Darren Wharton – Fra Thin Lizzy til Dare

Darren Wharton var bare atten år gammel da han ble slengt ut på dypt vann som keyboardist i legendariske Thin Lizzy, samtidig som bandet var i ferd med å gå i oppløsning grunnet tungt stoffmisbruk. De siste tretti år har han frontet sitt eget band, Dare, og vi fikk en trivelig passiar med den joviale engelskmannen da bandet hans besøkte Oslo i vinter.

Tekst: Geir Amundsen

 – Verden fikk først høre om Darren Wharton da du ble keyboardist i Thin Lizzy, mens du fortsatt var tenåring.
– Ja, jeg hadde akkurat fylt atten.
– Hvordan i helvete får en uerfaren attenåring en slik jobb!?
– Jeg spilte i et lokalt band i Manchester, i en klubb hvor Lizzy-gutta pleide å komme for å drikke når de var i byen. Phil (Lynott) var ikke det, men jeg tror Scott (Gorham) var til stede. Da spilte jeg piano, og en av Lizzy’s folk kom bort til meg etterpå, for de var på utkikk etter en keyboardspiller. Gary Moore hadde brått forlatt bandet mens de var på turne i Amerika med Queen, og da dro de inn Midge Ure fra Ultravox. Han var ingen stor gitarist, så han supplerte med keyboards istedet, men Phil likte hvordan det låt, og bestemte seg for å få inn en keyboardist i bandet på heltid. Jeg fikk altså en forespørsel denne kvelden på om jeg kunne tenke meg å testspille for Thin Lizzy, og neste dag befant jeg meg i London med Phil og Scott, og spilte på det som ble «Chinatown».
– Jeg har alltid lurt på hva mora di sa da hennes tenåringssønn forlot hjemmet for å bli med i et rockeband med de mest beryktede heroinistene i bransjen…?
– Hahaha! Heldigvis visste ikke min mor om at de var beryktet, mine foreldre hadde bare såvidt hørt om Thin Lizzy, så de var ikke spesielt bekymret av den grunn.
– «Mama, take a look at your boy, he’s a rock’n’roll man»?
– Haha, ja, noe sånt!

– Og så ble du permanent og offisielt medlem av bandet fra og med «Renegade»?
– Ja, «Renegade» var den første skiva som jeg virkelig spilte på og bidro til, mens jeg på «Chinatown» bare hadde spilt det jeg ble bedt om på et par låter. Nå fikk jeg min første komponistkredit på «Angel Of Death», og fra da av følte jeg meg som en del av bandet. Det var utrolig kult, jeg kom godt overens med resten av bandet, og «Renegade» var min første ordentlige opplevelse av et platestudio. Jeg var veldig overrasket over at Phil lot meg bidra på låtskrivinga, spesielt på det som var åpningslåta på skiva, så det var naturlig nok stort for meg.
– Hvordan ble «Angel Of Death» skrevet?
– Jeg lagde introen og noe av akkordrekka i låta. Vi var i Irland og skulle øve før turneen, og noen av de andre gutta i bandet var forsinka, så det var bare meg og Phil der. Jeg spilte introen, og han lyste opp og sa ‘Spill det der en gang til!’ og la på den raske bassgangen i starten. Jeg plusset på noen korder, og vi hadde nærmest «Angel Of Death» ferdig før Scott og Brian (Downey) dukket opp.
– Men Dare har ikke spilt mange av ‘dine’ Lizzy-låter på konserter?
– Jo, vi har spilt «The Sun Goes Down» ganske ofte, og vi blir stadig vekk spurt om den, så det kan godt hende at vi tar den inn i settet igjen. Jeg ser ikke noe stort poeng i å gjøre Thin Lizzy-låter på en Dare-konsert – vi gjør vår egen versjon av «Emerald» som en hyllest til Phil, slik vi har gjort den på «Arc Of The Dawn»-skiva, og vi gjør deler av «Black Rose» på tampen av «King Of Spades», men det får holde.
– Men disse to låtene hadde jo ikke du noe med å gjøre. Jeg innser at «Angel Of Death» ikke passer inn i settet på en Dare-konsert, men «The Sun Goes Down» glir jo rett inn.
– Ja, ikke sant?

– På Thin Lizzys siste skive «Thunder And Lightning» fra 1983 hadde du ganske mange krediteringer på låtene. Der skrev du flere låter enn Scott Gorham gjorde!
– Det var litt mer tilfeldig. Vi skrev alle låter hele tiden, og jeg prøvde ikke bevisst å skrive mer enn noen andre. Jeg slang nærmest ut noen ideer, og Phil likte noen og avviste andre, så det var nesten bare flaks at så mange av mine havna på skiva. Men jeg er selvsagt utrolig stolt over det.
– Thin Lizzy gjorde noen få konserter i 2016 med besetningen Ricky Warwick, Scott Gorham, Damon Johnson, Tom Hamilton fra Aerosmith og Scott Travis fra Judas Priest, i tillegg til deg selv. (Anmeldelse her!) Var det det aller siste vi så av Thin Lizzy, eller er det mer på gang?
– Det er i ferd med å avsluttes, men vi gjør noen få festivalkonserter i august, i Spania og i England om jeg husker rett.
– Og hvem består bandet av denne gang?
– Det er det samme – meg, Scott, Ricky, Damon og Scott Travis.
– Og på bass? Ikke Tom Hamilton denne gang?
– Nei, ikke Tom. Vi vet ikke enda hvem det blir. Tom er for travel. (Det ble Troy Sanders fra Mastodon! Journ.anm.)
– Ja, jeg var imponert over at han tok seg tid til å lære seg alle sangene og komme til Europa kun for å gjøre 4-5 konserter.
– Han gjorde det som en tjeneste, og fordi han er Lizzy-fan.

– Etter at Lizzy gikk i graven i 1983 tok det hele fem år før Dare debuterte med «Out Of The Silence». Hva gjorde du i disse årene?
– Det er alltid vanskelig å komme i gang igjen etter at man har forlatt et stort band. Man har et visst rykte å ivareta, det er forventninger som skal imøtekommes, man skal finne de riktige musikerne til et nytt band, skrive mange nok gode låter og få logistikken med management og plateselskap på plass før man kan presentere et nytt band til et publikum. Og da Lizzy splitta ante jeg ikke engang hvilken musikalsk retning jeg ville gå i, utenom at det skulle være mer keyboardbasert enn Lizzy, siden det var keyboardist jeg først og fremst var da.
– Var du alltid innstilt på at du selv skulle være vokalist og frontmann i det nye bandet?
– Ja, det så jeg alltid for meg. Jeg kaller meg sanger/låtskriver, og trives bedre som vokalist enn som keyboardist. Det er større muligheter for å uttrykke seg da. Jeg spiller riktignok fortsatt keyboard i Thin Lizzy, men jeg koser meg mer som sanger i Dare. Så joda, det tok noen år før vi fant vår stil. Vi spora litt av med «Blood From Stone», som føltes for hard for oss, men nå i det siste, med «Sacred Ground», føles det virkelig som om vi har funnet vår rette plass. Det hjelper litt på at vi har Vinny (Burns, gitar) tilbake i bandet.
– Hvordan fant du Vinny i utgangspunktet, på 80-tallet?
– Jeg flyttet hjem til Manchester da Lizzy splitta. Jeg var nyforlovet da, og vi kjøpte et hus i Oldham, rett utenfor Manchester. Jeg var på utkikk etter en dyktig gitarist, og kom i prat med en kar på den lokale puben min som fortalte at han kjente en unggutt som spilte gitar som Gary Moore. Det høres greit ut, tenkte jeg og fikk Vinnys telefonnummer. Han nekta først å tro at det var meg, en kar fra Thin Lizzy, som ville ha ham med i et band, så jeg måtte avtale å møte ham på puben for en prat, og der fant vi umiddelbart tonen.

– Jeg oppdaget i dag at dere ble flydd til Los Angeles for å spille inn debutskiva i Joni Mitchells studio? Det er storveis for et ungt debutband, og kunne aldri skjedd i dag. Hvordan kom det i stand?
– Nei, det var stort for meg, siden jeg var Joni Mitchell-fan! Plateselskapet spurte meg hvilke band jeg likte så de kunne finne en produsent som kunne gi oss det riktige lydbildet. Da hørte jeg mye på band som Def Leppard og Mr Mister, og vi oppdaget at begge disse var mikset av en kar som heter Mike Shipley. Vi møtte ham i London for en prat, fant tonen, og oppdaget at han var partner med Larry Klein som var gift med Joni Mitchell. Så slik ordnet han oss studiotid der, mens plateselskapet ordnet oss fly til Los Angeles. Først spilte vi inn grunnsporene i David Gilmours studio i London, og så gjorde vi vokal og gitar hos Joni i LA. Fantastisk sted med svømmebasseng og en strålende utsikt!
– Det er jo litt artig at keyboardisten på Dare første par skiver per i dag er en av Storbritannias største kjendiser, innenfor en helt annen gren enn musikk. (Professor Brian Cox har hatt mange populære TV-show med vitenskap.)
– Brian ja! Det er pussig, jeg hadde akkurat flyttet inn i et nytt hus i Oldham da det banket på døra, og der sto det en kar som sier at ‘Unnskyld at jeg forstyrrer, men jeg ville gjerne introdusere min sønn til deg. Han spiller litt keyboard, og jeg har forstått at du er på utkikk etter en keyboardspiller?‘ Jeg sa at det var riktig, og han sa: ‘Jeg har min sønn Brian i bilen, er det greit om han sier Hei?‘ Og jeg sa Klart, hent ham inn! Så han kom inn, vi snakket litt, og jeg likte ham veldig godt, han var en trivelig ung gutt. Han bodde rett rundt hjørnet for meg, så jeg ga ham jobben der og da, og tok ham med oss verden rundt! Så det var Brians introduksjon til rockeverdenen!
– Spiller han faktisk på skivene, eller er det deg?
– Nei, jeg spiller keyboards selv på skivene, han spilte kun på konsertene.
– Ja, jeg regnet med det. Det er ironisk at dere spiller her på Olsen på Bryn i kveld foran 150 stykker, mens han har allerede solgt ut Sentrum Scene i høst, med ti ganger så mange tilskuere til sitt eget show.
– Ja, hvem skulle trodd det for tretti år siden!?
– Har dere fortsatt kontakt?
– Joda, det hender at vi sender hverandre en melding eller chatter litt. Jeg har dog ikke sett ham på årevis.

– Du nevnte at andreskiva «Blood From Stone» fra 1991 var i hardeste laget – det må ha vært eneste gang i historien at et stort plateselskap ber sitt melodiøse rockeband om å lage en hardere, tyngre oppfølger.
– Ja, det skjedde jo i en periode da Guns N Roses og Metallica var verdens største band. Rett etter at vi ga ut «Out Of The Silence» i 1988 slo Guns N Roses igjennom for fullt med «Appetite For Destruction», og plutselig var de mer keyboardbaserte melodiøse bandene som Dare, Toto eller Mr Mister helt ute, nå skulle det bare være heavy, heavy, heavy! Det var hva alle ville høre, og det kom en bølge av nye og hardere band som ble store. Ikke misforstå, det var en glimrende musikalsk utvikling, men for vår del klaffet det elendig tidsmessig. Vi turnerte med Europe da, og de var fortsatt store, men alle kunne se at pendelen nå svingte i en annen retning, og derfor ba plateselskapet oss om å gjøre neste skive tyngre og hardere. Skiva er bra den, hvis du ser på låt for låt, men det ble kanskje litt for lite variert, og for mange harde rockere.
– Ble Dare oppløst i kjølvannet av «Blood From Stone»? Det tok i alle fall sju år før vi fikk en tredje skive fra dere.
– Nei, men jeg og Vinny ble litt uvenner, og jeg flyttet til Wales.
– Hvor du fortsatt bor.
– Nettopp. Så jeg tok meg god tid på å lage låtene som etterhvert utgjorde «Calm Before The Storm». Jeg følte et behov for å fornye meg og finne en egen, riktig musikalsk retning. Jeg gjorde fortsatt sporadiske konserter under navnet Dare med nye folk, og neste skive ble mye mer representativ for det Dare siden har stått for.

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2019

, ,