Danko Jones @ Rockefeller, Oslo

Onsdag 29. november 2017

Det var tid for liveyndlingene å skape fest i Oslo by igjen, og med på festen hadde de med seg norske Lüt. En god del folk hadde dukket opp i god tid for å få med seg det norske post/punk-bandet, og det så ut til å smitte over i den seks mann sterke gjengen. Litt tekniske problemer i starten uten at jeg fikk med meg hva det var, men de måtte stoppe opp for et lite minutt før de kunne fortsette. Det så ikke ut til å plage dem noe nevneverdig, og de henta seg fort inn igjen. Bandet låt både tight og fett, men litt vel Kvelertaksk med tre gitarer og skrikevokal? Litt avventende publikum i starten med noen småironiske Turboneger-rop her og der, men etter hvert som Lüt ble varme i trøya og vokalisten fikk selvtilliten på plass kom publikum etter også og ga dem bra jubel mellom låtene. Litt masete clicktrack på et par låter trekker ned, mens sjarmtrikset når vokalisten hev seg ut i publikum og sang en låt derifra, mens han starta en moshpit helt på egen hånd, trekker opp igjen. Det samme med valget om å gå av til ABBAs eviggrønne «Dancing Queen». 3,5/6

Om Dave Grohl er rockens snilleste fyr er Danko Jones rockens kuleste fyr, noe han beviser gang på gang – så også i kveld imellom et ekstremt hektisk løp av høyoktanrock. Jeg talte hele 22 låter som han og bandet rakk å kjøre igjennom på knappe 1,5 times spilletid, så her gikk det unna.

Dessverre var ikke starten like eksplosiv som den bør være av et rockeband av Danko Jones sitt kaliber, «I Gotta Rock» var heller en tam affære som var langt ifra å sette fyr på publikum. Litt lav lyd må også ta noe av skylden for dette. Men ikke alt, for allerede under neste låt «Sugar Chocolate» spruta det av bandet som man er vant med, og publikum ble med på notene.

Jeg vet ikke om mange som mestrer kunsten å snakke til publikum like bra som herr Jones, han har som vanlig helt vanvittig selvtillit, men uten å bikke over til klysete og ekkel, og sprer sine formaninger med en stor dose glimt i øyet, som da han proklamerte Rockefeller for sin klubb ettersom de har spilt der såpass mange ganger. De valgte også bort å spille i Oslo på fredag eller lørdag for de som dro ut på rockegig på onsdager var de beste folka. Nice, Danko!

«First Date» var ikke overraskende første låta der det tok fullstendig av i publikum og de brøt ut i full allsang. Der og da var konserten akkurat som en Danko Jones-konsert skal være, og det gjaldt også for «You Are My Woman», «Sex Change Shake» og «She Likes It» – hvor Danko informerte om at den slettes ikke handlet om sex som mange musikkjournalister gikk ut ifra, men om Tina Turner. Han forutså samtidig at musikkjournalistene tilstede kom til å notere akkurat det, og det kan man jo fastslå at stemte godt.

Det er alltid gøy å bare se på Danko Jones på en scene med alle sine ansiktsuttrykk og bredbente attitude, men noe som også bør nevnes er at han synger stadig bedre og bedre og faktisk har vokst seg til å bli en bra vokalist. Det har ikke akkurat vært hans sterke side opp igjennom.

Et annet klart høydepunkt på kvelden var trioen «Code Of The Road», «Dance» og «Legs» som også her viste til et knall rockeband som publikum spilte med på notene til.

Jeg skulle bare ønske at de høydepunktene varte litt lenger og kom litt oftere, for det er lista Danko Jones har lagt seg på. Nå ble det litt nedtur imellom, selv om det aldri var kjedelig på noen som helst måte – jeg bare forventer enda mer av gjengen. For når de er på topp er det ikke mange andre band som kan måle seg, som når Danko etter et par låttips fra publikum introduserte «Full Of Regret», som ifølge han selv er så hinsides fet at han skulle ønske han var oss i publikum, og låta vitterlig leverte deretter også.

Et annet artig skue de gangene man klarte å ta blikket vekk fra sjefen sjøl var både bassist JC, som gjorde sitt ytterste for å oppildne publikum mens sjefen sang, og trommis Rich Knox som virkelig er et bra tilskudd til herrene foran på scenen der han hamrer og slamrer som om det sto om livet.

Mot slutten fikk vi den obligatoriske «Lovercall» som man aldri går lei, og en liten kunstpause etter «Gonna Be A Fight Tonight» før Danko alene kom tilbake for å gi en solohyllest til det ene bandet alle tre enes om ruler, nemlig The Misfits. Bandet slang seg med på hyllesten etter hvert de også, og etter raffe «Mango Kid» og kule «Rock Shit Hot» var kvelden over.

På det beste var konserten helt uovertruffen som man forventer av en kveld med Danko Jones. Problemet var at det ble litt langt mellom høydepunktene i forhold til de gangene jeg har sett dem før. Savnet av flere klassikere som «Forget My Name» var også for stort til å ikke nevnes.

Hadde omtrent hvilket som helst annet band levert nøyaktig samme opplevelse ville nok terningkastet vært enda et hakk høyere, for det var vitterlig en bra konsertaften, misforstå meg rett. Men de har lagt lista så hinsides høyt hva konsertopplevelse angår at jeg rett og slett forventer enda mer. 4,5/6

Sven O. Skulbørstad

Foto: Arash Taheri