Deep Purple | Infinite

Ear Music

Samme kvintett, samme produsent… ”Infinite”, Deep Purples 20. studioalbum, leser likevel som en helt annen historie enn hyggelige, dog prosaisk dybdeløse ”Now What?!” fra 2013. Forøves statistisk domfellelse over veteranenes album gjort med Steve Morse som gitarist, bibringes korrekt perspektiv: Flertallet skiver gestalter ett umistelig høvdingespor (”Sometimes I Feel Like Screaming”, ”Any Fule Kno That”, ”Vincent Price”). Unntaksvis står ”Bananas” ribbet for høydepunkter – dette er bandets blekeste utgivelse – mens ”Rapture Of The Deep” fører to heltedåder i tittelkuttet og ”Before Time Began”.

Årets musikalske tiltalesvar inneholder hele fire bravader. Ikke siden det instrumentelle intermessoet fra ”Wicked Ways” i 1990 har jeg vært stoltere som fan. At band og produsent Ezrin hadde spent buen ble tidlig deklarert via singelen ”Time For Bedlam”, hvis lønndomsfulle intonasjon – tonalt og lyrisk – bærer bud om helt andre vyer enn sist. Alle erkjenner kvintettens tekniske og synergiske boniteter; det er komposisjonene som pleier å skjemme platenes valør. ”Time For Bedlam”, hvis tempi, timbre og intelligens unnfanger en moderne tvilling til ”Pictures Of Home”, gir et triumferende og forbløffende agitert åpningsdrønn. Vokalmelodisk etterleves fordringer til Deep Purple-arven, og vi kommer ikke forbi Morses og Aireys sanseløst vakre instrumentelle brekk, som ender i frådende klaviaturoppvisning, nesten på linje med ”Hard Lovin’ Man”.

”All I Got Is You”, singel og høydepunkt nummer to, intonerer jazzhymnologisk, før fulltallig band går i svingmodus. Stykket drives av Roger Glovers utsøkte linjer, ikke ulikt bassbevegelsene i ”Mean Streak”. Man kan saktens undres over hvorfor Airey/Morsekonstellasjon ikke har gjort dette tidligere… Dynamisk eksplosive og symfoniskprogressive ”The Surprising” vil åpenbart ende som manges yndling. Stykkets struktur er mesterlig, med en tonal og harmonisk kantring midtveis av sjelden ingenium. Igjen skal brettist og gitarist roses skamløst. ”The Surprising” klinger dessuten ikke som noe annet fra bandets hånd, og var lenge undertegnedes øyesten i repertoaret – helt til jeg loddet dybden av og absorberte akkordsløya i ”Birds Of Prey”. Komposisjonen furnerer et gravitetisk og uortodoks crescendo, hvis dommedaglige riff, samt fantasirike akkordprogresjon, utlegges gradvis og porsjonert. Gillan synger ypperlig i topp, før en paralyserende tonekultivert og emosjonell Morse improviserer over gullforgylt harmonirepetisjon. All mulig honnør til Ezrin for å tvinge Morse ut av ordinær fraseringsmentalitet; tenk at forhenværende Dixie Dregs-maestro besatt såpass sensitivitet…

Om ”Infinite” så var en firespors-EP ville den gruse samtlige Deep Purple-slipp siden 1980-tallet. Hvorom allting er digger jeg endog de beste av palettens mer tungrockbasale innslag, som ”Hip Boots” og ”One Night In Vegas” (sistnevnte holder en særdeles Emerson Lake & Palmer-verdig akkordmanøver, pluss gnistrende pianosolo). Min eneste hodepine i forhold til albumet hviler på den avsluttende covertolkningen av ”Roadhouse Blues”, som unektelig, og i beste fall, hører hjemme på baksiden av en singel. Du får gjøre som meg og late som sporet ikke eksisterer; således kulminerer ”Infinite” på høystemt vis, i drabelig utfasing av ”Birds Of Prey”.

Som om ikke anførte punkter løyver allment investeringsgrunnlag viser vedheftende dvd-dokumentar seg overraskende registringent og substansiell. Jeg kunne brutt ut i et avsluttende halleluja, men lener meg til Gillan, og konstaterer: Deep Purple – until the death of time.

5/6 | Geir Larzen

Utgivelsesdato: 07.04.2017