Den tredje utgivelsen fra prosjektet First Signal, sentrert rundt Harem Scarem-vokalist Harry Hess, fortsetter der hvor forrige slapp – med mer melodiøs hard rock med massive og fengende refrenger, godt forankret i sen 80- / tidlig 90-tallsrock.
Arkiv | Skiver
New Years Day | Unbreakable
Dersom en symbiose av Machine Head og Justin Bieber egger din interesse vil dette utspjåkete fjaset muligens øve appell, men alle andre bes imøtegå faenskapet med favnen full av varseltrekanter. Kompositorisk er dette komplett infantilt, hjernedødt og grenseløst usjarmerende.
Big Bang | Glory Chord
Den etterhvert så rutinerte Big Bang-gjengen har nok en gang servert oss et album av meget god kvalitet som jeg nekter å tro at noen av bandets tilhengere vil bli skuffet av. Akkurat som forventet.
Aeon Zen | Inveritas
Aeon Zen serverer på sitt femte album et realt progressivt festmåltid, ikke særlig lettfordøyelig men det smaker ganske godt. Aeon Zen er i hovedsak en engelskmann ved navn Rich Hinks, en kar som også spiller bass i et ganske så kjent canadisk band ved navn Annihilator. Men dette låter ganske så annerledes.
Bjørn Riis | A Storm Is Coming
Under hele solokarrieren til Airbag-gitaristen har ankepunktet vært at det stadig er mer å hente på å ta ut noe mer tyngde og trøkk. Der han på fjorårets EP gikk lengre inn i det svevende Marillifloyd-landet, utfordrer han denne gang gledelig også noe mer mot det blytunge, nært Sabbathske – og effekten blomstrer!
Sammy Hagar & The Circle | Space Between
Det har gått seks år siden sist vi fikk ny musikk fra den tidligere Montrose- og Van Halen-frontmannen Sammy Hagar, og han varsler at «Space Between» antagelig blir hans siste skive – mannen har tross alt passert 71 år, men stemmen holder fortsatt mål.
Whitesnake | Flesh & Blood
Det har gått hele åtte år siden sist David Coverdale og hans Whitesnake ga oss ny musikk, og «Flesh & Blood» fortsetter i samme stil som de foregående skivene. Du lærer ikke uten videre nye triks til en gammel hund.
Panzerpappa | Summarisk Suite
Panzerpappa har tjent den jazzprogressive rocken siden 90-tallet, som et morsomt tilskudd til en norsk, subversiv musikkflora. Smått om senn festet sågar fedrene kompositorisk grep; ”Pestrottedans” fra 2016 markerer et kvalitativt skille i bandets diskografi, og årets oppfølger etterlever nyvunne forventninger til kvintetten.
Kampfar | Ofidians Manifest
Kampfar fra Østfold er ute med sin åttende skive, og etter 25 år i bransjen begynner herrene virkelig å få grepet på dette med black metal!
Banco del Mutuo Soccorso | Transiberiana
Ikke i mine levedager hadde jeg forutsett å omtale et ferskt studioalbum med omslag prydet av de fineste italienske ord jeg kjenner. I debatten omkring tidenes beste progressive rockeband fra Italia finnes kun ett svar.
Grand Magus | Wolf God
Det er ganske godt gjort å krysse av absolutt alle kjente klisjéflagg i stort sett samtlige spor gjennom en hel skive – og samtidig halvveis slippe unna med det. Det meste handler om vikinger, sverd, saltmat & gull i denne avkrok av verden, og det låtmessige i seg sjøl er ikke all verden.
The Wildhearts | Renaissance Men
Nå er det endelig tid for Ginger å dra i gang The Wildhearts nok en gang, og det var på høy tid. Gledelig nok har de gått bort i fra det latterlige forsøket på «modernisering» fra siste korsvei og kastet all elektronika-tjafs på båten for å konsentrere seg om det de virkelig kan, nemlig rock.
Dream Boogie | Sorry To Disappoint All Music Lovers
Svenske Dream Boogie er ute med ny skive – og vår mann var ikke begeistret, for å si det pent – men de skal i det minste få litt cred for årets ærligste tittel.
Danko Jones | A Rock Supreme
Vår gode kanadiske venn Danko Jones er tilbake og låter akkurat som du tror han gjør. Har vi gått lei etter 23 år i samme tralten? Les og finn ut!
Pristine | Road Back To Ruin
Det er noe genuint og organisk over hele denne skivas sound – jeg vil tippe det meste av grunnkompet er gjort live i studio. Det krever mye av et bands indre dynamikk og samspill å gjøre det slik, men et band som er bra nok til å gjøre det, har allerede vunnet sitt rette element; more »
Lonerider | Attitude
Lonerider er en ny «supergruppe» som frontes av en av Englands beste og mest sjelfulle vokalister, Steve Overland, mest kjent fra FM, og bak slagverket finner vi en av de virkelig gamle traverne, selveste Simon Kirke fra legendariske Free og Bad Company.
Tesla | Shock
Tesla fra California er ute med sin åttende studioskive, og har her fått god hjelp av Def Leppard-gitarist Phil Collen som både låtskriver og produsent. Og det høres, klart og tydelig. Fansen er svært splittet i synet på om det er en god ting eller ikke. Teslappard? Tja…
Journey | Live in Japan 2017: Escape + Frontiers
Det er litt pussig at i løpet av siste halvdel av mars så slipper alle de Tre Store innen AOR hver sin konsertfilm hvor de spiller låter man normalt sett aldri ser de fremføre. Både Foreigner og Toto har sine DVD/BluRays ute, og her kommer Journey med sin utgivelse, også tilgjengelig med to CDer.
TNT | Encore – Live in Milano
To år etter at TNT spilte på plateselskapet Frontiers egen festival hjemme i Italia, og halvannet år etter at Tony Harnell og bandet nok en gang hadde skilt lag, er omsider dokumentasjonen av hva som foregikk på scenen denne kvelden tilgjengelig på BluRay og CD/DVD.
Toto | 40 Tours Around the Sun
AOR-kongene Toto var i fjor ute på veien med sin 40-års jubileumsturné, som også førte de til Oslo Spektrum, og et par uker senere spilte de foran 18000 nederlandske fans på Ziggo Arena i Amsterdam, en konsert som ble filmet til en BluRay-utgivelse som nå er ute på markedet.
The End Machine | The End Machine
Gjør deg klar for vårens mest kjærkomne bidrag innen melodisk rock. The End Machine består av ingen ringere enn George Lynch, Jeff Pilson, Mick Brown og Robert Mason. De tre førstnevnte med en ikke ukjent historie som kollegaer i Dokken, og sistnevnte med en historie som vokalist i George Lynch sitt band Lynch Mob.
Burning Rain | Face The Music
Doug Aldrich er en over gjennomsnittet produktiv kar, men med sitt «sideprosjekt» Burning Rain som han grunnla i 1998 har det gått latterlig lang tid mellom hver utgivelse. Ja, det har faktisk gått hele seks år siden smått formidable «Epic Obsession».
Mute Mutant | Max Action Revisited
Utenfor Hønefoss en plass befinner det seg noen karer med en enorm kjærlighet for åttitallet og popkultur. Sammen har de laget Mute Mutant og gitt til nå to fullengdere med mer eller mindre instrumentalt materiale.
Skeleton Crew | Sweet Trouble
Enkelte ganger dukker det opp høyst ukjente nye band som overrasker. Både positivt og negativt. Svenske Skeleton Crew består av to skjeggete karer som har lagt sin elsk i 70-tallet og hovedsakelig klassisk rock med sterke sørstatsvibber. De finnes det nok av sier du? Vel, da er det bare å tenke seg om to ganger.
O.R.k. | Ramagehead
Lorenzo Fornasaris progressive, akronymtitulerte kvartett – som også inkluderer King Crimsons Pat Mastelotto og Porcupine Trees Colin Edwin – har så langt forarbeidet kurante plater, med begrenset holdbarhet. ”Ramagehead”, gruppas tredje, forteller en litt annen historie.
Backyard Babies | Silver & Gold
Backyard Babies og Dregen er tilbake med sin andre skive etter comebacket i 2015, og Stockholmarna har en del å bevise for den store delen av fanskaren som ikke var henrykt over forrige skive «Four By Four».
In Flames | I, The Mask
Göteborgmetallerne In Flames er ute med sin trettende skive «I, The Mask» i dag, et kvart århundre etter debuten, og bandet holder seg fortsatt tro til den moderne alternative metallen.
Queensrÿche | The Verdict
Endelig er et av progmetalens absolutt største og beste band tilbake med nytt materiale. Det tredje med Todd La Torre på vokal. Ingen skal ta fra Tate det han tidligere har gjort med bandet, men La Torre gjør fortsatt sine saker så bra at ingen kan med hånda på hjertet si at de savner Tate
Twin Temple | Bring You Their Signature Sound…Satanic Doo-Wop
Twin Temple ble initiert som et i høyeste grad satanistisk ensemble, tuftet på Anton LaVeys satankirkelige filosofi, dog med den befriende forskjell at Los Angeles-bandet utelukkende penner musikk influert av amerikansk 50- og 60-tallspop.
FM | The Italian Job
Etter over tredve års fartstid var det jaggu på tide med en full liveskive fra de britiske AOR-heltene FM, og konserten fra Italia i fjor inneholder de aller fleste klassikerne som Steve Overland & co har å by på. Fansen har en høytidsstund i vente foran TV-skjerm og høyttalere.
Candlemass | The Door To Doom
De svenske doomkongene Candlemass nye album ”The Door To Doom” drysser av bombastiske riff, omslag i tempi og dynamikk, og forstemmende melodilinjer, og klinger så destillert Candlemass det er mulig å komme i 2019.
Dream Theater | Distance Over Time
Progmetallens ubestridte konger Dream Theater er ute med sin nye skive «Distance Over Time», og mange av fansen har vært litt avventende til denne, siden forrige utgivelse (det doble konseptalbumet «The Astonishing») blant de fleste anses som en skivebom.
Spirits of Fire | Spirits of Fire
Spirits of Fire er en gjeng med rutinerte herremenn med bakgrunn fra band som bl.a. Judas Priest, Savatage, Testament og Fates Warning, satt sammen av det italienske plateselskapet Frontiers for å gi oss nye store musikalske opplevelser. Eller?
Blood Red Saints | Pulse
Da Manchester-bandet Blood Red Saints debuterte for fire år siden, låt de som et klassisk britisk AOR-band med røttene godt planta i 80-tallet. Når tredjeskiva nå er ute, er det et atskillig mer moderne, hardere og skarpere band vi møter, som har bøllet seg ut av komfortsonen sin og oppdatert lydbildet. Og «Pulse» låter steintøft.
West Bound | Volume 1
Å kalle West Bound en supergruppe er å overdrive, men besetningen består av semi-kjente karer som Chas West (Lynch Mob, Bonham m.fl) og Roy Z som de fleste kanskje kjenner fra samarbeidet med blant annet Rob Halford og Bruce Dickinson ikke minst som produsent for Judas Priest. Men er det fett?
Last In Line | II
Har Vivian Campbell & Co klart å videreføre arven etter Ronnie James Dio? Svaret er tja. Bandets første album “Heavy Crown” var en aldri så liten sjokkerende åpenbaring , men oppfølgeren er dessverre ikke like overbevisende…
Quiet Riot | One Night In Milan
Quiet Riot skrev seg i 1983 inn i musikkhistorien da de med «Metal Health» ble første tungrockbandet som noensinne toppet Billboard-lista. Men fra toppen kan det kun gå nedover, og det gjorde det ganske kjapt for Quiet Riot. Men har de gitt seg, tross frontmannens død i 2007? Neida.
Motorpsycho | The Crucible
At Bent Sæther og Hans Magnus Ryan løper et progressivt ærend om dagen, muligens forløst av nykomlingen bak slagverket, synes hevet over tvil. Forrige karsstykke, dobbeltkolossen ”The Tower”, favnet tolv gnistrende låter, på par med kataloghøydepunktet ”Heavy Metal Fruit”, og tilkjennega et revitalisert, inspirert og eksplorasjonshungrig ensemble.
Chontaraz | Speed The Bullet
Verden har møtt sin ende og konspirasjonteoretikerne fikk omsider rett. Året er 2068 og vi lever i en radioaktiv dumpingplass uten nevneverdig håp for en fremtid. Heldigvis har vi noen vesener ved navn Chontaraz, Ahkon, Kraakh, Rhimm og Naagh vi kan lite på, så kanskje det er håp lell?
Hudkreft | Luksusproblemer EP
Det er en kort og konsis 4-spors de bjudar på, ungjentene, der det lengste sporet har tildelt 02.32 minutters spilletid. Epen består av støypønk av god, gammel klasse med en dæsj shoegaze som absolutt ikke er for alle, bare så det er sagt med en gang.
Dangerface | Get Loud!
«Get Loud!» er et virkelig ballespark av en skive, en råsterk debut – og hvis de følger opp dette live vil vi komme til å høre mye om siddisbandet fremover.
Captain Kill | Monkey Metal Thunder
Med flere ben solid plantet i groove, doom og stoner er det trygt å påstå at musikken på «Monkey Metal Thunder» står godt i stil til både bandnavn og tittel. Riffbasert energirock som også lener seg til en tanke mot AC/DC og poppunk gjør at musikken allikevel skiller seg bra ut fra mylderet av andre more »
Gribbene | Megomani
Astfaltfuglenes andre utgivelse er det vi får presentert, og det er mye av det samme som sist – altså pønka rock det går i. Det første jeg umiddelbart legger merke til er det svakeste leddet i mine øyne fra debuten – altså vokalisten har fått seg et enormt løft.
Come Taste The Band | Reignition
Noen ganger vet man med utvistelig sikkerhet hvor skiva man putter i den stadig oftere imaginære spilleren kommer til å havne i det soniske landskapet, annet enn hvilken tonal krydderblanding den er smaksatt med. Og bra er det, i dette tilfellet!
Rival Sons | Feral Roots
Rival Sons fra California er tilbake med sitt sjette album, «Feral Roots». Resepten er stort sett den samme som før: en god dose blues, litt gospel og selvsagt masse Led Zeppelin.
Skunk Anansie | 25Live@25
Helt fra starten av skilte Skunk Anansie seg ut fra mengden med å være et forrykende liveband som nærmest grep publikum om halsen, filleristet de og slengte de fra seg. Likevel er dette den første skikkelige liveskiva fra Skunken, om vi da ser bort ifra den akustiske utgivelsen «Live In London» fra 2013.
Starbreaker | Dysphoria
Godeste Tony Harnell er tilbake med sitt alter ego, Starbreaker. Med gitarist og låtskriver Magnus Karlsson på laget er han nå ute med Starbreaker sitt tredje album, og ingen skal komme og si at dette er et produktivt prosjekt. Det har gått intet mindre enn 11-år siden “Love’s Dying Wish”.
Toby Hitchcock | Reckoning
Toby Hitchcock er nok et ukjent navn for de fleste der ute – men han har i over femten år vært vokalisten i Pride Of Lions, bandet til Jim Peterik, et navn dere alle bør kjenne fra Survivor. Han er nå ute med sin andre soloskive.
Magnum | Live At The Symphony Hall
Det er mindre enn fire år siden sist Magnum ga oss en liveskive, så man kan kanskje lure litt på nødvendigheten av «Live At Symphony Hall». Men den er en solid dokumentasjon på hvor bra de britiske veteranene er på en scene foran et entusiastisk hjemmepublikum anno 2018.
Raga Rockers | Faneflukt
Så var det omsider på tide med ny musikk fra en av våre moderne kulturskatter Raga Rockers, i form av låta «Faneflukt» – en låt som burde gi deres faste tilhengere vann i munnen.
Norway Rock Magazine kårer 2018s beste skiver
Da var 2018 unnagjort, og i løpet av året har det kommet utallige skiver av høyst varierende kvalitet. Under finner du en Topp 10-liste over årets beste skiver, satt sammen av Norway Rock-skribentenes personlige vurderinger som du finner lenger ned på siden.
Volbeat | Let’s Boogie! Live from Telia Parken
Danskenes nasjonalskatt Volbeat ble nylig klare for Tons Of Rock-festivalen i Oslo i sommer, og passende nok slapp de cirka samtidig et livealbum som utrolig nok imponerte vår ikke spesielt Volbeat-vennlige anmelder…
Alcatrazz | Parole Denied – Tokyo 2017
Etter at Graham Bonnets karriere i både Rainbow og Michael Schenker Group hadde endt etter bare ett album i hvert band, satte han i 1983 sammen sitt eget band, Alcatrazz, som ga ut tre studioskiver før også det kollapset. Alcatrazz huskes nok ikke først og fremst for musikken sin, men for at det var her more »
Dangerface | Let it Burn
En fin liten smakebit på den kommende skiva er det vi får av Dangerface. Fet rawk i Turboneger-ånd, og akkurat her ligger litt av problemet da det blir litt vel likt i mine ører.
Andy James | Arrival
Engelskmannen Andy James er høyst sannsynlig et ukjent navn for de fleste med mindre du er en skikkelig gitar-nerd. Men liker du Joe Satriani, John Petrucci og ikke minst Vinnie Moore er nok denne karen midt i blinken for deg.
Jason Becker | Triumphant Hearts
Som en redaksjonskollega uttrykte: «- Du skal være ganske brutal drittsekk for å slakte denne!» Dog har jeg sjelden vært sikrere på ei skives kvalitet før første spinn. Historien om Becker er en av gitarhistoriens tristeste, men samtidig en av de aller, aller mest inspirerende.
Hedvig Mollestad Trio | Smells Funny
«Smells Funny» låter umiskjennelig Hedvig Mollestad Trio som ingen andre gjør fra start til slutt, og når de i tillegg har fått lydopplevelsen enda et par hakk opp fra tidligere utgivelser mener jeg på det sterkeste at de akkurat har tilbydd oss deres beste album hittil. Vel spilt!
Orango | Evergreens
Det finnes et hav av retroband, og et av disse er norske Orango. “Evergreens” er deres 7.album og utrolig nok har ikke dette bandet fått den oppmerksomheten de fortjener her til lands. Hva det skyldes vites ikke, det har ihvertfall ingen sammenheng med kvaliteten på bandets samtlige utgivelser.
Accept | Symphonic Terror – Live at Wacken 2017
Dette er ikke det første live-albumet med Accept, og ikke er det deres beste heller. Likevel har det en viss verdi, ikke så mye på grunn av symfoniorkesteret som hadde forvillet seg inn på scenen i Wacken 2017, men enkelt og greit det høyst varierende repertoaret.
Haken | Vector
God progressiv metal skal være innovativ og spennende, og med sitt femte album “Vector” lykkes Haken så til de grader.
The Smashing Pumpkins | Shiny and Oh So Bright, Vol. 1 / LP: No Past. No Future. No Sun.
The Smashing Pumpkins’ “Shiny And Oh So Bright Vol 1/LP: No Past. No Future. No Sun” er straks i handelen. Plata, som er bandets tiende, byr på åtte låter hvorav seks av dem holder seg under fem minutter. Det er med andre ord et kort og effektivt album vi har med å gjøre.
Einherjer | Norrøne Spor
Pionerene innen viking metal fortsetter sin tokt med sitt syvende studioalbum (åttende hvis vi tar med nyinnspillingen av «Dragons Of The North» fra to år tilbake), et album som neppe skuffer gamle fans.
All Traps On Earth | A Drop Of Light
Änglagård-bassist Johan Brand har beskjeftiget seg i fem år med 2018s mest bemerkelsesverdige utgivelse, sett med progressive rockebriller.
Ace Frehley | Spaceman
Neste nummers frontcoverstjerne er i disse dager ute med ny skive, «Spaceman». Sine små svakheter til tross, dette er Frehley med nesa i den retninga vi vil ha ham, og da tar vi skiva som det den er, verken mer eller mindre.
Sipher | Atlas
«Atlas» byr på klassisk rock i moderne innpakning ispedd noen småprogressive elementer, og Queen ligger og ulmer i bakgrunnen. Her er Eirik Søfteland i sitt rette element.
Seventh Wonder | Tiara
“Tiara” er intet mindre enn et lite progressivt mesterverk fylt med melodiøse perler. For de som husker “The Great Escape” fra 2010 så låter det slett ikke veldig ulikt, bare enda bedre og mye skyldes en langt bedre produksjon. Som på den forrige skiva så glitrer Tommy Karevik med sin utsøkte stemme.
Rikard Sjöblom’s Gungfly | Friendship
Det finnes morsom prog og kjedelig prog i mine ører. Rikard Sjöblom befinner seg i sistnevnte kategori for min del. Joda, det låter pent og pyntelig. Flinke til å spille er også ensemblet hans, men det låter bare så gudsjammerlig kjedelig.
Guardians of Time | Tearing Up The World
En sjelden gang blir jeg slått i bakken av en plateutgivelse. Og dette er en av de. Dessverre skjer dette forholdsvis sjelden og det skal mye til før undertegnede river av seg klærne og danser nedover gata i ren ekstase. Men dette er nære, farlig nære.
Red Dragon Cartel | Patina
Selveste Jake E. Lee bør ikke trenge noen nærmere presentasjon. Nå er han tilbake med sitt Red Dragon Cartel etter fem år i stillhet. “Patina” er oppfølgeren til kartellets selvtitulerte debut, og bare så det er sagt med en gang; den låter helt annerledes.
Nordic Union | Second Coming
Nordic Union gir oss nok en skive med klassisk, fengende, melodiøs hard rock som det er umulig å la være å kauke med på etter noen gjennomhøringer. Var du fan av debuten, av Eclipse, W.E.T. eller Pretty Maids, så er ikke dette noe å lure på – denne skal du ha i samlinga.
Ljungblut | Villa Carlotta 5959
Det hersker ingen tvil om bakmannen på «Villa Carlotta 5959» da moderbandet Seigmen gjennomsyrer det meste av musikkstil på disken. Langt mer lo-fi enn gutta er det riktignok, men sounden låter umiskjennelig som vi har vært godt vant med fra Kim Ljung.
Keith Emerson | Beyond The Stars
Foruten Ritchie Blackmore skatter jeg ingen musiker høyere enn Keith Emerson. Dennes endelikt, våren 2016, punkterte håpet om at musikkanarkistens ferskeste komposisjoner ble deponert offentligheten – trodde vi. ”Beyond The Stars”, kun tilgjengelig på vinyl, realiseres på bakgrunn av rektifisert dugnadsånd.
Gåte | Svevn
Hele fjorten år har gått siden sist gang vi fikk et fullt album med nye låter fra trønderfavorittene i Gåte. Nå er endelig «Svevn» her, og forventningene er høye til søskenparet Sundli & co.
Fay Wildhagen | Borders
Etter at Fay Wildhagen seilte seg rett inn i norsk musikkindustri med debuten «Snow» fra 2014 og ettersigende levert konserter fra ypperste hylle er det nå på tid med oppfølgeren. Og «Borders» er jammen ikke noe dårligere.
Greta van Fleet | Anthem Of The Peaceful Army
Likte og mislikte Greta Van Fleet er i skrivende stund aktuelle med sin første full-lengder. Albumet, som er gitt tittelen «Anthem of the Peaceful Army», byr på elleve låter inspirert av 1970-tallets bluesbaserte tungrock; især Led Zeppelin, som spøker i hver bidige takt.
Black Debbath | Norsk Barsk Metal
Et av landets mest kreative band er endelig tilbake med nytt album, tre år etter “Universell Riffsynsing”. Med en lovende albumtittel og utbasunerende utsagn som “Vi er Norges nye partyband” fra høvdingene selv, Lars Lønning og Egil Hegerberg, legges lista høyt.
Ginger Wildheart | G*A*S*S* Mark II
En effektiv herremann, godeste Ginger. Midt i blant skiverelease og turnering av et av hans mange prosjekter Mutation og utgivelser av soloskiver spilte han inn 36 låter utelukkende ment for den harde kjernen av hans fans, kalt G*A*S*S*. For to år siden kom en slags del én bestående av 12 låter fansen valgte, kalt «The more »
Syndrom | Bloodbeats
Av og til kommer det album som fordrer oppmerksomhet og trenger tid til å fordøyes, og akkurat det er det Syndrom her forærer oss i form av «Bloodbeats». 30 minutter fordelt på seks spor forteller om et låtmateriale litt utenfor normen.
Diverse Artister | 2018: Pønk i Norge
Her finnes alt fra glapønk med Sugar Louise og skapønk med Norsk Råkk til reinspikka hardcore med The Nika Riots. Altså et meget bra spenn og variasjon med samtlige 19 bidragsyterne. Legg til litt ekstra oppmerksomhet på grunn av covervalget med alien-Listhaug og pønken lever i beste velgående i 2018.
Suede | The Blue Hour
Britpopens gudfedre Suede er ute med sitt åttende album «The Blue Hour», et mørkt og melankolsk konseptalbum som etterlater liten tvil om at Brett Anderson & co for lengst har blitt voksne og funnet andre aspekter ved livet å fokusere på enn hedonismen og den urbane dekadensen som preget deres 90-tallsutgivelser.
Slash featuring Myles Kennedy and the Conspirators | Living The Dream
Den tredje skiva til Slash featuring Myles Kennedy & the Conspirators er ute i disse dager, og «Living The Dream» følger i store trekk samme oppskrift som «World On Fire» fra 2014. Men den har et par-tre trumfess som forløperen ikke hadde…
Madder Mortem | Marrow
Siden 2006 og ”Desiderata” har Madder Mortem tilhørt det absolutte elitesjikt av norske band. Kvintetten overgikk seg selv med ”Red In Tooth And Claw”, anno 2016 – et mesterverk som renoverte uttrykket uten å nøytralisere hedmarkingenes markante særdrag.
Treat | Tunguska
Det er helt naturstridig at menn i midten av 50-årene skal gi ut sine suverent beste skiver 30 år ut i karrieren sin – men det er akkurat hva svenske Treat gjør. Og deres nye skive «Tunguska» skuffer ikke.
Vöödöö | Ashes
Bergensbaserte Vöödöö går igjennom de fleste av rockens tidsaldre fra 70-tallets grandiose refreng via grungen og 90-tallets stoner til nåtidens noe mer moderne lydbilde. Samtidig er inspirasjonen fra den gitarorienterte populærmusikken til band som Radiohead og Muse tydelig.
Attan | The End Of
Akkompagnert av et særdeles tight og velspillende band har «The End Of» absolutt alle ingredienser for å lykkes. I tillegg har de klart å skape egenart i hardcoren sin, noe som er ganske så sjeldent. Riffbasert og brutalt, men stadig melodisk som gjør at det aldri blir masete for aldrende ører.
King For A Day | Sweet Rumours EP
Trondheimstrioen King For A Day platedebuterer med EP’en «Sweet Rumours», og vår anmelder kaller det ‘Fengende og fryktelig iørefallende’ med ‘gjennomgående sterke låter’…
Lenny Kravitz | Raise Vibration
Lenny Kravitz er i disse dager ute med ny skive, «Raise Vibration». Hippie-Lenny med dreads og kassegitar og slengbukser er borte, men den opp-pimpa soul-Lenny’en med hvit dress, blåserekke og kordamer lever i beste velgående.
Mystery | Lies and Butterflies
«Lies and Butterflies» er den syvende studioskiva til det kanadiske progpoporkesteret Mystery, som ga ut sin debut allerede i 1996. Og for fans av band som Asia, Dream Theater, Threshold, Flying Colors, Pink Floyd eller Marillion er dette som å få servert en skattekiste.
U.D.O | Steelfactory
Jeg er vokst opp med gammelt Accept og ble litt lei meg da Udo Dirkschenider gikk solo. Jeg fulgte med et par-tre skiver, etter det har det blitt spredte sjekkinger av skiver hvorav de seneste har vært helt kurante.
Alice Cooper | A Paranormal Evening with Alice Cooper at the Olympia, Paris
Det har nesten blitt en tradisjon å få en liveutgivelse fra sjokkrocklegenden Alice Cooper hvert fjerde år. I 2010 kom «Theatre Of Death», og i 2014 kom «Raise The Dead», begge dobbeltskiver med tilhørende DVD.
Skambankt – Rockefeller 09.03.18
En liveutgivelse har som jobb å få lytteren til å føle at han er tilstede under konserten, og følelsen er så absolutt gjeldende under dette albumets knappe 40 minutters spilletid.
Alice In Chains | Rainier Fog
William DuVall har for lengst vunnet aksept som Layne Staleys arvtaker, og ”Rainier Fog” markerer Seattle-kvartettens tredje album etter gjenforeningen av 2005. Å tangere mørkskodd briljante ”The Devil Put Dinosaurs Here” er neppe et forlangende, men pinadø greier bandet nesten brasene.
The Magpie Salute | High Water I
Etter at The Black Crowes gikk i knas i januar 2015, var ingen av brødrene Robinson sene med å iverksette nye band. Vokalist Chris hadde allerede sitt Brotherhood godt i gang da, og er nå godt i gang med metamorfosen med å bli Jerry Garcia, med sine kosmiske bluesjam-låter, noe han beviste da han besøkte more »
RSO | Radio Free America
Du har kanskje ikke hørt om RSO, men du har garantert hørt om moderbandene til de to involverte – RS er Richie Sambora, kjent som gitaristen i Bon Jovi gjennom tretti år og tretten skiver, mens O’en står for Orianthi, den kvinnelige gitaristen kjent for sitt samarbeid med alle fra Alice Cooper til Michael Jackson.
Halestorm | Vicious
Halestorm leverer også denne gang, med en skive som er hard nok til å tilfredsstille fansen som har vært der siden debuten, men samtidig melodiøs nok til å beholde fansen som kom ombord på den mykere forrige skiva. «Vicious» er en skive som lever opp til tittelen!
Mr. Big | Live From Milan
Få band har vært rausere med antall liveutgivelser enn det Mr Big har, men det er likevel noe spesielt med denne. Trommis Pat Torpey har vært med fra starten i 1989, men dette ble en av hans siste konserter med Mr.Big – han døde av Parkinsons i februar 2018.
Ungt Blod #1 (Rock & Metal 2017-2018)
Det er ikke ofte vi tar for oss samleplater i Norway Rock Magazine. Likefullt dukker det av og til opp unntak som fortjener omtale. Når et album beskrives som det nyeste og råeste innen norsk metal må vi bare kjenne vår besøkelsestid. Buskerud Folkehøgskole Heimtun har Nordens eneste metallinje og det er årets avgangskull som more »
Michael Romeo | War of the Worlds, Pt. 1
Symphony X-gitarist Michael Romeo føler omsider for å spille inn sitt første soloalbum på 23 år. Om han bare er lei av å jobbe med sjefsdiva Russell Allen vites ikke, men musikalsk er vel ikke dette så langt unna Symphony X som Romeo selv vil ha det til.
Dare | Out Of The Silence 2
For 30 år siden ga britiske Dare ut en skive som i ettertid har etablert seg som en kultklassiker innen sjangeren AOR, eller melodisk rock. Bandets vokalist, låtskriver og frontmann Darren Wharton spilte i pur ung alder keyboard i Thin Lizzy’s siste utgaver, og tok med «Out Of The Silence» steget fremst på scenen. Hver more »
Graham Bonnet Band | Meanwhile, Back In The Garage
Graham Bonnet har rukket å bli 70 år, og det er temmelig nøyaktig 50 år siden han hadde sin første hitsingel («Only One Woman» med The Marbles), men han fortsetter ufortrødent med å gi ut skiver og turnere med sitt nye band – det er ikke mer enn et par måneder siden han spilte konsert more »