Dare – Våger å se framover

Darren Wharton fikk en brå start på musikkarrieren da han fikk jobben som keyboardist i Thin Lizzy, bare 18 år gammel. Noen år i lære hos selveste Phil Lynott ga den unge mannen mange lærdommer om hvordan man skal skrive en god melodi, og ikke minst en god tekst. Det tok unge Wharton med seg videre, og i 1988 ga han ut sin første plate med sitt eget band, Dare. «Out Of The Silence» gjorde suksess, og Dare fikk en stor og trofast tilhengerskare. Nå er deres åttende fullengder, «Road To Eden» ute, og vi fikk en samtale med Darren på Skype.

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Legend Records
Livepics: The Mighty Forker

– Endelig klar med ny plate, Darren. Gratulerer!
– Tusen takk for det, og takk og lov! Jeg kan ikke forstå hvorfor det har tatt sånn tid! Den var jo klar før jul, men distribusjonssenteret ville holde igjen til første april. Det har nok med både Brexit og Covid å gjøre, og det faktum at det tar tid å få distribuert platene rundt omkring i verden. Det har vært en prøvelse å vente på å endelig få spilt den for folk.
– Høres plausibelt ut, pluss at det virker som om alle artistene kommer med ny musikk nå, så man må kanskje finne et åpenrom der man ikke drukner i mengden.
– Helt klart!

– Men nå er vi veldig spente på å høre hva du kan fortelle om «Road To Eden» (som anmeldes her!)
– Vel, som vanlig, skulle jeg til å si, er det visse aspekter fra mitt eget liv som blir utlevert. Jeg har mange tanker og følelser jeg har lyst til å fortelle om, uten at det blir i klartekst. Det ligger jo i tittelen at vi alle har perioder der vanskelige ting skjer, men at vi ser fram til å komme fram til stedet der ting ordner seg, og man føler man er på riktig sted i livet. Jeg føler på mange måter at jeg snart er der selv; at jeg endelig har kommet til det stedet der jeg kan begynne å fokusere på de tingene jeg har lyst til å fokusere på, stedet for å svømme mot strømmen hele tiden.
– Du er inne på et punkt jeg tenkte å ta opp med deg, nemlig det faktum at tekstene dine er veldig troverdige. Dette er en kunst ikke alle behersker, men det gjør du. Hvor tro er du mot dine egne opplevelser i tekstene?
– Det er som jeg nevnte, opplevelser fra mitt eget liv jeg skildrer. For eksempel, så mistet jeg min far for seks-syv år siden, og han var alltid den som støttet meg, og hjalp meg å komme gjennom de motbakker jeg møtte på min vei, og manet meg til å være tro mot meg selv og mine mål. Han hadde selv hatt sine vanskeligheter og problemer å stri med, men lot de aldri trykke ham ned, og han jobbet nesten fram til sin død. Det er den slags historier vi overfører til våre sønner eller, rettere sagt våre barn, og guider de til å leve sine egne liv som de ønsker, og det er det jeg forsøker å si med «Fire Never Fades». Som min far sa; ‘hold flammen i live’. Det var ikke ordrett det han sa, men han var alltid opptatt av at man alltid skal ha tro på seg selv og det man driver med, selv om motgangen alltid melder seg fra tid til annen. Det er flere historier på plata som jeg kan relatere tilbake til mine egne erfaringer. «Only The Good Die Young» og «Cradle To The Grave» er også tekster som har samme type budskap.

– «Cradle To The Grave» er en av mine favoritter fra plata, sammen med «Grace». Spesielt på sistnevnte er fraseringa spesielt tiltalende for min del, og jeg mener å høre klare referanser til Phil Lynott der. Hvor viktig var han for deg da du begynte å skrive musikk?
– Phil var en mester når det gjelder frasering, man behøver egentlig bare å lytte til «The Boys Are Back In Town» for å forstå hvor smart han egentlig var med tanke på frasering. Jeg syns ikke jeg har tatt så mye av stilen tilPhil i min låtskriving, men jeg har helt klart revet ut en side fra boka hans når det gjelder det faktum at det er viktig å være ærlig i det du skriver. Mange forsøker å skrive dype tekster, uten nødvendigvis å lykkes med det, men Phil mente alltid at ærlighet var viktig i tekstforfatting. Det samme gjelder i en livssituasjon; Phil var alltid åpen og ærlig på scenen, han fremsto aldri som om han spilte en rolle da han spilte, noe jeg alltid har forsøkt å videreføre når jeg har stått på scenen. Phil var svært ydmyk på mange måter, noe han også var i låtskrivinga si. Han forsøkte aldri å fremstå som noen andre enn han var, og det formidlet han på scenen også. Når du så Phil spille, var det den ekte Phil Lynott du opplevde, ikke en figur, og det ønsker jeg å oppnå både med låtskrivinga og hvordan jeg fremstår på scenen.
– Hvor stor innflytelse hadde han på deg?
– Åh, han hadde stor innflytelse på meg! Hele min introduksjon til det profesjonelle livet som artist kom gjennom Phil, og Scott (Gorham), for den del. Det er vel ganske åpenbart at det har farget meg på mange måter. Jeg var selvfølgelig musiker før jeg begynte i Thin Lizzy også, men det var gjennom mitt samarbeid med de at jeg lærte meg hvordan musikkindustrien fungerer. Jeg var jo helt grønn da jeg begynte i Thin Lizzy, jeg visste svært lite om hvordan musikkindustrien kan oppleves. Det var lærlingtida mi, og jeg lærte selvfølgelig svært mye av de, ikke bare om låtskriving og hvordan fremstå i en livssituasjon, men også hvordan man skal holde beina på jorda og ikke bli for høy på seg selv. Philip var nettopp den typen, han var alltid like jordnær, uansett hvem han pratet med, han eide ikke nykker med tanke på de talentene han faktisk innehadde. Han hadde alltid tid til alle; fans, familie, venner. ‘Gode, gamle Phil’. «Only The Good Die Young» har mye Phil i seg. Ikke at den handler kun om Phil, det er mye Gary Moore inni der også, pluss noen av de vennene jeg mistet da jeg var yngre, skolevenner og så videre. Vi har alle venner og kjente vi har mistet opp gjennom livet, og dette er min historie til de, men det er likevel en historie alle kan kalle sin egen. Tittelen kan gjerne oppfattes som en klisjé, men det er så mye sannhet i den at den likevel passer godt til historien. Den er en hyllest til Philip og Gary, til Hendrix og Lennon, til Buddy Holly, og alle de fine musikerne vi har mistet opp gjennom årene. Ikke bare artister, men også venner, som sagt, som er borte for oss, og som vi savner. 

– Når vi nå tar for oss «Road To Eden», så er den litt røffere i kantene enn vi tidligere har hørt fra Dare. Utgivelsene deres blir til stadighet målt opp mot debuten «Out Of The Silence» (1988), hva tenker du om det?
– På mange måter er det jo et kjempekompliment, men personlig føler jeg at vi har utviklet oss mye siden «Out Of The Silence», og jeg syns at låtene mine er mer velutviklet enn det jeg presterte tidligere. Jeg liker alle albumene vi har gitt ut, og jeg er like stolte av alle sammen. «Belief» (2001), handler om å være tro mot deg selv. Mange artister føler at de må lage musikk som passer inn i ramma, men med «Belief» følte jeg for å lage ei plate som føles riktig for meg, og ikke følge hva publikum eller kritikere måtte mene. Jeg måtte gå i meg selv og finne drivkraften til å skrive det jeg følte var riktig, ikke hva mennesker utenfor meg mente var riktig. I dag er det nok riktig som du sier at vi har blitt litt tøffere i lydbildet enn tidligere, og det tror jeg kan begrunnes med at vi har gjort såpass mange konserter; pre covid såklart, at vi følte vi måtte ha noen flere kjappe låter med litt mer rockefot i til live-settene våre. Derfor var jeg veldig bevisst på å røffe opp denne plata litt, men uten å endre særtrekkene våre. Det måtte fortsatt låte som Dare. Vi er mer et liveband nå enn vi var i våre yngre dager, så det var viktig for meg å lage låter som passer i setlista vår, og som trekker opp tempoet en smule. Låter som «Born In The Storm», «Cradle To The Grave» og «Road To Eden» er alle låter som kommer til å gjøre seg veldig fint live, og jeg håper at vi har beholdt Dare-sounden, til tross for at vi øker tempoet litt.
– Det er ingen tvil om at det er ei Dare-skive man hører, og det har vært kjennetegnet deres i alle år; man kan alltid høre at det er Dare uansett hva slags spilleliste man befinner seg på. Det samme gjelder vokalen din; det er ikke vanskelig å høre at det er Darren Wharton, og mye av det kommer av at du synger i et leie som passer stemmen din, og unnlater å legge deg så høyt at du må skrike, slik litt for mange vokalister gjør.
– Haha, takk for det. Jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal skrike på plate noen gang igjen!

– Da du startet Legacy Recordings i 2009, følte du at du fikk mer kontroll over skriveprosessen og produksjonen enn tidligere?
– Helt klart. Nå har jeg 100% kontroll over alt som foregår, og det var viktig for meg og gutta i bandet, for etter «Out Of The Silence» ba selskapet oss om å lage et heavy album, for Guns N´ Roses slo igjennom like etter «Out Of The Silence», og det er ene og alene grunnen til at «Blood From Stone» låter så annerledes fra «Out Of The Silence», det var rett og slett ikke vår avgjørelse. Folk gikk fra å ville høre melodisk rock til heavy over natta da Guns slo igjennom, og da forandret hele bransjen seg. Folk som før hørte på Toto eller Foreigner, som er gode melodiske band, begynte plutselig å høre på heavy band som låt som Guns N´ Roses.
– I retrospekt, hvordan ser du på «Blood From Stone» i dag?
– Den låter nok litt for langt unna det bandet vi egentlig er, og spesielt med tanke på hvordan «Out Of The Silence» ble mottatt. Det var jo den sounden som gjorde at vi lyktes så godt som vi gjorde, og jeg angrer på at vi ikke sto på vårt, og ga ut et album som var tro mot sounden vår, og siden «Calm Before The Storm» føler jeg at retningen vi har hatt har føltes riktig, i motsetning til det å bli presset til å lage et heavy album fordi det er trendy.
– Dere har jo gitt ut «Out Of The Silence 2» og «Calm Before The Storm 2» med nyinnspillinger av samtlige låter. Kommer vi til å få en nyutgivelse av «Blood From Stone» også, som er mer tro mot stilen til Dare?
– Ja, det gjør vi. Grunnen til at vi gjør dette, er enkelt sagt fordi vi ikke får royalties fra disse platene, og har ingenting å si i avgjørelsene Universal tar med tanke på dem. Når det gjelder «Calm Before The Storm», så er det et svartebørs-selskap som driver og gir ut plata uten verken vårt eller selskapets samtykke, men hva som skjer i den saken vet jeg ikke. Plata blir solgt på Amazon, og ligger på Spotify, men vi ser ikke en krone av pengene, fordi noen rett og slett har stjålet plata, det er helt sinnssykt. Vi er allerede halvveis i nyinnspillingen av «Blood From Stone», og forsøker å gjøre den mer tro mot hvordan Dare låter i 2022.
– Dere planlegger en turné i Storbritannia i år, pluss at det ser ut til at dere kommer til Skandinavia for noen konserter etter hvert. Hvordan ser turnéåret 2022 ut for Dare?
– Vi skulle egentlig ha gjort noen konserter i Tyskland allerede, men de ble naturlig nok kansellert, så det neste på agendaen er en turné i Storbritannia mot slutten av året.  

– Før vi gir oss, har jeg lyst til å høre hva du ser på som de fineste minnene fra tida i Thin Lizzy. Du var bare 18 da du begynte der, og fikk noen år med et legendarisk band.
– Vet du, jeg kan ikke nevne én spesifikk hendelse, eller noen få, for den del, for hele opplevelsen var veldig fin. Jeg hadde 3-4 veldig fine år i Thin Lizzy. Selvfølgelig var det mye festing, for Scotts standardfrase var ‘hver kveld er lørdag kveld’, og det var akkurat sånn det var. Hver kveld var lørdag kveld i det bandet. Det spilte ingen rolle om vi spilte på en tirsdag, vi spilte for fulle hus, og festet etterpå. Jeg var ung, jeg var singel, og hadde mitt livs opplevelse, som enhver ung mann i en sånn situasjon ville ha hatt. Jeg likte musikken, jeg likte bandet, og gutta var helt fantastiske, de passet veldig godt på meg. Musikken var jo fantastisk, det samme gjelder publikum, de var helt strålende.
– Herlig. For en start på karrieren! Da er tida vår ute, Darren, tusen takk for at du tok deg tid til oss!
– Takk selv. Vi gleder oss til å komme tilbake til Norge, det er alltid fantastisk å spille for dere. Vi sees!

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2022