NORWAY ROCK MAGAZINE
Etter sigende terpet Albert Cummings bluegrass-teknikk så det røyk av barnefingrene, inntil Stevie Ray Vaughan skaket dennes verdensbilde med uopprettelig styrke. Etter 1999 har Cummings tilvirket soloskiver og turnért under bluesens fane, gjerne flankert av celebre gjestemusikere.
Det har skjedd store omveltninger i Kvelertak-leiren de siste årene, hvor det mest omveltende må være vokalistbyttet fra Erlend Hjelvik til Ivar Nikolaisen. Sistnevnte har nå fått noen måneder på baken og har vist seg tilliten verdig på konsertene, og nå har vi selve svenneprøven på hvordan han fungerer på skive.
I serien “Skiver Som Ikke Er For Alle” melder Kanaan seg på, som like godt dro over til Danmark for å skrive og spille inn sær rock. Med fire kutt og spilletid som strekker seg fra 08:11 til 14:20 er premisset satt, og det er ganske lett å trekke paralleller til både Hedvig Mollestad Trio og nykomlingene Astrosaur da det er instrumental jambasert rock det går i.
Å kalle svenske We Sell the Dead for en supergruppe er kanskje å overdrive, men kjente medlemmer fra In Flames og Spiritual Beggars legger lista forholdsvis høyt. Bandets første skive hadde sine lyspunkter, og det har også deres andre for så vidt.
Åttende studioplate fra en av grungerockens fordums hjørnesteinsbedrifter arter seg underlig veik, og det har ingenting å gjøre med materialets akustiskdrevne, avmålte uttrykk. Jeg bifaller ny tenkning, selv med uhellsvangre resultater.
Saft suse! Jeg så virkelig ikke denne komme, selv om forrige skiva var et solid skritt framover fra mye av fjaset og surret de har bedrevet siden «Chaos A.D.», og årets slipp er farlig nære en tangent til storhetstida for rundt 30 år siden.
Fjorten måneder før Les Paul-gitaren til Gary Moore stilnet, i februar 2011, gjorde iren angjeldende konsert i Islington Academy, London. Han turnérte “Bad For You Baby”, som skulle bli veteranens siste studioutgivelse.
Sist samfunnsrefser og visepoet Paus forrettet plate med heltent rockeband, viste kalenderen 1972. Kollaborasjonen med et ekspandert Motorpsycho (Reine Fiske tilkommer som gitarist) fortoner seg snurrig på papiret, men viser seg mer velfungerende på plate, trass i at Paus’ nesten-tonale, Odd Børretzen-lignende tekstresitasjonsuttrykk overhode ikke er undertegnedes fat med øl.
Hadelandsorkesterets fjerde skive startes med det som er et perfekt åpningsspor i låten «Welcome to the Great Indoors». Den bygger seg opp i beste «Age of Pamparius»-stil og når den smeller, så smeller den så sinnsykt. Det er en kruttønne av en låt som får meg til å dra på smilebåndet av inderlig glede og den setter en standard som det skal vise seg at GBZ skal klare å holde oppe gjennom hele jævla skiva!
Det er få band som styres mer etter én manns forgodtbefinnende enn kanadiske Annihilator, på godt og vondt. Helt siden oppstart for drøyt tre tiår siden har Jeff Waters skifta ut medlemmer med om lag samme rate som Larzen skifter skjorter, til tross for at han faktisk er en både hyggelig og genuint ydmyk fyr.
Den amerikanske supergruppa bestående av Deen Castronovo, Doug Aldrich og Jack Blades er ute med sin tredje skive, og fortsetter ferden i det melodiøse rockelandskapet som de to foregående skivene.
Til neste år er det faktisk 50 år siden Molly Hatchet ble dannet i Jacksonville, Florida. Likevel har de aldri vært i nærheten av å oppnå samme status som et visst annet sørstatsband fra Jacksonville ved navn Lynyrd Skynyrd. Og i likhet med Skynyrd hadde også Molly Hatchet sin storhetstid på 70-tallet, også de med hele tre gitarister.
Gjør deg klar for en aldri så liten reise i tidsmaskinen. Vi beveger oss tilbake i tid og til den melodiøse rockescenen på 80- og 90-tallet. Og dette er en reise på business class, såfremst du er fan av melodiøs rock og AOR i samme gate som f.eks Danger Danger, Lynch Mob, Bulletboys, Ratt og Journey for å nevne noen.
Dette er en utgivelse som ikke bør gå upåaktet hen for de som liker melodiøs hard rock. Bandet/prosjektet består i hovedsak av ingen ringere enn gitarmaestro, George Lynch, og stjerneskuddet på vokal, Dino Jelusic. Hvorav sistnevnte er en vokalmessig åpenbaring og nesten verdt albumet ene og alene.
«The Serpent Rings» er engelskmennenes tyvende studioalbum, og i løpet av de siste fire år har faktisk samtlige bandmedlemmer blitt byttet ut, med unntak av høvding Tony Clarkin og hans trofaste løytnant og vokalist Bob Catley. Du vet nesten alltid hva du kan forvente av Magnum, og bandet leverer akkurat det.
Dette var jammen en hyggelig overraskelse! Etter en mildt sagt svak (les: ræva) debut tar Iron Maiden-sjefen Steve Harris sitt sideprosjekt kraftige klyv på oppfølgeren og det er tydelig at hyppige konserter har gjort bandet meget godt.
Første plate fra gutta i Sons of Apollo satte forventningene skyhøye om et mesterverk innenfor prog metal, noe de bare delvis klarte å oppnå. Har Mike Portnoy & co klart å komme opp med en klassiker innen sjangeren denne gang?
Like sikkert som at jula varer helt til påske er det at The Dogs slipper ny skive første mandag i januar, og dette året er heldigvis intet unntak. “Waiting For The Future To Come” starter ballet på nesten Turboneger-aktig måte med brask og bram, men når låta først sparker igang er det ingen tvil om at det er Kristopher Schau & co som kjører showet.
Da var 2019 straks unnagjort, og det er på tide å oppsummere hva som har vært bra med året, musikalsk sett! Her finner du en Topp 10-liste over årets beste skiver, satt sammen av Norway Rock-skribentenes personlige vurderinger som du finner lenger ned på siden.
Grunnet veteranenes ungdommelig hang til turnéring er det stundom lett å glemme at restene av The Who ikke har tilvirket mer enn fire studioplater siden Keith Moons endelikt i 1978 – ingen av disse har hittil holdt mål, med 2006-utgivelsen “Endless Wire” som absolutt diskografisk skamplett.
De tyske piratene er ute og rasler med sverdet igjen. Denne gangen på et forholdsvis kort tokt i form av fire låter. Men det holder i bøtter og spann, for splitte mine bramseil og gå på planken, det holder nå.
Her har vi to grekere som debuterer i sjangeren old school black metal. Og ikke av den greske varianten, men kanskje mer av det vi hørte fra andre deler av Europa på midten av nittitallet. En liten dæsj spansk, som eksempelvis Blazemth, en knivodd av tyske og østerikske band fra samme periode og vi nærmer oss.
Det var bare et spørsmål om tid før Coldplay gjenoppsto, og med “Everyday Life” byr de på sin første siden 2015s “A Hand Full of Dreams”. “Everyday Life” er et litt annerledes Coldplay-album, ettersom det huser alt fra gospel og roots-musikk til durmelankolsk poprock i kjent stil.
Det er alltid gøy når gamle helter går sammen igjen, og enda morsommere da resultatet blir bra. Bestående av fem splitter nye og to virkelig gamle låter hører man kjapt at dette er en gjeng som har føttene solid plantet helt tilbake til punkens oppstart sent på 70-tallet.
Årets slipp fra Sodom er en femspors EP, men så er det til gjengjeld en viktig EP. Tom Angelripper har som kjent totalrenovert bandbesetningen, og dette er første utgivelse hvor vi igjen hører nye låter med Frank Blackfire, etter “Agent Orange” fra 1989.
Jeg likte veldig godt britenes selvtitulerte fra tre år tilbake. God gitarorientert hardrock og gode låter. Jeg sliter litt mer denne gangen. Dere har kanskje hørt singelen “White Lines”?
Det eneste man kan protestere på omkring A Formal Horse – en Southhampton-kvartett med tre forutgående EP-slipp i beltespenna – er valg av bandnavn. Etter å ha hørt disses debutalbum, som forefinnes på CD og vinyl, er jeg ikke i tvil om bandets utilnærmelige posisjon som 2019s ypperste nykommere.
Det canadiske progrockbandet Mystery har ikke akkurat vært gjerrige på doble livealbum de siste årene – dette er det tredje siden 2014, og er, som tittelen så snedig antyder, innspilt live i Poznan på vårens Europaturné.
Det er hele 25 år siden Tyketto ga ut et av de beste melodiøse rockealbumene i det herrens år 1994 midt i den verste jungelen av flanellskjorter, strikkajakker og fandens oldemor. Ingen tvil om at «Strength in Numbers» dessverre druknet i grungebølgen. Kanskje ikke så rart når «Superunknown» med Soundgarden og «MTV Unplugged» med Nirvana stort sett tok all oppmerksomhet
Veteranene i Quiet Riot har hatt et tøft 2019. Ikke nok med at vokalist James Durbin sluttet noen uker før denne skiva ble utgitt, men bandhøvding Frankie Banali har fått påvist bukspyttkjertelkreft. Slett ikke bra. Er «Hollywood Cowboys» et lys i mørket da?
Målet denne gangen var en litt simplere plate fra Mayhem, og det er helt klart materiale som setter seg allerede ved første lytt. Nå betyr ikke dette at vi snakker lettfattelig materiale, som vanlig låter det Mayhem, og det krever en del av lytteren. Men at det er låter som kan anses som catchy er det ingen tvil om.
Selv om denne plata av bassisten i Focus ikke er rendyrka rock, våger jeg en anmeldelse fordi han lever i sfæren mellom jazzrock og prog. Han har markert seg med sin spesialbygde 6-strengers Piet Visser-bass. Keivhendt er han, og spiller fletta av de fleste.
Selv om de aldri noensinne ble oppløst etter at grungen la danske Pretty Maids’ karriere i grus på midten av 90-tallet, og de fortsatte jevnt og trutt å gi ut bra skiver, så har de opplevd noe av en mirakuløs renessanse det siste tiåret. Klarer «Undress Your Madness» å fortsette trenden?
Svenske Flower Kings er ute med sitt 14.album, og det er hele seks år siden forrige. Mye har skjedd besetningsmessig siden den gang, men Stolt er fortsatt kongen på haugen og slår i bordet med et dobbelt-album.
Det finnes nok av gitarister som kan spille raskere enn sin egen skygge, og trenger verden egentlig enda en? Vel, Candyboy eller italieneren Andrea Chiarini, som han egentlig heter, klarer faktisk å pirre nysgjerrigheten min ganske kraftig med sin debutskive, Hellawood.
Dette er det unge progbandet fra Oslo sitt andre album. Denne gangen har de forflyttet sitt konsept ut fra sitt hus til en institusjon og livet til fire pasienter med forskjellige diagnoser.
Stjernekoalisjonen med Kings Xs Doug Pinnick, Dokkens George Lynch og Korns Ray Luzier fortsetter sin ferd med hybriden av prog og hard rock, og dette er nok en real berg- og dalbane lyttermessig. Det burde ikke være noen overraskelse for noen, når en tar utgangspunkt i besetningens musikalske plattform.
Pop-geniale Jeff Lynne har vært på uforutsett reise helt siden en kompis overtalte ham å oppføre comeback-konsert i Hyde Park høsten 2014. Ubegripelig underkjente ”Zoom” anno 2001 solgte såpass miserabelt at Lynne besluttet å slukke taklampa i sin orkesters elektriske operasjonsbase, angivelig for godt.
Hele fem år har gått siden nordmennenes forrige utgivelse, så det var på tide med ny skive. Ifølge Wikipedia er de et hardcore/punk-band, men jeg vil vel si at de lener seg mer mot stoner på “Brittle Bones”. Bandet låter som alltid som en kule og produksjonen deretter.
Fortsatt rystet over mesterverket “The Congregation” anno 2015, registreres det med glede at norske Leprous nekter å hvile på laurbær. “Pitfalls” strekker den pop-symfoniske strikken lengre enn “Malina”s folkeligste tilslag, og er du blant dem som utelukkende fordrer metallisk-synkoperte gitarfigurer fra Einar Solberg og kompani vil du påmønstre “Pitfalls” med dyp skuffelse.
Det er neppe noen som kan true Bonamassas stilling som ‘verdens ledende bluesgitarist’ pr. dags dato, men sjøl synes jeg i grunnen han har gjort langt mer spennende saker i andre band og prosjekter, som BCC og Rock Candy Funk Party.
Nashville-produsent Dave Cobb er formodentlig innhanket for å deponere Airbourne noe av det samme løft Robert “Mutt” Lange i sin tid ga AC/DC, uten at O’Keefe-brødrenes rockevesen vil formå å nærme seg kanoniserte album som “Highway To Hell” eller “Back In Black”.
Når Steve Hackett rører på seg medfører det gjerne en konsertutgivelse eller to. “Genesis Revisited Band and Orchestra: Live” byr på hele konserten Hackett holdt i Londons Royal Festival Hall, hvor hans utvalgte mannskap forenet krefter med The Heart of England Orchestra.
Den begynner et kledelig smell, de svenske punkelegendenes splitter nye fullengder i form av «REV001» og setter umiddelbart takten for «War Music», en skive jeg tipper kommer til å gå rett hjem hos blodfansen og antageligvis skaffe de er par nye.
Åtte år etter at Jan Akkerman påbegynte arbeidet med “Close Beauty” er albumet ferdig. “Close Beauty” byr på tolv stykker i kjent Akkerman-stil, noe som i bred forstand betyr melodiøs, lyrisk instrumentalmusikk i skjæringspunktet mellom progrock, jazzrock og “world music”.
Tonen blir mørkere og røffere når Brighton-residerende Birdeatsbaby presenterer album nummer fem. Angivelig markerer “The World Conspires” et nytt kapittel i englendernes saga, hvor et progressivt kabaretsamrøre høster impulser fra moderne metall, med overbevisningskraft og dybde.
Bluesrock blir sjelden tøffere og mer muskuløst enn hva Black Stone Cherry leverer når de hyller gamle legender som Robert Johnson og Howlin’ Wolf i egne klær! Oppfølgeren til fjorårets like gode første del leverer seks spor av steintøff kaliber, og dette bekrefter i grunnen bare mitt generelle inntrykk av bandet.
Så er omsider gullstrupen fra Fates Warning ute med sitt etterlengtede soloalbum. Ray Alder har en umiskjennelig og signifikant vokalsignatur, og Fates Warning fansen vil neppe bli skuffet over dette albumet.
Rich Robinson og hans skjærehyllest er allerede ute med sin andre skive, ett år etter studiodebuten, og den følger naturlig nok i nøyaktig samme spor – fordi de to skivene ble innspilt samtidig, i fjor vår. Og de ivaretar fortsatt arven etter The Black Crowes på en ypperlig måte.
Tirill Mohn har samarbeidet med White Willow og Autumn Whispers, men ble hva man kaller en førsteklasses soloartist i 2013 – “Um Himinjodur” innesto intelligent komponert og raffinert forrettet viserock, med symfoniske, pop-progressive antenner. Til oppfølgeren begår Mohn “en musikk-syklisk Vivaldi”, hvorunder årstidene tonesettes
“Fortress” fra 2013 tinger anseelse som Alter Bridges mest uttømmende fonogram. Årets skive – amerikanernes sjette studioarbeid – tiltrår et kvalitativt terreng mellom denne og lett skuffende “The Last Hero”. Igjen faller et metallisk mørke, uten å kompromisse kvartettens melodiøse tungrock-DNA.
“Land Animal” introduserte Boston-sekstetten for et transatlantisk prog-publikum, men var i realiteten ensemblets fjerde langspillfonogram. Plata opplevdes momentant spennende, men kunne ikke skilte med utstrakt aktualitet. I ettertid ser man at materialet mangler kongruens med musikernes intensjoner.
Svenske Screamer er ute med sin fjerde fullengder, og for en skive dette er! Det er ikke hverdagskost for en gammel traver i anmelderkorpset å oppleve et slikt ballegrep som «Highway Of Heroes» tar.
Hva har så bedehusgutten, Michael, funnet på nå? Albumtittelen gir sterke assosiasjoner til de ti bud, men etter et kjapt resonnement kommer jeg til at det er hans tiende soloalbum, og heldigvis hører jeg kjapt at skiva har mer til felles med hans forrige og sterke solo-album «One Sided War» fra 2016 enn salmejamringen fra «Him» i 2006.
De siste årene har svenske Eclipse befestet seg som et av de aller beste «nye» bandene innen kategorien melodiøs hard rock, og ikke minst frontmann Erik Mårtensson har blitt den nye go-to-guy hvis du trenger noen skarpe og fengende låter og/eller produsent til skiva di. Men de alle fleste kilder går jo før eller senere tomme, det er grenser for hvor mye gull det kan graves ut på ett og samme sted, så spørsmålet hadde begynt å sige inn; når går Mårtenson & co på sin første bommert av en skive?
Etter navnet å dømme er det vel ingen stor bombe at vi her snakker om klassisk, gitardrevet melodiøs hardrock – selv om jeg vel kanskje synes stilen heller noe mer mot Turner/Malmsteen og Gary RockeMoore enn Den Sakrale Regnbue. Kanskje er det først og fremst Tore André Helgemos strålende leverte vokal som vipper tankene dithen, kanskje er det låter og generell gefühl.
IQs produksjon har i senere år vært sterk, ikke minst på grunn av utmerkede album som “Frequency” (2009) og “The Road Of Bones” (2014), og med “Resistance” holder de hodet høyt og leverer mer av samme kvalitet.
Det er neiggu ikke helt enkelt å avgjøre hvor alvorlig en skal tillate seg å ta The Darkness, og jeg må innrømme meg å knapt ha sjenket dem en tanke siden implosjonen med andreskiva for ca. 15 år siden. Nå foreligger sjette skive i rekka, og signaturen er ennå den samme; stadionfjollerock med falsettsang .
Etter fem års inaktivitet er pop-prog-orkesteret Flying Colors tilbake med sin tredje skive, «Third Degree». Det har tatt sin tid å få samlet såpass travle musikere som Steve Morse, Mike Portnoy, Neal Morse, Dave LaRue og Casey McPherson, men det var vel verdt ventetida.
De tyske powermetallerne i Helloween har hatt en slags gjenforening på forrige turné, hvor ex-medlemmene Michael Kiske og Kai Hansen har turnert sammen med dagens besetning. Dette kan nå overværes på den nye liveskiva «United Alive In Madrid».
Opp av den berømte hatten kommer et amerikansk band ved velklingende navnet, Crucifliction, som leverer god, gammel thrash metal. En trenger ikke være veldig bevandret i genren for å høre at Megadeth er bandets store inspirasjonskilde. Vokalist og gitarist, Chris Robertson, låter farlig likt Dave Mustaine.
Høyoktan skandirock er det det går i når Dudes presenterer seg for platemarkedet for første gang – riktignok ikke så pompøst og storslagent som Turbonegro eller like illsint som arvtageren Kvelertak, men en slags gyllen mellomting som fungerer meget godt.
En av vår tids ypperste vokalister viser over hode ikke tretthetstegn; snarere er det som om Hart bare forøker selvtilliten, og på “War In My Mind” blottstiller eget, indre mørke, med fynd, sensitivitet og blodstenkt kraft.
Den mest treffende albumtittelen i denne omgang med titler som “Poyekhali” og “Karakoram II” under vingene – og det også ganske obskur musikk norske Astrosaur bedriver, nemlig en instrumental form for progmetall. Eller “flinkisrock” som vi pønksa kalte det i gamle dager.
Etter sigende tok det Øystein Brun – samt medkomponister Simen Hestnæs og Lars Nedland – to intensive år å ferdigstille oppfølgeren til ”Winter Thrice”. Borknagar har i grunnen vært fritatt fra å begå svake skiver, selv med innbyrdes kvalitetskupert katalog.
Eternitys debutalbum er visstnok bestående av låter som har ligget i kjelleren til bandleder Evighet i nettopp en evighet kan man trygt si at det var på tide å få det ut, for dette svinger det enormt av. En miks av old school svartmetall og thrash er det det går i, med et akkurat passe skittent lydbilde.
Når det skal listes opp store og innflytelsesrike gitarister innen hardrock, bør en ikke komme spesielt langt ned før navnet Michael Schenker kommer en i møte. I mer enn 45 år har han ledet an tungvektere som Scorpions, UFO og MSG med sine lekre tonevalg, blendende teknikk og sikre melodiføringer.
Etter at Cinderella la inn årene på midten av 90-tallet, måtte vi vente helt til 2013 før frontmann Tom Keifer omsider ga ut «The Way Life Goes». Så dermed er det jo ganske kjapt levert når han nå kommer med sitt andre soloalbum «Rise» bare seks år etter debuten.
Nu-metallens forfedre anstiller høyt aktivitetsnivå, tjuefem år etter et selvtitulert debutalbum. Å prisgis skylden for en doktrinær, generisk-kultiverende og bevegelsesfiendtlig musikkfraksjon har foranlediget dem frender og fiender, men forholdet gjør i det minste at ingen forventer artistisk innovasjon av kvintetten.
Punkbasert musikk går ekstremt bra i landet om dagen, og gledelig er det å se at rutinerte travere fortsatt holder koken og synes blant alle kaskadene av nyere band. Så også for Oslo-bandet SKADA som siden 2005 har holdt det gående med sin Jokke-inspirerte pønk.
Pixies er tilbake med nytt album, og med «Beneath The Eyrie» byr de på melodisk indierock av typisk Pixies-sort. Årets album holder tolv låter, skrevet av Francis og Lenchantin og produsert av Tom Dalgety.
Med sitt niende album beveger sør- og vestlendingene seg mer tilbake til dødmetallen av den klassiske sorten. Mye av dette er gjort i lydbildet, men også låtstruktur, driv og ikke helt hysterisk tempo er med på å dra tankene i denne retningen.
The Defiants er et prosjektband bestående av folk fra Danger Danger, og debuten deres i 2016 var en av årets mest positive overraskelser. Nå er oppfølgeren ute, tittelen «Zokusho» er japansk for nettopp… ‘oppfølger’.
Man vet hva man får når man setter Backstreet Girls i spilleren – pluss/minus 40 minutter med herlig boogierock av ypperste klasse. Skiva åpner friskt med freseren «Moonrocker» og starter med det «Normal Is Dangerous» på en aldeles ypperlig måte i god gammel BSG-ånd.
Metallinja på Buskerud Folkehøgskole Heimtun beviser nok en gang at det er håp for fremtiden innen norsk metal. Fjorårets kull har levert 24 spor som nå er tilgjengelig på Spotify.
Fjerde skive fra The Black Star Riders, og det er nå slik at en kan lure på om de i det hele tatt er interessert i å skape seg et eget uttrykk. Det låter overbevisende vitalt og friskt, men de framstår altså fremđeles som et ypperlig tributeband, bare med egne låter.
Forventningene var enorme da progmetal-supergruppa Sons of Apollo offentliggjorde sin eksistens, men selv om 2017-debuten «Psychotic Symphony» var solid, hadde nok mange forventet seg mer fra en så hinsides sterk bandbesetning. Denne liveskiva viser bandet fra en litt annen side.
‘Når Magic Pie slipper nytt album, stopper verden opp for å lytte!’ Ja, slik hadde det vært i en litt mer rettferdig verden… Slik jeg ser det er de blant dette landets aller beste band, men de synes stadig å gå under radaren hos de aller fleste andre enn de mest dedikerte progtilhengerne her til lands.
Ingenting er tilskyndet i Tool-leiren; i så måte deler de dignitet og kompromissløshet med Pink Floyd. Både plateproduksjon og enkeltlåter spiser timer som drops – følgelig stanser verden når kvartetten omsider påfører oss ny plate, etter tretten års dvale. Jeg applauderer Tools egenrådighet.
Et nytt album fra Entombed er alltid spennende selv om man gjerne vet hva man får. Dette er det tredje slippet etter at besetningen ble uenige og de fleste fortatte som Entombed A.D. Med LG Petrov på vokal og de andre med flere Entombedutgivelser bak seg, spiller ikke navnet så stor rolle.
Jeg har gjentatte ganger omtalt Freedom Call som et av verdens dårligste band. Dette er ikke nødvendigvis fordi musikken er så ekstremt dårlig, den er bare så innmari kalkulert og uinspirert. Det kan sikkert lages en egen Freedom Call-app, for å komme opp med nye sanger. Så uoriginalt er det.
De første ordene i denne anmeldelsen er skrevet før jeg har hørt et sekund av musikken eller lest presseskrivet til Crobot, for utelukkende basert på bandnavn og albumtittel tipper jeg tung og seig stoner-/doomrock jeg har hørt hundre ganger før med minst én shufflelåt. Så skal vi se: Jadda!
Coverskiver, altså. I 95 % av tilfellene er dette venstrehåndsarbeid fra band som ikke har nok kreativitet til å komme opp med et dusin egenkomponerte låter av høy nok kvalitet, og for å få et pusterom før man er nødt til å levere et eget produkt.
«Live From The Artists Den» er den første utgivelsen med Soundgarden etter at bandet gikk i graven sammen med sin vokalist, og er tilgjengelig på både CD, LP og Bluray. Her får vi servert 29 låter over 150 minutter, fra det nydelige Wiltern Theater i Los Angeles i 2013.
Tredje skive inn i karrieren for Mater Thallium, og det kan virke som om det gås mer og mer fra grunnkonseptene initiert ved debuten, som mest av alt låt som en noe vridd miks av King Crimson og Candlemass. Det som nå synes å skje er en stadig dreining vekk fra doom og mer over i avant-garde av den mørkere sorten.
Et av årets mest etterlengtede album vil om få uker være i handelen. Utgivelsen, som ifølge Åkerfeldt ser Opeth ta et steg ut av skogholtet som de tre foregående skivene befant seg i, har igangsatt grenseløs grubling med henblikk på musikalsk retning – vil Opeth gjenreise den progressive dødsmetallkjerringa?
Fem år har gått siden forrige studioskive fra Slipknot, og forventningene har vært store blant fansen. Og gledelig nok skuffer de heller ikke denne gangen.
Man vet alltid hva man får når man setter på en ny Destruction plate. Det spares ikke thrashriff eller klassiske hyl, som Schmier satte standarden for. Lyden er gjerne også etter årets standard. Sånn er det denne gangen også. Så da bunner det i grunn ut i om låtene holder mål.
Amerikanske Unruly Child hadde maksimalt dårlig timing da de ga ut sin 1992-debut akkurat i det grungen eksploderte og endret det musikalske landskapet radikalt. I ettertid har skiva blitt en kultklassiker blant AOR-fansen, en de aldri helt har klart å tangere.
Klassisk skolerte Gleb Kolyadin er pianist i duoen Iamthemorning, frontet av vokalist Marjana Semkina, som med ”The Bell” følger opp forjettende, dog uforløste ”Lighthouse” anno 2016. Hvorvidt Kolyadins sjangertranscenderende soloeskapade har gitt indirekte farge til sangsykliske ”The Bell” eller ikke, så stikker materialet vesentlig dypere enn ”Belighted” og ”Lighthouse”.
Fra planeten Netuluna kommer fire individer ved navn Alpha, Beta, Gamma og Delta for å redde oss fra elendighet, og det ved universets sterkeste makt – nemlig heavy rock. Og joda, heavy rock tungt lent mot stoner er det det går i – og bra utført også.
De svenske melodiske hårdrockarna i H.e.a.t har forlengst bevist seg som et ypperlig liveband, og «Live At Sweden Rock Festival» er, som tittelen på snedig vis antyder, innspilt live på hjemmebane på Sweden Rock Festival.
Det begynner å bli alvorlig mange liveutgivelser med Graham Bonnet – dette er såvidt vi vet den fjerde på drøyt to år, med mer eller mindre de samme låtene.
At Sabaton aldri går tom for krigstematikk er like imponerende som at de aldri går tom for låter skrevet over samme fire powerkordene. Derfor synes jeg også det er litt rart at enkelte blir skuffet når de leverer noe nytt. Debuten var et friskt pust,, men det meste var allerede gjort etter det.
Da er det eksamenstid for Abbath. Der den selvtitulerte debuten var skrevet som et Immortal-album, er denne skrevet for bandet Abbath. Plata består av ni låter på under førti minutter, så materialet er rimelig effektivt uten altfor mye unødig fyllstoff.
Musikalsk ligger norske Gone Rogue i et slags post-grunge-territorie, der det svinges over fengende riff som post-grungere pleier å gjøre – men i motsetning til veldig mange andre band i samme territorium er Gone Rogue bra.
Er det mulig å forestille seg en mer særegen vokalist enn Perry Farrell? Det øyeblikket du hører lyden av stemmebåndene til mannen som slo gjennom med Jane’s Addiction for over 30 år siden, så vet du at det er ham.
Til alles glede og frustrasjon får vi nå servert nok en utgave av Rhapsody. Stridsøksen hives litt hit og dit virker det som, men nå står vel Alex Starapoli alene igjen med det som etter hvert ble Rhapsody of Fire.
Lars Ulrich hadde stor innflytelse på sine amerikanske venner da han i ungdommen brakte med seg ny europeisk metal over dammen. Å si jeg stoler like mye på smaken hans nå er å overdrive, men det er utvilsomt kult når han sier hans nye favorittband er norske Bokassa.
Norsk rock lever i beste velgående og Underwing fra det blide Sørlandet, nærmere bestemt Arendal, er et levende eksempel på det. «Spirals» er deres andre EP, og i likhet med deres første «Kaela Upsweep» fra 2017 så befinner de seg fortsatt i 90-tallets alternative lydbilde.