Code Orange | Forever

Road Runner

Det er et iskaldt, brutalt og rått univers amerikanske Code Orange inviterer oss inn i på deres tredje utgivelse «Forever». Og selv om jeg helt sikkert kan si at jeg aldri i verden ville tilbrakt for alltid i det universet, lar jeg meg gjerne lokkes med på en 35 minutters visning. Det er hardcore av godt gammelt merke de driver med, og selv om «Forever» er deres første på et major label har de i hvert fall ikke falt for fristelsen mange andre ved det veiskillet gjør ved å overprodusere materialet med tanke på økt tilgjengelighet og publikum. Det er så stygt og møkkete produsert, men det kler musikken perfekt. Og spesielt de små Nine Inch Nails-inspirerte snuttene spredt utover albumet er et herlig avbrekk i all brutalitet selv om det enkelte ganger bidrar til brutaliteten, som for eksempel på «Kill The Creator» – albumets mest schizofrene spor.

Det kommer tydelig frem av at vi har med et band som gjør absolutt som de vil, for etter tre reine hardcore-spor (Tittelkuttet, nevnte «Kill The Creator» og «Real») slår de brått om til langt mer rolig slags gothrock i «Bleeding In The Blur», hvor den kvinnelige delen av bandet Reba Meyers får slippe til og gir lytteren en liten pause fra de gutturale brølene til kumpanene Eric Balderose og Jami Morgan på henholdsvis gitar og trommer.

Og sånn går det slag i slag til den elektronica-aktige «Hurt Goes On» som jeg tror kan påtvinge angst på de aller fleste av oss. En dyster bass-sequencer danner lydteppet og repeteres om og om igjen til det plutselig tar av ca 2/3 ut i låta. Veldig Nine Inch Nails, veldig 90-talls, men samtidig veldig fett. Skivas høydepunkt blant mange andre.

Det avsluttes med særingen «dream2», og det høres ut som de har bestemt seg på forhånd hvor lenge «Forever» skal vare, for ut av det blå bare stopper den og skiva er ferdig. Jeg har måttet sjekke flere avspillingsenheter for å se om det var min det var noe i veien med, men den skal visst være sånn. Knall effekt, og en knall avslutning på en enda knallere skive. Det er bare å ta på seg singleten og hive seg i moshpit’en neste gang de kommer over dammen.

5/6 | Sven O. Skulbørstad

Utgivelsesdato: 13.01.2017