Cannibal Corpse – Ufattelig voldsomt krevende

Gjøres det narr av death metal, så inneholder vitsen med stor sannsynlighet Cannibal Corpse. Bassist Alex Webster tar dette med knusende ro, men vil gjerne folk skal sjekke bandets femtende album «Violence Unimagined» og prøve å lære seg materialet før neste vits.

Tekst: Ronny Østli
Foto: Alex Morgan

Produsent og livegitarist de seneste to årene, Erik Rutan, er nå fast medlem i bandet og har bidratt på låtskriversiden med mye utfordrende materiale. Det gjelder riktignok tre låter. Resten av de elleve låtene er signert gamlegutta Rob Barrett og Alex Webster. Likevel tør jeg påstå dette må være bandets mest tekniske plate på lenge.
– Ja dette ble en hard nøtt å knekke, plata inneholder en del svært krevende materiale. Det er ikke sånn at vi planlegger å lage vanskelige låter, de bare ender opp sånn. Når du som låtskriver har ideer i hodet du bare vet skal låte sånn og sånn, så må man bare øve for å få det til å låte som tenkt. «Surround, Kill, Devour» er en av de mer utfordrende sporene. Det er en av mine låter, og den hadde definitivt vært enklere om vi spilte den saktere, men det hadde blitt feil. Låta jeg hadde i hodet skulle låte akkurat sånn. Det samme må sies om Erik sitt materiale. Vi måtte øve mye, spesielt for Paul (Mazurkiewicz, trommer) var det utfordrende. Men han la mye jobb i det og leverte varene. All denne jobben ble gjort fordi låtene fortjente det. Det ville ikke vært like tøft om vi senket tempoet eller forenklet riffene. Så det går ikke nødvendigvis på å utfordre seg selv som musiker rent teknisk, det går mer på å fullføre ideene vi hører i hodene våre.
– Jeg har alltid storkost meg med Cannibal Corpse live. På plate har jeg ikke funnet samme entusiasmen. Dette er det femtende albumet, og jeg liker plata kjempegodt og synes dere låter friskere enn noensinne.
– Takker så mye for det. Det hjelper selvsagt at vi er flere låtskrivere. Jeg ser jo band som har en eller to låtskrivere og tenker at det må være en rimelig hard jobb. Ikke bare er det mange låter å skrive, men man må i tillegg skape noe variert. Hos oss skrives låtene hovedsakelig av meg, Rob eller Erik, og vi har alle litt forskjellig skrivestil som bidrar til at det låter friskt. Dette tar også bort en del press. Det at vi ikke trenger å skrive så mange låter hver gjør at vi kan bruke mye fokus på det vi lager, og få til nødvendig variasjon og dynamikk. Når jeg skriver, og dette tror jeg gjelder de andre også, skriver man en låt, og når en gyver løs på neste vil en gjerne at den skal skille seg litt fra forrige låt. Det være seg tempo, rytme eller feeling.

– Erik Rutan fronter i tillegg Hate Eternal og driver sitt eget studio.
– Det var egentlig en enkel beslutning å opphøye han fra livegitarist til fast medlem. De siste to årene har vi lært ham å kjenne som bandmedlem, men han har jo vært en god venn i femten år. Han har produsert fire av våre fem seneste skiver. Da tiden var inne for å få inn en permanent andregitarist var han et klart førstevalg, noe han heldigvis takket ja til. Det hele forløp seg egentlig naturlig. Han kommer fortsatt til å kjøre Hate Eternal og jobbe som produsent. Når han i tillegg er fullverdig medlem av Cannibal Corpse får han det helt klart travelt, hehe. Men han liker å jobbe hardt og jeg tror det er dette som driver ham. Jeg vil gjerne legge til at han er veldig flink til å skille på materialet han skriver for Hate Eternal og Cannibal Corpse. Han har en særegen stil, men de tre sporene han bidro med på denne plata er skrevet for oss og låter som oss.
– Var dere betenkte på å la et nytt medlem skrive en tredjedel av plata, som tross alt er deres femtende?
– Jeg ser på det som et nytt kapittel. Som sagt forstår han vår musikk. Om man spiller i ett death metal band betyr selvsagt ikke det at det fungerer å skrive for et annet, men han har spilt vår musikk og produsert fire av platene, så vi hadde ingen betenkeligheter med å la han bidra. Han er vel den outsideren som kjenner låtene våre bedre enn noen andre. Musikken han har skrevet låter som  Cannibal Corpse, men samtidig med hans identitet, noe jeg mener er en bra ting. Vi ønsker jo ikke at en låtskriver skal kopiere meg eller Rob. Ei heller ville vi ha låter som minner om Hate Eternal, men vi vil ha låtskriverens identitet og det synes jeg vi har lykkes med. Jeg vil ikke si hvilke låter han har skrevet, jeg utfordrer heller leserne til å gjette det, og jeg tror de vil høre det.

Fire av bandets medlemmer spilte inn «Violence Unimagined» i Eriks Mana Studios i St. Petersburg i Florida. Alex hadde hjemmekontor i New York.
– Jeg har en del erfaring med innspillinger hjemme. Det er mye jobb, og det er helt klart bedre å være i et studio hvor noen trykker og tar seg av det tekniske for deg. Samt at du får andres synspunkter på hva som duger og hva du bør gjøre om igjen. Blotted Science og Conqering Dystopia, som er sideprosjektene jeg har holdt på med opp gjennom årene, er jo spilt inn her hjemme, så med den erfaringen gikk jo dette greit. Dette er selvsagt ikke sånn vi ville spilt inn i en normal situasjon, men under pandemien var dette et smart valg. Resultatet vil uansett ikke være annerledes enn i studioet til Erik. Jeg skal ikke kjede leserne dine med teknisk nerdeprat, men du har reamping, som betyr at du spiller inn med et direkte signal og sender det til en produsent som kjører det gjennom en forsterker. Erik har en fet Ampeg SVT fra 1971 som med en Darkglass X7 pedal gir en fin overdrive. Jeg elsker den basslyden. Så resultatet ville blitt det samme, selv om vi foretrekker å være samlet under innspilling.
– Jeg vil jo egentlig tro pandemien passer Cannibal Corpse bra. Et livsfarlig virus må jo være perfekt for et death metal band.
– «Condemnation Contagion», hvor både tekst og musikk er skrevet av Erik, omhandler dette. Kanskje Ikke nødvendigvis covid-19, men noe tilsvarende, kanskje mer i retning verst tenkelige utfall. Låta ble skrevet i månedsskiftet mars/april når det herjet som verst her og alle tenkte på hva som kunne skje. Jeg vil jo tro en mengde band har hentet mye stoff ut fra hva som har skjedd det siste året.

Til tross for at Alex beskriver musikken som svært teknisk krevende kommer vi ikke unna det faktum at Cannibal Corpse gjerne er et band som trekkes frem når death metal skal gjøre til latter.
– Alt i alt anser jeg det som god reklame. Jeg elsker å se noen legger ut en video på youtube av «Hammer Smashed Face» på saxofon eller noe i den duren. At noen i det hele tatt tar på seg bryet med å gjøre det. Jeg føler ikke vi blir gjort narr av, det er nok mer en naturlig følge av å være blant de mest kjente death metal bandene. Jo større man er, jo mer blir man harselert med, men jeg tror ikke nødvendigvis det er fordi folk synes vi suger. Så når vi hører Disneyversjoner av låtene våre ler vi med selv, vi synes det er gøy og har jo blitt vant med at der er sånn.
– Hva vil du så si til de som er i ferd med å slenge ut en vits om death metal, uten egentlig å vite så mye om sjangeren?
– Hvis de mener vi er dårlige, så prøv å spill denne typen musikk, hehe. Du kan selvfølgelig la være å like musikken, men da vet du i hvert fall hva det kreves for å fremføre det. Men vi bryr oss ikke mye om det altså, folk liker jo å tulle med både hverandre og om ting, så vi tar dette med knusende ro. Men ingen bør komme å si vi ikke kan spille, haha. Og det er heller ikke lett å growle som George («Corpsegrinder» Fisher, vokal). Men for all del, ha det gjerne moro på vår bekostning, hehe.
– Man legger vel kanskje hodet for hugg ved å delta i Ace Ventura?
– Selvfølgelig. Det er jo rimelig søkt med et gore death metal band i en komedie som den. Vi tar musikken vår svært seriøst og legger mye jobb i det, men vi tar oss ikke selv så høytidelig som personer. Det er vel en million vitser, tegninger og kommentarer på nett om hvor stor nakken til George er. Men han ler like godt av dette selv.
– Jeg husker ikke årstallet, men jeg var til stede på Wacken det året dere omsider fikk lov til å fremføre det allerede nevnte Ace Ventura bidraget «Hammer Smashed Face», samt en rekke andre sensurerte låter i Tyskland. Jeg kunne virkelig se i publikum at dette var etterlengtet. Er dette en konsert du husker?
– Ja helt klart. Jeg er ganske sikker på at det var i 2007. Det var på kvelden og jeg mener bestemt Immortal spilte rett før eller rett etter oss. Uansett husker jeg godt vi endelig kunne spille de låtene. Og det er ikke småtteri, for Tyskland er et stort marked for oss. De har jo de mest anerkjente festivalene, og det å ikke kunne spille et normalt sett har plaget oss i årevis. Så det å kunne fremføre de låtene for fansen var stort. Det som er dritt nå er at denne sensuren går i bølger og nå har begynt å ta seg opp igjen. Forhåpentligvis reverserer det igjen når vi kan begynne å turnere. Det virker som det er enkelte som må hevde seg i politikken ved å innføre sensur. Så dabber interessen litt av, før nestemann kaster seg på bølgen.
– Gjelder dette kun Tyskland?
– Ja. Det vil si, vi har måtte avlyse en konsert i Guatemala en gang vi turnerte med Napalm Death. Der var visst også grunnen sensur. Så hadde vi problemer i Russland i 2014. Det er likevel Tyskland som er det store problemet, siden fanbasen er så stor. Har vi tretti datoer i Europa er kanskje åtte av dem i Tyskland. Da er det jævlig dritt å luke ut låter og stokke om setlista for de showene. Det er frustrerende både for oss og fansen.

Nå ser det vel ut som turnéplanene for «Violence Unimagined» drøyer litt uansett. Som vanlig når en prater med et band runder man gjerne av praten med å si vi må ta en øl ved neste korsvei.
– Det er jo sånn man sier, men vi liker virkelig å treffe fans så vel som journalister som vil skrive om oss. Likevel betyr slike fraser ekstra mye akkurat nå. Det er bare å krysse fingrene for at vi er på veien før fremfor senere, og at verden snart normaliserer seg.

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2021