Deep Purple @ Trondheim Spektrum

Lørdag 1. oktober

Trondheim ble beæret som første stopp under Deep Purples pågående ”Woosh!”-turné, og gitt rokkeringer i besetningen, samt at verdens beste band unektelig begynner å dra på årene, var det neppe bare undertegnede som brygget på en skeptisk klump i halsen idet Gustav Holsts fantastiske ”Mars, Bringer Of War” tonet ut i salen. Englenderne har like godt gjeninnsatt ”Highway Star” som konsertintonasjon, og den sitter godt. Ingen forventer at den pur unge 77-årige Ian Gillan skal skrike like høyt og voldsomt som i Osaka 16. august 1972, men sangeren løser oppgaven med verdighet og er slett ikke gruppas svake ledd denne kvelden.

Sågar rockens ypperste trommeslager, Ian Paice, begynner så smått å tynges av sin alder, men storkoser seg på scenen og spiller naturligvis en hel bransje ut over sidelinja. Stil, egenart, følelse og intelligens – der har du Paices musikalitet greit oppsummert. Synergien mellom Don Aitey, som bare blir bedre og bedre i bandet, Roger Glover og nyrekrutt Simon McBridre er en fryd å beskue. At sistnevnte ikke eier tonalt særdrag eller musikalsk karakter legger sporadisk en demper på begeistringen. Om noen i 1995 hadde fortalt meg at jeg 22 år frem i tid skulle lengte meg syk etter Steve Morse som Deep Purple-gitarist ville jeg beskyldt vedkommende for å psykisk ustabil. Men slik er det altså blitt… Du erstatter ikke unikum som Steve Morse, for ikke å snakke om Ritchie Blackmore, i en håndvending. McBride er teknisk på blinkskiva, men ubestridelig generisk, og dette blir stedvis bandets akilleshæl.

Fra ”Woosh!”-albumet oppføres kjedelige ”No Need To Shout”, samt Mozart-lekre ”Nothing At All”. ”Uncommon Man” befinner seg stadig i repertoaret, uten at jeg kan svare på hvorfor. At mesterverket ”Infinite” avspises helt finner jeg like ubegripelig, men fra og med ”Lazy” stiger både stemningen i salen og intensiteten på scenen. ”When A Blind Man Cries” er muligens konsertens høydepunkt; Gillan leverer til 20 i stil, og høster stående applaus; ikke en ryggtavle er uten gåsehud.

Konsertens hyggelige overraskelse kommer i form av ”Anya”, mens Airey frir skamløst, og morsomt, til trønderpublikummet ved blant annet å inkorporere Grieg og en eller annen RBK-sang i sin tilmålte klaviatursoli.

Ikke vet jeg hvem som fant på å kjøre konserten med sittende publikum. Lat som jeg er liker jeg å nyte kunst sittende, men ikke om Deep Purple holder sonisk bankett. Under en forrykende oppføring av ”Smoke On The Water” har jeg og min venninne fått nok; vi skritter opp til podiet, blir høflig geleidet tilbake av vaktene, som etterhånden gir tapt idet 300 stykk løper frem til scenen og kauker med av full hals til paradefinalen av ”Hush” og ”Black Night”.

Alder er ingen hindring om du opererer i tidenes beste rockeband. Deep Purple musiserer bedre enn røkla, helt enkelt. 5/6

Tekst: Geir Larzen
Foto: Arne Hauge