Come Taste The Band-sjefen og gitarist Jo Henning Kåsin som også har forsørgeransvaret for bandets integritet, samler troppen med Doogie White (Rainbow, Yngwie Malmsteen, Michael Schenker) i front, samt enkelte bidrag fra Joe Lynn Turner, og gir ut «Reignition».
Tekst: Stig Myhre
Livefoto: Anne-Marie Forker
Bandbilde: Bjørn Arild Borgen
Ingen grunn til å hulke over Jo Hennings visjoner om bandets virksomhet. At brorparten av albumet har Deep Purple sin ånd over seg, er omtrent like sikkert som at hovedpersonen i en mang en Slayer-tekst har både menneskehoder og melkekartonger i kjøleskapet. Og for Come Taste The Band virker det som det går en logisk tråd mellom det å være et tributeband til Deep Purple/Rainbow, og å spille inn egenproduserte låter på en CD som absolutt ikke trenger å puttes i en beslagspose. Vi kjenner jo til Joe Lynn Turner, Doogie White og gode gamle Ståle Naas (originalmedlem) på bass eller Ståle Simper Glover Hughes, om du vil. Men «Reignition» viser også de musikalske nådegavene til de to vel og merke relativt nye medlemmene Birger Lofman og Svenne Jansson. Her må Svenne lage sine egne fotspor og overta bruken av tangentene etter Eldar Melkvik. For Jo Henning får tragisk nok aldri mer bedrive musikalske intimitetsøvelser sammen med keyboardist og våpenbror Eldar (RIP). Sammen gjorde de to virkelig forrykende liveversjoner av blant annet «Stargazer». For deg som vil kjenne litt på vibrasjonene og den kunstneriske selvmedisineringen Eldar sendte ut via tangentene, kan vi anbefale live-CDen «Come Taste The Band Live» (2007, kan skaffes via ctttb.no/). Jo Henning beskriver dette konsertopptaket som «essensen av vår tribute til Deep Purple», og via YouTube kan du ikke minst også nyte kjemien mellom Kåsin & Melkvik i «Come Taste The Band- A Night Of Deep Purple.» (2011). Jo Henning tar opp tråden.
– Eldar var en mester, og han ble ekstremt viktig for å gjøre Come Taste The Band såpass improvisatorisk at vi kunne «eie» låtene vi gjorde som en hyllest til Deep Purple. Mens han på en supermusikalsk måte klarer å henge med på alt jeg gjorde, kunne jeg ligge i forkant under framførelsen av «Mistreated». Det fantastiske samspillet oss imellom gjorde at vi improviserte i for eksempel 6-7 minutter på låter som «Speed King». Jeg kunne hive inn alt jeg kunne av klassisk musikk, et bruddstykke av Mozart, Beethoven eller hva pokker det var, og Eldar kunne uten problemer videreføre mine krumspring. Med masse energi og pondus i bånn tilførte han sine røtter i jazz og soul inn i CTTB. I tillegg hadde Eldar en eksentrisk og statsmannaktig aura rundt seg. «When A Blind Man Cries» spilte jeg i begravelsen til Eldar, og det er nok en av de mest undervurderte låtene til Purple. Den har aldri blitt løfta som en klassiker på noe som helst måte, men når du hører på den gitarsoloen, er det noe av det mest lyriske Blackmore har spilt. «So Long» på «Reignition» tar vare på litt av den samme følelsen. Doogie skrev teksten, men sangen presenterte jeg for Eldar to år før han døde. Mens han satt ved sitt Hammondorgel og jeg spilte gitar, improviserte vi over disse akkordene. Det var en sånn magisk aften. Senere, etter at Eldar døde, sa jeg til Doogie at jeg kunne tenke meg å skrive om noe som gir meg følelsen av å være i det rommet da vi improviserte, og med en tekst som på en måte sier noe om det å miste noen.
– Hvordan er så Svenne i stand til å ta opp arven etter Eldar?
– Nå på «Reignition» har vi for første gang en keyboardspiller i bandet som er i nærheten av nivået til Eldar Melkvik. Besetningen er dritbra bra om dagen, og det gjør meg veldig inspirert. Svenne Jansson (Golden Ressurection, Jerusalem) er en improviserende musiker, og jeg har leita lenge etter en mann som kan gå ut på en scene og begå noe som er magisk i for eksempel mellompartiet på «Speed King». Birger søker også det som er ekte og spontant i studio på «Reignition». Blant annet gjør han en solo a la det Tony Carey gjør på «Rising», og den kom han opp med der og da i studio. I likhet med Jon Lord har han ørene på stilk og følger med på at jeg gjør. Han har masse sceneutstråling og energi live. Svenne tar den plassen han skal ha, og for meg blir han en fyr jeg kan føre en «krig» mot og skape dueller. For at en skal få til litt fyr og flamme, må en ha litt krig, og likegyldighet er i alle fall ikke noe alternativ. Improvisasjon er så viktig for meg, og fordi jeg kan legge så mye av meg selv i den, blir jeg blir aldri lei av å spille «Mistreated». Den dagen jeg ikke klarer det, skal ikke jeg spille den låten lenger. Du finner også andre øyeblikk på «Reignition» som inneholder improvisasjon i studio, og takk for det. Det kommer nok av musikk i dag som ikke har noe med følelser og improvisasjon å gjøre. Det en hører på radioen hver jævla dag, er jo bare søppel og simpelt håndverk. Folk mener ikke det de formidler, og det er plateselskapet som sier at person x har vunnet Idol, og nå må vi lage et produkt og plassere personen inn i det fastlåste formatet? Hva er det? Jeg hater det.
– Hva kan du fortelle om Birger Løvman og hans bidrag til ensemblet?
– Birger har vært musiker i alle år. Han fikk tilbud om å bli med i bandet til Yngwie Malmsteen, men han var ikke god nok til å drikke alkohol. I forhold til hvor talentfull han var, ble han ble nok regnet som en av Sveriges fremste hardrock-trommiser på åttitallet. Blant annet spilte han i et legendarisk (prog)band i Sverige som sang på svensk og het Motvind (der også den langvarige Malmsteen-keyboardisten og nå avdøde Mats Olausson var innom.) Birger kjenner sjangeren vår bedre enn noen annen trommis vi har hatt, og han tilfører CTTB tyngde, autoritet, troverdighet, groove og finesse! Han har fått inn denne musikken med morsmelka, og Birger kan være en Cozy Powell-aktig type som kjører doble basstrommer så ofte han kan, men Birger har også en veldig groovy spillestil og har heller ingen problemer med å spille som Ian Paice. Likevel er han nok mest inspirert av Bobby Rondinelli. De to har også vært litt kompiser, jobbet sammen, og jeg hører at han låner en del fra Rondinelli.
– Hvilke spesielle kvaliteter forbinder du så med Rondinelli kontra Ian Paice?
– Bobby Rondinelli har en sånn kul energivibe, og en alt-går-an-holdning. Han bare måker på, og når han spiller trommesolo, er han sjef i salen. Jeg synes at han kledde rollen i Rainbow supergodt. Ian Paice framstår som en litt annen type trommeslager. For å si det sånn, ville Bobby Rondinelli aldri fungert i Deep Purple. I alle fall i den perioden med Joe Lynn Turnere er det en forskjell på Deep Purple og Rainbow. I Rainbow hadde popstjernestatusen litt å si, og hvis en ser på bilder av gutta fra 1982, ser de jo bra ut alle mann. Til og med Roger Glover så bra ut he, he. Mens Ian Paice er mer av en arbeidende musiker som ikke brydde seg om den slags, hadde Bobby Rondinelli i tillegg til å spille dritbra, denne rockestjerneauraen rundt seg i alt han gjorde, og Paice har også den sving-feelingen og jazz-inspirasjon som gjør han veldig spesiell i hardrocken.
– Midt opp i all inspirasjon fra den utvida Deep Purple-familien hører jeg også enkelte The Doors-aktige tema på «Reignition». Kjenner du deg i igjen i det?
-Ja. Absolutt. Jeg hørte veldig mye på The Doors, jeg, og hvis en lytter på «Fireball»-skiva til Deep Purple (som også covret «Roadhouse Blues» på «Infinite»), kan en høre at de også har lånt et øre til The Doors. Hør på introen til «Fools». Selv om jeg ikke vet om det var bevisst, og de har ikke nevnt noe om dette i intervjuer, beveget de seg her i The Doors-aktige landskap. Du kan også fornemme den slags psykedelia på «Reignition» i «Fools In The Night» eller «Cradle To Grave».
– Av Joe Lynn Turners to bidrag på «Reignition» ble opprinnelig «Tied Down» gitt ut som en singel for en god stund siden, og energibomben av en låt var inkludert på CDen som fulgte med bladet Classic Rock AOR. Geoff Barton, ex-redaktør i Kerrang og blant annet kjent som mannen bak betegnelsen «The New Wave Of British Heavy Metal», skrev til og med på lederplass at denne låten fanger på en perfekt måte selve sjelen i Mark III (Coverdale/Hughes) og Mark IV-(Bolin)-utgavene av Deep Purple.
– «Tied Down» besitter litt «Might Just Take Your Life»-aktige referanser, og ironisk nok ligger det en viss Coverdale-feeling over det hele. Denne klassiske rocketeksten handler om en fyr som sliter med diverse ting. Vi snakker helt klart om en fyr med rusproblem, og han synes fortsatt det er moro å være på den trippen. Omsider begynner han kanskje å skjønne at dette livet fører med seg mange bakdeler, og vår mann forutser helvetet som ligger og venter på han. Joe gikk da fullstendig inn i teksten, identifiserte seg med denne personen , og på en måte levde han ut innholdet i måten han sang på. Selv om Joe virkelig ikke synger om seg selv, kjente han jo igjen mennesketypen. Den andre låten med Joe Lynn heter «Don’t Let Me Bleed». Min opplevelse av teksten er at det handler om å stå ved et stort veivalg i livet, og følelsene og prosessen rundt det. Låta er dynamisk bluesbasert rock! Låten minner meg litt om Free/Bad Company møter Purple rundt «Burn» eller «Stormbringer», men sangen står også godt som en selvstendig CTTB-låt! Den er en helt annen låt enn «Tied Down», men begge har en slags blues-feel i bunn, og «Dont Let Me Bleed» har en mørk undertone.
– Hvordan forholder du deg til Steve Morse-epoken i Purple? Blir det faktum at han nå har vært lenger med i bandet enn sin forgjenger bare meningsløs statistikk og uten en musikalsk ryggrad å støtte seg på?
– Vel, jeg vil si at det har vært usedvanlig varierende kvalitet. Ian Gillan må altså holdes litt i tøylene. Deep Purple etter 1993 framstår som Ian Gillans soloband, og han har for mange dumme ideer. Det starta helt katastrofalt med «Purpendicular» (1996) Selv om jeg registrerer at Purplegutta selv setter den plata veldig høyt, er den for meg det definitive lavpunktet i Deep Purples karriere. En låt som har noe ved seg dersom Ritchie hadde spilt gitar, er «Sometimes I Feel Like Screaming». Der har Ian Gillan fine melodilinjer, men ellers spriker den i alle retninger, og jeg har aldri klart å spille den plata fra A til Å. Jeg husker også tittelkuttet som veldig stillestående, og du mista fullstendig troen på Purple. Rainbow-albumet «Stranger In Us All» (med Doogie) kom i omtrent den samme perioden, og den fungerte langt bedre enn «Purpendicular». «Ted The Mechanic» er så fæl, og introen til Steve Morse er anti alt som er bra med musikk. Jeg kjente til Steve Morse fra før av, og jeg kunne bare ikke fatte og begripe hva han skulle gjøre i Deep Purple. Jeg hadde en viss tro på at Satriani (som var innom bandet etter Blackmore slutta i 1993) kunne ivareta en musikalsk arv, men det ble dessverre ikke et langvarig samarbeid.
– Nei. Hva er så det største ankepunktet mot Steve Morse?
– Han har et vanvittig åttitalls-preg på gitarspillingen, og i mine ører høres det ut som shredding på en feil måte. Det finnes ingen over og ved siden av Blackmore, og alle andre kommer et stykke bak. Ritchie er også veldig teknisk, men det er gjort med mål og mening, og han har noe å si. Hvis du hører på soloen i «Burn», virker det som gitaren brenner. Sluttresultatet blir kunst og befinner seg milevis unna Steve Morse. Ingen tvil om at Steve Morse er kjempedyktig rent teknisk, men det er forskjell på folk som bygger hus med spikerpistol og folk som driver med trekunst.
– Har du et like dårlig forhold til utgivelsene som kom etter «Purpendicular»?
– «Abandon»(1998), fordi den virker mer helstøpt og ikke spriker like mye som på «Purpendicular», ble en bedre plate av den grunn. «Any Fule Kno That» minner om hvordan Gillan kunne finne på å synge på «In Rock», og jeg liker den fantastiske dynamikken på «Seventh Heaven». Soundet på plata er helhetlig. Det spriker ikke, og dette er et band som har funnet sammen og begått et album som er respektabelt. I det hele tatt fikk jeg litt av en opptur. For da hadde det vært så lenge siden Blackmore hadde slutta, at det sakte men sikkert glir inn at jeg faktisk liker de gutta der, og hvor mye de betyr i livet mitt. «Bananas» (2003) ble en nedtur. Bare tittelen er helt krise. For meg er den på nivå med «Purpendicular». Mens jeg vil at Purple skal være Purple og spille hardrock med dynamikk, spriker nok en gang bandet i alle retninger. Og det kan godt være en helt rolig låt der, men da må det være noe på nivå med «Wasted Sunsets» eller «Soldier Of Fortune». Selv om den er hakket bedre enn «Purpendicular», synes jeg kanskje. «Bananas» må være verdens dårligste tittel. Jeg vet da faen… Det må være Ian Gillans humor? «Rapture Of The Deep» (2005) ble en opptur i forhold til «Bananas». De hørtes ut som Deep Purple igjen, og du skulle nesten tro at Blackmore hadde skrevet tittelkuttet. Heldigvis har bandet i senere tid levert ganske bra med «Now What?!» (2013) og «Infinite». (2017) Den økende kvaliteten kan skyldes at Bob Ezrin (Kiss, Alice Cooper, Lou Reed) er en produsent med mye pondus. Mye kan tyde på at han ba Steve Morse om å roe seg ned. Her hører du at når Steve Morse går litt mer forsiktig fram, graver dypt i seg selv og dropper de overfladiske shredder-greiene, kan han virkelig spille bra.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2019