Kategorier
Nyheter Skiver

Dee Snider | We Are The Ones

Det er av og til litt befriende å lytte til album som låter akkurat som man forventer, med få om noen overraskelser. Av og til. Og sånn er det med Daniel Snider, langt bedre kjent som Dee fra Twisted Sister, sitt tredje soloslipp. Ikke like bredbent og harry som hans hovedgeskjeft (jeg elsker Twisted Sister, ikke misforstå), men fortsatt lettfordøyelig hardrock som serveres over ti spor.

Apple Music

Det er av og til litt befriende å lytte til album som låter akkurat som man forventer, med få om noen overraskelser. Av og til. Og sånn er det med Daniel Snider, langt bedre kjent som Dee fra Twisted Sister, sitt tredje soloslipp. Ikke like bredbent og harry som hans hovedgeskjeft (jeg elsker Twisted Sister, ikke misforstå), men fortsatt lettfordøyelig hardrock som serveres over ti spor.

For å begynne med det positive – det er et knippe kule rockelåter her, fra tittelsporet som åpner skiva, «Over Again» og «Crazy For Nothing». Ikke noe nytt krutt som avfyres på noen som helst måte, men kult og fett lell. Et par overraskelser får vi i en pianoballadisert «We’re Not Gonna Take It» som fungerer overraskende bra i sin nye versjon og en lett episk «So What», som til tross for sin litt i overkant tydelige nikk til Pink Floyds «Hey You» er en finfin avslutning på albumet. Sleng med «Close To You», som er den 61 år gamle mannen sitt forsøk på å låte moderne – og får det nesten til, så har vi nevnt det som går i pluss på «We Are The Ones».

Der det dog faller komplett sammen er på de overglatte sporene «Rule The World», «Believe» og «Superhero» som fint kunne sklidd rett inn i hvilken som helst døll Disneyfilm etter millenniumskiftet og kler en gammel sjokkrocker som liker å vifte med sine midtfingre til både øst og vest særdeles dårlig. Det er så søtt og glatt at man kan få utslett av mindre. En prikk lik versjon av Nine Inch Nails sin gamle klassiker  «Head Like A Hole» får vi også med, uten at jeg ser poenget med den heller. Skal man først covre og hedre noen kan man gjøre sin egen tvist på det spørru meg. Totalt unødvendig.

Tekstmessig er det vel mye av det Dee har proklamert i 30 år med å «skille seg ut og være stolt av det» det går i. Han finner seg fortsatt ikke i det, men spørsmålet nå er vel hvor mange som gidder å høre lenger.

Alt i alt en helt OK skive dette, langt bedre enn mange andre sine forsøk fra samme generasjon (f.eks. Gene Simmons sin forferdelige «Asshole»), og den kan nok kanskje appelere til en del av hans fans. Jeg tar nok heller en ny runde med «Stay Hungry».

3/6 | Sven O. Skulbørstad

Utgivelsesdato: 21.10.2016