Deafheaven @ Rockefeller, Oslo

Tirsdag 18.september

California-bandet Deafheaven ga nylig ut sitt fjerde studioalbum «Ordinary Corrupt Human Love», og kritikerne har vært ytterst positive til hva de har blitt servert. Etter det store gjennombruddet med albumet «Sunbather» i 2013 har bandet vokst seg langt forbi online- trollenes rop om ‘hipster-black metalʼ (som for øvrig heldigvis har stilnet kraftig) og årets album inneholder så mange forskjellige elementer at det nesten må en egen liten avhandling til for å få med alle nyansene. Røttene i black metal og shoegaze er fortsatt dominerende, men bandet har aldri tatt den enkleste ruta til målet musikalsk, og det vises også live. Det er to år siden de sist gjestet Oslo, og fire år siden de spilte fire låter i teltet på Øyafestivalen. Fire låter høres kanskje litt lite ut tenker du, men når omtrent ingenting av det de lager klokker inn på under 10 minutter blir det fort sånn.

Kveldens første positive overraskelse er oppvarmingsbandet Inter Arma, som virkelig gir alt med sin Doom/ Black/Sludge Metal foran et ikke fullsatt, men godt besøkt Rockefeller. Et hyggelig nytt bekjentskap som ga mersmak. Når Deafheaven kommer på scenen er det tydelig at de fortsatt er det bandet i sjangeren som kanskje bryr seg minst om image rent visuelt. Hvite t- skjorter, indie-look og vokalist George Clarkes forsøk på å se ut som metallens svar på Patrick Bateman tyder på at bandet ikke har en betalt stylist på lønningslista denne gangen heller. Men «image is nothing», som en viss brusreklame en gang sa, og åpningssporet fra den nye skiva, «Honeycomb» trekker fort tankene over på noe annet. 11 minutter senere har vi vært på en tur som inneholder elementer av black metal, post-rock, tidlig Smashing Pumpkins, new wave og noe attåt. Vokalist Clarke er både headbangende, growlende og tamburinspillende der han går rundt på scena og ser ut som han er på jakt etter et byttedyr å sette tenna i. For en åpning!

«Canary Yellow» følger på, minst like progressiv og sømløs som åpningslåta. Trommis Daniel Tracy imponerer voldsomt med sin variasjon fra småjazza partier til fullstendig svartmetall-øs underveis, og det er liten tvil om at George Clarke mener det han hveser ut av tekster. På «Sunbather» åpner det seg en moshpit blant det ganske mangfoldige publikummet på Rockefeller, og den storslagne avslutningen av låta viser hvor den egentlige styrken til bandet ligger, nemlig i melodiene. For selv med alt det tekniske og voldsomme til grunn, så er Deafheaven først og fremst et veldig melodibasert band.

«Brought To The Water» fortsetter i samme form som «Sunbather», før «Worthless Animal» avslutter hovedsettet. Nevnte låt er nok den som mest omfavner post-rockʼen denne kvelden, og her kommer skrikevokalen til George Clarke til litt kort, spennet mellom låt og vokal blir litt for stort her. Etter en liten pause får vi servert kveldens roligste låt i «You Without End» med gitarist Kerry McCoy på tangenter for anledningen. «Glint» tar oss helt opp igjen med noen monstrøse riffpartier du skal være rimelig stiv i nakken for ikke å nikke med til, før Clarke annonserer at det er tid for kveldens siste låt (Dobbelt så mange låter som på Øya- konserten altså), den allerede smått klassiske «Dream House» fra «Sunbather»-skiva. Kveldens største moshpit er fort et faktum, og en stille takk rettes til lydmann/crew for at den nesten sakrale melodien kommer til sin rett innimellom alt det brutale. Alt stemmer sammen til en nesten perfekt avslutning.

Sjangerutfordrende som få andre klarer Deafheaven å sy sammen de forskjellige elementene på en måte som gjør at det høres helt naturlig ut på skive. At det høres minst like naturlig og bra ut live er rett og slett imponerende, det er bare å ta av seg hatten.  5,5/6

 

Tekst: Jarle Zachrisson
Foto: Anne-Marie Forker