Decades – Uriah Heep In The 1970s

Steve Pilkington / Sonic Bond Publishing

Da det eksisterer fortvilende lite sekundærlitteratur på Uriah Heep, tar vi velvillig imot ethvert forsøksvist seriøst arbeid herom. Steve Pilkingtons utvetydige fan-posisjon og lettleste stil gir som oftest leseverdige opplevelser, men antar et irriterende, overfladisk preg når essayisten nærmer seg komplekse musikk-komposisjoner. Flere med Pilkington, som leverer bidrag til ”Decades”- og ”On Track”-føljetongen på løpende bånd, burde lære av Davit Detmer, som søker skolert støtte hvor man selv kommer musikkteoretisk til kort. Angjeldende boktrykk demaskerer forfatterens analytisk tomme verktøykasse, særlig kontra Uriah Heeps makeløse treenighet av ”Salisbury”, ”Demons And Wizards” og ”The Magician’s Birthday” – tre album Pilkington selv skatter høyt (kun ”Sweet Freedom rangeres høyere av englenderen).

Når det er sagt, så åpner ”Decades”-serien for et større biografisk narrativ enn ”On Track”-bøkenes mer detaljstyrte analyse-incentiver. Og Pilkington lykkes godt som journalistisk biograf, særlig i historiske avsnitt som innberetter hvorledes de to grupperingene Spice og The God endte som større enhet, hvordan børst, dop og et umenneskelig arbeidstempo etterhånden avlivet et av decenniets ypperste rockeband, eller hvorfor visse plateomslag ble som de ble. Blant bokens morsomste tilslag må nevnes forfatterens uttrykkelige indignasjon over bildematerialet som innkapsler ”Wonderworld”, ”High And Mighty” og ”Conquest”. Den som har lest andre opptegnelser av Pilkington vet at han ikke tar lett på fonogrammers innpakning; jeg er ikke alltid enig med fyren – ei heller i dennes musikalske vurderinger. Om Deep Purple har han for eksempel ytret at verken ”Lazy” eller ”Place In Line” fortjener albuminnpass. Meningsavvik er imidlertid av det sunne, og inspirerer både til gjenopplevelse av artisters repertoar, samt pregnant debatt.

Foruten gjennomgang av Uriah Heeps 1970-tallsskiver (inkludert ”Live” fra 1973, singler og studio-etterlatenskaper) utviser Pilkington såpass anstendighet at han penner en flott kronologisk epilog, hvor bandets videre ferd, frem til i dag, skildres i grove trekk. Dog, hvordan forfatteren makter å sidestille ”Abominog”, comebackskiva fra 1982, uten Ken Hensley, med påfølgende veike ”Head First” og ”Equator”, skal jeg ingenlunde nøste i. ”Decades – Uriah Heep In The 1970s” gjør hva den skal: Den inspirerer, provoserer og berører.

3,5/6 | Geir Larzen

Boka er tilgjengelig rett fra forlaget og hos både Platekompaniet og hos Amazon, og slippes etterhvert også på Kindle.