Leppard-låter, det er ikke gitarer med vreng eller dundrende trommer, og det er instrumentalt. Det er veldig lavmælt med tanke på å få babyer til å sovne, men til litt bedre og mer moderne musikk enn tradisjonelle lullabies. En god sang er en god sang uansett hvordan du fremfører den. Da vi ga ut samleskiva «Vault» i 1995, dro vi på promoturne til radio- og TV-stasjoner med kassegitarer, og fremførte låter som «Armageddon It», «Animal» og «Pour Some Sugar On Me» helt akkustisk, noe som gjør låtene veldig rytmiske. Men jeg synes det er et kompliment til vår låtskriving at det er mulig å vri låtene inn i dette formatet som vuggesanger.
– Og det er jo en ypperlig måte å verve nye fans i en ung alder!
– Vel, jo, det er da ikke noe gæernt i det…
– Nei for all del, hvis jeg hadde småbarn, ville jeg heller indoktrinert dem på en tidlig alder med Def Leppard fremfor Kaptein Sabeltann.
– Kaptein hvem?
– Glem det! Det virker som om Def Leppard er større nå enn dere var på sent 90-tall, og det skyldes vel til en viss grad at fansen fra 80-tallet har fått barn som nå er i tjueårene og blir med på konsertene etter å ha vokst opp med «Hysteria».
– Ja, helt riktig. I tillegg til hardcorefansen,  ser vi stadig unge mennesker i publikum som ikke var født engang på 80-tallet, men som likevel kan låtene våre på rams. Så klimaet for oss, og for rocken generelt, har definitivt bedret seg siden 90-tallet, da denne typen musikk ble ansett å være helt på trynet.