En av Norges ledende black metal-institusjoner har servert oss plater i snart tretti år, og slutter ikke å overraske. «Old Star» er duoens attende plate og deres absolutt tyngste.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Ester Segarra
Darkthrone er den definitive motsats til alt moderne. Medlemmenes kontoer på Facebook er slettet og skal man ha gitarist og vokalist Nocturno Culto i tale, må man slå på tråden som man sa i gamle dager. Jeg er kanskje gammel og surrete selv, for jeg trodde Darkthrone var black metal og ikke doom metal.
– Hehe, «Old Star» ble veldig tung og kanskje tyngre enn vi så for oss. Ikke at vi tenker så mye, vi lager jo bare musikk vi liker. Men i forhold til «Arctic Thunder», som den er en naturlig oppfølger til, er den jo helt klart tyngre og saktere. Vi kom ikke videre med stilen vi hadde på «The Underground Resistance». Den var så bra så vi måtte bare nullstille oss til neste plate. Og da vi hadde spilt inn «Arctic Thunder» var vi så gira og syntes det var så gøy, så det ville vi spinne videre på. «Old Star» er en annerledes plate, men jeg ser på den som en forsterket utgave for forgjengeren. Med det mener jeg at vi drar strikken litt videre i alle retninger.
– Nocturno Culto står for de mer uptempo låtene, som «I Muffle Your Inner Choir» og «Duke Of Gloat», mens Fenriz’ låter er gjennomgående seige.
– Vi sitter jo hver for oss og lager musikk, og gir hverandre noen hint underveis om hvilken retning ting tar. Låtene hører vi for første gang når vi møtes i studio. Da er det full krig mot omgivelsene. I hvert fall på de to siste skivene, som er spilt inn i det gamle bomberommet på Tårnåsen. Vi legger et tidspress på oss selv, vi har en plan og det er utenkelig for oss at det ikke skal gå. Vi er veldig effektive når vi møtes, det er ikke noe tørrprat og drikking. Altså, vi tar oss en øl når vi har kommet ordentlig inn i det og har kontroll, men også da mens vi jobber. Vi sitter ikke bare og slapper av. Vi brukte to helger på innspillingen av «Old Star», utenom vokalen, som jeg gjorde senere.
– Det er Nocturno Culto som står for
innspillingen, og jeg er veldig nysgjerrig hvordan man tar fatt på en ny plate
med Darkthrone lydmessig.
–
Man kommer ned i bomberommet, det lukter sopp og lyden slenges veggimellom. Det
er jo veldig spesiell akustikk der nede. Det går jo alltid bra, men det er ikke
tid til å kaste bort tiden på preprod eller annet tull. Hallo, ser vi ut som et
band som driver med preproder, pleier jeg å si, hehe. Vi gjør det jævlig
oldschool. Da skiva var ferdig turte jeg ikke høre på innspillingene før det
hadde gått to måneder og jeg skulle legge på vokal. Jeg var drit nervøs for
lyden, selv om jeg hadde en følelse det låt greit da jeg la på andregitar og
bass mens vi holdt på i bomberommet. Men du kan aldri vite, siden vi gjør ting
så fort. Gitarene ble også gjort litt annerledes enn tenkt. Vanligvis spiller
jeg inn med forsterker. Det er flere som øver i dette rommet og vi har noe
utstyr stående der. Da vi skulle sette i gang var ett av miksebordene våre borte,
ergo måtte vi tenke annerledes. Vi spiller jo inn gitar og trommer live, og noe
gitarlyd lekker inn gjennom trommemikrofonene, men på en positiv måte. Jeg
måtte i hvertfall spille bass og gitar rett inn i miksebordet, noe som gir en
flatere lyd. Jeg har en dansk boks som virkelig reddet dagen, og gitarlyden ble
veldig bra. Så da jeg omsider hørte på skiva satt den jo som ei kule, og vi
gjorde det vi skulle.
– Det er lett å få inntrykk av at det meste med
Darkthrone skjer på sparket, men noen tekniske forberedelser vil jeg jo tro det
er.
–
Jeg kjøpte dette studioutstyret i desember 2004 og «The Cult Is Alive» er den
første skiva som ble innspilt med dette. Jeg leste litt og prøvde meg frem i
forkant, men det var jævlig spennende å spille inn skive. Det gikk jo bra det,
men etter hvert som årene går blir jeg mer og mer nervøs. Heldigvis har dette
studioet vært bunnsolid hele veien, det har aldri vært noe kødd med at ting har
blitt slettet eller noe annet uforutsett tull. Man kan sikkert skyte på det med
hagle og det står der fremdeles.
– Med andre ord er dette syvende albumet som blir spilt inn med samme utstyret.
Likevel endrer lyden seg litt etter hva slags sjanger som presenteres på
platene.
– Det er mye tilfeldigheter som råder. For eksempel har jeg ikke alltids
spilt på samme forsterker. Og «F.O.A.D.» hadde veldig low fi lyd, og hvorfor
det ble sånn har jeg ikke noe svar på. Selve settingen har jo å mye å si, og på
de to siste har vi kunne hatt mye av utstyret stående, og sånn sett fått en
viss kontinuitet i produksjonen og lydbildet. Så hører det med til historien at
vi siden «The Underground Resistance» har brukt en fyr i USA til mastring (Jack
«Control» Conrow, journ. Anm), og han er ekstremt dyktig. Han skjønner hva
vi driver med og har gjort mye etterarbeid med lyden. «Old Star» er første
plata jeg ikke mikser selv, også dette er gjort i USA (av Sanford Parker,
journ. Anm). Det var litt i overkant spennende å sende lydfiler av gårde
for at andre skulle tukle med det. Etter litt om og men endte det med et bra
resultat det også.
– Hvis jeg skal trekke noe på skiva, så synes jeg vokalen din er litt lav.
– Da kan jeg trøste deg med at den var lavere, hehe. Den er lav og ideelt
sett vil jeg nok hatt den høyere. Ser du det på en annen måte så høres den jo
mer desperat ut sånn den er nå, og det gir jo en fet stemning. Første utkastet
av skiva hadde så lav vokal at jeg trodde de spøkte, hehe.
– Din makker Fenriz har vært veldig aktiv i
diskusjoner på nettet om trommelyd. Er det lett å tilfredsstille disse kravene
når du skal spille inn?
–
Ja, det er egentlig det. Vi kjenner jo hverandre godt og har de samme målene,
også når det kommer til trommelyd. Det var jo det store stygge spøkelset denne
gangen da skiva skulle mikses i USA. Vi fikk jo da så klart en veldig
amerikansk trommelyd tilbake, hehe. Og det er sikkert godt ment, det er nok
ikke så lett å forstå vår tankegang. Dette var litt av en prosess, siden han
som mikser bor i Chicago og hadde kontakt med Jack Control som mastrer i Texas,
og det kunne gå flere dager mellom hver mail. Fenriz spurte etter hvert høflig
om det gikk an å ikke få transformers lyd på trommene. Både han og jeg er
veldig sensitive på basstrommelyd spesielt. Så basstromma var faktisk det siste
vi dreiv med til vi sa oss ferdige og fornøyde. Det er mange plater opp gjennom
tiden jeg har så lyst til å like, fordi jeg hører det er noe som appellerer til
meg på dem. Det stopper seg fordi det er en trommelyd som er så ræva at jeg
ikke klarer å høre på det. Det går bare ikke. Jeg blir så langt nede av sånne
skiver at jeg må sette på syttitalls ZZ Top og høre trommelyden der. Da blir
jeg glad igjen.
– Jeg vil litt tilbake til det faktum at «Old
Star» er innspilt over to helger, og at ingen av de to kjente til hverandres
låter før dette.
–
Jeg spiller jo alle gitarene, så når vi går i studioet viser Fenriz meg sine
låter og ber meg gjøre litt sånn og sånn der. Da har jo han allerede tenkt ut
trommene. Så er det hans tur til å tenke ut trommer på mine låter. Så spiller
vi låtene noen ganger til vi skjønner greia, så går vi i opptak. Kanskje ikke
det sitter på første eller andre førsøk, men kanskje på tredje. Og vi spiller
inn hele låta live i sin helhet. Så da kan du jo tenke deg «Leave No Cross
Unturned» fra «The Underground Resistance» på nesten fjorten minutter. Da er
det kjedelig når du spiller feil tre minutter før låta er ferdig og må gjøre
alt på nytt.
– Det regner jeg med skjedde?
– Det skjedde.
– Fenriz har skrevet alle tekstene. Nocturno Culto fikk disse i studioet uten
at det på det tidspunktet var bestemt hvilke låter som skulle ha hvilken tekst.
– Vokalen jeg har gjort i alle år kan kalles freestyle. Det er et jævlig
necro ord, men det er sånn det er. Det gjelder alle platene. Ved noen tilfeller
har jeg tenkt at jeg kan gjøre sånn og sånn, men ikke ned til minste detalj.
Jeg setter meg ned og kommer i stemning og tar det meste på langen. Sånn er det
også på «Old Star». Jeg leser tekstene og hører på låtene og føler meg frem til
hva som passer sammen. «Alp Man» og «The Key Is Inside The Wall» burde kanskje
byttet plass vil mange mene, siden den tekstmessig åpenbart tar oss til Sveits.
Det er noe med formidling og uttale som er viktig for meg, og da ble det naturlig
sånn det er nå.
– Endrer du noen av tekstene før innspilling?
– Nei. Vi stiller aldri spørsmålstegn til hverandres bidrag. Etter så mange
år så har vi ett hundre prosent tiltro til hverandre. Jeg har i alle år ment
Fenriz skriver utrolige bra tekster. Sånn var det i ungdommen også, han hadde
talent for å skrive. Det setter jeg stor pris på.
– Fenriz legger åpent ut om hvilke band som har
inspirert til hvilke låter.
–
Der er ikke jeg like bevisst. Jeg satt og mikset en av de forrige platene våre
og ved et tilfelle skjønte jeg hvor underbevisstheten min hadde hentet
inspirasjonen fra. I det tilfellet var det Onslaught. Akkurat i skriveprosessen
tenker jeg ikke så mye inspirasjon. Jeg er jo gitarist så jeg sitter bare og
spiller og kommer opp med en ide som jeg bygger videre på. Og da ruller ballen
uten at jeg tenker inspirasjon direkte. Men jeg har hørt mye musikk, så at det
ligger noe der er det ingen tvil om.
– Fenriz startet jo nettsiden Band Of The Week og har eget radioprogram. Er du
like aktiv på å oppsøke ut ny musikk?
– Nei. Jeg har ikke tid til å høre så mye musikk som han. Jeg er heller
ikke så opptatt av det. Jeg setter mer pris på å få enkelte tips jeg kan sjekke
ut. Selv om jeg hører på mye forskjellig musikk er jeg veldig positiv til mye
ny metal. Siden tusenårsskiftet har det kommet mye bra som har overrasket meg
veldig.
– Dere har vært innom mange sjangere i løpet av
deres atten skiver. Føler du det er noe utråkket mark dere ønsker å utforske?
–
Musikk er jo vårt fokus og etter så mange år er det koselig at man kan komme
opp med noen stilskifter. Man skulle kanskje tro det tok slutt en gang, men det
gjør ikke det. Når vi kan komme opp med «Old Star» som skive nummer atten, så
føler jeg det er håp for fortsettelsen. Og vi ble om mulig enda mer gira etter
«Old Star», så vi har mer på trappene, det er helt klart.
– Livetilbudene har vært mange og lukrative. Du spiller live med Sarke og har
gjort en konsert på Wacken hvor du fremførte noen Darkthrone låter med
Satyricon. Hadde det egentlig vært deg imot og spilt live med Darkthrone?
– Altså, det kommer så an på. Hvis Fenriz plutselig skulle blitt supergira
på det, så måtte jo det vurderes. Jeg vet jo det ville blitt bra, men er det
lurt? Det å spille inn en plate og det å stå på scenen er to helt forskjellige
ting. Når du spiller live er du på en måte i showbiz, og det er ikke der vi
hører hjemme. Ikke jeg heller egentlig, selv om jeg spiller med Sarke. Jeg har
jo spilt med Sarke på Wacken også, og det var koselig. Akkurat det året likte
jeg å spille live, for uka før Wacken spile vi på en liten festival i Trysil
som heter Furustokk for kanskje førti betalende, og trivselsmessig er det
kanskje den beste konserten jeg har gjort med Sarke. Kjempefett var det.
– Jeg drømte en natt dere spilte Panzerfaust i sin helhet på Sweden Rock.
– Haha, ja det hadde nok slått an.
– Jeg la ut det på Facebook hvorpå Fenriz svarte dere kun ville spilt en cover
av Nena om dere skulle på scenen igjen. Regner med det var et nøye gjennomtenkt
svar og at du er enig?
– Jeg tenker noe annet jeg. Jeg tenker at hvis folk vil ha ondskap skal de
få ondskap. Vi skulle spilt «Soulside Journey» og «Goatlord» skivene i sin
helhet. Begge skivene og ikke noe annet.
– Du ga ut en solo-EP i 2013 under navnet Gift Of Gods, er det noe du kommer til å gjøre mer av?
– Det var veldig fett å gjøre det, og jeg tenkte i etterkant at kanskje jeg burde gjort dette enda bedre og gitt ut en fullengder, men det blir ikke noe nå i hvert fall. Jeg må ha mer permanent tilgang til ting. Det var jo et kapittel for seg å spille trommer igjen også. Jeg har jo spilt litt før, men ikke på ordentlig som det heter, hehe. Så det var en greie. Men du veit, tida går så jævlig fort så jeg har ikke tid til å tenke på noe sånt nå. Det å planlegge og få det som jeg ville tok meg i hvertfall to år. Jaså, også ble det ikke bedre enn det, tenker du da? Hahaha.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2019