Combichrist @ John Dee, Oslo

Onsdag 31.juli 2019

Når en norsk artist entrer topp 10 på en av Billboards offisielle lister tar det vanligvis ikke lang tid før det sprettes sjampis-korker og utføres smiskende intervjuer over en lav sko hos musikkpressen i det man før kalte Akersgata-avisene. Når den samme artisten i tillegg headliner store festivaler på kontinentet med 20 000 besøkende, skulle det vel nærme seg Kygo-tilstander i nevnte musikkpresse. Legg til en plass som oppvarmingsband på «Liebe ist für alle da»-turneen til Rammstein, og vi er ikke langt unna innlemmelse i Rockheims Hall of Fame (et sted mellom Dizzie Tunes og Finn Kalvik). Allikevel er det ikke noe tegn til at Atlanta-baserte og Fredrikstad-innfødte Andy LaPlegua og hans industrimetallere i Combichrist blir invitert til ‘Christine Live’ i P3 med det første. Etter over 15 år fartstid har det i utgangspunktet elektroniske industrial/aggrotech-prosjektet glidd sakte over i industrimetallens verden, noe som har gitt et større nedslagsfelt, men som forutsigbart nok ikke har slått helt an hos deler av ‘den gamle’ fansen.

«One Fire» er bandets niende studioalbum, og selv om bandet i utgangspunktet er et soloprosjekt, er det et (nesten) fullt band som møter et godt besøkt John Dee denne onsdagskvelden. To trommiser, gitar og LaPlegua på vokal er startoppstillingen, en startoppstilling som har bydd på store utskiftninger opp gjennom årene. Det er altså i anledning «One Fire»-albumet Oslo blir besøkt for første gang på åtte år, og til introtonene av «This Shit Will Fuck You Up» fra gjennombruddsalbumet «Everybody Hates You» går det norsk-amerikanske bandet på scena. Eller….faktisk spilles hele låta gjennom i en opplyst sal uten noen på scenen før bandet faktisk går på. «Hate Like Me» er både førstesingel på det nye albumet og første ordentlige låt ut, etterfulgt av «Never Surrender», før det blir ordentlig god stemning når «Shut Up and Swallow» fra 2007-albumet «What The Fuck Is Wrong With You People». Selv om stilen fra det albumet er ganske annerledes enn i dag er det ikke en rockeversjon av en elektronisk låt vi får, men heller et tredje alternativ, en crossover med mye fokus på det rytmiske. Ikke overraskende kanskje når 50% av mannskapet er plassert bak diverse slagverk.

«Satans Propaganda» er den eneste låta med norske tekster, og LaPlegua skal ha for at vokalen live høres prikk lik ut som på skive. Det i seg selv er et lite kunststykke i 2019. Neste låt sier han er en danselåt. «Guns At Last Dawn» er naturligvis ikke det, men i stedet kanskje den mest Ministry-lydende låta som Ministry selv aldri lagde. Det er kanskje den låta denne kvelden som er lengst unna det opprinnelige EBM/Industrial-lydbildet som gjorde Combichrist til et ledende band innen den sjangeren (10 plass på Bilboards dance/electronic-liste er sjelden kost i disse kretser). LaPlegua er høyt og lavt, og er en erfaren frontfigur med det såkalte glimtet i øyet aldri langt unna. Kveldens gullkorn kommer når Andy snakker om sitt amerikanske band til publikum på norsk: «De har faktisk aldri vært i Norge en gang, de bare ligner veldig på de som spilte med meg før».

Det spilles veldig få låter fra de første albumene, faktisk er «Blut Royale» den eneste låta fra «Everybody Hates You»-albumet som vi får. Den setter imidlertidig ordentlig fyr i salen igjen, og det kan virke som det er litt hunger etter flere gamle schlägere i salen. «They» sitter som et skudd, kanskje et litt overraskende låtvalg med tanke på hva som blir utelatt av hit’er i kveld, men den sniker seg innpå deg med et nesten rent elektronisk, men fortsatt blytungt, refreng.

«What The Fuck Is Wrong With You?» er et spørsmål de fleste stiller seg om andre folk jevnlig. Så en veldig naturlig avslutning på settet er låta med samme navn som albumet nevnt tidligere er denne nesten allsangvennlige elektrorock-‘hyllesten’ til andre folk.

For de av oss som allerede har snoka litt på setlist.fm i forkant vet vi hva som venter oss av ekstranummer. Først ut er den særdeles amerikansk-lydende «Maggots at the Party», som sikkert skaper nye fans, spesielt over dammen, men som ikke er av bandets beste låter. Tittellåta «One Fire» avslutter en artig kveld, men en kveld hvor det blir tydelig at det er to fanbaser til Combichrist. «De Gamle» og «De Nye». Det er kanskje for mye å tilfredsstille begge leire 100%, og det bør aldri være et problem at en artist utvikler seg musikalsk, men å overse omtrent halvparten av diskografien og historien er kanskje ikke veien å gå. 4/6

Tekst: Jarle Zachrisson
Foto: Geir Kihle Hanssen