Dan Lilker har vært med å starte noen av verdens største og beste metalband og 2019 markerer to jubileer for den høyreiste bassisten fra New York. Det er nemlig 35 år siden Anthrax slapp debutskiva «Fistful of Metal» og det er 30 år siden Nuclear Assault slapp sin kritikerroste skive «Handle With Care». Vi slo av en prat med Dan Lilker om de to monumentale utgivelsene og hva som gjorde de så gode og ikke minst viktige.
Tekst: Glenn Knudsen
New York var på begynnelsen av 80-tallet fortsatt sterkt forbundet med band som New York Dolls, Ramones og Blondie – samtidig som 80-tallsbølgen og alt fæle det medførte var på vei mot byen med full styrke. Likevel fantes det en gruppe ungdommer byen som følte seg mer trukket mot den nye britiske hard rock invasjonen med band som Judas Priest, Motorhead og Iron Maiden. På skolen der Danny Lilker gikk skulle et tilfeldig møte mellom to likesinnede være med på å skape noe helt spesielt.
– Første møte mellom meg og Scott Ian var på hver vår side av et volleyballnett i en gymtime. Han hadde langt hår og AC/DC skjorte på seg, og det var det ikke mange som hadde på den tiden, så jeg la merke til han med en gang. Jeg hadde på meg en Judas Priest skjorte den dagen så han la merke til meg også. Jeg gikk bort til han og vi begynte straks å prate om musikk. Jeg husker at jeg spurte han om han likte Black Sabbath og til det svarte han at de var for treige og kjedelige, haha. Det skulle også vise seg at vi bodde noen få hundre meter fra hverandre i tillegg, så det var sånn vennskapet vårt startet. Jeg har gitt ut en bok som heter «Perpetual Conversion» og der kan folk lese hele historien min og alt jeg har opplevd både mens jeg var i Anthrax og etterpå.
Det vennskapet skulle vise seg å bli veldig betydningsfullt noen få år senere. En ny bølge med tyngre og raskere musikk var på vei mot statene og bandet til Scott Ian og Dan Lilker skulle bli et av de virkelig store. Vi snakker selvfølgelig om Anthrax – bandnavnet tok faktisk Scott Ian fra en naturfagsbok fordi det helt enkelt hørtes tilstrekkelig ondt ut. Sammen med et «up-and-coming» band fra vestkysten kalt Metallica skulle de være i forgrunnen til en helt ny musikksjanger. I løpet av de to bandenes første år spilte de ofte konserter sammen også.
– Jeg var egentlig i et band som hadde blitt startet på en sommerleir og det het White Heat. Scott Ian ønsket å starte et band med meg mens jeg enda spilte med dem. White Heat var ganske upraktisk for min del fordi vi bodde alle langt unna hverandre og vi kunne egentlig bare øve skikkelig når vi var på leir. Jeg og Scott Ian ble etter hvert enige om at jeg skulle droppe bandet som jeg var i sånn at vi kunne starte vårt eget. Det var mye mer praktisk for meg siden vi bodde så nært hverandre og det var starten på Anthrax kort fortalt.
Etter å ha hørt en demo han hadde fått av bandet i 1983 ble Anthrax i likhet med Metallica signert til Megaforce Records av Jon Zazula. Zazula og platebutikken hans «Rock ‘N Roll Heaven» var et møtepunkt for mange likesinnede og dit man gikk hvis man hadde en demo. Man kan trygt si at Jon Zazula var en viktig mann i oppstarten av thrash metal. Anthrax spilte inn og ga ut debutsingelen «Soldiers of Metal» på Megaforce Records kort tid etter.
– Jeg husker at vi plaget Jonny Z, eller Jon Zazula som han jo heter, hver gang vi møtte han med oppdaterte versjoner av demoen vår. Vi var ofte innom platebutikken hans med nye demoer og ble nok en skikkelig «pain in the ass» for han, men han signerte oss til slutt så det fungerte jo.
«Fistful of Metal» ble sluppet løs på verden i januar 1984 og låtene var aggressive og superraske. Sjangeren Anthrax var en del av skulle få navnet sitt fra en av sangene på skiva nemlig «Metal Thrashing Mad», som i likhet med store deler av skiva ble skrevet av Dan Lilker.
– Ja det stemmer at jeg skrev store deler av debutskiva vår. Plata var stort sett ferdig da vi gikk i studio høsten 1983 for å spille den inn. Budsjettet var lavt og vi hadde ikke så mye tid i studioet så vi gikk inn med fokus på å få ting spilt inn fortest mulig. Vi hadde ikke tid til å jobbe med låtene mens vi var i studio, så vi hadde jobbet med sangene på forhånd i øvingslokalet vårt og hadde samlet sammen de sangene vi følte var gode nok til å være på skiva. Det er noen år siden nå og jeg var kjent for å ta meg en røyk i ny og ne, så det er ikke alt jeg husker like godt, men jeg er ganske sikker på at vi hadde det meste klart da vi gikk i studio. Når det gjelder «Metal Thrashing Mad», så er det kult at sjangeren vi tilhørte fikk navnet sitt fra en av sangene mine. Jeg tror egentlig at vi musikerne allerede brukte ordet «thrash» om musikken vi spilte, men jeg brukte som sagt å røyke en del på den tiden, så det er ikke alt jeg husker like godt, haha.
En av tingene som fikk journalister og fans til å reagere var at på «Fistful of Metal» dukket det opp en coverversjon av «I’m Eighteen» av Alice Cooper. Et merkelig valg og sangen føltes ikke helt rett for hverken albumet eller bandet for den saks skyld.
– Det var nok plateselskapets forslag å ha den med på plata og hvis jeg kunne forandret på en ting fra innspillingen så er det nok den sangen. De følte kanskje at «I’m Eighteen» ville nå ut til et ungt publikum og at det var det vi trengte for å selge skiva. Det var bare tull fordi plata sto godt for seg selv uten hjelp fra en coverlåt!
Stemningen mellom Dan Lilker og frontmann Neil Turbin hadde vært haltende over lengre tid og etter utgivelsen av «Fistful of Metal» fikk han beskjed om at han var ute av bandet han startet. Dan Lilker er en høyreist mann og det har blitt hvisket at Neil Turbin ikke likte å ha noen som var høyere enn han selv i bandet. De andre følte vel at siden Neil Turbin var frontmann og fjeset utad for bandet, så kunne Danny Lilker unnværes. En merkelig avgjørelse med tanke på at bandet sparket Neil Turbin kort tid etter. Siste bidrag fra Dan Lilker til Anthrax kom i form av to låter på skive nummer to «Spreading the Disease» som han var med og skrev før han ble sparket.
– Det at jeg ble sparket kort tid etter utgivelsen av «Fistful of Metal» ødela absolutt litt av magien ved å ha en plate ute, men jeg tjener fortsatt penger på de to utgivelsene jeg har navnet mitt på med Anthrax, så det er jo noe.
Som Dave Mustaine etter at han ble sparket ut av Metallica, så kom også Dan Lilker seg ganske raskt opp på hesten igjen og startet kort tid etter Nuclear Assault. Med seg fikk han John Connelly, som var med i en av de tidlige utgavene av Anthrax.
– Etter at jeg ble sparket ut av Anthrax bestemte jeg meg ganske raskt for at jeg skulle starte et nytt band. Jeg skrev på noen låter samtidig som jeg prøvde å skrape sammen folk til mitt nye band. Jeg kjente jo John Connolly fra tiden i Anthrax så jeg ringte han og spurte om han ville være med. Han sa ja og vi kjørte på med Nuclear Assault. Det var ikke en sånn at jeg tenkte på å «vise» de andre i Anthrax hva de gikk glipp av ved å miste meg, men jeg ønsket å spille raskere å tyngre musikk, så når jeg plutselig ikke hadde et band jeg startet mitt eget for å gjøre nettopp det.
Debutskiva «Game Over» kom ut i 1986 og fikk gode kritikker, noe som garantert måtte ha smakt ufattelig godt.
– Den første skiva med Nuclear Assault var veldig viktig for meg fordi det var første gang folk fikk høre mitt nye band og jeg var stolt over å ha skiva ute. Jeg spilte nøyaktig den musikken jeg ønsket og det føltes godt å endelig være tilbake med ny musikk.
Suksessen skulle bare fortsette for Dan Lilker og Nuclear Assault. Etter en ny full-lengder i 1988 kom så «Handle With Care» ut året etter og sendte sjokkbølger gjennom metalverdenen. Skiva er en nærmest perfekt metal plate og det har blitt kalt det beste som noen gang har kommet fra østkysten innen thrash metal. Den er i tillegg inne på alle mulige slags lister over beste album som ikke er utgitt av «the big four».
– Skiva kom ut da Nuclear Assault var på sitt aller beste og jeg skrev noe av det beste materialet jeg har skrevet til den plata. Etter «Handle With Care» gikk det nedover for oss, så det var den siste gode skiva vi lagde sammen. Vi hadde turnert jevnlig over mange år og var super-tighte og samspilte. Produksjonen på plata er knallbra – nær perfekt i mine ører. Vi var inne i en periode der vi helt klart var på topp og «Handle With Care» viser det. Dessverre gikk det nedover med bandet etter skiva og den påfølgende turneen. Turnelivet hadde begynt å splitte bandet samtidig som jeg hadde begynt å bli lei av hele thrash-bølgen og ønsket å gjøre noe annet. Jeg sluttet etter utgivelsen av «Out of Order» i 1991. Vi gjorde et comeback i 2002 som endte med utgivelsen av EP-en «Pounder» i 2015 og det føltes veldig bra, men jeg tror ikke det kommer noe nytt fra Nuclear Assault i framtiden.
Det som er synd er at album som «Handle With Care» av Nuclear Assault ofte blir forbigått eller glemt når man prater om thrash metal, selv om plata er noe av det beste som noen gang har kommet ut av den sjangeren. Samtidig kan gjengen i «the big four» pøse ut med den ene svake skiva etter den andre og fremdeles får de all oppmerksomheten.
– Det handler nok i stor grad om timing, tror jeg. Fordi jeg trengte litt tid for å hente meg inn igjen etter at jeg ble sparket ut av Anthrax kom Nuclear Assault som en del av den andre bølgen av thrash metal. Det var ikke før i slutten av 1985 at vi hadde alt på stell i Nuclear Assault, sånn som jeg og John Connelly ville ha det. I tillegg til timing, så var nok Nuclear Assault litt tyngre for folk å svelge. Vi hadde sanger som f.eks «Hang the Pope» og vi hadde også en god del hardcore i sounden vår som gjorde oss litt mer krevende å like, kan du si.
I tillegg til Anthrax og Nuclear Assault så er Dan Lilker også en del av det smått legendariske cult-bandet Stormtroopers of Death eller bare S.O.D. Prosjektet så først dagens lys i 1985 da de tidligere bandkompisene Scott Ian og Charlie Benante kontaktet Dan Lilker for å høre om han ville være med i et nytt band de skulle sette sammen. Det samme året kom albumet «Speak English or Die» ut til strålende kritikker og ble umiddelbart en kjempehit. Det ble faktisk spilt inn og mikset på bare tre dager!
– Det at Scott Ian ringte meg å ville ha meg med i S.O.D var hans måte å innrømme at han tok feil den gangen han sparket meg ut av Anthrax. Under miksingen av «Spreading the Disease» i 1985 satt Scott Ian og tegnet på en militærfigur han kalte for «Sargent D». Han bestemte seg så for at han ville skrive musikk basert rundt denne figuren, så han ringte meg og spurte om jeg ville være med. Vi hadde ikke en anelse om at den første plata ville bli så populær. Vi gikk i studio for å spille inn rask, aggressiv musikk og ja vi følte vel mens vi holdt på at det hørtes ganske kult ut, men at det skulle bli så stort hadde vi aldri trodd.
Scott Ian sa nylig i et intervju at han kunne ha tenkt seg en ny runde med S.O.D og det tror jeg at ganske mange metalheads rundt om i verden ville ha satt enormt stor pris på. For noen ville det vært et kjært gjensyn, men for de fleste en mulighet til å se et av de meste unike metallbandene.
– Jeg ville definitivt gjort det igjen, men så var aldri jeg grunnen til at vi stoppet heller. Scott Ian og Charlie Benante hadde Anthrax, så for dem var det alltid et sideprosjekt. Jeg har hatt samtaler her og der med Scott Ian om en gjenforening av S.O.D, men ting har liksom aldri helt kommet i havn. Det eneste jeg kan si offentlig nå er at det absolutt er mulig, men at det avhenger av noen små ting …
Sjekk ut boken til Dan Lilker for å få alle de saftige detaljene fra hans lange liv i metallens tjeneste. Boka heter “Perpetual Conversion: 30 Years & Counting in the Life of Metal Veteran Dan Lilker” og fås kjøpt online.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2019