Coney Hatch – tilbake på beina igjen

I vår nye, nye, store, store serie «Kriminelt oversette melodiske 80-talls rockeband fra Canada» har vi denne gang kommet frem til Coney Hatch, et kriminelt oversett band fra Toronto som ga ut tre knallskiver (okei da, to knallskiver og en ok oppfølger) på midten av 80-tallet, men tross bedre låtmateriale enn de fleste av sine samtidskonkurrenter og turnéer med Iron Maiden og Judas Priest, slo de aldri helt igjennom utenfor hjemlandet.  Vi sporet opp vokalist/gitarist Carl Dixon, (mannen som da han sluttet for en kort stund ble erstattet av Dream Theaters James LaBrie) og fikk en oppsummering av både karrieren og de første nyhetene fra Hatch-leiren på årevis.  

Tekst : Geir Amundsen
Livefoto: Sean Larkin
Foto: Dimo Safari

– God morgen Carl, det har ikke vært så lett å få tak i deg, men der var du endelig.
– Nå er jeg her, og har god tid! Hva kan jeg stå til tjeneste med?
– La oss starte i nåtiden. Jeg hører at dere faktisk kommer med ny skive snart? Den første på 27 år?
– Stemmer. Vi har signert kontrakt med det italienske plateselskapet Frontiers, som skal distribuere den over hele verden. Og det er selvsagt med orginalbesetningen, bestående av meg selv, bassist/vokalist Andy Curran, gitarist Steve Shelski og trommeslager Dave Ketchum.
– Er den ferdig innspilt?
– Ikke enda. Det er bare nye låter, og vi skriver og spiller inn fortløpende. Vi er kanskje 40% ferdige, og satser på den klassiske Coney Hatch-stilen, med nye låter.
– Takk, det var akkurat det jeg ville høre.
– Haha, det er akkurat det alle fansen vil høre, og det vet vi, og det er derfor vi gjør det slik. 
– Og når kan vi forvente å høre resultatet?
– Vi satser på starten av 2013, antagelig februar/mars. (Den kom omsider i september 2013 – les anmeldelse her!)
– Er Coney Hatch et rullende konsern igjen? Har dere management og turnéplaner?
– Foreløbig er vi våre egne managere, med unntak av enkelte bookingagenter som hjelper oss med å få konserter. Vi er jo middelaldrende herrer nå, med vanlige jobber, med unntak av meg som har vært fulltids musiker hele tiden. De andre kan ikke uten videre stikke av fra jobben og spille konserter i ett sett. Det må organiseres nøye og klareres på forhånd. Andy jobber f.eks. i managementet til Rush her i Canada. Men jeg håper at vi skal klare å komme oss til Europa til neste år. Det hadde vært knall å komme tilbake til SwedenRock, for eksempel, vi var der sist i 2004. Da kunne ikke Andy komme med oss, så vi hadde en reservebassist med oss. Og så gjorde vi Firefest i Nottingham i fjor, og det er grunnen til at vi faktisk spiller inn en ny skive nå, fordi vi overrasket alle med å låte så bra som vi faktisk gjør, etter alle disse årene.

– Jeg leste et intervju med deg fra i fjor, hvor du uttalte at du gjerne skulle lagd en ny Coney Hatch-skive, men at du ikke kunne se for deg at det kom til å skje. Og her er vi.  
– Ja, jeg vet hvilket intervju du mener. Men det sa jeg før Firefest. Og på det tidspunktet fikk vi ikke mange forespørsler, og vi hadde innstillingen om at det var bare gøy og komme sammen og spille litt i ny og ne. Hjemme i Canada trekker vi bra med folk på de konsertene vi gjør, men vi regnet ikke med at noen ville tilby oss en platekontrakt igjen. Så det var jo en hyggelig overraskelse.
– Jeg skal til Firefest for første gang i neste uke, jeg har hørt mye bra om den festivalen.
– Ja, du kan bare glede deg! Nottingham sentrum er kjempekoselig, Rock City er det perfekte konsertlokalet, og det er en veldig god stemning blant 2000 entusiastiske, vennlige fans! Hils arrangør Kieran fra meg!
– Jeg tittet på setlist.fm på hva dere har spilt på konserter i det siste, og så et par låttitler jeg ikke kjente igjen. Er det nye låter?
– Vi spilte vel sist i juni… ja, det var vel en ny låt.
– «Marseilles» eller «Blown Away»?
– «Marseilles» er en gammel Angel City-låt som Coney Hatch har spilt cover av, med Andy på vokal, på alle konserter siden før jeg begynte i bandet, i 1981. Men den skal vi omsider ha med på skiva. Og «Blown Away» er en av de nye låtene vi har skrevet i år. 

– Kan vi snakke litt om de tre skivene dere har gitt ut hittil? Hva husker du fra tida rundt debutskiva deres, «Coney Hatch» fra 1982?
– Det var en veldig spennende tid for oss, for vi var fire unge gutter som aldri hadde lagd en skive før.
– Hvor gamle var dere på den tida?
– Jeg var 21 – 22 år gammel da jeg begynte i bandet. Jeg og Steve svarte på en annonse da Andy og Dave søkte etter gitarister, de hadde allerede spilt sammen en stund. Og i løpet av seks måneder var vi i forhandlinger om platekontrakt, så det gikk utrolig fort, antar jeg. Det skjedde nok fordi vi var veldig produktive som låtskrivere, og spilte på barer og klubber i Ontario nesten hver kveld, med egne låter. 
– Hadde du sett Coney Hatch før du begynte?
– Ja, et par ganger, og allerede da var mesteparten av låtene egenkomponerte. Selv om ikke alt var like bra!
– Var det noen av de som kom med på debuten?
– Nei! Eller jo, jeg lurer på om de ikke allerede hadde «Monkey Bars» på reportoiret. Men Kim Mitchell, som er den kanadiske rockens Gudfar, ble tipset om oss, og lærte oss utrolig mye i studio hvor vi spilte inn en demo. Han tok den rundt på plateselskapene, og vips hadde vi kontrakt med Anthem, det aller kuleste plateselskapet i Canada, som også ga ut Rush. Debuten er fortsatt den mest suksessfulle skiva vår i Nord-Amerika.
– Hva med singelen, «Hey Operator»?
– «Hey Operator» var en låt jeg skrev alene, og den gikk Topp 20 eller Topp 10 over hele Canada, og ble spilt utrolig mye på radio det året. Aldo Nova pleide å spille skiva vår over anlegget før han gikk på scenen på sine konserter på den tida, så da han skulle spille inn sin neste skive, bestemte han seg for å covre «Hey Operator». For han mente at den burde ha blitt en kjempehit også i USA, så han ga den ut som sin første singel fra «Subject»-skiva hans. Det ble ikke noen monsterhit i hans versjon heller, men den gjorde det visst greit.

– Hva med «Outa Hand» fra 1983?
– Til andreskiva vår hadde vi ikke så god tid til å forberede oss og skrive låter, og vi byttet produsent til Max Norman (Y&T, Ozzy Osbourne, Megadeth) så det ble også en lærerik prosess for oss. Førstesingelen her var «First Time For Everything», som vi også spilte inn vår første video til. Den gjorde det veldig bra til å begynne med i USA og Canada, men så stoppet den plutselig opp, da noen i Polygram bestemte seg for å satse alle de budsjetterte pengene på markedsføring av et annet band istedet. Og i ettertid må jeg motvillig innrømme at det var nok et meget smart trekk forretningmessig.
– Fordi det bandet var…?
– Def Leppard, og «Pyromania». Som nå har solgt over ti millioner i nord-Amerika.
– Men dere gikk for tidlig i studio for å spille inn «Outa Hand», er det så?
– Ja, vi var i vinden da, og plateselskapet mente at vi burde få en oppfølger på markedet så kjapt som mulig, selv om vi ikke hadde fått tid til å skrive nok låter. Og når management og plateselskap maser på fire uerfarne gutter, regnet vi med at de visste hva de gjorde, så vi adlød. Og i ettertid er det lett å se at vi burde brukt et par måneder på å komme opp med sterkere materiale, selv om det er noen virkelig bra låter der. Men ikke mange nok.
– Nei, det er vel bred enighet blant fansen at det er debuten og tredjeskiva «Friction» som er deres to sterkeste skiver.
– Den skal jeg ikke krangle på. Til «Friction» hadde vi byttet trommeslager, og det fikk dessverre negativ innflytelse på bandet.
– Du var ikke så fornøyd med å sparke Dave Ketchum?
– Nei, det var det teiteste vi noensinne gjorde. Etter at «Outa Hand» ikke gjorde det så bra som forventa, ble det lett etter en syndebukk, og den jobben gikk urimelig nok til trommisen vår. Det angrer jeg fortsatt på. Det var en stygg feil. Og ingen av oss kom vel helt overens med vår nye trommis Barry Connors, men dyktig var han. På den positive siden lagde vi et meget bra tredjealbum som ble vår største suksess i Europa. Men igjen, det ble vår minst populære skive her i nord-Amerika. Det sier kanskje litt om de ulike markedene.

– Jaha!? Den er jo knallbra – breddfull av kanonlåter fra A til Å!    
– Haha… du er europeer. Og ja, det er mange låter der som burde gjort det meget bra på radio her. Men skiva vår kom ut akkurat da PMRC begynte å lage bråk og jobbet hardt for å holde alt av heavy metal unna radioen. Kristenfolket i Amerika stemplet tungrocken som satanistisk og mente at den fordervet ungdommen.
– Og hva pokker hadde det med Coney Hatch å gjøre? Ikke kan «Friction» på noen måte kalles heavy metal, og dere hadde jo helt harmløse, trivelige tekster!
– Jeg vet, men vi så ut som langhåra rockere, og hadde akkurat turnert med band som Iron Maiden og Judas Priest, og ble dermed slengt inn i den kategorien. Med det resultat at vi nok en gang satt  der og så at markedsføringa vår bare forsvant. Ingen ville prate med oss på den tida der, og som du vet, man må være på rett sted til rett tid. 
– Ja, stemmer, dere kom rett fra jobben som supportband for Iron Maiden på 40 konserter på «World Piece»-turnéen. Bare det burde ha sørget for å gi dere den oppmerksomheten dere trengte.
– Joda, den var viktig for oss, og den dag i dag hører jeg fra folk som så oss og likte oss her eller der. Men det genererte likevel ikke det store platesalget, til det trenger man radio i Amerika. Og jeg skulle ønske at vi kunne dratt på en Europaturné for «Friction», for det var der vi kunne blitt en suksess. Her i nord-Amerika var alle bare skuffet over at vi ikke hadde slått igjennom. Så det var mye press på oss på denne skiva, den hadde det største budsjettet, vi brukte godt med tid på å lage den, og var i snakk med flere stjerneprodusenter før vi til slutt endte opp med Max Norman igjen.
– Hvordan var det for fire unge karer i begynnelsen av 20-åra å turnere med band som Priest og Maiden?
– Det var svært ulike opplevelser med de to bandene. Vi turnerte med Priest etter førsteskiva vår, og da hadde vi aldri spilt i store arenaer før, så det var ekstremt lærerikt for oss. Vi hadde vært support for band som Cheap Trick og Ted Nugent tidligere på store konserter, men ikke på turne.
– Og den turnéen havnet dere veldig brått på også?
– Ja, skiva vår kom ut i juli, og da var Priest akkurat kommet  med «Screaming For Vengeance». I september fikk vi plutselig en telefon fra managementet vårt med beskjed om å stille i Quebec om 48 timer, for vi hadde fått jobben med Judas Priest. Vi gjorde rundt 25 konserter med de, over to måneder, og der lærte vi virkelig hvordan de proffe gutta gjør ting. Men vi hadde ikke mye med dem å gjøre. Gutta i Maiden var vi mer på bølgelengde med, for de var yngre og vennligere, og ga oss også det vi ville ha av lyd, lys og soundcheck. Så de ble vi kompiser med, og gjorde ting sammen med de på de få fridagene vi hadde. De har jeg fortsatt en viss kontakt med.
– Så dere lærte både hvordan man skal behandle et supportband, og hvordan man ikke skal behandle dem? 
– Njah…jeg skal ikke si noe stygt om Judas Priest, de er som de er, og mer reserverte av natur enn Maidengutta, som var unge og sprudlende og på vei opp.
– Hvorfor sluttet du i bandet i 1985?
– Det var et utslag av skuffelse, jeg var desillusjonert. Jeg følte ikke at det var noen støtte å få noe sted utenfor vår lille tette gruppe av fire karer. Og det var også en viss konflikt innenfor bandet, om musikalsk retning og om hvem som burde være vokalisten. Til og med om livsstil – de andre tre levde rock’n’roll party-livet til det fulle, mens jeg prøvde å være litt mer profesjonell og sette musikken fremst. Og jeg ble dermed ofte litt utenfor resten av gjengen. 
– Men du sang da på stadig fler av låtene. På «Friction» sang vel Andy Curran bare en.
– Ja, og slik mente de fleste at det burde være. Men Andy var også veldig sugen på å være frontmann, og aktet ikke gi seg så lett på det. Siden jeg sang på nesten alle låtene på «Friction», og den var en fiasko, mente han at han burde synge på atskillig flere på en fjerde skive – og det var ikke jeg klar for.
– Jeg hadde definitivt ikke vært i Coney Hatch-fansens rekker hvis Andy sang på samtlige låter. Jeg har aldri helt fikset hans vokalstil.
– For all del, han er veldig klar over kontrastene mellom oss, og han spøker selv om pratesyngingen sin. Men det bryr ham ikke, han har alltid hatt lyst til å synge og være frontmann. Det har vært en liten rivalisering mellom oss helt fra starten av. Til og med på «Friction» skulle egentlig Andy synge på flere av låtene, men Max Norman satte ned foten og sa ‘Carl synger denne, takk!’
– Jeg ser jo at det må ha vært et ømfintlig tema i bandet, ja.
– Ja, og det måtte vi stort sett finne ut av på egen hånd, managementet la seg ikke bort i det musikalske. Selv om de kanskje burde det her for å stoppe en potensiell tikkende bombe. Og jeg syntes selv det var dritkjipt.
Men pr idag er situasjonen avklart? Hvor mange låter skal Andy synge på den kommende skiva?
– Fire, tror jeg. For min del er det for å bevare husfreden, begrave stridsøksa og ikke tvinge meg selv frem. Han har alltid sunget litt i bandet fra Dag 1, noen har likt det, andre ikke. Jeg ville at alle skulle være fornøyde og at skiva skulle se dagens lys.
– Etter at du slutta i Coney Hatch, prøvde de andre å fortsette med ny vokalist, deriblant James LaBrie før Dream Theater-epoken hans (noe vi har spurt LaBrie om! Les her!). Det gikk ikke. Og det tok sin tid før du ga ut din første soloskive.
– Ja, jeg slutta på senhøsten 1985, og tenkte at da skal jeg alltids klare å være klar med min første soloskive til jul. Men ting tar sin tid, og det viste seg å være jula syv år senere, hehe.
– Hva oppholdt deg?
– Jeg innså brått at det var ikke bare meg selv det sto på. Jeg forlot et band med management og platekontrakt – noe de fleste musikere ville trampet over lik for å ha – og måtte starte fra bunnen av med å danne mitt eget band, få kontrakter og manager. Jeg spilte masse konserter i Canada og skrev låter for andre artister før jeg fikk platekontrakt med et tysk selskap og ga ut debuten min, «One».
– Og den høres veldig ut som Coney Hatch.
– Ja, mer enn noe annet jeg har gjort! Folk har spurt meg hvorfor jeg slutta når solostoffet mitt høres klin likt ut, men det falt meg naturlig å skrive låter og synge på den måten.
– Du har også vært medlem av to andre store band (i hvert fall i Canada),  som The Guess Who.
– Ja, jeg var vokalisten i en versjon av The Guess Who som turnerte bortimot utelukkende i statene, fordi i Canada er The Guess Who nærmest for en nasjonalhelligdom å regne, Canadas The Beatles, og folk der godtok ikke en versjon av bandet uten den orginale vokalisten.
– Her til lands er de mest kjent som gamlebandet til Randy Bachman (Turner Overdrive) og for å ha lagd «American Woman» som Lenny Kravitz har covra.
– Ja, jeg vet. Men jeg var med de i to perioder, og storkoste meg der, for de var et av mine favorittband. Og i mellom de to periodene var jeg med i et annet av Canadas mest populære band, April Wine.
– De er også en av disse kanadiske institusjonene som er forholdsvis ukjente i Europa.
– Ja, de var massive her. Er massive her, de har hatt 20-25 hits i Canada. 
– Såpass?
– Åh ja. De har gitt ut skiver siden 1971, og på hver skive var det en eller to store hits. De blir fortsatt spilt hyppig på radio her.
– Jeg hadde en gang ei skive med de som het «Animal Grace», men utenom den kjenner jeg minimalt til bandet, må jeg innrømme.
– Da bør du sjekke ut de to største og beste rockeskivene deres, «Nature Of The Beast» og «Harder Faster». Og «Stand Back» var knall. Så jeg hadde den store ære av å stå på scenen og spille alle disse klassiske låtene kveld etter kveld i de fire årene jeg spilte med de, det føltes som et privilegium.
– Men der var du ikke vokalisten, det har vel alltid vært Myles Goodwyn?
– Stemmer, der var jeg innleid turnémusiker. Jeg spilte rytmegitar, keyboards, percussion og tok de høyeste koringene. Men det var sykt kult likevel, April Wine var det første bandet jeg så live, så det var surrealistisk å ende opp i bandet selv 20 år senere. Samme med The Guess Who, jeg kjøpte alle skivene til begge de to bandene, og elsket dem, så det var artig.
– Til slutt må jeg nesten spørre deg om den skjebnesvangre ulykken din i 2008. Hva skjedde?
– Jeg var på besøk hos min datter i Australia, og en sen kveld da jeg kjørte hjem til hotellet mitt, glemte jeg noen fatale øyeblikk rett og slett hvilken side av veien australierne kjører på. Redningsmannskapene brukte to timer på å skjære meg ut av vraket. Jeg var stygt skadd, mistet litervis med blod, og de første dagene visste ikke legene om jeg kom til å overleve. Jeg brakk nakken, fikk hjerneskade, ansiktet var flerret i stykker, dusinvis av beinbrudd… Men jeg våknet til liv, legene gjorde en fantastisk jobb. Jeg var derimot ikke veldig realist på hvor tøft det skulle bli å komme tilbake. Det tok rundt to år før jeg var i stand til å opptre på scenen på samme nivå som jeg var før ulykken. Legene sa at eneste grunn til at jeg overlevde, var at jeg hadde levd et sunt liv. Jeg drakk lite, rørte ikke stoff, har aldri røyka en sigarett i mitt liv – og det spilte en stor rolle i min rekonvalens. 
– Hvordan har det påvirket deg i ettertid?
– Det viktigste var pur overlevelse. Deretter å akseptere at ting er annerledes nå. Ting som var en selvfølge før, var vanskelig nå. Heldigvis har det ikke affektert sangstemmen min, jeg synger antagelig bedre nå enn før ulykken. Og gitarspillinga mi er på plass igjen, selv om jeg spiller på en litt annen måte nå. Det viktigste jeg har lært av dette, er nok å sette pris på det som er viktig her i livet. Det er noe jeg tar med meg både i musikken min, og i mitt forhold til andre mennesker. Og det er blitt veldig viktig for meg å være snill og grei, og å komme overens med menneskene i mitt liv.
– ‘Life is very short, and there’s no time for fussing and fighting, my friend’?
– Haha, nøyaktig!
– Hvor lang tid tok det før du sto på en scene igjen? 
– Antagelig altfor tidlig. Rundt syv måneder etter ulykken. Jeg gikk på scenen med krykker, og satt på en stol hele konserten, med kort hår etter at alt ble barbert av for å lege skadene. Men jeg spilte, fordi familien min trengte inntektene, og fordi jeg fikk tilbudet. Og da jeg skjønte at jeg kunne gjøre det, påtok jeg meg fler og fler jobber. Jobben min med The Guess Who forsvant i kræsjet, så noe måtte jeg gjøre. De kunne ikke vente på meg, og fortsatte med nye folk. Men hadde ikke dette skjedd, ville jeg aldri lagd «Lucky Dog»-skiva mi, og jeg ville neppe spilt inn en ny skive med Coney Hatch nå.

– Jeg har lest at du har skrevet en bok om opplevelsene dine også?
– Pussig du skulle si det, jeg har gjort de siste finpussene på den denne uka og sendte den til forlaget tidligere i dag.
– Ah, så den er ikke ute enda? Jeg lette akkurat på amazon.
– Nei, jeg håper at den skal være på markedet i november.
– Har den fått en tittel?
– «Strange Way To Live».
– Hvordan kom Coney Hatch sammen igjen? Var det på grunn av responsen etter Firefest?
– Ja, men før det var det fordi karene ville hjelpe meg etter ulykka. De innså at ‘Herregud, vi mistet nesten Carl, og da ville vi aldri spilt sammen igjen’. Så de arrangerte en støttekonsert for meg da jeg kom hjem til Canada fra Australia. Og da gikk det opp for oss at folk fortsatt likte oss, og ville høre mer fra oss. Andy ordnet et par konserter, og det ga mersmak for oss alle. Men det beste var all moroa – vi lo og lo, for vi har så mye felles historie sammen.
– Det utgjør vel en ganske lykkelig slutt på dette intervjuet, gjør det ikke?
– Det føles slik akkurat nå ihvertfall! Håper vi ses et sted i Europa i løpet av neste år!

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2012