Caliban Sessions 2017 @ John Dee, Oslo

Lørdag 25. november 2017

Tradisjonen tro var vi innbydt til en skikkelig rockefest satt i stand av altmuligmannen Ole Petter «Ollis» Andreassen, som årlig samler créme de la créme fra hans eget Caliban Studios for en konsertaften i rockens navn. Med rock i diverse former – alt ifra eksperimentell jazzrock til tung, tung politisk rock akkompagnert av blåsere og mer til – skulle kvelden by på meget variert innhold, også når det gjaldt kvalitet.

«Showstart nøyaktig 20:45, og vi gidder ikke å informere om rekkefølge!» ble det informert om på eventen på Facebook, og joggu stemte ikke det på en såkalt prikk da De Sørgelige Restene sparket i gang årets Caliban Sessions på sekundet 20:45. Mange band skulle entre scenen i løpet av drøye tre timer, så her var det ikke rom for sinkeri. Det var bra oppmøte allerede her, og bandet, som består av Lars Lønning og Aslag Guttormsgaard fra noe mer kjente Black Debbath, kunne sette i gang sin rolige space/doom-poprock foran et engasjert publikum. Jeg syntes ikke bandet gjorde noen særlig god figur dessverre, foruten den gode velkjente Lønning-humoren, og de hang ikke spesielt godt sammen. Morsomme titler som «Kjør Som En Gal Til Kongsberg Jazzfestival» høynet humrefaktoren, men ellers var det ikke mye å henge hatten på. 2/6


De sørgelige restene

Bedre gikk det med sjeikene i The Ass som åpnet med en slags form for melodisk svingpønk, hvor vi midtveis fikk en hyllest til Led Zeppelin i form av «Whole Lotta Love». Merkelig passende i svingpønken, og en artig detalj. Noterte underveis at vokalisten nok har et større talent på gitar enn på vokal, men han gjorde seg ikke helt bort heller. De viste frem kule og interessante låter av melodisk pønk i forskjellige former, og når de avsluttet med tung hardcore gjorde det meg meget interessert i å sjekke ut bandet nærmere. 4/6


The Ass

Man vet hva man får når Egil Hegerberg i form av Bare Egil entrer scenen med sin gitar, nemlig hylende latter over fantastisk morsomme tekster. En hyllest til dagens lokale ble åpneren, og ikke visste jeg at John Dee var opprinnelsen til både Høyre og Det Norske Arbeiderparti. Egil er ikke overraskende en av Norges morsomste menn, og det viser han gang på gang. En hyllest til Ås og krydder og «Lydmainn Og I Og Lysmainn og Je» var resten av det han rakk før det måtte halses videre til neste artist på dagens liste, og det var litt i korteste laget. Vil alltid ha mer Bare Egil. 4,5/6


Bare Egil

Eksperimentell jazzrock sto på menyen da Ping startet sitt show, og noen forferdelige synthlyder som skar igjennom marg og bein ødela mye av førsteinntrykket. Men andreinntrykket var ikke særlig bedre etter lyden ble skrudd litt til, for dette var temmelig kjedelige greier. At de også rappa Egils historie han akkurat hadde fortalt gjorde ikke saken særlig bedre. 2,5/6

Derfor var det ikke med stormende jubel jeg kunne bevitne at gjengen ble stående etter endt sett, for de var nemlig samme besetning som neste akt, Ween Tribute. Jeg har absolutt ikke noe forhold til det bandet, og kommer nok ikke til å få det heller for dette også var ganske kjedelige greier. Et par gjesteopptredener av nettopp Egil Hegerberg og Jacob Krogvold fra Thulsa Doom reddet ikke inntrykket for min del, og en meget sur gitar mot slutten bidro til at undertegnede her kunne legge inn en meget trengende dopause akkurat her. 2,5/6

Reverend Lovejoy hadde sin første opptreden på ti år kunne de informere om, og presenterte sin rolige poprock i gata Counting Crows/Minor Majority med stor innlevelse. Fint spilte de og, men musikken ble ekstremt ensidig i lengden. Dette syntes dog ikke publikum å være særlig enige i og ga varme tilbakemeldinger til bandet. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg fikk litt UKM for voksne-vibber av dem, altså VKM, men det kan nok bare være jeg som var ganske så lei kjedelige liveopptredener akkurat her. 3/6

Da var det godt at El Doom And The Born Electric var neste ut, for endelig var det tid for litt fart og trøkk igjen. Ole Petter Andreassen, mest kjent som trommis i Black Debbath, hadde klyvet frem på scenen og fått på seg gitar for anledningen. Med seg på laget hadde han sin sønn på bass, og sammen med resten av gjengen, deriblant en beint fram sinnsyk trommis bød de på spinnvill progdoom som virkelig gjorde seg etter et par litt døllere akter og satte fyr på publikum. En stor del sære takter og korder ble avløst med passe doser normal melodikk som gjorde at bandet aldri føltes masete. Ollis er nok ikke tidenes beste vokalist, men stemmen gjorde seg allikevel godt til musikken og de var klart kveldens hittil foreløpige høydepunkt. 4,5/6

Den tittelen skulle de imidlertid ikke ha lenge, for i det sekundet Sibiir satte igang settet med fullt sceam-øs tilhørte kvelden dem. Vanvittig tungt og fett utført av et meget tight og habilt band presenterte de sin form for black metal-inspirert hardcore og virkelig oppildnet publikum. En real maktdemonstrasjon av rang som ikke en gang en kranglete basstromme ikke klarte å ødelegge. Den ville nemlig ikke stå stille, og det endte med at Ole Petter måtte sette seg på den et par låter for at den skulle stå stille. De la lista rett og slett så høyt at jeg ble i tvil om headlinerne skulle klare å følge opp. 5/6

Men selvfølgelig, når Black Debbath har koblet opp og hornmusikken Cannibal Korps kommer marsjerende over scenen til «Gammel Jegermarsj» kan det ikke gå mye feil for den gjengen heller. De ble værende på scenen konserten ut, og viste at hornmusikk gjør seg overraskende godt til Black Debbath. Rett og slett episk til tider, selv om åpneren ble litt i seigeste laget etter på-plass-skap-settingen Sibiir akkurat hadde gjort seg ferdige med. Men gud hjelpe meg så fett band, og som alltid tighte som få her til lands, og når etterfølgeren «Reorganiser Helsevesenet!» satte litt fart i sakene igjen så de seg aldri tilbake. Det er aldri en kjedelig eller dårlig konsert med denne gjengen, ikke bare er de Norges klart morsomste band – men de er også det klart beste stoner-bandet vi har her til lands. Ikke noen revolusjonerende nyhet noen av delene. 5/6


Black Debbath

Egil ble værende på scenen og fikk selskap av resten av gjengen i Thulsa Doom som fikk æren av å avslutte kveldens ball. Det tyntes kraftig i rekkene etter Black Debbath, så en stor del av publikum var her fornøyde med aftenens strabaser. Synd, for Thulsa Doom var absolutt ikke noen dårlig punktumsetter, tross en elendig lyd igjennom settet. Men de låt både tight og fett de og, men en liten nedtur etter Black Debbath var de helt klart og burde kanskje ha spilt før. Men de skal ha for å få til allsang, og størsteparten av publikum som fortsatt var igjen ga det de hadde igjen av stemmer for å heie dem frem. Alt i alt en verdig avslutning på en artig kveld med mye forskjellig. 4/6


Thulsa Doom

Sven O. Skulbørstad

Foto: Synne Nilsson