Arkiv | Skiver

avatar-country

Avatar | Avatar Country

Det har bare gått litt over halvannet år siden forrige slipp fra de svenske sirkusartistene, og det var ikke et hvilket som helst slipp – nemlig mastodonten «Feathers & Flesh» som undertegnede ikke bare høylytt utkåret til årets beste album men som også moste seg rett inn i samme undertegnedes favorittskiver igjennom alle tider og more »

Les mer
audreyhorne-blackout

Audrey Horne | Blackout

Det har gått tre år siden Audrey Horne ga ut kritikerroste «Pure Heavy», men nå er endelig Bergensgutta tilbake med oppfølgeren «Blackout». Og for en kanonskive de har laget denne gangen!

Les mer
The Dogs-The Grief Manual

The Dogs | The Grief Manual

Der kom siste spikeren i kista. Nå er lokket så til de grader smelt på plass. Med mindre du har okkulte tanker og fantasier er det ingenting som kommer til å rikke på det kistelokket der. Det er boltet fast. Naglet. Ta farvel med livet, det er over nå. Kanskje man flagrer inn igjen i more »

Les mer
aarets-skiver

Årets skiver 2017

Nok et år har kommet til veis ende og vi tar et musikalsk tilbakeblikk på året som ligger bak oss. Under finner du en Topp 15-liste over årets beste skiver, satt sammen av Norway Rock-skribentenes personlige vurderinger som du finner lenger ned på siden.

Les mer
DiabloSwing_Pacifisticuffs

Diablo Swing Orchestra | Pacifisticuffs

Fem år har gått siden den smått sensasjonelle «Pandora’s Piñata» slo fullstendig knockout på undertegnede, og siden sist har Diablo Swing Orchestra foretatt bytte av både trommis og vokalist. Sistnevnte bytte bidro til en viss skepsis til veien videre da opprinnelig vokalist, operadronning Annlouice Lögdlund, var en temmelig vesentlig del av bandets unike utrykk.

Les mer
iron-maiden-live-album

Iron Maiden | The Book Of Souls: Live Chapter

Hva man får ut av denne herligheten avhenger i stor grad av hva man synes om Iron Maidens foreløpig siste epos «The Book Of Souls», da «The Book Of Souls: Live Chapter» naturligvis er bygget rundt store deler av skiva som allerede har rukket å bli et par år gammel.

Les mer
jesperbinzer-dyingiseasy

Jesper Binzer | Dying Is Easy

Selv om moderbandet D-A-D valgte å ta seg en liten pust i bakken for et knapt år siden fant ikke frontfigur Jesper Binzer noen grunn til å hvile på laurbærene, og benyttet heller sjansen til å lage sitt aller første soloalbum. Et knippe låter har en etter en blitt sluppet i forkant som har skapt more »

Les mer
vonhertzenbrothers-warisover

Von Hertzen Brothers | War Is Over

Etter å ha vært på nippet til å splittes i 2016, er de tre finske brødrene Von Hertzen nå tilbake med sitt syvende studioalbum, og de har skiftet kursen ganske radikalt fra forgjengeren «New Day Rising», hvor de fokuserte på kortere og konsise arenarocklåter. Nå har de vendt tilbake til de lange og episke proglåtene more »

Les mer
Ne Obliviscaris-Urn

Ne Obliviscaris | Urn

Huff, dette er en sånn skive jeg hører er original, vel utført og burde hatt bedre karakter. Vi snakker progressiv ekstremmetal. Tim Charles er fiolinist i tillegg til å stå for renvokalen, og fiolin er et like viktig som andre tradisjonelle instrumenter innen metal hos disse fem herrene. Den brukes på ekstreme partier så vel more »

Les mer
anti-flag-american-fall

Anti-Flag | American Fall

«Dette var da ekstremt pubertalt og radiovennlig», var første tanke da jeg satte igang Anti-Flags rykende ferske album og var på vei til å kvesse knivene og ta på meg slakterhabitten. Men etter å ha kommet meg igjennom superkommersielle «American Attraction» som åpner skiva gikk det kun en vei, og det var oppover.

Les mer
professionals

The Professionals | What In The World

I kjølvannet av nylig oppløste Sex Pistols oppsto The Professionals på slutten av 70-tallet med eks-pistolene Steve Jones og Paul Cook. Førstnevnte er ikke offisielt med lenger, men bidrar sterkt på rykende ferske «What In The World» noe som igjen bidrar til at ånden til de gamle punklegendene hviler konstant over samtlige 34 minutter som more »

Les mer
TNTFO

Sløtface | Try Not To Freak Out

Så var det omsider tid for Sløtface å albumdebutere. Man har hørt gjetord om konsertene til bandet i lengre tid og endelig skulle man få høre hva de skulle få til i studio. En ganske lettvektig poppønk-skive med lette melodier kan vel sies om de fleste sporene på «Try Not To Freak Out», og jeg more »

Les mer
psion

Psion – Psion EP

Hvor begynner man å beskrive et band som Psion? Vel, det låter i hvert fall ikke som noe annet, det skal være sikkert og visst. Fire spor dekker enheten, hvorav åpneren «enTrance[d]» er mer som et slags instrumentalt introkutt å regne, sine 3 minutters spilletid til tross. Et stikkord som dekker alle fire låtene, eller more »

Les mer
6PAN1T1S

Appice | Sinister

Det finnes vel ingen slagverkende brødrepar som har hatt større innflytelse på rocken, spesielt den hardere delen, enn brødrene Carmine og Vinny Appice. Nå har de, inspirert av liveoppsetningen deres «Drum Wars – Live», barket sammen i ren trommeduell og samlet sammen et kobbel av ymse rockemusikere for å backe kampen. Interessant tanke, men er more »

Les mer
forgetaboutit

Forgetaboutit | The Resurrection Of Everything

Satan, her går det unna! 5 spor fordelt på 10 minutter og 20 sekunder forteller om en plate som går fra 0-100 like raskt som en veldig rask ting og det går ikke ti sekunder fra introriffet på åpningslåta «Warning» til det hele eksploderer i en kakofoni av lynkjapp pønk, og rundt 100 sekunder senere more »

Les mer
Sonsofapollo

Sons Of Apollo
 | Psychotic Symphony

Etter at Mike Portnoy forlot Dream Theater i 2010 har han ikke ligget på latsiden. Han har deltatt på utallige plater og holdt hundrevis av konserter. Men felles for alle var at det var band han ikke var i førersetet på. Og ingen var progmetall. Men ryktene begynte å gå på slutten av 2016, etter at more »

Les mer
europe-walktheearth

Europe | Walk The Earth

Selv kreti og pleti, uten videre interesse for musikk, må snart erkjenne at Europe er mer enn summen av hårspray og 80-tallsanakronisme. Etter den betimelige gjenforeningen av 2004 har svenskene stort sett tilvirket sterke album, tuftet på arven fra Rainbow, Whitesnake, Journey, Uriah Heep og Thin Lizzy.

Les mer
dårlighjort-ellerpengatilbake

Dårlig Hjort | …Eller Penga Tilbake

Norges så vidt meg bekjent hittil eneste æddabæddapønkband følger opp sitt debutalbum med denne rykende ferske EPen hvor humoren aldri er langt unna fokus, noe den heller ikke bør være når man spiller æddabæddapønk.

Les mer
enslaved-e

Enslaved | E

Det er bare å ta av seg hatten, lua, capsen, tupeen eller hva du enn har på hodet, Enslaved leverer og innfrir alle forventninger. Lydbildet på «E» fortsetter i samme tone som «In Times» fra 2015. Bandet holder på sin minimalistiske og symboltunge estetikk på coveret, som denne gangen er prydet med runen «Ehwaz», tegnet more »

Les mer
robertplant-carryfire

Robert Plant | Carry Fire

Siden 2001s «Dreamland» har det kommet utsøkte album som seilende på en fjøl fra Robert Plant, og årets utgivelse er ingen unntak. Med «Carry Fire» fortsetter Plant der han slapp med «Lullaby and…The Ceaseless Roar» (2014), noe som i en musikalsk forstand betyr hjemsøkende melodier – glimrende sunget over en luftig, klangtung og fargerik tekstur.

Les mer
marilynmanson

Marilyn Manson | Heaven Upside Down

Sukk. Jeg hadde håpet at min gamle helt var tilbake da han tok et sjumilssteg i riktig retning med «The Pale Emperor» etter noen mildt sagt svakere albumslipp på rad. Den gang ei. Årets slipp er nok ikke helt på nivå med hans triple bidrag til albumdynga, men den er dessverre ikke mye bedre heller. more »

Les mer
ufo

UFO | The Salentino Cuts

La det være sagt med en gang at undertegnede har vært massiv UFO-fan siden jeg var 15, og har både kjørt til Göteborg og flydd til Manchester for å se de britiske legendene på scenen. Men nyhetene om at deres nye skive skulle bestå av coverlåter ble ikke møtt med jubelscener – 98,3% av alle more »

Les mer
HEAT_IntoTheGreatUnknown_album_cover_hr

H.e.a.t | Into The Great Unknown

Sverige har vært helt ustoppelige i kategorien Melodisk Hard Rock de siste årene, og selv om Eclipse kanskje leder an i feltet, så kjenner de nok pusten fra H.e.a.t. i nakken nå. Dette er deres femte skiva, og den tredje med den hyperenergiske vokalisten Erik Grönwall som de fant etter at han vant svensk Idol more »

Les mer
blacktoblues

Black Stone Cherry | Black To Blues

Det tar nok enda en god stund før Black Stone Cherry er klare med ny skive. I mellomtiden kan fansen kose seg med denne EPen med en spilletid på drøye 20 minutter, bestående av seks coverversjoner av gamle bluesklassikere fra legender som Muddy Waters, Albert King, Howlin’ Wolf og Freddie King.

Les mer
SUSANNE SUNDFØR-Music For People In Trouble

Susanne Sundfør | Music For People In Trouble

Susanne Sundfør har siden 2010s «The Brothel» gitt oss en aldri så liten rekke med helt fantastiske album. Hun har også hele tiden passet på å gjøre de små estetiske justeringene som behøves for å holde det interessant for seg selv og for oss, og med dette har hun lyktes i aller høyeste grad.

Les mer
COVER_Satyricon

Satyricon | Deep Calleth Upon Deep

Omslagsmotivet til Satyricons niende studioplate, for øvrig pennet av Edvard Munch i 1898, signaliserer duoens vyer om å innlede et nytt stilistisk kapittel. Skjønt, og heldigvis, faller ikke ”Deep Calleth Upon Deep” milelangt fra trespannet ”Now, Diabolical”, ”The Age Of Nero” og ”Satyricon”; nevnte trio innestår bandets hittil tyngste løft, og jeg fryktet en krampaktig more »

Les mer
blackcountrycommunion

Black Country Communion | BCC IV

Den interne krangelen mellom Glenn Hughes og Joe Bonamassa var ganske så bitter på sitt verste i 2012, og de færreste hadde vel da trodd at Black Country Communion noensinne skulle komme med ny skive og gjøre konserter sammen igjen. Men tiden leger alle sår, og fem år etter er Hughes, Bonamassa, Derek Sherinian og more »

Les mer
foofighters

Foo Fighters | Concrete And Gold

Jeg har et meget ambivalent forhold til Foo Fighters. På den ene siden har de levert rockelåter av ypperste kvalitet på rekke og rad over flere tiår, men på den andre siden har de også et stort overtall av intetsigende poplåter som overskygger disse – i hvert fall når vi snakker album, så for en more »

Les mer
Myrkur

Myrkur | Mareridt

Amalie Bruun, bedre kjent som Myrkur, fremholder å spinne effektive og selvstendig stygg/vakre vev av blodstenkt svartmetall og nordisk folkemusikk. ”Mareridt”, sagt å være et terapeutisk konseptalbum med selvbiografisk bunn, intonerer i bramfri kulokkform, grunnet over én dronetone, før ”Måneblôt”, en eiendommelig mikstur av ovennevnte oxymoroner, skjærer ut i rommet. Danskens klassiske skolering er ikke more »

Les mer
prophetsofrange

Prophets Of Rage | Prophets Of Rage

Finn frem palestinaskjerfet igjen, for nå er lydsporet til neste gatekamp skapt og klar for opprør. Når man samler folk fra Rage Against The Machine, Public Enemy og Cypress Hill vet man fort hvor i gata skiva ligger både musikalsk og lyrisk. Her sparkes det oppover, og det sparkes hardt. Vi fikk allerede i fjor more »

Les mer
gun-favouritepleasures

Gun | Favourite Pleasures

For mange er kanskje Glasgow-bandet Gun først og fremst kjent for monsterhiten «Word Up» i 1994, og de ga ut fire skiver før de havarerte. Men bandets kjerne, brødrene Guiliano og Dante Gizzi ga aldri opp, og fortsatte å jobbe sammen.

Les mer
MOTORPSYCHO-The Tower

Motorpsycho | The Tower

Det er alltid høye forventninger knyttet til et nytt Motorpsychoalbum; dette selv om platene i senere år har kommet på løpende bånd. Motorpsychos utgivelser synes også alltid å skape begeistring. Allikevel er det lenge siden jeg har sett pressen gå av hengslene.

Les mer
thewaterboys

The Waterboys | Out Of All This Blue

The Waterboys har gått igjennom en god del faser nå, fra den svartkledde mollstemte rocken fra de tidlige 80-tallsskivene via folkrocken på «Fishermans Blues» og «Room To Roam» til de mer akustisk baserte skivene på 2000-tallet og 2011s hyllest til poeten William Yeats, som nærmest var en leksjon i irsk historie.

Les mer
toriamos-nativeinvader

Tori Amos | Native Invader

Man vet som regel hva man får når man setter på en ny plate med Tori Amos. Så også for hennes 15. studioalbum “Native Invader”, hvor hun har hentet inspirasjon i naturen. Tekstene dreier inn på temaer som “Hvordan bruke naturen til å heale seg selv?”, “Hva er vår rolle i ødeleggelsen av jordkloden?”, og more »

Les mer
Sparks-Hippopotamus

Sparks | Hippopotamus

Samme dag som brødrene Ron og Russell Mael gjestet Oslo, ble legendenes tjuefemte skive frigitt pressen. Ingen andre lyder som Sparks; Mael-estetikken fordrer konstant utfordring av populærmusikalske regulativer, dog uten å undergrave fengslende melodikk.

Les mer
threshold

Threshold | Legends Of The Shires

Det var tilløp til panikk blant Thresholdfansen da vi tidligere i år fikk beskjeden om at bandet nok en gang hadde skilt lag med sin eminente vokalist og frontmann Damien Wilson, og mange fryktet at dette var begynnelsen til slutten for et av Europas beste progmetalband.

Les mer
paradiselost-medusa

Paradise Lost | Medusa

Med ”Medusa”, englendernes femtende studioplate, krysser Paradise Lost klinger med eget arvelodd. Manøveren lå i kortene. Nick Holmes vender seg til gresk mytologi og vestens litterære kanon når han ordsetter et album som kunne vært tilvirket på noenlunde samme tid som ”Shades Of God”.

Les mer
karirueslåtten-silence

Kari Rueslåtten | Silence Is The Only Sound

Man skulle tro at det ville bli en smule vanskelig å følge opp en skive som “To The North”, men den slags utfordringer byr tydeligvis ikke på særlige problemer for Kari Rueslåtten. “Silence Is The Only Sound” byr på ti nye stemningsfulle låter.

Les mer
Malina

Leprous | Malina

Trolig vil ”Malina” generere delte meninger blant Leprous-fansen, men bandets uvilje mot å repetere fordums skiver fortjener påskjønnelse. Jeg legger ikke skjul på min tiltagende begeistring for nordmennene, som med ”Coal” og særlig ”The Congregation” ble nåtidens ypperste forvaltere av melankolsk, progressiv rock.

Les mer
qotsa-villains

Queens Of The Stone Age | Villains

Det er nesten 20 år siden QOTSA debuterte med sitt selvtitulerte album i 1998. Jeg kunne brukt de neste 10 minuttene på å ramse opp bandmedlemmer (ca 15!), og sikkert minst like lenge til å snakke om sideprosjekter til den eneste konstanten i QOTSA, Josh Homme. Jeg tror at bandet alltid har vært en dårlig more »

Les mer
stevenwilson-tothebone

Steven Wilson | To The Bone

For mange progrock-entusiaster har Steven Wilsons plater etter millenniumskiftet vært viktige holdepunkter. Ikke minst er dette fordi Wilson i motsetning til mange andre band og musikere innenfor den progressive rocketradisjonen, faktisk fra tid til annen har klart å uttrykke noe litt «eget». Leke med de store høvdingene har han også fått lov til; blant annet more »

Les mer
Unisonic_Live_In_Wacken

Unisonic | Live In Wacken

Tyske Unisonic er ute med sin tredje utgivelse, denne gangen er det live fra Wacken Open Air 2016 som gjelder. Og etter første gjennomhøring får jeg mest lyst til å hyle ut: Stopp pressen! Jeg har løst livets aller største mysterium. Glem himmelen, glem helvete, det er reinkarnasjon som gjelder. For nå er det avslørt more »

Les mer
Accept-Rise-Of-Chaos

Accept | The Rise Of Chaos

Så var det de tyske legenders tur til å returnere med deres 15. utgivelse, og den første med nykomlingene Uwe Lulis og Cristopher Williams – henholdsvis på gitar og trommer. Hvordan låter så de evigunge herrer Wolf Hoffmann og Peter Baltes samt «han nye» vokalisten Mark Tornillo i samsvar med unggutta?

Les mer
alicecooper-paranormal

Alice Cooper | Paranormal

Alder er intet hinder når Vincent Furniers artistiske alter-ego stadig evner å forynge seg. Etter årtusenskiftet har tungrockens Kaptein Krok gjort flere gode skiver – og et par kalkuner. Lite kunne imidlertid forberede oss på ”Welcome 2 My Nightmare”, som utkom i 2011. Ikke bare er dette Coopers ypperste, mest musikksubstansielle katalogforekomst siden underkjente ”Dada”; more »

Les mer
prong

Prong | Zero Days

Tommy Victor og hans hjertebarn Prong er tilbake, og det vekker jo nostalgiske minner for oss som fikk utdelt musikksmaken på starten av 90-tallet. Ikke så mye har forandret seg foruten en knall og moderne produksjon da det fortsatt er vanvittig fengende groove/thrash metal det fortsatt går i, og det kan trekkes klare røde tråder more »

Les mer
mrbig

Mr.Big | Defying Gravity

Det skal innrømmes at selv om undertegnede har en nærmest pinlig mengde av Mr. Big-skiver i CD-hylla (21…), så har jeg ikke gått i taket over de første to skivene de slapp etter gjenforeningen, «What If…» (2011) og «…The Stories We Could Tell» (2014). Det har virket som om de har vært mer gira på more »

Les mer
statusquo

Status Quo | The Last Night Of The Electrics

Hva skal man si. De legendariske boogierockerne, Status Quo, fortsetter med å pøse ut live-materiale på markedet, avbrutt av samleskiver. I hvert fall virker det sånn, for etter hvert har det blitt så mange at enhver person som har fulgt bandet, om ikke så altfor tett, kan miste oversikten.

Les mer
all-4-1

All 41 | The World’s Best Hope

Det italienske plateselskapet Frontiers fornekter seg ikke – All 4 1 er nok et av prosjektene som er skrudd sammen som en annen Frankenstein av mer eller mindre kjente navn fra diverse band.

Les mer
grahambonnetband

Graham Bonnet Band | Live…Here Comes The Night

Det første som slo meg da jeg satte meg ned med den nye liveplata til Graham Bonnet var; «Finnes det Graham Bonnet-fans der ute som har gleda seg til denne plata?» Mannen har vært vokalist i Alcatrazz, Rainbow, Michael Schenker Group pluss en haug med prosjekter og han har noen gode soloplater, men likevel … more »

Les mer
riverdogs-california

Riverdogs | California

For undertegnede er Riverdogs et av tidenes mest undervurderte band, og at de aldri slo igjennom er enda et bevis på at det ikke finnes rettferdighet her i verden. Mulig var det de luftige frisyrene deres på debutskiva fra 1990 som gjorde at de helt uten grunn ble slengt i bås med Warrant og Ugly more »

Les mer
hansen-wacken

Hansen & Friends | Thank You Wacken

For en energibunt den tyske powermetal-gründeren Kai Hansen er. Alltid med et smil på lur og alltid med et nytt prosjekt på gang. I hvert fall virker det slik. Det er ikke så rart at det virker sånn heller, for mellom utallige gjesteopptredener er det alltids et eller annet som skjer i Gamma Ray-leiren eller more »

Les mer
mutation

Mutation | III: Dark Black

Ex-The Wildhearts’ Ginger er forbanna, frustrert og nylig diagnostisert med mentale problemer. Dette er bakgrunnen for hans siste prosjekt Mutation, og det høres. Audiotiv usystematisert galskap var mitt førsteinntrykk ved første gjennomlytt av hans/deres tredjeskive, og for å være helt ærlig likte jeg det ikke i det hele tatt og avfeide det som en halvtimes more »

Les mer
rogerwaters

Roger Waters | Is This The Life We Really Want?

Når det faktisk hadde gått et kvart århundre siden forrige soloskive fra Roger Waters («Amused To Death», 1992), så var det lett å tro at han ikke hadde mer å bidra med, og at han var fornøyd med å være verdens mest innbringende konsertartist i stedet. Men det politiske klimaet i verden pr 2017 har more »

Les mer
nickelback-feedthemachine

Nickelback | Feed The Machine

Verdens mest utskjelte band er ute med ny skive, og det kan virke som anmelderne triller lave terningkast nærmest kun fordi de heter Nickelback og fordi det er opplest og vedtatt at man ikke skal like dette bandet. Litt ufortjent synes jeg. De har i det minste klart det som mange andre band ikke har more »

Les mer
doyle

Doyle II | As We Die

Dette er tredje soloskiva fra tidligere Misfits-gitarist Doyle Wolfgang von Frankenstein, kanskje den største og skumleste veganern i verden?

Les mer
Anathema

Anathema | The Optimist

På trappene til 2000-tallet var man viss på at engelske Anathema hadde materialisert sitt samlede potensial; skivene som fulgte etter makeløse «Judgement” styrket antakelsen. Selv om man priset bandet for å bryte med tidligere dødsmetallinfluenser, til fordel for symfonisk-eksperimentelle rockeelementer, skulle nærmere en dekade passere før Cavanagh-brødrene gjenvant synergi og kompositorisk balanse.

Les mer
theferrymen

The Ferrymen 
| The Ferrymen

Så fort jeg ser Frontiers-logoen på et album, sukker jeg oppgitt for meg selv. Nok et mer eller mindre tilfeldig sammensatt band av musikere litt over middagshøyden, som hopper på muligheten til å gi ut et nytt album. Det har kommet mye ræl fra Frontiers, men også en del godt, som siste fra Glenn Hughes, more »

Les mer
jorn-lifeondeathroad

Jorn | Life On Death Road

Endelig er vår egen hard rock sjef ute med nytt materiale under Jorn-flagget. At Jørn Lande nyter stor respekt ute i det enorme musikkuniverset er forståelig – også etter å ha hørt på denne utgivelsen. For mannen har en usedvanlig kraftfull og rå stemme og det høres ut som han er ute etter blod – more »

Les mer
solstafir

Sólstafir | Berdreyminn

«Å hoppe etter Wirkola» er en så forslitt klisjé at den egentlig bør forbys alle andre steder enn i norskstiler på ungdomsskolen. Likevel er det uttrykket det første som slår en da de islandske cowboyene i Sólstafir annonserer et nytt album. Bandet har virkelig ikke gjort det lett for seg selv, «Svartir Sandar» fra 2011 more »

Les mer
pogopops

Pogo Pops | Love Is The Greatest Compass

På midten av 90-tallet etablerte Frank Hammersland seg som en av Norges beste låtskrivere med en rekke pop-perler fordelt på de fire skivene han ga ut med Pogo Pops, før bandet ble oppløst i 1996. Etter at de kom sammen igjen, har ikke profilen vært like høy, og skivene de ga ut i 2009 og more »

Les mer
afghanwhigs

The Afghan Whigs | In Spades

Greg Dulli og hans tropper i The Afghan Whigs er tilbake med sitt andre studioalbum siden gjenforeningen i 2012. Til dette albumet er det kun Dulli og bassist John Curley igjen av originalbesetningen, noe som ikke bør overraske fansen all den tid bandet har vært preget av hyppige utskiftninger på besetningsfronten de over 30 årene more »

Les mer
Martine Kraft-Huldreblod

Martine Kraft | Huldreblod

Det er flere måter å imøtegå eklektisk musikk på. Sjangertro vattnisser vil aldri erkjenne verdien av å kombinere eksempelvis hardingfele og elektrisk gitar, men det er deres eget problem. Martine Kraft, eller Lund Hoel som hun engang het, skritter upåvirkelig nærmere kunstnerisk forløsning som folkrocker.

Les mer
lonelyrobot

Lonely Robot | The Big Dream

Enmannsbandet Lonely Robot er ute med sin andre skive i en planlagt trilogi, etter at debuten «Please Come Home» var en av 2015s mer positive overraskelser. Men der hvor førsteskiva hadde gjester som Peter Cox, Steve Hogarth og Nik Kershaw, gjør John Mitchell denne gangen alt selv, kun med hjelp av Steven Wilsons eminente trommis more »

Les mer
ayreon-thesource

Ayreon | The Source

Det skjer noe rart med meg når en ny Ayreon-plate detter ned i postkassen min. Jeg får en følelse av at jeg snart får hilse på en god gammel venn. Der de fleste band slipper plate nesten hvert år så kommer Arjen Anthony Lucassen med nytt materiale hvert tredje-fjerde år, og man kan forstå hvorfor.

Les mer
marklanegan

Mark Lanegan | Gargoyle

Mark Lanegan er etter egen mening en sær gammel jævel, som gjør hva han vil, uten at han bryr seg nevneverdig om hva andre synes. For allmuen er han mest kjent fra samarbeidet med Queens Of The Stone Age, for de litt mer interesserte er han kjent fra Screaming Trees, for de som går i more »

Les mer
suicideidols

Suicide Bombers | Suicide Idols

Enkelte ganger er det meget befriende at et band låter eksakt som det man forventer av bandnavn og image, og Suicide Bombers faller så absolutt inn under den kategorien. Lett, gøy og meget bredbent hard rock’n’roll er det de bedriver for de som ikke skulle ha fått med seg det – og det er ikke more »

Les mer
treat_theroad

Treat | The Road More Or Less Traveled

I slutten av april de siste fire årene har det italienske plateselskapet Frontiers sin egen festival gått av stabelen i Trezzo utenfor Milano, og i fjor var våre svenske venner i Treat en av hovedattraksjonene.

Les mer
fortheloveofivy

For The Love Of Ivy | For The Love Of Ivy EP

Fra Crampsylvania kommer et splitter nytt bekjentskap for min del, nemlig en trio bestående av trommer, gitar og vokal med føttene solid plantet i 50-tallets glade dager og som jeg tipper er meget glade i mørk surf (som i Dick Dale, ikke Beach Boys) og rockabilly. Og ikke minst The Cramps forståelig nok. Et veldig more »

Les mer
deeppurple-infinite

Deep Purple | Infinite

Samme kvintett, samme produsent… ”Infinite”, Deep Purples 20. studioalbum, leser likevel som en helt annen historie enn hyggelige, dog prosaisk dybdeløse ”Now What?!” fra 2013. Forøves statistisk domfellelse over veteranenes album gjort med Steve Morse som gitarist, bibringes korrekt perspektiv: Flertallet skiver gestalter ett umistelig høvdingespor (”Sometimes I Feel Like Screaming”, ”Any Fule Kno That”, more »

Les mer
depechemode-spirit

Depeche Mode | Spirit

Det er fire år siden sist vi hørte noe fra de melankolske elektropop-pionerene, men nå er Depeche Mode altså ute med sin 14. fullengder – og de er mer politiske enn noensinne. Her er det flere tekster som vitner om frustrasjon over dagens samfunn og en undring over hvor verden er på vei. Musikalsk er more »

Les mer
meandthatman

Me And That Man | Songs Of Love And Death

Adam Darski, bedre kjent for de fleste som Nergal, frontmann i det polske ekstremmetallbandet Behemoth, har startet et nytt bandprosjekt sammen med 66 år gamle John Porter, også han fra Polen. Det musikalske uttrykket kan best beskrives som en hybrid av Nick Cave, Johnny Cash, Madrugada, gammel Depeche Mode, samt Leonard Cohen – som også more »

Les mer
pettercarlsen

Petter Carlsen | Glimt

Altaværingen Petter Carlsen er en musiker som mestrer flere sjangere og mange vil nok forbinde han med den hardtslående og innovative duoen Pil & Bue. Men faktumet er at Petter har en solokarriere gående parallelt med Pil & Bue og nå er han ute med sin fjerde fullengder.

Les mer
mastodon-emperorofsand

Mastodon | Emperor Of Sand

Mastodon entret moderne elitedivisjon med ”Crack The Skye” i 2009. Siden har kvartetten tilvirket album av jevnt høy kvalitet. ”Emperor Of Sand”, gruppas syvende studioarbeid, markerer intet unntak i så måte, men ruger fjellstøtt mellom 2009-skivas progressive jag og ”One More ’Round The Sun”s melodiaksentuering.

Les mer
nightranger

Night Ranger | Don’t Let Up

AOR-heltene Night Ranger har holdt det gående i over 35 år nå, men har aldri falt for fristelsen til å bli et rent nostalgiband som utelukkende eksisterer for å spille gamle hits på konserter, som f.eks Foreigner. Night Ranger har aldri prioritert å turnere i Europa, og derfor er de mer et kultband her, mens more »

Les mer
onedesire

One Desire | One Desire

Dette er en godbit for de av dere som er dypt inne i obskur 80-talls AOR med svulstige keyboards – hvis du får stjerner i øynene når noen nevner kultband som Giuffria eller White Sister, så vil du antagelig gå av skaftet når du får høre åpningssporene «Hurt» og «Apologize» fra de finske debutantene One more »

Les mer
ECLIPSE Monumentum COVER HI

Eclipse | Monumentum

Forventningene er høye når hitmaker Erik Mårtensson utgir nytt materiale, men ved første gjennomlytting av “Monumentum” satt jeg igjen med følelsen av at jeg hadde hørt dette før. Låtene er i såpass kjent Eclipse-stil at man kan bli usikker på hvilket album man hører på, men helt på nivå med kanonforgjengeren “Armageddonize” og debuten til more »

Les mer
chickenfootbestofcd

Chickenfoot | Best + Live

Forventningene var store da supergruppa Chickenfoot annonserte sin eksistens og debutskive i 2008 – det kunne da umulig slå feil med et band bestående av Van Halen-duoen Sammy Hagar og Michael Anthony i tospann med gitarvirtuosen over alle gitarvirtuoser Joe Satriani og Red Hot Chili Peppers-trommisen Chad Smith?

Les mer
dunderbeist

Dunderbeist | Tvilja EP

Uten å være et vandrende oppslagsverk om Dunderbeist sitter jeg med følelsen av at de går mer og mer bort ifra sin opprinnelige form for stonermetall for hver utgivelse og blir mer straight tungrock, men stadig med et slør av kledelige folketoner rundt seg.

Les mer
5182x74VWxL._SS500

Northquake | Victorious EP

17. februar ble den allerede frodige nordnorske rockehistorien enda et hakk fyldigere. Eller drit forresten i nordnorsk rockehistorie, la oss heller bare si norsk rockehistorie. Grunnen til at jeg kommer med en slik påstand er enkelt og greit fordi at da slapp Northquake sin debut-EP.

Les mer
RAD_PRISONER_COVER_1200X1200_d0a2d2d6-2c28-4786-a6a7-d9512ad2319e

Ryan Adams | Prisoner

Den i overkant produktive Ryan Adams er ute med sitt 16. album – på 17 år. «Prisoner» er et album som greit oppsummerer skilsmissen med skuespiller Mandy Moore, etter seks års ekteskap. Det sies at det var en gjensidig avgjørelse, men man kan saktens lure når plata åpner med låta «Do You Still Love Me?».

Les mer
painofsalvation

Pain Of Salvation | In the Passing Light of Day

Etter år med sykdom og latsideprosjekt er endelig Daniel Gildenlöw tilbake på beina igjen. Jeg hadde nesten gitt opp håpet etter fjorårets liveutgave av «Remedy Lane». Han kunne godt ventet noen tiår til før han begynner med retroturneer. Men det ser faktisk ut til å ha gitt en positiv effekt. Bandet er relativt nytt og more »

Les mer
black-star-riders-heavy-fire

Black Star Riders | Heavy Fire

Greit nok at Black Star Riders’ første skive var en Thin Lizzy-pastisj, men den var da også ment å være en ny Lizzy-skive da den ble innspilt – men de tok seg i det i siste liten. Og den har et knippe kanonlåter som Phil Lynott gladelig hadde applaudert. På oppfølgeren «The Killer Instinct» begynte more »

Les mer
wars-weareislandsafterall

wars | We Are Islands, After All

Spinefarm Records Faen! Kan han høyst irriterende løken som insisterer på å ødelegge alle forsøk på å lage bra posthardcore/screamo snart holde fred en gang for alle? Det må være samme løk, for han har helt identisk stemme og melodiføring, og en tydelig medfødt trang til å fortelle verden om hvor grusomt han har det more »

Les mer
microclocks_SL1200_

microClocks | Soon Before Sundown

Hjelpes, dette var noe kjedelige greier. Tenk å blande sammen det aller kjipeste av U2, Muse, The Cure og Depeche Mode, og inkluder kanskje verdens mest uinspirerte vokalist som har lagt til seg en ubeskrivelig irriterende slags hikkelyd på omtrent hver eneste setning, og microClocks er temmelig millimeterpresist beskrevet.

Les mer
skyliner

Skyliner | Condition Black

Det er et enormt potensiale i Skyliner, i den grad man kan si det om et band som har holdt på siden 2000, men de har et enormt behov for en ekstra medspiller som kan bidra til å kutte bort unødig fett og krydre med spennende urter der det trengs. En streng produsent kanskje.

Les mer
16114173_1391477734228000_5846364374714063974_n

Motorfinger | Evilution

Jeg er litt usikker på hvilket format jeg skal klassifisere norske Motorfinger sitt siste slipp i da den er akkurat for lang for en EP, men samtidig litt for kort for å bli regnet som et fullverdig album i mine øyne, når den med sine seks spor ikke når 25 minutters spilletid en gang. Men more »

Les mer
Karmamoi

Karmamoi | Silence Between Sounds

Jeg vil starte denne anmeldelsen med en liten advarsel, for første gang jeg satte i gang «Silence Between Sounds» forberedte jeg meg samtidig til et annet oppdrag for Norway Rock av en rimelig størrelse og bygde meg opp en aldri så liten nervøsitet av den grunn – og da funka Karmamoi særdeles dårlig.

Les mer
Gribbene

Gribbene | Gribbene

Ut ifra Oslos mørke bakgater reiser et nytt bekjentskap seg opp fra slummen. Med begge beina godt planta i norsk rockehistorie med sterkt fokus på De Fire Store her til lands, men med et enda tydeligere nikk til god gammeldags punkrock, serverer Gribbene en meget solid debutskive.

Les mer
WEB_Image Pappasaft I verste velgående (LP) 1300817481

Pappasaft | I verste velgående

De gir ikke et ekstremt seriøst førsteinntrykk med bandnavnet sitt, pønkbandet trygt forankret i Økern, Oslo. Og det er vel ikke hensikten heller all den tid de stort sett har brukt på tøys og tant så vidt meg bekjent. Men nå prøver de i hvert fall å fremstå hakket mer seriøse og får det langt more »

Les mer
71Y1gtVaU6L._SL1200_

As Lions | Selfish Age

Når du er vokalist ved etternavn Dickinson og pappaen din heter Bruce så hviler det automatisk en forventning på dine skuldre som vanskelig kan matches. Og gutten kan synge, det er det ingen tvil om – men fy fabian for et glætt band han har funnet seg da.

Les mer
71GOCseGccL._SL1200_

Code Orange | Forever

Det er et iskaldt, brutalt og rått univers amerikanske Code Orange inviterer oss inn i på deres tredje utgivelse «Forever». Og selv om jeg helt sikkert kan si at jeg aldri i verden ville tilbrakt for alltid i det universet, lar jeg meg gjerne lokkes med på en 35 minutters visning.

Les mer
81po8GQf-YL._SL1200_

The Crispies | Death Row Kids

Denne er meget enkelt forklart; Liker du støyete garasjerock liker du østerrikske The Crispies. Men de har et eller annet ved seg som jeg ikke kan sette fingeren på som gjør at du kan like dem selv om du i utgangspunktet ikke liker garasjerock, som i mitt tilfelle.

Les mer
71DWc7kAMaL._SL1200_

Annihilator | Triple Threat

Se der ja, sånn skal en pakke se ut! En livedel på både CD og Blu-Ray, en akustisk del og diverse filmklipp fra backstage omkring bandets opptreden på Bang Your Head!!!-festivalen i 2016 hvor herligheten samlet dekker en spilletid på småpene 257 minutter. Nice! Anmeldelsen er for øvrig basert på den audiotive delen av pakken.

Les mer
16174404_10155022061874060_7370791968408393177_n

El Cuero | For All Remaining Days

El Cuero feirer 10 år som band i år, og dette markerer de med å gi ut sitt sjette studioalbum «For All Remaining Days». Skiva består av 10 spor solid americanarock, hvorav mange av dem er veldig sterke låter.

Les mer
Kreator

Kreator | Gods Of Violence

Hvordan står det egentlig til med de tyske thrashkongene? Forrige slipp «Phantom Antichrist» var et virkelig friskt pust fra gjengen som da viste at de fortsatt har noe å fare med etter alle disse årene, og «Gods Of Violence» er intet unntak. Det som skiller denne mest fra forgjengeren er at de har blandet inn more »

Les mer
712fNYzLBJL._SL1050_

Presence | Masters & Following

Allerede ved første øyekast på biografien til italienske Presence var knivsliperiet mitt i full gang. Jeg er så lei av klassisk skolerte gitarvirtuoser som hyrer inn kvinnelige messosopraner til møkkabandet sitt at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. Det må da være nok med sånne band nå? Vær så snill og finn more »

Les mer