Roadrunner Records
For et par år siden ble jeg introdusert til denne gjengen og samtidig blåst bort av “Forever”, gjengens til nå sin siste utgivelse. Derfor var gleden stor da jeg hørte at ny skive var rett rundt hjørnet, og forventningene dertil høye da jeg første gang hørte førstesingel og tittelkuttet som viste et band som både holdt på identiteten men samtidig hadde utviklet seg positivt siden sist.
Men første gjennomlytt av “Underneath” var ikke uten en liten snev av skuffelse. Den frenetiske galskapen som prydet forgjengeren virket nå litt påtatt, og den schizofrene industrikrydringen var blitt litt overkill (og en tanke dårlig produsert faktisk). Men så var det dette med å gi ting tid; Etterhvert som jeg spant linken jeg var blitt tilsendt vokste kommen låtene sakte med sikkert, og skiva begynte så smått å sette seg. Den starter med det som antageligvis ender opp som årets mørkeste intro i “(deeperthanbefore)” før de fyrer av kruttet i “Swallowing The Rabbit Whole”. Hovedskrikmaker Jami Morgan virker som han har fått enda et gir siden sist, og nydelige Reba Meyers har fått enda litt mer plass enn sist.
En ting jeg derimot aldri blir helt venn med er den grusefulle trommeprogrammeringen. Det funker til de rette tingene hvis det er gjort riktig, men her går det til tider over alle støvleskaft. Ellers har jeg blitt enig med meg selv om at “Underneath” såvisst er en rimelig fet oppfølger til “Forever”, der høydepunktene må sies å være “Who I Am”, “Last Ones Left” og det nevnte tittelkuttet som frekt nok er plassert helt sist. Hadde resten av skiva ligget på denne høyden ville den nok tilogmed passert forgjengeren, men når det er sagt er de resterende sporene tross alt bra de og når man først venner seg til de. Det er tross alt ingen andre jeg har hørt som likner på Code Orange med sin bekmørke og iskalde industri-hardcore, og bare der får de bonuspoeng av meg.
4,5/6 | Sven O Skulbørstad
Utgivelsesdato 13.mars 2020