Deen Castronovo – mitraljøsekjeft med selvinnsikt

Noen ganger kan det oppleves som urettferdig at enkelte er i toppsjiktet på flere ting samtidig. Deen Castronovo er en av de som stilte langt fram i talentkøen på både trommer og vokal. Mange kjenner ham kanskje best som trommis i Bad English eller Journey, mens andre kanskje ikke la merke til ham før han gikk på århundrets smell i 2015. Nå er han tilbake igjen, og vokter trommekrakken i The Dead Daisies, som kom med sin femte skive i januar, nå med Glenn Hughes ved mikrofonen. (Men etter at dette intervjuet ble gjort, sluttet han i The Dead Daisies og gikk tilbake til Journey.) Vi tok en prat med mitraljøsekjeften på telefon fra California. Riktignok etter å ha møtt stengte telefonlinjer til den første avtalen, men på neste forsøk, da var han i gang!

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Fiaz Farelly
(The Dead Daisies), Alex Solca (Journey)
Livefoto: Synne Nilsson

– Hei, Deen, endelig fikk vi tak i deg!
– Gooood morgen! Endelig ringer du! Hvordan har du det?? Beklager så mye at du ikke kom igjennom sist, men nå er jeg her!! HAHAHAHAHAHAHAHA!
– Jeg aner ikke hva som skjedde. Jeg tror jeg må ha forsøkt å ringe 20 ganger, men kom ikke igjennom. Beklager så mye!
– Jeg aner ikke, mann! Telefonen var på, og jeg ventet og ventet, men ingenting skjedde. Det kan ha vært på grunn av alle brannene vi har her, de holder på å sette opp telefonnettet igjen her, det kan være derfor. Det har vært telefonproblemer her i sikkert tre måneder.
– Dere har jo de jævla brannene hvert eneste år.
– Ja, det er ille. I år er de nærmere mitt hjemsted, Salem, enn noensinne. Min mors hjem brant ned til grunnen, så det ble ille for oss i år. Men vi er her fortsatt, vi er i live, og jeg tok Covid-testen i går, den var negativ, så jeg er på topp!
– Såpass? Har du vært syk?
– Vet du, jeg følte meg litt pjusk, og fikk noen symptomer, så jeg kjørte ned på teststasjonen og ble testet, og var heldigvis negativ. Det er sikkert bare en mild influensa, men jeg tok ingen sjanser. Ikke denne gangen.
– Det er fint å høre at du er i form, og at du er i gang igjen.
– Åja! Livet er herlig for tida, jeg er tilbake, har godt driv, og The Dead Daisies er i full vigør. Vi er ferdige med plata, så nå er det videoinnspillinger, intervjuer og fullt kjør! Vi gjør så godt vi kan i denne situasjonen, for vi er først og fremst et liveband, ikke sant. Å ikke spille live for oss er veldig vanskelig, så da får vi gjøre det vi kan for å holde hjulene i gang, som er å bruke sosiale medier, og prate med folk som deg. Uten dere er vi sjanseløse. Uten musikkjournalister ville vi være døde og begravet for lenge siden. Vi er takknemlige som pokker, eller; jeg kan ikke snakke for resten av bandet, men jeg er evig takknemlig for hver en journalist som ringer. Så takk til dere, folkens!
– Så hyggelig! The Dead Daisies er, sånn som jeg ser dere i hvert fall, et musikernes band. Eller for den del, den musikkinteressertes band. Dere har aldri blitt et band som når ut til den gjengse mann i gata.
– Nettopp. Og mye av grunnen til det tror jeg har med hvordan musikkindustrien fungerer for tida. I hvert fall her i USA, der de fleste har hørt om bandmedlemmene, men ingen har hørt om bandet. Mye av grunnen er nok at radiostasjonene ikke spiller musikken vår, der er det jo nesten bare hip hop og pop, det er ikke plass til klassisk rock’n’roll lengre. Da har vi dere å takke igjen for at dere pusher oss fram i bladene, så folk blir bevisste på at det finnes et fantastisk band der ute som de ikke har hørt enda.

– Nå har vi vært i musikalsk husarrest i flere måneder. Hvordan har det påvirket deg?
– Å fytti grisen, det er snart halvannet år for meg. Siste gig med The Dead Daisies var i desember 2018, etter det har vi ikke gjort noen konserter. Vi skulle begynne å lage den nye plata, men så bestemte John (Corabi) og Marco (Mendoza) seg for å slutte, så da var det tilbake til tegnebrettet for å finne en ny vokalist og bassist. Vi hadde noen auditions, men takk Gud for at vi kom over Glenn (Hughes),  for herregud, det er Glenn fucking Hughes! Jeg vet ikke om du har hørt plata, men den er enorm, kompis!
– Joda, jeg har hørt den, og det sparker rompe fra start til mål, ingen tvil om det! (Anmeldelse her!)
– Nei, ikke sant!! HAHAHAHA. Normalt sett er det alltid ei låt eller to på nesten enhver skive som ikke holder mål, men ikke på denne skiva. Alvorlig talt; det er ikke ei eneste låt på denne plata jeg ikke liker! Favoritten min, for å hente fram ei spesifikk låt, er utvilsomt «Like No Other». Den har den umiskjennelige Glenn Hughes-vokalen, og den umiskjennelige Glenn Hughes-grooven, du vet, noen har det lille ekstra, og det har faen meg Glenn. Å spille med ham er så uanstrengt som du kan få det. Han er et godstog, HAHAHA!
– Det kan jeg godt forstå. Jeg har vokst opp med Deep Purple, og allerede da, ta for eksempel California Jam i 1974, for en stemme! Og han synger enda bedre i dag!
– Ja, for pokker! Det er akkurat det jeg sier også! På mange måter synger han bedre i dag enn den gang, det er helt vilt! Han nærmer seg 70, og synger ræva av de aller fleste. Den rekkevidden han har er utenomjordisk! Mer Glenn i monitor, PRÆHÆHÆ!
– Men i den forbindelse. Vi vet jo at Glenn kan synge, men du er jo også godt kjent for å kunne løfte ei låt vokalmessig. Hvorfor synger ikke du mer enn du gjør?
– Jeg korer jo på plata, og det syns jeg er helt greit, for når du har Glenn Hughes i bandet, da behøver du ingen andre. Men vi synger en duett på plata, i det minste; «30 Days In The Hole» (Humble Pie), noe jeg anser som en ære. Sånn ser jeg faktisk på det; det er en ære å synge med den mannen. Vi møttes i LA for å øve for et par måneder siden, for vi hadde fortsatt ikke spilt sammen som band, ikke sant. Vi hadde jo gjort skiva, men det er ikke det samme som å stå i samme rom og spille sammen, og jeg ble slengt i veggen, for mannen har perfect pitch, å kore med han som vokalist er like uanstrengt som å holde grooven med han. Helt vanvittig. HELT vanvittig! Vi klikker så vanvittig bra vokalt at jeg har ikke vært borti maken.
– Strålende! Men rent personlig kunne jeg tenkt meg å høre deg synge lead også. Kommer det til å skje på konsertene?
– Å ja, visst pokker! Glenn kommer til å synge 12-14 låter på hver konsert, vi skal igjennom de nye Daisies-låtene, i tillegg til Deep Purple-låter fra epoken hans, så jeg skal synge noen av Corabi- og Jon Stevens-låtene blant annet, det skal bli så kult, du aner ikke!
– Det høres knallbra ut!
– Det syns jeg også! Jeg er verken John Corabi eller Jon Stevens, men jeg skal gjøre mitt beste å gjøre ære både på de gutta, og på låtene. De synger i et lavere register enn jeg er vant med, så jeg må jobbe endel med den biten. Da jeg prata med Glenn om det forklarte jeg at det var enkelte partier jeg syntes var vanskelige å synge i deres register, men han sa jeg bare skulle synge det slik jeg føler passer, så jeg svarte bare «vel, ok da, sir!» HAHAHA! Jeg digger ham som bassist og vokalist, men jeg simpelthen elsker den mannen. Han har verdens største hjerte, og sjelen hans, den er gammel. Han har en eldgammel sjel. Han er vis, mann! Vi har mye til felles, han har vært gjennom mye av det samme som jeg har, så vi fant en samhørighet der også, ikke bare i musikken.

– Så bra. Det er alltid godt å finne noen man føler tilhørighet med. Det ser ut som at dere satser på et bedre år i 2021, for det har kommet noen konsertdatoer, også i Norge. Det er ganske spenstig å satse på konserter tidlig neste år. Hva tror du; blir det noe av, eller blir de flyttet?
– Uff, det er så vanskelig å forutse. Vi krysser fingrene for at det blir mulig å dra ut i løpet av våren, som planlagt, for jeg er klar for å dra i går! HAHAHA! Men seriøst, vi er forberedt på å komme, vi jobber hardt mot det målet, så om vi får klarsignal, er vi på vei.
– Hvor lang blir setlista?
– Den blir to timer, om ikke lengre. Vi har 26 låter på lista, så vidt jeg husker. Det blir de fleste, om ikke alle, låtene fra nyplata, og selvfølgelig noe Glenn Hughes-greier og noen Deep Purple-låter, i tillegg til noen av låtene fra Daisies-katalogen, så det blir 23-26 låter alt i alt.
– Verden er sultefôra på live-musikk, så det er bare å peise på!
– Jeg også! Jeg elsker å gå på konsert, så det er bare å la det stå til. Den siste konserten jeg var på, tror jeg var Korn, og det var vel i februar, såvidt jeg husker. Etter det gikk verden av hengslene, så jeg er klar. Herregud, jeg er klar! Trommisen, Ray Luzier er en god kompis, så han inviterte meg ut, noe jeg setter stor pris på. Han er en pansertrommis, utrolig moro å se og høre på.

– Absolutt! Og når vi nå snakker trommiser; hvem staket veien ut for deg?
– Min første store inspirasjonskilde må jeg si var Peter Criss, for Kiss var mitt The Beatles. Jeg så de på TV en kveld, og ble blåst overende. Min bror, som er eldre enn jeg, hadde «Dressed To Kill», og jeg stjal plata fra ham, og hørte på den hver eneste dag, kikka på coveret, og sa til meg selv; «Det vil jeg gjøre når jeg blir stor!» Det var min store opplevelse, jeg ble fullstendig hekta! Så det var Kiss først, og så var jeg så heldig å oppleve Rush live, da de åpna for Kiss, tro det eller ei. Da så jeg dette bandet, tre på scenen, og en trommis med det trommesettet, og han brukte alle trommene, de var ikke bare til pynt. Fra da av var jeg svoren Neil Peart-fan, så han er veldig viktig for meg, velsigne ham! Så gikk det fra Peart til Terry Bozzio, og de greiene han gjorde med UK, for eksempel, og selvfølgelig Steve Smith. Jeg var stor Journey-fan, og digga stemmen til Steve Perry. Men Steve Smiths trommesolo på «Captured Live» slo meg i bakken. Jeg har alltid digga grooven hans, men de sologreiene han gjorde der var det store for meg som trommeslager. Der har du mine fire store. De gutta der var store i mine ører.
– Kult! Og plutselig sitter du på plassen til Steve Smith.
– Ja, er det ikke sjukt?? Jeg fikk den store, store æren av å spille med Journey, og forsøkte selvfølgelig å spille de låtene så godt som jeg overhode kunne, for Smith er en bedre musiker enn jeg er, så å få gjøre hans greier var intet mindre enn en ære. Jeg husker da jeg fikk jobben i 1998, da kjørte jeg hjem til ham, og satte meg sammen med ham, med to trommesett, og sa; «Ok, vis meg!» Det var 4-5 låter jeg virkelig ville ha gjort riktig. Først og fremst, var selvfølgelig «Don´t Stop Believin´». Jeg ante ikke at han spilte den open handed (spiller grooven med venstre hånd, journ. anm). Det var stort å være en del av det der, en stor ære.
– I tillegg har du vært trommisen som har vært med lengst også.
– Javisst. 17 år er lenge. Det bandet ble livet mitt, enkelt og greit. Vi kunne være på veien i et halvår, for så å ta fri resten av året. Når vi da møttes igjen, hadde gutta gjerne glemt både introer og avslutninger på enkelte låter, så de ringte meg, Journey-leksikonet, for å høre hvordan vi startet eller slutten låtene, for jeg kunne alle låtene på rams. «Var det sånn, er du sikker?» «Stol på meg, dette kan jeg!»
– Det kan jeg levende forestille meg. Jeg så dere i 2009, da dere spilte i Oslo, en fantastisk opplevelse!
– Var du der?? Dude, jeg husker den konserten godt! Jeg husker hotellet vi bodde på, jeg husker at det var kaldt, og at det regnet, men konserten, den var dritbra!

– Men du. Noe skjedde mens du spilte i Journey. Er det noe du helst unngår å prate om, eller kan du si noen ord om hvordan den opplevelsen var for deg?
– Jeg prater gjerne om det, for det var en skjellsettende opplevelse i mitt liv. Jeg drakk mye, og jeg misbrukte narkotika, og jeg mista fotfestet fullstendig. Jeg var i konstant krangel med kona, og hadde flere hendelser med henne. Til slutt ble politiet involvert, og jeg ble arrestert. Det var en forferdelig periode for oss begge den gangen, men vi er fortsatt sammen, og har det fint sammen nå. Vi har det egentlig bedre enn noensinne. Vi har selvfølgelig våre uoverensstemmelser, som de fleste par har, men nå verken drikker jeg eller bruker narkotika, hvilket hjelper mye. Jeg har vært nykter i over fem år nå, og planlegger å fortsette med det. 26. juni 2021 har jeg vært rusfri i seks år, og det føles bra! Jeg elsker gutta i Journey, og ønsker dem kun det beste, og jeg håper de også kommer seg ut på veien snart, så jeg kan gå på konsert med de, HAHAHA. Jeg hadde bare én vei å gå, og det var oppover, jeg traff bunnen så hardt at jeg endte opp under bunnen. Det var jævlig hardt, men jeg klora meg opp fra under bunnen, til bunnivået, og har jobba meg sakte men sikkert opp derfra. Jeg var heldig. Mange kommer seg ikke opp igjen etter en sånn smell, eller etter å ha levd med rus. Misbruk dreper deg, så enkelt er det. Om ikke før, så senere. En annen ting er at familie er viktigere enn rus, spesielt barn og barnebarn. Det er bare så jævlig vanskelig å se det mens du står i det. Musikk kommer alltid til å være en del av livet mitt, men prioriteringene mine ser annerledes ut nå enn tidligere. Familie kommer først nå, og jeg har funnet troen, så den er på andreplass, mens musikk først kommer på tredjeplass, for om jeg ikke er rusfri, og ikke har troen, har jeg ingen av delene. Da hadde jeg vært død nå, så jeg er veldig takknemlig.
– Du unngikk både trommene og musikken lenge etter Journey. Hvor lenge var det?
– Det var nesten to år. To år! Jeg rørte nesten ikke trommene i den perioden. Jeg gikk forbi musikkrommet mitt en gang, og kona mi spurte; «Har du lyst til å spille?» Niks, jeg føler ikke noe som helst behov for å sette meg bak settet en gang. Det var Serafino (Perugino), sjefen i Frontiers Records som henta meg ut av dvalen, og spurte om jeg ikke skulle finne på noe snart. Det var hele grunnen til at den første Revolution Saints-skiva ble laget. Den prosessen var så bra for meg, det var virkelig terapeutisk. Plata ble veldig mørk, men det var min måte å fortelle historien min på, med god hjelp fra Alessandro (Del Vecchio), som er hovedkomponisten og produsenten i bandet. Vi satte oss ned og gikk gjennom tekstene, og jeg fortalte ham hva jeg gikk gjennom, og hva jeg følte, så vi skrev de tekstene sammen. Den prosessen ble veldig rensende for meg, jeg hadde det vondt, og hadde mistet mye, inkludert jobben i et av verdens beste band. Den plata ble veldig viktig for meg, jeg følte et behov for å tømme sjela, for å si det på den måten. Sånn sett må jeg takke gutta i The Dead Daisies også, for mange band ville ikke tatt i meg med ildtang engang, men de ga meg sjansen, noe jeg er evig takknemlig for.
– Hvordan begynte historien med The Daisies og deg?
– Vel, det startet selvfølgelig med bandets forrige trommis Brian Tichy, da han bestemte seg for å finne nye utfordringer. Doug (Alrich, gitar) spurte Brian om han hadde noen forslag, og han foreslo meg tvert. «Ring Deen, mann. Det er en no-brainer. Han synger jo også.» Så jeg kan takke Brian også, og Doug, for at de tenkte på meg, og ga meg sjansen. Jeg husker de ringte meg en fredag for å høre om jeg ville prøve, og søndag ettermiddag fløy jeg til New York for å sjekke ut kjemien oss imellom. Jeg møtte de i studio, der de skrev låter til «Burn It Down»-skiva (2018), og tilbragte hele dagen med de på mandag, og fløy hjem på tirsdag, og fikk giggen. Da fredagen kom, var jeg i Nashville, og spilte inn skiva med de, så det gikk fort som faen, haha!

– Haha, det var kjapt! Litt kjappere enn da du ble med i Bad English, såvidt jeg kan huske.
– HAHA, ja fy faen, DET tok sin tid! Det var en fin tid, det kan jeg fortelle deg. Jeg husker da vi spilte inn den skiva, jeg la trommene på «Best Of What I Got» først, og naila den på første take, og alle i rommet sa; «Dæven, der satt den allerede. Det var dritbra! Neste låt!» Faktisk, så ble de fleste låtene gjort på ett take for min del. Utenom ei låt; «Restless Ones», den måtte jeg gjennom et par ganger. Jonathan Cain hadde en tanke om hvordan han ville ha trommene på den, så der måtte jeg bruke litt mer tid.
– Ei strålende skive, faktisk en av mine favoritter. «Don´t Walk Away» er ei skikkelig go´låt,  grooven du spiller på den låta er så utrolig spretten.
– Tusen takk for det. La meg fortelle deg om den låta da. Det er faktisk trommesporet fra demoen. Da jeg ble med i bandet, spilte vi inn demoer på alle låtene, og trommesporet på den demoen ble så bra at vi beholdt det til plata. Den følelsen, når noe sitter så bra, den er uslåelig. Forresten så var den grooven noe jeg kom på der og da, da vi spilte inn demoen.
– Den grooven er et eksempel på hvordan jeg ser på deg som trommeslager; du har en kreativitet som gir deg et ekstra gir, så å si. Du spiller en standard 4/4 groove, men finner på små finter som gir den det lille ekstra.
– Takk, hyggelig å høre, men vet du hvor jeg har hentet det fra? Steve Smith! Mange av låtene hans kunne vært helt straighte også, men hør på «Don´t Stop Believin´» for eksempel. Han kunne like gjerne spilt en rett fram 4/4 der, men det gjorde han ikke. Hvor i helvete finner man slike ideer? Da jeg hørte den, tenkte jeg; «Sånn vil jeg tenke som trommeslager. Sånne ting vil jeg også finne på.»

– Absolutt, det forstår jeg godt. Men du har spilte med andre artister også; Ozzy og Steve Vai, for eksempel.
– Det var kanonartig. Jeg husker da jeg fikk telefonen fra Vai, han skulle egentlig ha en annen trommis, jeg husker ikke hvem, men vi hadde akkurat gjort ferdig låtene jeg gjorde på «Alien Love Secrets» sammen, og han sa; «Jeg hadde egentlig tenkt å ha med denne andre trommisen, men jeg må ha med deg, mann!». Jeg var jo med Ozzy på den tida, og hadde gjort «Ozzmosis»-skiva. For en herlig opplevelse det var å spille med Zakk Wylde, det MÅ jeg bare fortelle deg om! Herregud for en gitarist, og for en herlig morsom fyr! Herregud, jeg flira meg gjennom studiotida med han, jeg lo mens jeg spilte inn låtene, haha! Det var så jævlig moro, jeg kommer aldri til å glemme den tida, det var moro! Men det var helt klart en spennende periode, og jeg var dritnervøs. Det er jo Ozzy Osbourne, for pokker. Hvem blir ikke nervøs da? Etter plata kom, ble jeg med på turneen, og fikk verdens største nedtur da den var over. Den utrolige opplevelsen, og kommer hjem, og tenker; «Hva nå? Hva kan toppe dette?» Det var tøft, skal jeg si deg. Jeg landa kraftig, for å si det sånn. Jeg så ikke helheten, og gikk rett i kjelleren. For all del; jeg jobba jo, jeg spilte jo på plater for andre artister også, som Hole, for eksempel, jeg spilte på «Celebrity Skin»-skiva, bare for å holde meg i aktivitet. Men plutselig, så ringer Neal (Schon) i 1998 og lurer på om jeg vil spille med Journey om Steve Perry ikke synger. Jeg sa; «Jeg driter i hvem som synger, jeg er med!!» Haha! Så da begynte jeg i Journey, og ble faktisk partner i bandet, og det sier seg selv at jeg var ødelagt etter jeg rota det til med de. Helt ødelagt. Jeg elsker det bandet, og kommer aldri til å glemme tiden med dem. Journey er høydepunktet i karrieren min, utvilsomt!

– Det sier seg selv. Hva med årene med Vasco Rossi; bodde du i Italia i perioden du spilte med ham? Det var en temmelig heftig opplevelse, etter hva jeg har forstått.
– Dude, det var så merkelig. Etter jeg var ferdig med Ozzy, og nedturen kom, følte jeg at musikklivet mitt var over. Jeg hadde ikke lyst til å spille mer, rett og slett. Jeg var 31 år gammel, og følte at musikk-karrieren var over, det var helt sjukt. Jeg mente det! Det var over. Så ringte produsenten til Vasco Rossi, og nærmest trygla meg om å bli med i bandet. Jeg ba om å få litt tid til å tenke på det, la på røret, og sa til kona; «Vet du hva? Jeg orker ikke dette. Jeg gjør det ikke.» Hun ba meg kreve et latterlig høyt beløp, så takker de nei, og du kan gå derfra med god samvittighet. «God idé!!» Så jeg ringte, og ba om dette, dette og dette! Det var helt vilt, jeg kan ikke si hvor mye jeg ba om, men det var MYE! Og de sa ja!«Å nei!!» HAHAHA, du aner ikke!
– Haha, fantastisk historie, Deen!
– HAHAHA jeg vet det! Men da jeg først kom til Italia, og begynte å jobbe, så var det en helt fantastisk opplevelse! Den giggen fikk meg til å forelske meg med musikk igjen. Jeg var i Italia i ti måneder, fram og tilbake i 1995 eller 1996, tror jeg. Men det var helt enormt! Stadionkonserter med hundretusenvis av tilskuere, og systemet rundt Vasco var bare toppfolk, de var så utrolig hyggelige, og de tok selvfølgelig svært godt vare på meg. Jeg hadde ikke lyst til å reise hjem, det var en fantastisk opplevelse! Den giggen henta meg tilbake til musikken, og fikk meg til å ønske å jobbe med musikk igjen. Jeg elsker Vasco Rossi, ikke bare på grunn av det, men på grunn av hele opplevelsen rundt det. Jeg skulle gjerne ha jobbet med ham igjen, han er fortsatt kanonbra. Han lærte meg mye italiensk også. Bare banning, selvfølgelig, haha!
– Så herlig å høre! Jeg er utrolig glad for at du er tilbake, og det er jeg sikker på at fansen din er også.
– Jeg også! Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg fortsatt får holde på med det jeg elsker å gjøre, og at jeg får gjøre det sammen med mennesker jeg ser opp til og elsker. Jeg er rusfri, og får være sammen med familien min, ingenting betyr mer enn det, men musikken slipper aldri taket i meg, men jeg føler at jeg er født på ny. Jeg traff bunnpunktet, og kravla opp igjen. Det var tungt, men jeg klarte det, med god hjelp, og her er jeg i dag. Det eneste som mangler nå, er å få reise ut med The Daisies og spille live!

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2021