I segmentet for såkalt moderne, progressiv og melodiskikket metall scorer Skandinavia vedvarende høyt. Øvrige grupperinger, det være seg fra England, Polen, USA eller, som i dette tilfellet, Australia, forretter sporadisk gode album, men blir ofte for lilleputter å regne i kniving med eksempelvis Opeth og Leprous.
Norske Souls Of Tide står md ett bein i 70-tallets tungrock og ett i de glorete 80-åra, men skjøtter sitt arvelodd med belevent, tidløst blikk. ”Black Magic” etterfølger en EP fra 2015, samt debutalbumet ”Join The Circus” anno 2016, med påkrevd progresjon.
De danske hardrocksveteranene Pretty Maids mest «klassiske» skive er utvilsomt «Future World» fra 1987, og de gjorde en rekke konserter hvor de fremførte denne skiva i sin helhet i anledning 30-årsjubileet. Denne utgivelsen dokumenterer to konserter i Kawasaki i Japan i november 2018 på en klubb på størrelse med Rockefeller, foran 1300 særs entusiastiske fans.
FM har etter over 30 års tro tjeneste (riktignok med en solid permisjon på 90-00-tallet) inntatt posisjonen som britisk AORs gudfedre, og har etter comebacket i 2007 fortsatt å trille ut solide album med et par års mellomrom. «Synchronized» er deres tolvte studioalbum, og deres syvende etter gjenforeningen i 2007.
Finland er vel kanskje ikke den nasjonen som vi først og fremst assosierer med AOR eller melodiøs hard rock (der står nok svenskene fremst i køen pr i dag!), men akkurat det har One Desire en tydelig ambisjon om å gjøre noe med.
Dennis DeYoung er originalvokalisten fra Styx, dette er hans 6. soloalbum og faktisk det første jeg har hørt. Heldigvis. For dette er virkelig skrale saker eller rettere sagt en real smørje. Det starter relativt anstendig med «East of Midnight», deretter går det bare en vei, nemlig til helvete.
Hva skjedde her, Glenn? Dette er jo virkelig ikke bra! Stemmen hans har ikke lenger de kvaliteter den en gang hadde. Første gang jeg hørte rykter om at Danzig planla en hel plate med Elvis covre, tror jeg må være nesten 20 år siden.
Et klokt hode uttalte om Celtic Frosts ”Into The Pandemonium” at det eneste som stagget bandnestor Thomas Gabriel Fischer var mangel på talent. Påstanden medfører delvis riktighet. Sveitseren hadde trolig vært over alle musikalske hauger om det ikke var for dennes selvinnsikt som begrenset utøver.
De amerikanske heavyrockerne Tyrant ga ut to helt ålreite plater på midten av åttitallet samt en etterslenger på midten av nittitallet før aktiviteten opphørte, selv om bandet visstnok skal ha vært aktivt hele veien.
Forrige slipp fra de britiske gothlegender slo meg omtrent rett tilbake til 1992 og gjorde meg til fan på ny etter tiår på sidelinjen. Derfor var det meget velkomment at de annonserte “Obsidian” og forventningene var denne gang enorme.
«Prehensive Tales» er den andre skiva fra Pattern-Seeking Animals, et band med intet mindre enn tre av Spock’s Beard nåværende og forhenværende medlemmer: vokalist Ted Leonard, trommis Jimmy Keegan og bassist Dave Meros pluss låtskriver og produsent John Boegehold.
Luke Elliots tredje album «The Big Wind» er oppfølgeren til 2016s «Dressed For Occasion», og også denne gangen byr han på melodisk, meloankolsk og nokså lavmælt musikk i grenseoppgangen mellom rock og alternativ pop.
Det er fjorten år siden vi hørte noe nytt fra disse sørlendingene. For noen år siden begynte de å røre på seg igjen, og man var jo spent på om det skulle komme ny musikk. På dette comebacket får vi tjuefem minutter helt nyskreven musikk, fordelt på tre låter. Det er også en nyinnspilling av more »
“Dræbe” starter med øspønkeren “Dypt Vann” og viser umiddelbart hvilket land de hører hjemme i musikalsk, hvis noen ikke skulle ha fått det med seg. Nytt for året er engelske tekster, som i Turbonegro-hyllesten “Sonic Reducer” – et skummelt grep for et band som fra før av hadde relativt mange TRBNGR-referanser som det var allerede.
Det beste Tuomas fra Nightwish noensinne har gjort var å få Kari Rueslåtten til å lage musikk igjen, og fra første anslag på den nydelige tittellåta som starter hennes rykende ferske sisteslipp sitter man som vanlig som trollbundet helt til siste tone fra albumenderen “Storefjell” ebber ut.
Witchcraft har alltid vært et kult band med solid sans for genuinitet i retrouttrykket, trøkk og driv i doomrocken og et realt glimt i alle øyekroker, og en aner aldri helt hva som venter rundt neste hjørne. Denne så jeg dog virkelig ikke komme – sortmetall, liksom?
Forhenværende sanger i White Lion og skamløst underkjente Freak Of Nature begynner å bli gammel, og da tenker jeg ikke i fremste rekke på dansk-amerikanerens alder, men dennes virkelighetsoppfatning. Siden 1997 har Tramp jevnlig forsynt markedet med soloplater; noen har vært bedre enn andre, men de fleste gjennomsnittlig ok.
For tredve år siden ble Tesla en av spydspissene i «Unplugged»-bevegelsen, da de ga ut den helakustiske liveskiva «Five Man Acoustical Band» lenge før det ble trendy og nær sagt obligatorisk å gjøre noe slikt. Nå er de ute med «Five Man London Jam», innspilt live foran et lite og eksklusivt publikum i legendariske Abbey more »
Polakkene skulle vel ikke trenge noen dypere introduksjon. Når man kommer til album nummer seksten og noterer seg at det fortsatt er massiv brutal death metal som gjelder blir det mer å se om låtene holder mål. Og det gjør de.
Svenskene, som siden 2009s uovertrufne “Night Is The New Day” utelukkende har prestert høybårne tårepersefonogram, danner et moderne paradoks i så måte at bandets progressive lødigheter speiles i et harmonisk subtilt men komplekst tonespråk, snarere enn på rasende metrikkbrekknivå.
I likhet med Manilla Road er Cirith Ungol et av disse bandene man knapt tok i med ildtang på 80-tallet, men som fikk sin renessanse på 2000-tallet. Deres selvfinansierte debutalbum “Frost And Fire” fra 1981 er en god oppvisning i episk fantasy metal, og utover samme tiåret kom en del godbiter for oss som ikke more »
Nå er dette året så unntak på mange måter at det å anmelde en tre spors EP som gis ut digitalt faller fint inn i rekka. Cadaver er et band jeg har vært stor fan av siden deres første demo. Første smakebit av det nye Cadaver, som nå kun består av Anders Odden fra forrige more »
De starter friskt, debutantene fra Rhode Island i “Until I Departed” og både riff og produksjon gir et meget godt førsteinntrykk på hva som kan være i vente. Fet scream/growl-vokal over tight metalcore er ikke koppen med te til mange, men jeg kan fint kose meg med den slags – så lenge der finnes et more »
Naturlig nok har det knyttet seg en viss spenning til et av Norges mest legendariske progressive metalband sin første fullengder på over tjue år. Det er to år siden forrige smakebit i form av EP’n «My Dark Symphony» som på sett og vis låt Conception, men som i mine ører manglet det lille ekstra.
Stjernene sto fordelaktig posisjonert for den britiske rasjonalitetsrevolusjonsgarden da den som ung platedebutant meislet “The Dark Third”, til allmenn applaus i postprogressive kretser. Nevnte 2006-skive skjelte til Muse så vel som 70-åras symfoniske høvdinger.
Det er jul og nyttår, påske og olsok, sommerferie og festival, alt på en gang når Testament slipper noe nytt. Personlig ble jeg aldri helt kompis med “Brootherhood of the Snake” fra 2016, men jeg er bestekompis med tidligere album og var mer enn klar for noen nye bekjentskaper!
29 år etter debuten «Ten», og 6 år etter forrige album «Lightning Bolt» er gutta fra Seattle tilbake med «Gigaton». Pearl Jam er bandet som nektet å dø grungedøden, trassige til siste slutt, de har alltid stått med beina solid plantet i stadionrocken, punkrock og nå post-punk.
Vi har lenge visst Behemoths Nergal kan skrive noe av det beste innen black metal, nå beviser han jammen at han takler blues og folkrock også, samt en porsjon americana, med et hav av gjester. Og dette er et nydelig album med fine låter og langt unna metal.
Det ble brått og nådeløst stille fra Bergen-trioen etter tre feiende flotte og intelligente pop-plater på rappen inn i det nye årtusenet. Ephemera hadde talent i overflod – teknisk, kompositorisk og liketil i særdrag. Følgelig er det usigelig gledelig å stifte bekjentskap med bandets sjette studioskive, seksten år etter den lenge antatte svanesangen ”Monolove”.
Det er mye å glede seg over for alle som falt for Lucifer sitt forrige album, “Lucifer II” fra 2018. Gotisk stemning i god miks med lyden av 70-tallets hard rock. Mine tanker spretter tilbake til både BÖC og Sabbath, men også enda tidligere greier fra band som Steppenwolf og lignende.
Danske Amalie Bruuns prosjekt har siden 2014 vært å legere nordisk folkemusikk og bitende svartmetall. “Folkesange”, Myrkurs tredje langspillplate, er imidlertid fri for metalliske beskaffenheter, til fordel for en kultivering av forgagne og nyere skandinaviske folketoner, samt et par egenkomponerte stykker
Sveitsiske Gotthard har fortsatt sin trofaste fanskare, og det er ti år siden Steve Lee sin tragiske bortgang. Det er ingen tvil om at bandet mistet sitt trumfkort i Lee sin magiske stemme. Arven etter Lee er i ferd med å skusles bort og på sitt 13.album setter sveitserne sannsynligvis den siste spikeren i kista.
Oslo-bandet Mindtech er slett ikke et nytt og ubeskrevet blad innen norsk metal. Riktignok befinner de seg i en sjanger som får altfor lite oppmerksomhet her til lands, nemlig progressiv metal.
Første gjennomlytt av “Underneath” var ikke uten en liten snev av skuffelse. Den frenetiske galskapen som prydet forgjengeren virket nå litt påtatt, og den schizofrene industrikrydringen var blitt litt overkill (og en tanke dårlig produsert faktisk). Men så var det dette med å gi ting tid;
Fra eksiltilværet i Frankrike har Varg Vikernes kunngjort Burzums død. Erklæringen faller ikke spesielt overraskende, gitt at både ”Sol Austan, Mani Vestan” og ”The Ways Of Yore” eliminerte tradisjonelle svartmetallgrep, og indikerte at Vikernes nærmest ble stilistisk tappet for kreative krefter etter et delvis gnistrende triumvirat av høvdingskiva ”Belus”, ”Fallen” og den kvalitative etterdønningen ”Umskiptar”.
Multitalentet Jonathan Wilson var knapt hjemkommet fra Roger Waters’ “Us + Them”-turné før han pakket om bagen og satte kursen for Nashville, hvor “Dixie Blur” er effektuert.
Dette var virkelig gledelig, selv om glede kanskje ikke er ordet man forbinder med My Dying Bride. Musikken er som alltid dyster, og tilstanden innad i bandet har de siste årene vært alt annet enn lystig.
Etter at et av Canadas mest undervurderte rockeband kom sammen igjen etter fem års pause i 2013, har de levert en pen liten rekke av glimrende skiver som generelt har gjort fansen ekstatiske. Og den nye «Change The World» fortsetter egentlig der hvor «United» slapp i 2017.
Verdens dårligste skuespiller, Ice-T, gjør atskillig bedre og mer troverdig gestaltning som sosiopolitisk sinnatagg i front av rap-metal-ensemblet Body Count, hvis 1992-debut sikrer dem en flik i rockens beretning. “Manslaughter” fra 2014 supplerte veteranene ny giv, og “Carnivore” er faktisk amerikanernes sjuende studioplate.
Etter å ha levd separate liv og musikalske stier helt siden 2000 har endelig opphavsmennene bak legendariske Leiden og In Lupus Pacis samlet seg for et nytt musikalsk eventyr, kalt Ulvånd. Spesielt navn ettersom de langt ifra er norske, ei heller skandinaviske – men franske av alle ting.
Opprinnelig ble The Night Flight Orchestra stifta som en slags ventil for å kunne vise mer melodiøse sider utenfor rammene av hva de involverte kunne tillate seg ellers i sine respektive, hardere band – og resultatet ble noe ganske annet enn Soilwork, Arch Enemy og King Diamond, hvilke inkludereres i band gjengen er/har vært medlemmer more »
Gitarist og sanger Andy Powell leder Wishbone Ash inn i sitt 50. leveår, uten at noen kan hevde ferden har vært preget av kvalitativ kontinuasjon. Like ens skal dagens besetning roses for å smi studioalbum omtrent hvert sjette år, selv om det musikalske nivået ingenlunde står i stil med englendernes arbeider fra første halvdel av more »
Johnossi er en duo fra Sverige som består av den “klassiske” line-up’en med gitar/vokal og trommer/vokal, og kanskje min radar har slått inn allerede her da jeg i utgangspunktet er meget skeptisk til slike konstellasjoner.
Det begynner å bli noen år nå siden jeg har fått sett Audrey Horne live. Det er derfor gledelig at de leverer noe som ligner et livealbum. Jeg hadde selvsagt foretrukket en hel konsert i filmformat, men her får vi altså en mellomting. CD-delen er hentet fra to konserter i hjembyen i 2018.
Et lite tiår har passert siden Ozzy Osbournes underkjente «Scream», og nå – i dag – er høvdingen tilbake med et album som nok er hans minst metalliske siden 1995s «Ozzmosis». Utover å huse Osbournes saftigste vokalproduksjon på mange år er «Ordinary Man» et tøft, rørende og temmelig jevnt album.
Skiver merket Mascot/Provogue fører alltid ei fane av dyktighet, gjerne iblandet et anseelig antall år på aktørenes sitteredskaper, og denne er så visst intet unntak. Ei heller bør det overraske at vi snakker om kumønstret blårock av ymse formater.
Silverthorne er et nytt band som ble dannet i 2018 av to karer som de fleste med en sunn interesse for rock bør kjenne til. På vokal og gitar har vi engelskmannen Peter Shoulder (kjent fra The Union som han ga ut tre skiver med sammen med Luke Morley fra Thunder. Han har også jobbet more »
To og et halvt år har gått siden svenskene slapp sin forrige skive, den kontroversielle «Into The Great Unknown» som splittet fansen i to. Og mye tyder på at bandet nå har trykket på Reset-knappen og gått tilbake til røttene – ihvertfall til slik de låt da vokalist Erik Grönwall først kom inn i bandet more »
Sier jeg klassisk hardrock med referanser til Black Sabbath og Rainbow er det lett å tenke seg retrobølgen med fokus på tidlig syttitall. Greit, Rainbow eksisterte i en begrenset periode, men tenk dere dette blandet med sent åttitalls episk Black Sabbath, samt en dæsj Malmsteen og Maiden.
Liveutgivelse med Foreigner var ikke akkurat det vi trengte mest fra den kanten, etter at det har gått elleve år siden «Can’t Slow Down», men fra et musikkhistorisk perspektiv er faktisk denne litt interessant.
Ihsahn har kommet seg ut i skogen og leker med gammel black metal igjen. Ikke at dette ligner debuten til Emperor på noen som helst måte, det er mer feelingen som heller mot det svarte. “Stridig” ble sluppet som video før jul og er en låt jeg vil tro fans av Khold vil falle for.
Uten å tråkke noen som helst på tærne vil jeg påstå at Psychotic Waltz siden debuten i 1990 har tilhørt en høyst limitert gruppe mennesker som liker sofistikert progressiv metal. Ingen kan heller beskylde bandet for å være spesielt produktive selv om de ga ut fire skiver på 90-tallet før de ganske så plutselig forsvant more »
Black Swan er et nytt studioprosjekt bestående av velkjente ringrever som Robin McAuley (ex-Survivor, Michael Schenker), Reb Beach (Whitesnake, Winger), Jeff Pilson (Foreigner, Dokken, Dio) og Matt Starr (Mr.Big, Ace Frehley) – og liker du de referansene bør du definitivt sjekke ut «Shake The World».
Etter sigende terpet Albert Cummings bluegrass-teknikk så det røyk av barnefingrene, inntil Stevie Ray Vaughan skaket dennes verdensbilde med uopprettelig styrke. Etter 1999 har Cummings tilvirket soloskiver og turnért under bluesens fane, gjerne flankert av celebre gjestemusikere.
Det har skjedd store omveltninger i Kvelertak-leiren de siste årene, hvor det mest omveltende må være vokalistbyttet fra Erlend Hjelvik til Ivar Nikolaisen. Sistnevnte har nå fått noen måneder på baken og har vist seg tilliten verdig på konsertene, og nå har vi selve svenneprøven på hvordan han fungerer på skive.
I serien “Skiver Som Ikke Er For Alle” melder Kanaan seg på, som like godt dro over til Danmark for å skrive og spille inn sær rock. Med fire kutt og spilletid som strekker seg fra 08:11 til 14:20 er premisset satt, og det er ganske lett å trekke paralleller til både Hedvig Mollestad Trio more »
Å kalle svenske We Sell the Dead for en supergruppe er kanskje å overdrive, men kjente medlemmer fra In Flames og Spiritual Beggars legger lista forholdsvis høyt. Bandets første skive hadde sine lyspunkter, og det har også deres andre for så vidt.
Åttende studioplate fra en av grungerockens fordums hjørnesteinsbedrifter arter seg underlig veik, og det har ingenting å gjøre med materialets akustiskdrevne, avmålte uttrykk. Jeg bifaller ny tenkning, selv med uhellsvangre resultater.
Saft suse! Jeg så virkelig ikke denne komme, selv om forrige skiva var et solid skritt framover fra mye av fjaset og surret de har bedrevet siden «Chaos A.D.», og årets slipp er farlig nære en tangent til storhetstida for rundt 30 år siden.
Fjorten måneder før Les Paul-gitaren til Gary Moore stilnet, i februar 2011, gjorde iren angjeldende konsert i Islington Academy, London. Han turnérte “Bad For You Baby”, som skulle bli veteranens siste studioutgivelse.
Sist samfunnsrefser og visepoet Paus forrettet plate med heltent rockeband, viste kalenderen 1972. Kollaborasjonen med et ekspandert Motorpsycho (Reine Fiske tilkommer som gitarist) fortoner seg snurrig på papiret, men viser seg mer velfungerende på plate, trass i at Paus’ nesten-tonale, Odd Børretzen-lignende tekstresitasjonsuttrykk overhode ikke er undertegnedes fat med øl.
Hadelandsorkesterets fjerde skive startes med det som er et perfekt åpningsspor i låten «Welcome to the Great Indoors». Den bygger seg opp i beste «Age of Pamparius»-stil og når den smeller, så smeller den så sinnsykt. Det er en kruttønne av en låt som får meg til å dra på smilebåndet av inderlig glede og more »
Silver Lining Det er få band som styres mer etter én manns forgodtbefinnende enn kanadiske Annihilator, på godt og vondt. Helt siden oppstart for drøyt tre tiår siden har Jeff Waters skifta ut medlemmer med om lag samme rate som Larzen skifter skjorter, til tross for at han faktisk er en både hyggelig og genuint more »
Den amerikanske supergruppa bestående av Deen Castronovo, Doug Aldrich og Jack Blades er ute med sin tredje skive, og fortsetter ferden i det melodiøse rockelandskapet som de to foregående skivene.
Til neste år er det faktisk 50 år siden Molly Hatchet ble dannet i Jacksonville, Florida. Likevel har de aldri vært i nærheten av å oppnå samme status som et visst annet sørstatsband fra Jacksonville ved navn Lynyrd Skynyrd. Og i likhet med Skynyrd hadde også Molly Hatchet sin storhetstid på 70-tallet, også de med more »
Gjør deg klar for en aldri så liten reise i tidsmaskinen. Vi beveger oss tilbake i tid og til den melodiøse rockescenen på 80- og 90-tallet. Og dette er en reise på business class, såfremst du er fan av melodiøs rock og AOR i samme gate som f.eks Danger Danger, Lynch Mob, Bulletboys, Ratt og more »
Dette er en utgivelse som ikke bør gå upåaktet hen for de som liker melodiøs hard rock. Bandet/prosjektet består i hovedsak av ingen ringere enn gitarmaestro, George Lynch, og stjerneskuddet på vokal, Dino Jelusic. Hvorav sistnevnte er en vokalmessig åpenbaring og nesten verdt albumet ene og alene.
«The Serpent Rings» er engelskmennenes tyvende studioalbum, og i løpet av de siste fire år har faktisk samtlige bandmedlemmer blitt byttet ut, med unntak av høvding Tony Clarkin og hans trofaste løytnant og vokalist Bob Catley. Du vet nesten alltid hva du kan forvente av Magnum, og bandet leverer akkurat det.
Dette var jammen en hyggelig overraskelse! Etter en mildt sagt svak (les: ræva) debut tar Iron Maiden-sjefen Steve Harris sitt sideprosjekt kraftige klyv på oppfølgeren og det er tydelig at hyppige konserter har gjort bandet meget godt.
Første plate fra gutta i Sons of Apollo satte forventningene skyhøye om et mesterverk innenfor prog metal, noe de bare delvis klarte å oppnå. Har Mike Portnoy & co klart å komme opp med en klassiker innen sjangeren denne gang?
Like sikkert som at jula varer helt til påske er det at The Dogs slipper ny skive første mandag i januar, og dette året er heldigvis intet unntak. “Waiting For The Future To Come” starter ballet på nesten Turboneger-aktig måte med brask og bram, men når låta først sparker igang er det ingen tvil om more »
Da var 2019 straks unnagjort, og det er på tide å oppsummere hva som har vært bra med året, musikalsk sett! Her finner du en Topp 10-liste over årets beste skiver, satt sammen av Norway Rock-skribentenes personlige vurderinger som du finner lenger ned på siden.
Grunnet veteranenes ungdommelig hang til turnéring er det stundom lett å glemme at restene av The Who ikke har tilvirket mer enn fire studioplater siden Keith Moons endelikt i 1978 – ingen av disse har hittil holdt mål, med 2006-utgivelsen “Endless Wire” som absolutt diskografisk skamplett.
De tyske piratene er ute og rasler med sverdet igjen. Denne gangen på et forholdsvis kort tokt i form av fire låter. Men det holder i bøtter og spann, for splitte mine bramseil og gå på planken, det holder nå.
Her har vi to grekere som debuterer i sjangeren old school black metal. Og ikke av den greske varianten, men kanskje mer av det vi hørte fra andre deler av Europa på midten av nittitallet. En liten dæsj spansk, som eksempelvis Blazemth, en knivodd av tyske og østerikske band fra samme periode og vi nærmer more »
Det var bare et spørsmål om tid før Coldplay gjenoppsto, og med “Everyday Life” byr de på sin første siden 2015s “A Hand Full of Dreams”. “Everyday Life” er et litt annerledes Coldplay-album, ettersom det huser alt fra gospel og roots-musikk til durmelankolsk poprock i kjent stil.
Det er alltid gøy når gamle helter går sammen igjen, og enda morsommere da resultatet blir bra. Bestående av fem splitter nye og to virkelig gamle låter hører man kjapt at dette er en gjeng som har føttene solid plantet helt tilbake til punkens oppstart sent på 70-tallet.
Årets slipp fra Sodom er en femspors EP, men så er det til gjengjeld en viktig EP. Tom Angelripper har som kjent totalrenovert bandbesetningen, og dette er første utgivelse hvor vi igjen hører nye låter med Frank Blackfire, etter “Agent Orange” fra 1989.
Jeg likte veldig godt britenes selvtitulerte fra tre år tilbake. God gitarorientert hardrock og gode låter. Jeg sliter litt mer denne gangen. Dere har kanskje hørt singelen “White Lines”?
Det eneste man kan protestere på omkring A Formal Horse – en Southhampton-kvartett med tre forutgående EP-slipp i beltespenna – er valg av bandnavn. Etter å ha hørt disses debutalbum, som forefinnes på CD og vinyl, er jeg ikke i tvil om bandets utilnærmelige posisjon som 2019s ypperste nykommere.
Det canadiske progrockbandet Mystery har ikke akkurat vært gjerrige på doble livealbum de siste årene – dette er det tredje siden 2014, og er, som tittelen så snedig antyder, innspilt live i Poznan på vårens Europaturné.
Det er hele 25 år siden Tyketto ga ut et av de beste melodiøse rockealbumene i det herrens år 1994 midt i den verste jungelen av flanellskjorter, strikkajakker og fandens oldemor. Ingen tvil om at «Strength in Numbers» dessverre druknet i grungebølgen. Kanskje ikke så rart når «Superunknown» med Soundgarden og «MTV Unplugged» med Nirvana more »
Veteranene i Quiet Riot har hatt et tøft 2019. Ikke nok med at vokalist James Durbin sluttet noen uker før denne skiva ble utgitt, men bandhøvding Frankie Banali har fått påvist bukspyttkjertelkreft. Slett ikke bra. Er «Hollywood Cowboys» et lys i mørket da?
Målet denne gangen var en litt simplere plate fra Mayhem, og det er helt klart materiale som setter seg allerede ved første lytt. Nå betyr ikke dette at vi snakker lettfattelig materiale, som vanlig låter det Mayhem, og det krever en del av lytteren. Men at det er låter som kan anses som catchy er more »
Selv om denne plata av bassisten i Focus ikke er rendyrka rock, våger jeg en anmeldelse fordi han lever i sfæren mellom jazzrock og prog. Han har markert seg med sin spesialbygde 6-strengers Piet Visser-bass. Keivhendt er han, og spiller fletta av de fleste.
Selv om de aldri noensinne ble oppløst etter at grungen la danske Pretty Maids’ karriere i grus på midten av 90-tallet, og de fortsatte jevnt og trutt å gi ut bra skiver, så har de opplevd noe av en mirakuløs renessanse det siste tiåret. Klarer «Undress Your Madness» å fortsette trenden?
Svenske Flower Kings er ute med sitt 14.album, og det er hele seks år siden forrige. Mye har skjedd besetningsmessig siden den gang, men Stolt er fortsatt kongen på haugen og slår i bordet med et dobbelt-album.
Det finnes nok av gitarister som kan spille raskere enn sin egen skygge, og trenger verden egentlig enda en? Vel, Candyboy eller italieneren Andrea Chiarini, som han egentlig heter, klarer faktisk å pirre nysgjerrigheten min ganske kraftig med sin debutskive, Hellawood.
Dette er det unge progbandet fra Oslo sitt andre album. Denne gangen har de forflyttet sitt konsept ut fra sitt hus til en institusjon og livet til fire pasienter med forskjellige diagnoser.
Stjernekoalisjonen med Kings Xs Doug Pinnick, Dokkens George Lynch og Korns Ray Luzier fortsetter sin ferd med hybriden av prog og hard rock, og dette er nok en real berg- og dalbane lyttermessig. Det burde ikke være noen overraskelse for noen, når en tar utgangspunkt i besetningens musikalske plattform.
Pop-geniale Jeff Lynne har vært på uforutsett reise helt siden en kompis overtalte ham å oppføre comeback-konsert i Hyde Park høsten 2014. Ubegripelig underkjente ”Zoom” anno 2001 solgte såpass miserabelt at Lynne besluttet å slukke taklampa i sin orkesters elektriske operasjonsbase, angivelig for godt.
Hele fem år har gått siden nordmennenes forrige utgivelse, så det var på tide med ny skive. Ifølge Wikipedia er de et hardcore/punk-band, men jeg vil vel si at de lener seg mer mot stoner på “Brittle Bones”. Bandet låter som alltid som en kule og produksjonen deretter.
Fortsatt rystet over mesterverket “The Congregation” anno 2015, registreres det med glede at norske Leprous nekter å hvile på laurbær. “Pitfalls” strekker den pop-symfoniske strikken lengre enn “Malina”s folkeligste tilslag, og er du blant dem som utelukkende fordrer metallisk-synkoperte gitarfigurer fra Einar Solberg og kompani vil du påmønstre “Pitfalls” med dyp skuffelse.
Det er neppe noen som kan true Bonamassas stilling som ‘verdens ledende bluesgitarist’ pr. dags dato, men sjøl synes jeg i grunnen han har gjort langt mer spennende saker i andre band og prosjekter, som BCC og Rock Candy Funk Party.
Nashville-produsent Dave Cobb er formodentlig innhanket for å deponere Airbourne noe av det samme løft Robert “Mutt” Lange i sin tid ga AC/DC, uten at O’Keefe-brødrenes rockevesen vil formå å nærme seg kanoniserte album som “Highway To Hell” eller “Back In Black”.
Når Steve Hackett rører på seg medfører det gjerne en konsertutgivelse eller to. “Genesis Revisited Band and Orchestra: Live” byr på hele konserten Hackett holdt i Londons Royal Festival Hall, hvor hans utvalgte mannskap forenet krefter med The Heart of England Orchestra.
Den begynner et kledelig smell, de svenske punkelegendenes splitter nye fullengder i form av «REV001» og setter umiddelbart takten for «War Music», en skive jeg tipper kommer til å gå rett hjem hos blodfansen og antageligvis skaffe de er par nye.
Åtte år etter at Jan Akkerman påbegynte arbeidet med “Close Beauty” er albumet ferdig. “Close Beauty” byr på tolv stykker i kjent Akkerman-stil, noe som i bred forstand betyr melodiøs, lyrisk instrumentalmusikk i skjæringspunktet mellom progrock, jazzrock og “world music”.
Tonen blir mørkere og røffere når Brighton-residerende Birdeatsbaby presenterer album nummer fem. Angivelig markerer “The World Conspires” et nytt kapittel i englendernes saga, hvor et progressivt kabaretsamrøre høster impulser fra moderne metall, med overbevisningskraft og dybde.
Bluesrock blir sjelden tøffere og mer muskuløst enn hva Black Stone Cherry leverer når de hyller gamle legender som Robert Johnson og Howlin’ Wolf i egne klær! Oppfølgeren til fjorårets like gode første del leverer seks spor av steintøff kaliber, og dette bekrefter i grunnen bare mitt generelle inntrykk av bandet.
