Cradle Of Filth | Cryptorania – The Seductiveness Of Decay

Nuclear Blast

Få band har fått så mye verbalt pepper som Cradle of Filth, men med nå tolv album i sekken kan det ikke underslås at de unektelig har noe å komme med. Det har på mange måter vært litt vrient å ta dem helt på alvor, all den tid de har framstått som ‘ekstremmetal for de yngste’ med stempler som ‘kommers’ og ‘uekte’ – noe som for de fleste store fans av sortmetall er som å besøke ei kirke uten verken å banne eller leke med fyrstikker.

Jeg har aldri fulgt dem spesielt tett, men har nå fått med meg at de stadig har hatt evne til å fornye seg og ‘følge med i tida’, om enn ikke på noen måte direkte nyskapende. De legger vel ei heller denne gang noe helt unikt på bordet, men de går nå høyt ut med bombastiske, teatralske lydbilder og hyperkjapp rytmikk – litt som et Dimmu Borgir på Fleshgod Amphetamine, orkestrert av Nightwish og Moonspell. Jeg finner dog overraskende mye å trives med på denne skiva, men jeg klarer samtidig ikke helt å høre forbi den stadig like teite, anmasende og lizm-sinna vokalen til Dani Filth, som igjen står ut som bandets svake punkt og gir det hele et noe ufortjent barnehage-/Barron Blod-preg.

Bandet ellers spiller gnistrende tett og låter gjennomproft. Samtidig synes de å prøve litt vel hardt og ender for ofte ut i det heseblesende og masete. Litt synd, for dette er totalt sett virkelig ingen dårlig skive – bare litt overkill, på helt gale måter, og bandets noe frynsete rykte vil nok ennå forfølge dem der de ler hele veien til banken og hjem igjen.

4/6 | Wilfred Fruke

Utgivelsesdato: 22.09.2017