Chris Cornells artistiske liv utenfor Soundgarden

Vokalisten fra Soundgarden er en særdeles aktiv kar som nærmest kontinuerlig er på en akustisk soloturne, denne gang med den nye skiva «Higher Truth» i bagasjen. Vi tok en prat med Chris Cornell da han stakk innom Norge med gitaren sin for å spille konsert på Folketeatret i Oslo.     

Tekst Geir Amundsen | Foto Jeff Lipsky | Livefoto Arash Taheri

– Det er snart fire år siden du sist var i Norge som soloartist, da også med akustisk soloshow. Hvor lenge har du spilt konserter på den måten?
– Rundt omkring fem år. Jeg husker ikke om den første akustiske turneen min var i 2010 eller i 2011, (Du gjorde noen få konserter i 2010 og full turne i 2011, Chris!) men den første konserten jeg gjorde på denne måten var i forbindelse med utgivelsen av den tredje Audioslave-skiva, i 2006. Da gjorde jeg en del promotering, blant annet på et radioshow i Stockholm. Jeg skulle spille akustisk, på egen hånd i en times tid, og jeg hadde regnet med at folk skulle begynne å gå etter tre kvarters tid. Men den timen gikk veldig fort, og publikum i studio virket helt oppslukt. Jeg husker at jeg etterpå tenkte: ‘Jøss, jeg kunne lett holdt på en time til! Dette var gøy!’. Så da innså jeg at dette var noe jeg hadde lyst til å gjøre.
– Og likevel drøyde det flere år før du faktisk gjorde det?
– Ja, det stammer nok fra en personlig krise jeg hadde, hvor det gikk opp for meg at til tross for at jeg hadde skrevet hundrevis av sanger, jeg kan synge og spille gitar sånn noenlunde greit, så kunne jeg likevel ikke gå opp på en scene og underholde et publikum på egen hånd. Og det plaget meg litt. Jeg ville ikke fremstå som en artist som var avhengig av elektriske instrumenter og perkusjon for å klare å kommunisere musikalsk med et publikum. Jeg klarte ikke helt se meg selv alene på en scene. Så det lå hele tiden i bakhodet mitt inntil jeg i 2010 omsider bestemte meg for å bare gjøre det.
– Har du spilt noen solokonserter med backingband siden?
– Nei, ikke siden da.

– Jeg husker at jeg så deg på «Euphoria Morning»-turneen i 1999 her i Oslo – det var en av de aller første solokonsertene dine, og da virket du rett og slett ukomfortabel med å være det eneste fokuspunktet på scenen. Stemmer det?
– Jeg vet ikke helt. Jeg husker at jeg følte meg utrygg i den rollen på øvingene før turneen startet, og backstage før vi gikk på scenen for den første konserten. Men jeg var trist da turneen var over, vi hadde det utrolig moro på den turneen. Så mye mer gøy enn den siste turneen med Soundgarden
i 1996/97, som nærmest brant oss ut. Jeg følte meg veldig fri! Jeg kunne gjøre det stikk motsatte av det jeg hadde gjort, uten restriksjoner, og det fungerte.
– Ja, du fremsto i hvert fall som en helt annen mann enn den bredbente, langhåra rockeguden med skrikende vokal vi hadde sett på scenen i bar overkropp et par år tidligere!
– Haha, ja, jeg trengte ikke lenger å leve opp til de forventningene, kan du si. Men min fremste assosiasjon til den turneen var at det var første gang jeg beviste overfor meg selv at det faktisk var et artistisk liv for meg utenfor Soundgarden. Det kunne jeg si om Temple Of The Dog også, men vi turnerte aldri. – Spilte dere aldri noensinne konserter?
– Nei. Eller jo, vi gjorde ett show på en klubb i forbindelse med plateslippet, men det var det.

Flyt i showet
– Så hvor mye av konsertene dine er improvisert i disse dager? Har du i det hele tatt en settliste klar før du går på scenen?
– Til en viss grad, for jeg har en cellist med meg nå, og han spiller på -nesten halvparten av låtene, så det har nesten tvunget meg til å få en viss struktur på showet. Tidligere hadde jeg bare en lang, lang liste av potensielle låter med meg på scenen, og plukket nærmest på måfå utifra humør hvilken låt som skulle bli den neste. Jeg visste som oftest hva jeg skulle starte med, men resten var helt på sparket. Slik var alle de første soloturneene. Etterhvert gikk det opp for meg at hvis jeg bare tok ønskelåtene som ble ropt ut fra publikum, så endte jeg opp med å spille akkurat de samme sangene hver kveld uansett. Men det skal helst være en viss flyt i showet som kanskje ikke kommer hvis jeg hopper for mye frem og tilbake. Så jeg fant ut at det var bedre for publikum hvis jeg har en viss fremdriftsplan, og heller tar en ønskelåt fra salen hvis noen roper ut en låt som jeg faktisk har glemt, og som jeg dermed får lyst til å spille. Og det skjer ofte, jeg har lagd mange låter!
– Hvor mange låter fra den nye skiva di, «Higher Truth», pleier du å spille?
– Halvparten, kanskje mindre. For hvis jeg spiller noe mer enn det, så blir jeg nødt til å utelate låter som folk kom dit for å høre. Og jeg vil jo helst ikke skuffe noen.
– Finnes det en kvintessensiell Chris Cornell-låt som du aldri kan utelate fra setlista di?
– Jeg tror ikke det er noen låter som jeg ikke kan droppe… men det har endret seg litt de siste fem årene, føler jeg. Jeg gjør kanskje to Audioslave-låter i settet nå, og jeg pleide gjøre fem eller seks. Og jeg gjør bare et par Soundgarden-låter nå. Det var nettopp de låtene jeg trodde skulle bli vanskelig å utelate, men det var visst ikke så viktig som jeg trodde. Jeg er ikke typen til å tvangsfore publikum med hele den nye skiva, men etter hvert føles det ikke lenger nødvendig å fylle halve settet med Audioslave og Soundgarden-låter.
– Så du er ikke redd for å bli lynsja av publikum om du ikke spiller «Black Hole Sun»?
– «Black Hole Sun» har jeg droppa flere ganger! Jeg har hatt den som planlagt ekstranummer, men da vi kom dit, føltes det ikke nødvendig lenger. Det spilte ingen større rolle for publikum, for stemninga var stor uansett. Og jeg har nå fans fra forskjellige epoker – de kommer for å høre forskjellige låter. Noen kommer selvsagt i håp om å høre flest mulig Soundgarden-låter eller flest mulig Audioslave-låter. Men nå finnes det også en tredje gruppe, som først og fremst er fans av mitt solomateriale – det er de som roper ut låter fra «Carry On» og «Higher Truth». Jeg prøver å høre på alle – alles mening er like mye verdt. Alle disse låtene som jeg har skrevet over de siste 30 år snart, later til å fungere bra sammen som en enhet når de strippes ned til det akustiske, selv om de er skrevet i ulike tiår og i ulike sinnsstemninger. Man kan trekke en linje gjennom alle mine låter fra de tidlige dagene og frem til nå, og det gir faktisk mening. Det er en musikalsk rød tråd.


Chris Cornell på Folketeatret i Oslo.

Utenfor Soundgarden-universet
– De fleste vil slite med å se de umiddelbare likhetstrekkene med låtene på «Ultramega OK» og låtene på «Higher Truth».
– Nja, men det er spor underveis! Se for eksempel på en låt som «Seasons», som jeg skrev i 1990-91 – den kunne glidd rett inn på «Higher Truth». Og deler av Temple Of The Dog. Allerede som tenåring satt jeg hjemme alene med kassegitaren og spilte inn låter på en firesporsopptaker, og jeg hadde venner som var DJ’er på skoleradioen som pleide å spille disse låtene. Jeg føler at jeg har lagd låter utenfor Soundgarden-universet helt siden jeg plukket opp en gitar og begynte å skrive. Da skrev jeg låter nærmest som en hobby, ikke som låter jeg hadde tenkt å presentere for bandet. Så da jeg begynte å gjøre ting utenfor Soundgarden, som filmmusikk – «Seasons» var vel min første soloutgivelse – eller prosjekter som Temple Of The Dog…
– Temple Of The Dog kan nesten refereres til som den aller første Chris Cornell soloskiva…? Du skrev syv av ti låter der alene.
– Ja, folk gjorde det da, inntil videoen kom ut, og da endret fokus seg. Men jeg føler at den perioden da jeg skrev låter for Temple Of The Dog, var starten på min oppvåkning som singer/songwriter – låter hvor tekst og melodi var viktigere enn gitarriffene og rytmene og effekten som helhet. Så hver gang noen ble overrasket over at jeg gjorde noe utenfor det musikalske landskapet som Soundgarden var kjent for, så skjønte ikke jeg helt hvorfor de ble overrasket. Men jeg innser jo nå at ikke alle har fulgt like nøye med på hva jeg har gjort opp gjennom årene. Nå gjør jeg endelig det jeg føler for, og jeg har alltid følt meg trygg på at så lenge artisten selv har klokketro på det han gjør, så vil det treffe en nerve hos andre mennesker også.
– Hvis jeg hadde spilt «Higher Truth» til den 25-årige Chris Cornell, så ville han ha likt det, mener du?
– Den 25-årige meg? Ja, det tror jeg. Den 20-årige Chris hadde kanskje syntes at det ble for rolig, men da jeg var 25 hadde jeg lært meg å sette pris på artister som Neil Young, Bob Dylan, Cat Stevens, Tom Waits og Nick Drake.
– Spørs om Chris (25) hadde vært like begeistra for «Scream».
– Haha. Ja, det spørs. Men for meg personlig var den skiva en suksess
– den ble det jeg siktet etter der og da. Problemet med den var at plate-selskapet ikke ante hva de skulle gjøre med den. Radiostasjonene som hadde spilt mine låter i 20 år, ville ikke spille denne typen musikk, og de radio-stasjonene som hadde den rette musikkprofilen, ville ikke spille ‘hardrockeren Chris Cornell’! Sjakk matt.

– Skriver du låter hele tiden, eller begynner du en kreativ prosess først når det er på tide å lage en ny skive?
– Det er en gradvis prosess. Jeg blir mye mer detaljert, og spiller inn alle nye ideer, når jeg begynner å tenke på ny skive. Så går jeg inn i fasen hvor jeg faktisk må gjøre alle utkastene om til ferdige låter, og det er mer konsentrert komponering. Det er kanskje den delen jeg synes er mest morsom, hvor jeg låser meg inne i et rom og jobber intenst. Da blir jeg litt smågærn, og kona styrer unna og lar meg være mest mulig i fred! Det føles som en lang kamp, men det er moro!

– Den siste tiden har The Rolling Stones fått masse omtale, bl.a. på CNN, for å i mars i år bli det første vestlige rockebandet som spilte konsert på Cuba. Kommentar? (Audioslave spilte der i 2005, og Manic Street Preachers i 2001.)
– Det er bare slett journalistikk. Men veldig bra PR! De to begrepene har vel hengt sammen gjennom hele verdenshistorien. Brilliant propaganda, men dårlig journalistikk. Med unntak av de som har risikert livet for å fortelle sannheten.
– Hvordan husker du konserten i Havana?
– Det var utrolig stort for oss å få spille foran et publikum som nesten aldri hadde opplevd en rockekonsert før – tidligere ville de blitt arrestert for å eie en skive med rockemusikk! Det var ikke lett for oss som amerikanere å få tillatelse til å gjøre dette, og vi tapte sikkert en million dollar på å gjennomføre det, men det var det vel verdt. Det kostet utrolig mye i logistikk, og vi tjente nesten ingenting på det. Likevel nøt jeg hvert sekund, cubanerne er et helt fantastisk folk. Skulle bare ønske at flere band tok seg råd til å spille der!

– Hva skjer med Soundgarden nå for tida, mens du er på soloturne frem til sommeren?
– Vi er godt i gang med å skrive låter til den nye skiva, jeg vil anslå at vi har godt over halvparten av låtene klare, og regner med å gå i studio til høsten for å spille den inn. Vi har ikke spikret noe timeplan, vi tar det når vi føler at vi er klare.
–  Men må dere ikke planlegge lang, lang tid i forveien og koordinere med Pearl Jam, så det ikke kolliderer for Matt (Cameron, som spiller trommer i begge band)?
– Det varierer litt – vi har en tendens til å være aktive i sykluser omtrent samtidig, men det pleier alltid å ordne seg. Jeg som enkeltperson er vanligvis mer opptatt enn det Pearl Jam er – jeg turnerer konstant!

Vinyl vs streaming
– Som artist må man jo tjene penger, og i disse dager er det ingen som blir rike på salg av CDer og Spotify. Er det økonomiske også en grunn til å turnere alene med gitaren, kontra å ha med et fullt apparat med crew, band og utstyr?
– Det kommer egentlig an på hvilken produksjon og sceneshow du har lagt opp til. Det koster enormt å turnere for et band med en massiv produksjon, litt mindre for et band med en enklere produksjon, og lave kostnader for et soloshow som dette. Faktoren om hvorvidt du kommer til å tjene penger eller ikke, spiller selvsagt inn – ingen vil kjøre en turne i minus. Selv for et band som Soundgarden må det tas avgjørelser på hvor mye vi skal ta med av crew og utstyr, ellers ender vi opp med å betale for å turnere, og det er det alltid en reell risiko for. Vi kan ende opp med å bli det filantropiske bandet!
– Tjener man i det hele tatt noe fra streaming?
– Joda, litt. Skriver man låter, så kommer det penger inn fra rettighetene, og du tjener mye mer enn musikerne som bare spiller instrumentene. Men det er selvsagt noe helt annet enn på 90-tallet. Er du en popartist som også har appell i markeder som betaler for nedlastning av musikken din, så gjør du det nok bra. Popstjerner tjener penger. Popstjerner pr idag er større enn de noensinne har vært i musikkhistorien.
– Justin Bieber vs Elvis?
– Ja, faktisk! Det er utrolig vanskelig å sammenligne salgstall – skal man jevnføre en avspilling på Spotify i 2016 med en solgt vinylsingelplate i 1958? Hvis det er gratis på nett, hvorfor ikke trykke Play og høre på det igjen og igjen, mens våre foreldre sparte opp ukepengene sine for å kjøpe singelen til «Hound Dog» i platebutikken! Og så ble den kanskje slitt ut eller katta velta en blomsterpotte oppå den, og dermed måtte de ut og kjøpe den igjen. Elvis er kanskje den mestselgende artisten gjennom tidene, men hvordan sammenligner man det med streaming og avspillinger på Youtube? Det må noen smartere enn meg finne ut av.

Les også anmeldelse av konserten på Folketeatret!