Omslagsmotivet til Satyricons niende studioplate, for øvrig pennet av Edvard Munch i 1898, signaliserer duoens vyer om å innlede et nytt stilistisk kapittel. Skjønt, og heldigvis, faller ikke ”Deep Calleth Upon Deep” milelangt fra trespannet ”Now, Diabolical”, ”The Age Of Nero” og ”Satyricon”; nevnte trio innestår bandets hittil tyngste løft, og jeg fryktet en krampaktig more »
Få band har fått så mye verbalt pepper som Cradle of Filth, men med nå tolv album i sekken kan det ikke underslås at de unektelig har noe å komme med. Det har på mange måter vært litt vrient å ta dem helt på alvor, all den tid de har framstått som ‘ekstremmetal for de more »
Den interne krangelen mellom Glenn Hughes og Joe Bonamassa var ganske så bitter på sitt verste i 2012, og de færreste hadde vel da trodd at Black Country Communion noensinne skulle komme med ny skive og gjøre konserter sammen igjen. Men tiden leger alle sår, og fem år etter er Hughes, Bonamassa, Derek Sherinian og more »
Jeg har et meget ambivalent forhold til Foo Fighters. På den ene siden har de levert rockelåter av ypperste kvalitet på rekke og rad over flere tiår, men på den andre siden har de også et stort overtall av intetsigende poplåter som overskygger disse – i hvert fall når vi snakker album, så for en more »
Amalie Bruun, bedre kjent som Myrkur, fremholder å spinne effektive og selvstendig stygg/vakre vev av blodstenkt svartmetall og nordisk folkemusikk. ”Mareridt”, sagt å være et terapeutisk konseptalbum med selvbiografisk bunn, intonerer i bramfri kulokkform, grunnet over én dronetone, før ”Måneblôt”, en eiendommelig mikstur av ovennevnte oxymoroner, skjærer ut i rommet. Danskens klassiske skolering er ikke more »
Finn frem palestinaskjerfet igjen, for nå er lydsporet til neste gatekamp skapt og klar for opprør. Når man samler folk fra Rage Against The Machine, Public Enemy og Cypress Hill vet man fort hvor i gata skiva ligger både musikalsk og lyrisk. Her sparkes det oppover, og det sparkes hardt. Vi fikk allerede i fjor more »
For mange er kanskje Glasgow-bandet Gun først og fremst kjent for monsterhiten «Word Up» i 1994, og de ga ut fire skiver før de havarerte. Men bandets kjerne, brødrene Guiliano og Dante Gizzi ga aldri opp, og fortsatte å jobbe sammen.
Man vet som regel hva man får når man setter på en ny plate med Tori Amos. Så også for hennes 15. studioalbum “Native Invader”, hvor hun har hentet inspirasjon i naturen. Tekstene dreier inn på temaer som “Hvordan bruke naturen til å heale seg selv?”, “Hva er vår rolle i ødeleggelsen av jordkloden?”, og more »
Det var tilløp til panikk blant Thresholdfansen da vi tidligere i år fikk beskjeden om at bandet nok en gang hadde skilt lag med sin eminente vokalist og frontmann Damien Wilson, og mange fryktet at dette var begynnelsen til slutten for et av Europas beste progmetalband.
Det er i disse dager rundt 30 år siden Def Leppard slapp den nå klassiske «Hysteria», et album de hadde brukt tre år på å lage, og som skulle selge i over 25 millioner eksemplarer. Dette er en av en liten håndfull skiver som har solgt til Diamant i Statene (over 10 millioner), noe som more »
Med ”Medusa”, englendernes femtende studioplate, krysser Paradise Lost klinger med eget arvelodd. Manøveren lå i kortene. Nick Holmes vender seg til gresk mytologi og vestens litterære kanon når han ordsetter et album som kunne vært tilvirket på noenlunde samme tid som ”Shades Of God”.
Man skulle tro at det ville bli en smule vanskelig å følge opp en skive som “To The North”, men den slags utfordringer byr tydeligvis ikke på særlige problemer for Kari Rueslåtten. “Silence Is The Only Sound” byr på ti nye stemningsfulle låter.
Trolig vil ”Malina” generere delte meninger blant Leprous-fansen, men bandets uvilje mot å repetere fordums skiver fortjener påskjønnelse. Jeg legger ikke skjul på min tiltagende begeistring for nordmennene, som med ”Coal” og særlig ”The Congregation” ble nåtidens ypperste forvaltere av melankolsk, progressiv rock.
Det er nesten 20 år siden QOTSA debuterte med sitt selvtitulerte album i 1998. Jeg kunne brukt de neste 10 minuttene på å ramse opp bandmedlemmer (ca 15!), og sikkert minst like lenge til å snakke om sideprosjekter til den eneste konstanten i QOTSA, Josh Homme. Jeg tror at bandet alltid har vært en dårlig more »
For mange progrock-entusiaster har Steven Wilsons plater etter millenniumskiftet vært viktige holdepunkter. Ikke minst er dette fordi Wilson i motsetning til mange andre band og musikere innenfor den progressive rocketradisjonen, faktisk fra tid til annen har klart å uttrykke noe litt «eget». Leke med de store høvdingene har han også fått lov til; blant annet more »
Tyske Unisonic er ute med sin tredje utgivelse, denne gangen er det live fra Wacken Open Air 2016 som gjelder. Og etter første gjennomhøring får jeg mest lyst til å hyle ut: Stopp pressen! Jeg har løst livets aller største mysterium. Glem himmelen, glem helvete, det er reinkarnasjon som gjelder. For nå er det avslørt more »
Så var det de tyske legenders tur til å returnere med deres 15. utgivelse, og den første med nykomlingene Uwe Lulis og Cristopher Williams – henholdsvis på gitar og trommer. Hvordan låter så de evigunge herrer Wolf Hoffmann og Peter Baltes samt «han nye» vokalisten Mark Tornillo i samsvar med unggutta?
Tommy Victor og hans hjertebarn Prong er tilbake, og det vekker jo nostalgiske minner for oss som fikk utdelt musikksmaken på starten av 90-tallet. Ikke så mye har forandret seg foruten en knall og moderne produksjon da det fortsatt er vanvittig fengende groove/thrash metal det fortsatt går i, og det kan trekkes klare røde tråder more »
Det skal innrømmes at selv om undertegnede har en nærmest pinlig mengde av Mr. Big-skiver i CD-hylla (21…), så har jeg ikke gått i taket over de første to skivene de slapp etter gjenforeningen, «What If…» (2011) og «…The Stories We Could Tell» (2014). Det har virket som om de har vært mer gira på more »
Er ikke det snodig, hvordan “The Final Countdown” snakkes ned av omtrent samtlige tatoverte mennesker over det ganske land, men sett den på etter at de har fått seg en halv kald, og de synger av sine lungers fulle kraft og trakterer luftgitar, trommer og keyboard som om de aldri hadde gjort annet? Du kan more »
Hva skal man si. De legendariske boogierockerne, Status Quo, fortsetter med å pøse ut live-materiale på markedet, avbrutt av samleskiver. I hvert fall virker det sånn, for etter hvert har det blitt så mange at enhver person som har fulgt bandet, om ikke så altfor tett, kan miste oversikten.
Det italienske plateselskapet Frontiers fornekter seg ikke – All 4 1 er nok et av prosjektene som er skrudd sammen som en annen Frankenstein av mer eller mindre kjente navn fra diverse band.
Det første som slo meg da jeg satte meg ned med den nye liveplata til Graham Bonnet var; «Finnes det Graham Bonnet-fans der ute som har gleda seg til denne plata?» Mannen har vært vokalist i Alcatrazz, Rainbow, Michael Schenker Group pluss en haug med prosjekter og han har noen gode soloplater, men likevel … more »
For undertegnede er Riverdogs et av tidenes mest undervurderte band, og at de aldri slo igjennom er enda et bevis på at det ikke finnes rettferdighet her i verden. Mulig var det de luftige frisyrene deres på debutskiva fra 1990 som gjorde at de helt uten grunn ble slengt i bås med Warrant og Ugly more »
Første fullengderen til Stone Sour uten Root byr ikke på så veldig mange overraskelser, noen skuffelser og store mengder solid rock.
For en energibunt den tyske powermetal-gründeren Kai Hansen er. Alltid med et smil på lur og alltid med et nytt prosjekt på gang. I hvert fall virker det slik. Det er ikke så rart at det virker sånn heller, for mellom utallige gjesteopptredener er det alltids et eller annet som skjer i Gamma Ray-leiren eller more »
Ex-The Wildhearts’ Ginger er forbanna, frustrert og nylig diagnostisert med mentale problemer. Dette er bakgrunnen for hans siste prosjekt Mutation, og det høres. Audiotiv usystematisert galskap var mitt førsteinntrykk ved første gjennomlytt av hans/deres tredjeskive, og for å være helt ærlig likte jeg det ikke i det hele tatt og avfeide det som en halvtimes more »
Når det faktisk hadde gått et kvart århundre siden forrige soloskive fra Roger Waters («Amused To Death», 1992), så var det lett å tro at han ikke hadde mer å bidra med, og at han var fornøyd med å være verdens mest innbringende konsertartist i stedet. Men det politiske klimaet i verden pr 2017 har more »
Dette er tredje soloskiva fra tidligere Misfits-gitarist Doyle Wolfgang von Frankenstein, kanskje den største og skumleste veganern i verden?
På trappene til 2000-tallet var man viss på at engelske Anathema hadde materialisert sitt samlede potensial; skivene som fulgte etter makeløse «Judgement” styrket antakelsen. Selv om man priset bandet for å bryte med tidligere dødsmetallinfluenser, til fordel for symfonisk-eksperimentelle rockeelementer, skulle nærmere en dekade passere før Cavanagh-brødrene gjenvant synergi og kompositorisk balanse.
Så fort jeg ser Frontiers-logoen på et album, sukker jeg oppgitt for meg selv. Nok et mer eller mindre tilfeldig sammensatt band av musikere litt over middagshøyden, som hopper på muligheten til å gi ut et nytt album. Det har kommet mye ræl fra Frontiers, men også en del godt, som siste fra Glenn Hughes, more »
«Å hoppe etter Wirkola» er en så forslitt klisjé at den egentlig bør forbys alle andre steder enn i norskstiler på ungdomsskolen. Likevel er det uttrykket det første som slår en da de islandske cowboyene i Sólstafir annonserer et nytt album. Bandet har virkelig ikke gjort det lett for seg selv, «Svartir Sandar» fra 2011 more »
På midten av 90-tallet etablerte Frank Hammersland seg som en av Norges beste låtskrivere med en rekke pop-perler fordelt på de fire skivene han ga ut med Pogo Pops, før bandet ble oppløst i 1996. Etter at de kom sammen igjen, har ikke profilen vært like høy, og skivene de ga ut i 2009 og more »
Greg Dulli og hans tropper i The Afghan Whigs er tilbake med sitt andre studioalbum siden gjenforeningen i 2012. Til dette albumet er det kun Dulli og bassist John Curley igjen av originalbesetningen, noe som ikke bør overraske fansen all den tid bandet har vært preget av hyppige utskiftninger på besetningsfronten de over 30 årene more »
Enmannsbandet Lonely Robot er ute med sin andre skive i en planlagt trilogi, etter at debuten «Please Come Home» var en av 2015s mer positive overraskelser. Men der hvor førsteskiva hadde gjester som Peter Cox, Steve Hogarth og Nik Kershaw, gjør John Mitchell denne gangen alt selv, kun med hjelp av Steven Wilsons eminente trommis more »
Det skjer noe rart med meg når en ny Ayreon-plate detter ned i postkassen min. Jeg får en følelse av at jeg snart får hilse på en god gammel venn. Der de fleste band slipper plate nesten hvert år så kommer Arjen Anthony Lucassen med nytt materiale hvert tredje-fjerde år, og man kan forstå hvorfor.
Mark Lanegan er etter egen mening en sær gammel jævel, som gjør hva han vil, uten at han bryr seg nevneverdig om hva andre synes. For allmuen er han mest kjent fra samarbeidet med Queens Of The Stone Age, for de litt mer interesserte er han kjent fra Screaming Trees, for de som går i more »
Enkelte ganger er det meget befriende at et band låter eksakt som det man forventer av bandnavn og image, og Suicide Bombers faller så absolutt inn under den kategorien. Lett, gøy og meget bredbent hard rock’n’roll er det de bedriver for de som ikke skulle ha fått med seg det – og det er ikke more »
I slutten av april de siste fire årene har det italienske plateselskapet Frontiers sin egen festival gått av stabelen i Trezzo utenfor Milano, og i fjor var våre svenske venner i Treat en av hovedattraksjonene.
Fra Crampsylvania kommer et splitter nytt bekjentskap for min del, nemlig en trio bestående av trommer, gitar og vokal med føttene solid plantet i 50-tallets glade dager og som jeg tipper er meget glade i mørk surf (som i Dick Dale, ikke Beach Boys) og rockabilly. Og ikke minst The Cramps forståelig nok. Et veldig more »
Det er fire år siden sist vi hørte noe fra de melankolske elektropop-pionerene, men nå er Depeche Mode altså ute med sin 14. fullengder – og de er mer politiske enn noensinne. Her er det flere tekster som vitner om frustrasjon over dagens samfunn og en undring over hvor verden er på vei. Musikalsk er more »
Adam Darski, bedre kjent for de fleste som Nergal, frontmann i det polske ekstremmetallbandet Behemoth, har startet et nytt bandprosjekt sammen med 66 år gamle John Porter, også han fra Polen. Det musikalske uttrykket kan best beskrives som en hybrid av Nick Cave, Johnny Cash, Madrugada, gammel Depeche Mode, samt Leonard Cohen – som også more »
Altaværingen Petter Carlsen er en musiker som mestrer flere sjangere og mange vil nok forbinde han med den hardtslående og innovative duoen Pil & Bue. Men faktumet er at Petter har en solokarriere gående parallelt med Pil & Bue og nå er han ute med sin fjerde fullengder.
AOR-heltene Night Ranger har holdt det gående i over 35 år nå, men har aldri falt for fristelsen til å bli et rent nostalgiband som utelukkende eksisterer for å spille gamle hits på konserter, som f.eks Foreigner. Night Ranger har aldri prioritert å turnere i Europa, og derfor er de mer et kultband her, mens more »
Dette er en godbit for de av dere som er dypt inne i obskur 80-talls AOR med svulstige keyboards – hvis du får stjerner i øynene når noen nevner kultband som Giuffria eller White Sister, så vil du antagelig gå av skaftet når du får høre åpningssporene «Hurt» og «Apologize» fra de finske debutantene One more »
Forventningene er høye når hitmaker Erik Mårtensson utgir nytt materiale, men ved første gjennomlytting av “Monumentum” satt jeg igjen med følelsen av at jeg hadde hørt dette før. Låtene er i såpass kjent Eclipse-stil at man kan bli usikker på hvilket album man hører på, men helt på nivå med kanonforgjengeren “Armageddonize” og debuten til more »
Forventningene var store da supergruppa Chickenfoot annonserte sin eksistens og debutskive i 2008 – det kunne da umulig slå feil med et band bestående av Van Halen-duoen Sammy Hagar og Michael Anthony i tospann med gitarvirtuosen over alle gitarvirtuoser Joe Satriani og Red Hot Chili Peppers-trommisen Chad Smith?
Uten å være et vandrende oppslagsverk om Dunderbeist sitter jeg med følelsen av at de går mer og mer bort ifra sin opprinnelige form for stonermetall for hver utgivelse og blir mer straight tungrock, men stadig med et slør av kledelige folketoner rundt seg.
17. februar ble den allerede frodige nordnorske rockehistorien enda et hakk fyldigere. Eller drit forresten i nordnorsk rockehistorie, la oss heller bare si norsk rockehistorie. Grunnen til at jeg kommer med en slik påstand er enkelt og greit fordi at da slapp Northquake sin debut-EP.
Den i overkant produktive Ryan Adams er ute med sitt 16. album – på 17 år. «Prisoner» er et album som greit oppsummerer skilsmissen med skuespiller Mandy Moore, etter seks års ekteskap. Det sies at det var en gjensidig avgjørelse, men man kan saktens lure når plata åpner med låta «Do You Still Love Me?».
