Clutch – En krabbekakebakers bekjennelser

De har rukket å bli rett så rutinerte, våre venner i amerikanske Clutch. Vi slo rett og slett på tråden til vokalist Neil Fallon for å få vite siste nytt rundt deres splitter nye utgivelse «Book Of Bad Decisions», og fikk samtidig en leksjon i hvordan å skrive tekster rundt en matoppskrift på kjøpet.

Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Dan Winters

Hva kan du fortelle om detaljene rundt deres 12. utgivelse?
– Vi spilte inn sammen med Vance Powell som vi aldri har jobbet sammen med før, og det er trolig den letteste innspillingsprosessen vi har gjort hittil. Personlighet spiller stor rolle i den saken, og han kommer fra en live-bakgrunn som gjør at han er som en av oss – litt som et ekstra medlem av bandet om du vil. Vi fant veldig fort tonen når vi først møttes, og selv om han kommer fra en mer country-bakgrunn er prinsippene mye av det samme når det kommer til studiojobbing uavhengig av genreforskjeller. Når det kommer til låtmateriale var alt klappet og klart og øvd inn til fingerspissene. Vi har fått spørsmål om det å spille inn i Nashville har hatt noe å si på sounden på skiva og der er svaret et rungende «nei». Rett og slett fordi alt materiale var klart før vi kom dit. Hele prosessen var gjort i løpet av en tre ukers tid.
– Tilhører dere bandene som lager en mengde låter og velger ut de ti-tolv beste til skiva eller lager dere låt for låt til dere har et album?
– Vi lager en hel masse materiale hvor en stor andel aldri ender opp i noe som helst, det kan være mengder av riff som vi aldri finner en låt å henge det på av en eller annen grunn – ellers kan det være en veldig fet låt jeg bare ikke finner tekst til for eksempel. Når jeg hører på musikk skapes det ofte en liten film i hodet mitt, om det er grooven i låta eller en melodi i riffet vet jeg ikke – men når den filmen dukker opp er det lett for meg å skrive tekst. Det skjer ofte, men ikke alltid. Vi har sikkert et dusin riff liggende som vi ikke fikk brukt, og til og med råmateriale til hele sanger som ikke har fått sett dagens lys på grunn av dette. Når det kommer til «Book Of Bad Decisions» var vi enige om at den skulle bestå av ti låter, men når det kom til å velge bort og kutte ned ble vi aldri enige oss i mellom så vi endte opp med femten denne gangen.
– Er det en dypere mening bak tittelen «Book Of Bad Decisions»?
– Nei, egentlig ikke. Det er tittelen på én av låtene på skiva, og jeg ville fra starten av at vi skulle døpe albumet etter en av låtene. Rett og slett for å gi den låta litt ekstra oppmerksomhet. Samtidig vil jo bruken av ordet «bok» i tittelen insinuere at hver låt er et slags kapittel i denne boka, men det er ingen rød tråd mellom tekstene på de forskjellige låtene så det er langt ifra noe konseptalbum om dårlige avgjørelser. Men tittelen er en fin slags paraply å ha resten av låtene under, og det er egentlig ikke noe mer intelligent eller estetisk grunn enn det. Det er bare en kul albumtittel, og enkelte ganger holder det massevis uten noen mer forklaring.

Tittelen «Hot Bottom Feeder» håper jeg derimot du kan utdype litt?
– Det var faktisk den ene sangen vi skrev sammen i studio da vi trengte å utvide lengden på skiva en smule. Så den kom til liv veldig fort, i løpet av en dag eller hva det var. Jeg hadde ingen idé om hva jeg skulle skrive om, så for en eller annen grunn slo det meg at jeg skulle lage en oppskrift. Derfor falt valget på min nydelige krabbekake-oppskrift, og jeg syntes tittelen «Hot Bottom Feeder» var morsom for den har en viss Spinal Tap-sving over seg – det er viktig for meg å ha en form for humor i livet uansett hva man gjør, spesielt rockeband kan ha en tendens til å ta seg selv litt vel seriøst. Så dette var en mulighet til å ha det litt gøy, men det er ikke bare vås – for alt du trenger for å lage fantastiske krabbekaker finnes i teksten.
Når vi er innom humor virker det å stå ganske sterkt i Clutch med tanke på titler som allerede nevnte låt, men også nydelige tituleringer som «A Shogun Named Marcus», «I Have The Body Of John Wilkes Booth» og «In Walks Barbarella». Korrekt oppfattet?
– Det er en temmelig viktig del av bandet, helt riktig. Jeg er veldig glad i mørk humor, det er en stor del av min personlighet. Jeg tar meg selv ikke så veldig høytidelig så jeg regner med at mine tekster er en refleksjon av akkurat dét. Humor trenger jo ikke skape latterkrampe, det holder at man trekker litt på smilebåndet. Jeg liker absurditet i tekster, og unormale emner til rockeband å være har jeg alltid vært glad i. Det er nok forklaringen på hvordan det har blitt sånn. Men sånn er det for eksempel når jeg er i en bokhandler og; Hvis jeg ser en boktittel som skiller seg ut, og jeg tenker at det der er jo bare ren idioti så må jeg alltid se nærmere på den for å se hva den handler om. Det er vel det jeg prøver på med låttitler og – høres det ikke ut som en vanlig rock n’roll-tittel så går jeg for den.
– Dere har holdt på i over 25 år, hvordan har låtskrivingen utviklet seg i løpet av den tiden?
– For å være nøyaktig så har vi holdt på i 27 år akkurat i disse dager faktisk. Når det kommer til låtskriving har vi jo selvfølgelig utviklet oss i løpet av alle disse årene – jeg spilte for eksempel ikke gitar i starten av vår karriere. Men selve begrepet låtskriving, altså når vi setter oss ned for å skape musikk tror jeg det er temmelig likt som det var når vi startet opp i 1991. Vi samles og noen kanskje har et riff de kom opp med hjemme som de tar med eller vi jammer frem noe sammen til noen sier at det der var kult, la oss kjøre videre på det og ta det opp. Deretter tar jeg med meg et veldig enkelt opptak hjem og prøver å få til tekst til. Det er fortsatt i ånden av et tenåringsband som spiller i garasjen til foreldrene sine vi driver med egentlig. Jeg kunne aldri tenkt meg å gjort det på noen annen måte, for det er fortsatt like gøy som det var når jeg var tjue. Det finnes band som har denne ene personen som dikterer alt rundt hvordan en låt burde være, og for meg så høres det ikke morsomt ut i det hele tatt. Det som er spennende for meg er å ikke vite hvilken retning en låt kommer til å gå, og har du denne ene som ikke tolererer at ting ikke helt blir som tenkt så funker ikke det i det hele tatt. Det høres rett og slett kjedelig ut for da får man ikke utløp for egen fantasi.

– Hva synes du er det beste og verste med forandringene i musikkindustrien etter å ha holdt på i så mange år?
– Når det kommer til musikkbiten så fantes det musikk lenge før det var noen industri involvert. Folk kommer alltid til å lage musikk uavhengig av økonomisk klima. Når det kommer til vår del var internett en velsignelse for oss. Det er jo alltids diskusjonen om nedlasting og rettigheter og hva som helst, og jeg forstår den argumentasjonen – men når det kommer til oss som hadde vært på store plateselskap i ti år allerede så skjedde det ikke så mye. Vi hadde markedsføringsbudsjetter å forholde seg til, og alt det gjorde for oss var å skaffe oss jobber som support. Så det var ikke før folk fikk muligheten til å oppdage oss gratis at ting skjedde og konsertene brått startet og øke i omfang. Eksempelet jeg pleier å bruke for folk er Hellas. Vi fikk muligheten til å dra dit og holde en egen konsert, men folk advarte oss sterkt imot det fordi ingen hadde noensinne kjøpt en Clutch-skive der. Men vi tenkte faen heller, vi gjør det så får vi se hvordan det går. I det minste får vi i hvert fall sett litt historikk mens vi er der. Det endte opp som vår største europeiske konsert noensinne med over 3000 folk tilstede som kjente hver tekst til hver låt vi spilte. Hvis folk oppdager oss på YouTube eller liknende så bryr det meg ingenting så lenge folk oppdager oss. Jeg mener at musikk er ment til å oppleves live, og selv om jeg selvfølgelig vil tjene til livets opphold på det vi driver med går det hele sin gang idet noen kjøper billett til konsertene våre og kanskje en t-skjorte på vei ut av konserten. 

– Hva var bakgrunnen til at dere startet deres eget plateselskap Weathermaker?
– På 90-tallet var vi som sagt signa til store plateselskap som Columbia, Atlantic og East/West, men så skjedde det at vi ble tilbudt en avtale med et selskap som het DRT som tilbudte oss 50/50. Og for å gjøre en lang historie kort endte det opp med å bli en 0/0-avtale. De var i dyp økonomisk krise og endte opp med å skylde oss en masse penger. Vi endte faktisk i retten hvor dommen endte i vår favør og de måtte betale oss. Problemet var jo at de fortsatt ikke hadde penger, så de måtte gi oss masterne til tre album vi hadde hos de – «Blast Tyrant», «Robot Hive/Exodus» og «From Beale Street To Oblivion», så plutselig måtte vi spørre oss selv om vi skulle orke å ta den dansen med enda et plateselskap eller om vi rett og slett skulle brette opp ermene og gjøre alt selv. Så det var det vi gjorde. Idéen var ikke at vi skulle begynne å signe masse andre band, det var kun ment som en måte å kunne servere vår musikk til Clutch-fans. Vi gir i disse dager som kjent ut en skive som heter en bok av dårlige avgjørelser, men akkurat dét var en god avgjørelse. Nå har vi holdt på med det i rundt åtte år allerede, og det funker som bare det for oss.
Hvordan ligger det an med turnéplanene? Får vi se dere i Europa, og kanskje Norge?
– Vi starter hjemme i Statene rundt midten av september, også flytter vi over til Europa i løpet av desember. Deretter tar vi en ny runde hjemme i mars tror jeg, før vi atter drar over til Europa etter det igjen. Praktisk talt har vi planene klare for minst et år fremover, noe jeg synes er fint. Jeg er usikker på om vi kommer til Norge enda, men det er helt klart alt for lenge siden vi har spilt der og jeg har veldig lyst til å komme tilbake igjen. Jeg vet det kommer mange nordmenn til våre konserter i Danmark, Sverige og til og med Storbritannia så det ville vært en fin gest å la de slippe å måtte fly.
Dere har akkurat spilt en festival med ganske kule navn som Black Label Society og Corrosion Of Conformity med mer, det så ut som en fantastisk line-up?
– Ja, det var Earth Rocker som akkurat har vært. Det var andre gang de arrangerte det og det gikk virkelig bra. Jeg tror rundt 4000 folk møtte opp, og det er en veldig kult og lavmælt atmosfære der – langt ifra de overarrangerte storfestivalene som man er vant til å spille på. Det er gratis camping for de som vil og det hele skjer på en gård i West Virginia. Som du sier var det en helt rå line-up med flere virkelig fete band, og jeg håper at vi får det til igjen neste år.

Dere har over lengre tid stadig gitt ut en eller annen form for utgivelse årlig, være seg nytt materiale eller livealbum og mere til – dere liker å gjøre fansen glade?
– Ja, det er viktig for oss å fortsette å gi ut forskjellige ting ganske hyppig. Åpenbart vil jo det tradisjonelle albumet være flaggskipet, og når det kommer til «Book Of Bad Decisions» var vi helt ferdige i januar i år og har sittet på den i ni måneder så jeg er allerede klar for å starte på den nye skiva etter den igjen.
For et band som har holdt på i snart 30 år med en uvanlig stabil besetning uten noen utskiftninger; Hvordan holder man sammen over såpass mange år uten å gå lei hverandre?
– Etter hvert som man blir eldre setter man stadig mer pris på hvor heldig man er som kan holde på med dette på heltid, å være kreative og samtidig tjene til livets opphold. Vi kjenner flere folk av den kreative typen men som har blitt tvunget til å behandle det som en hobby, noe som er uheldig. Vi er veldig opptatte av å ikke ta det for gitt og beskytte det vi har. Samtidig er det viktig å gi hverandre rom, spesielt på turnéer. Og når vi er hjemme henger vi egentlig ikke så mye sammen fordi vi ser så mye til hverandre ellers. Men vi har også vår egen sære form for humor som vi har felles. Man har bare en sjanse i livet og det gjelder å gjøre det beste ut av det. Livet er for kort til ikke å le av det. 

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2018