Cinderella – 25 år med rock’n’roll og stemmetrøbbel

Amerikanske Cinderella var blant de store bandene på sent 80-tall, og ga ut fire skiver hvorav de fleste regnes som klassikere den dag i dag. Men så ble det stille, og vi har ikke fått ny musikk fra Cinderella siden 1994. Vi tok en prat med bandets frontfigur, vokalist, gitarist og låtskriver Tom Keifer noen uker før de vendte tilbake til Oslo sommeren 2011.
 
Tekst & foto: Geir Amundsen
 
– Hei god morgen, dette er Tom Keifer, står til?
– Jo takk, flott, og du selv? Hvor er du for tiden?
– Jeg er hjemme i Nashville, og forbereder meg til turneen vår.
– Nashville? Du og? Jeg snakket med Jonathan Cain fra Journey i forrige uke, og han bor også i Nashville. (Og Kip Winger, Dann Huff, Wolf Hoffmann, Tony Harnell osv osv.)
– Ja, det er mange musikere her, til tross for at byen ofte forbindes hovedsakelig med countrymusikk. Men det er en svær by, halvannen million mennesker, og har blitt en av de viktigste musikkbyene i USA de siste årene.
– Vet du, min aller første klubbkonsert var faktisk Cinderella på daværende Circus i Oslo, i august 1987, så det er godt å ha dere tilbake, omsider.
– Ja, vi har nesten ikke turnert på den andre siden av dammen på mange mange år. Vi var en snartur innom i fjor og gjorde tre festivalopptredener .
– Så dere har ikke turnert i Europa siden tidlig 90-tall?
– Nei, det kan stemme bra.
– Det er uvanlig at band som har holdt det på siden 80-tallet fortsatt har orginalbesetningen intakt. Vanligvis er det vokalisten med nytt band, eller bandet med ny vokalist.
– Haha, ja, det har du faenmeg rett i. Men vi har klart å holde sammen gjennom oppturer og nedturer det siste kvarte århundret. Vi innser også at det er summen av alle deler som utgjør Cinderella, og vi trives sammen på scenen med å spille disse låtene. Og vi prøver å la det komme i første rekke. Og som du sier, mange band har mistet orginalmedlemmer, og det blir jo ikke det samme for fansen. Vi vet hva fansen vil ha, og prøver å gi dem det. Da blir det mer moro for dem, og dermed også mer moro for oss. Det ville heller ikke føles det samme for meg på scenen hvis det var noen andre enn Jeff (LaBar, gitar), Eric (Brittingham, bass) og Fred (Coury, trommer) rundt meg.
– Så dere begynner turneen i neste uke?
– Ja, vi har noen dagers øving i Los Angeles først før vi skal gjøre fire konserter på vestkysten. Så flyr vi over til Europa og starter i Spania, og jobber oss gjennom kontinentet.
– Har dere med noe supportband? Jeg ser at Gary Cherone & Hurtsmile skal være support for dere i statene.
– Nei, vi har ikke med noen, det blir ulike lokale forband på hvert sted isåfall.
– Hva kan vi forvente av setlista på denne sommerturneen?
– Vi kommer definitivt til å gjøre alle hitene åre, vi er ikke ett av de banda som nekter å spille hitene bare for å være sære. Vi liker å spille de og vi vet at publikum er der for å høre de. Men vi slenger også inn en del kule låter som du kanskje ikke forventer, så det blir en dynamisk miks og ikke det samme hele tiden.
– Det har vært mye snakk om dine stemmeproblemer de siste årene. Hvordan står det til med stemmen din nå?
– Flott! Helt flott! Jeg mistet stemmen totalt i 2006, og jeg har brukt fire år på å bygge den opp igjen med hjelp av en fantastisk vokalterapeut som jeg fant, som har hjulpet meg å legge dette bak meg. Vi gjorde en turne i fjor, og det gikk glimrende, og den føles enda sterkere i år. Jeg kan ærlig si at jeg føler at et 20 år gammelt problem, som startet helt tilbake i 1991, nå omsider er i ferd med å forsvinne i bakspeilet.
– Men er det snakk om å spille inn en ny Cinderella-skive nå?
– Ja, men det må være under rette omstendigheter, med et plateselskap som forstår oss og vil gjøre det riktig for oss. Og det skjer ikke med det aller første.
– Så for øyeblikket har dere altså ingen platekontrakt?
– Nei. Universal sitter på alle rettighetene til de gamle skivene, men vi har ingen kontrakt om å spille inn noe nytt.
– Det virker som om det italienske plateselskapet Frontiers har som mål å signere og gi ut skiver med alle de gode gamle bandene fra 80-tallet…
– Ja, de har mange av dem, ja.
– Har dere begynt å lage låter til en eventuell ny skive?
– Nei, det er det siste vi tenker på nå. Vi er bare så fornøyde og lettet over å være i gang igjen, og det morsomste vi vet er å turnere, så førsteprioritet er å komme ut og spille for fansen igjen. Så tar vi alt annet som det kommer.
– Folk flest antar at Cinderella ble oppløst i 1995. Stemmer det, eller har dere bare «tatt en pause» ?
– Som du vet endret musikkbransjen seg radikalt på første halvdel av 90-tallet. Grungen ble det nye store, og de fleste plateselskapene droppet sine 80-tallsband som en varm potet, og vi var ett av de. Vi splittet ikke opp på grunn av interne problemer i bandet, vi hadde rett og slett bare ikke noe kanal å formidle musikken vår på lenger, så alle begynte gradvis å pusle med andre ting. Jeg begynte arbeidet med en soloskive da, og det var på denne tiden jeg flyttet til Nashville. Like etterpå fikk vi tilbud om platekontrakt med Sony Records for å gjøre en ny skive med Cinderella. Vi var kjempeoptimistiske og gledet oss, og tenkte at dette kommer til å bli knallbra. Men ganske fort fant vi ut at det kom IKKE til å bli knallbra, det endte opp i et søksmål og skiva ble aldri ferdig spilt inn. Så vi ble stoppet av juridiske problemer, og imens fortsatte jeg og jobbe med soloskiva mi. Den er akkurat ferdig nå, og jeg er på utkikk etter et plateselskap som kan gi den ut.
– Ja, jeg leste nettopp det på hjemmesida di, at soloskiva var ferdig. Men den sida var ikke blitt oppdatert siden desember 2005…
– Oh dæven, tida flyr også når man ikke har det moro. Og jeg trodde da at den var ferdig. Men som jeg nevnte mistet jeg stemmen i 2006, og det var ingen vits i å prøve å gi ut en skive som jeg ikke ville være i stand til å promotere. Og mens jeg satt hjemme og ikke visste hva som skjedde, så hørte jeg stadig nye ting på skiva som jeg ville forbedre eller forandre. Så den er fullstendig omgjort siden 2005, og låter mye bedre nå.
– Men musikere føler vel aldri at en skive er helt ferdig og 100% perfekt. Det er vel alltid ting man synes kan endres og gjøres bedre, men på ett tidspunkt må man si stopp og gi ut den jævla skiva.
– Ja, det er sant, men her er jeg virkelig glad for at jeg fikk sjansen til å rette opp en del ting som ikke låt bra. Så det er en grunn til alt. Jeg hater å ha mistet stemmen, men det ga meg god tid til å reflektere over skiva og hvor jeg ville hen videre. Likevel, den perioden, fra 2006 opp til i fjor, var grusom for meg og bandet. Stemmen var ødelagt og vi visste ikke om jeg noensinne kunne synge igjen. Så dermed ble det stillstand, vi hadde ikke noe nytt å rapportere, vi visste ikke om bandet kunne fortsette, så det var en mørk og skremmende tid for oss alle. Som du skjønner har det vært mange eksterne problemer som har stoppet oss i mange år. Det musikalske landskapet endret seg, vi mistet platekontrakten, jeg fikk stemmeproblemer, vi prøvde spille inn en ny skive som ble bare rot, og vi fikk et søksmål på nakken. Men nå føles det som om vi har fått en ny vår, det er interesse rundt bandet og vi låter bedre enn noensinne.
– Så hva skiller et Tom Keifer soloalbum fra et Cinderella-album?
– Det er fortsatt bluesbasert hard rock, stilen er ikke radikalt forskjellig. Låtene kommer fra samme kilde, med samme vokal og samme gitarist, så selvsagt vil det bli store likheter. Men det er kanskje mer dynamisk, med alt fra akkustiske ballader til drivende hardrocklåter. Alle mine favorittband, som Zeppelin og Stones, var alltid dynamiske og varierte, det var aldri èn stil gjennom en hel skive. Det var alltid forskjellige instrumenter og forskjellige stilarter, noe som var typisk for 70-tallsrocken. Jeg savner slikt.
– Men helt siden «Long Cold Winter» føler jeg at Cinderella har vært akkurat et slik type 70-tallsinspirert band, a la Zeppelin, Aerosmith og Stones. Hvor irriterende er det da for deg at dere fortsatt blir slengt i bås med Poison og kalt et hairmetal/glam metal-band?
– Haha… selvsagt liker vi ikke det. Greit nok, vi er et glamband fra et imagemessig synspunkt. Man blir påvirket av sine helter både musikalsk og visuelt. Og jeg føler ikke at vi noensinne var noe mer glam enn det Stones og Aerosmith var på 70-tallet, og de ble aldri stemplet som glamrockband. Vi har alltid vært et litt flashy, flamboyant band på scenen, men aldri så ekstremt som mange andre band var på 80-tallet.
– Kanskje til en viss grad på «Night Songs»…
– Tja, vi hadde glamorøse klær og langt hår og brukte eyeliner, men alle bandene jeg elsket da jeg vokste opp hadde jo det. Og man blir påvirket av sine helter. Så ja, det er irriterende når vi blir stemplet på en negativ måte på grunn av det, uten tanke på musikken vi faktisk spiller. Vi er kanskje et glam hard rock band, men vi kan spille og vi kan skrive låter. Og da svir det når det antydes at håret er alt vi har. Hva pokker har hårlengden eller frisyren med musikken å gjøre? Så ja, man får lyst å si ‘Dra til helvete, jeg kan spille instrumentet mitt, og jeg kan skrive låter!‘ Men jeg tror musikken vår snakker for seg selv, så jeg ligger ikke våken på natta og ergrer meg over slikt.
– Kan vi snakke litt om skivene Cinderella har gitt ut? Dere debuterte med «Night Songs» i 1986 etter å ha blitt dannet et par år tidligere?
– «Night Songs» var et ganske simplistisk album for oss med tanke på produksjonen. Vi var et ungt uerfarent band som aldri hadde vært i studio før, og Andy Johns var en dreven ringrev av en produsent, så han fikk dermed ta styringa totalt. Det er mange bra låter på den som jeg er veldig stolt av, men i ettertid ser jeg at produksjonen ikke var slik jeg ville ønsket.
– Det er en annen trommis som spiller på «Night Songs» enn Fred Coury, som er avbildet på coveret?
– Ja, under innspillingen hadde vi en kar som het Jody Cortez, men innen skiva skulle gis ut, var Fred heltidsmedlem i Cinderella.
– Og et par celebriteter på kor?
– Riktig, Jon Bon Jovi hjalp oss med å få platekontrakt, og korer på et par låter.
– Og det gjør også dagens TNT-vokalist Tony Mills.
– Stemmer, han gjorde mye sessions i den tida som korist.
– Jon Bon Jovi hjalp dere ikke bare med å få platekontrakt…
– Nei, vi delte management også, og var så heldige å få være forband for Bon Jovi på store deler av turneen i Nord-Amerika etter «Slippery When Wet».
– Det må da ha vært uvurderlig for dere, akkurat idet Bon Jovi fant gull med «You Give Love A Bad Name» og «Livin On A Prayer».
– Ja, utvilsomt. Vi spilte for hundretusener av folk og fikk flere hits selv. På vår neste skive, «Long Cold Winter» som kom ut i 1988, klarte vi å utvikle oss videre og tok mer kontroll selv. Vi begynte å dra inn andre instrumenter og nyanser i låtene, som piano og akkustiske gitarer. Og jeg synes det er en mer interessant skive, på alle måter.
– Men Fred Coury spiller ikke på den skiva heller?
– Jo, Fred var Cinderellas trommis da. (Punktum. Men Cozy Powell og Denny Carmassi spiller på skiva, da produsent Andy Johns ikke syntes Coury var god nok og hanket inn ekstern hjelp.)
– Det var vel på denne tida at du på egenhånd gjorde slutt på kommunismen og Sovjetunionen? (Moscow Peace Festival med Ozzy, Scorpions, Bon Jovi, Mötley Crüe og Skid Row, foran 200000 elleville russere, i den første store rockekonserten med vestlige artister i Sovjetunionen.)
– Hahaha, ja riktig! I august 1989. Det var helt rått. Definitivt et av de aller største høydepunktene i Cinderellas karriere. Vi fløy inn i et land som vi visste minimalt om, men vi visste at det nesten ikke var mulig å få tak i vestlig rockemusikk, det var strenge restriksjoner på det. Så dermed var det utrolig spesielt å gå ut på scenen og oppdage at publikum kunne låtene utenat likevel. Fansen byttet kassetter gjennom svartebørs og kopierte til hverandre. Så det viste oss at musikk lar seg ikke stoppe eller begrenses av politiske ideologier, sensur eller landegrenser. Det var utrolig kult når fansen kom opp og ba oss signere en sovjetisk piratkopi av en skive som de hadde betalt en ukeslønn for. Og på den tiden hadde svært få rockeband spilt i Sovjet, jeg tror Scorpions hadde vært der, og Uriah Heep… Så det er noe vi er utrolig stolt over å ha vært en del av, og å få ta musikken vår til det publikummet innenfor de rammene. Mottakelsen vi fikk da vi gikk på scenen var svært varm og øredøvende – vi skal faktisk tilbake til Moskva nå i sommer, for første gang på 22 år, det blir veldig spesielt, og det gleder jeg meg utrolig til.

– Det var utvilsomt ganske vilt backstage også, med Ozzy og Mötley Crüe på sitt gærneste…?
– Haha, ja det var moro.
– Fløy alle bandene over til Moskva i samlet flokk?
– Ja, det gjorde vi. Det var…interessant!
– Og på neste Cinderellaskive, i 1990, gikk dere enda lengre i utviklingen?
– Ja, på vår tredje skive «Heartbreak Station» dro vi inn enda flere nyanser og påvirkninger fra band som Stones. Den kliniske lyden fra 80-tallet var nå definitivt passè, vi var møkke lei den selv, og ville ha en mer jordnær produksjon. Ikke så mye reverb, men mer lyden av et rock’n’rollband som spiller sammen i samme rom. Den er denne skiva jeg er mest stolt over selv. Gjennom alle skivene våre var vi et bluesbasert hardrockband, selv om noen folk påstår at vi endret stil underveis. Men det gjorde vi ikke, vi bare endret produksjonen. «Night Songs» kunne lett ha vært produsert med samme lyd som de to neste skivene. Så det er på det produksjonsmessige at vi virkelig utviklet oss, og jeg liker hvor vi endte opp med «Heartbreak Station». De to første høres mye mer polert ut.
– Og dere fikk sjansen til å samarbeide med Zeppelin-legenden John Paul Jones på den?
– Ja, stemmer, han arrangerte strykere på «Winds Of Change» og på tittelsporet, «Heartbreak Station». Det var utrolig kult å få jobbe med han. Siden jeg er massiv Led Zeppelin-fan, så er han selvsagt en av mine store helter.
– 1994. «Still Climbing»?
– Huff. Tøff skive å lage. Ikke minst på grunn av at stemmeproblemene mine, som startet på slutten av «Heartbreak»-turneen i 1991, virkelig satte meg på sidelinja rett før vi gikk i studio. Først visste jeg ikke hva det var, stemmen min var bare skutt og jeg kunne ikke kontrollere den. Det skjedde bokstavelig talt over natta. Og det tok en stund før jeg fikk diagnosert problemet. Og siden har det vært to timer daglig med vokalterapi og stemmeøvelser, konstant vedlikehold for å beholde sangstemmen. Så jeg spilte inn vokalen på «Still Climbing» med en stemme jeg ikke kunne stole på eller kontrollere som jeg var vant til. Og det var vanskelig å lage låtene også, siden jeg ikke visste om jeg var i stand til å treffe notene. Det var det største problemet med innspillingen av «…Climbing». På de tre første skivene sang jeg bare hele låta igjennom en gang eller tre, og så var vokalen i boks. På «…Climbing» er det klippet og limt en setning her og en frase der, fordi jeg sleit så jævli med stemmen. Vi turnerte jo med jevne mellomrom etter «Still Climbing», vi turnerte i 2000 og i 2002 og i 2005, og da fungerte stemmen greit, det var først i 2006 at den kollapset totalt igjen. Så det er det jeg assosierer med den skiva! Jeg ble fortalt da at jeg aldri kom til å synge igjen, og klarte å trosse den spådommen i 12 år før det kollapset for alvor.
– Har dere noengang spilt låter fra den skiva live? Det er en del knallåter på den som jeg gjerne skulle hørt!
– Ja, vi gjorde en kort turne etter at skiva kom ut, og da spilte vi tittelsporet, vi spilte «Freewheelin’», vi spilte «All Comes Down», «Bad Attitude Shuffle» og «Through The Rain». På nyere turneer har vi også spilt tittelsporet i ny og ne, så joda!
– Hvilke artister er det som har inspirert og påvirket deg mest, både med tanke på gitar og sang?
– Vokalmessig må jeg dra frem Robert Plant, da han sang helt der oppe var han en utrolig inspirasjon for meg. Janis Joplin og Steve Marriott likeså, Bon Scott, og vokalisten fra Nazareth…den type vokal har alltid falt meg naturlig, den type høyere skrikevokal. Men også mange bluesartister, som Elmore James som har en veldig intens stemme. Jeg liker å grave meg tilbake og høre på artistene som påvirket artistene som påvirket meg. Og på gitar er det Jimmy Page og Keith Richards, som begge var veldig inspirert av bluesen. Og det gjorde meg til en bluesfan, jeg begynte å høre på blues som 14-åring. Jeg husker jeg fikk høre B.B.Kings «Live At The Regal» hos en eldre kompis av meg som spilte trommer i bandet mitt. På den tiden likte jeg Zeppelin og Stones og Aerosmith og hadde nesten aldri hørt blues før. Og jeg husker at jeg sa til han, dette glemmer jeg aldri, ‘Wow, dette er kult, han høres ut som Jimmy Page!’ Og kompisen min bare lo og sa, ‘Det er motsatt, Jimmy Page gjør alt han kan for å høres ut som B.B.King!’. Så der og da begynte jeg å høre mye på blues og utforske den, fra Elmore James og Muddy Waters og Robert Johnson. Jeg er fortsatt stor fan, og jeg er evig taknemlig til kompisen min som viste meg lyset! Og jeg kunne gå tilbake og se hva som inspirerte mine helter og kanskje tolke det på min egen måte. Og jeg vil oppfordre alle musikere til å gjøre akkurat det. Grav deg bakover! Hvis du er fan av nyere, moderne band, er det stor sjanse for at du vil like det som de igjen ble inspirert av. Og det er noe jeg tror du vokser på selv, som artist og musiker.

 

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2011