Møt C.J Ramone. En gang ble dette tidligere medlemmet av The Ramones beskrevet av en reporter som en salig blanding av Sid Vicious og Mel Gibson. Nå er han også kjent som mannen som takket nei til Metallica for å kunne ta seg av sin autistiske sønn.
Tekst: Stig Myhre
Foto: Ellen Palmeira
I en tid hvorpå de mest stormannsgale artistene forvekslet sine meget progressive hallusinasjoner med musikk midt på syttitallet, innførte The Ramones minimalistisk rock til en pleietrengende verden. Hvis du derimot sier at du skal på en konsert med tidligere Ramonesmedlem C.J Ramone (som også framfører materiale fra sine bandprosjekt Bad Chopper & Los Guenos og de to soloplatene «Reconquista» og «Last Chance To Dance») i 2016, er sjansen stor for at gjennomsnittsmannen/kvinnen repliserer at «Ja, men er ikke de døde da?». Blodfansen vet bedre, kjente sin besøkelsestid og samlet troppene til menighetsmøte da C.J holdt konsert på Revolver i Oslo. Riktignok er det ingen igjen av originalbesetningen, men den Ramonesrelaterte CVen til C.J Ramone viser jo at han var delaktig i bandet de siste syv årene, (1989-96) spilte bass, sang på 9 av låtene og skrev et par av sangene på «Mondo Bizarro» (92), «Acid Eaters» (1993) og avskjedsskiva «Adios Amigos» (1995). «Greatest Hits Live», «Loco Live» og «We`re Outta Here» (fra avskjedskonserten i 96) dokumenterer på sin side hvordan de hørtes ut live med Chris Ward alias C.J Ramone. Om ikke de nevnte utgivelsene gir deg nok innsikt i den siste perioden av bandets levetid, er den kommende selvbiografien til C.J Ramone nå på vei. Johnny Ramones selvbiografi kom ut etter hans bortgang, og Marky Ramone ga ut sine memorarer, men så sant ikke Richie Ramone tar pennen fatt, får da CJ Ramone siste ord i historien om The Ramones i bokform.
– Boken er ferdig om få strakser. Mitt perspektiv på The Ramones-karrieren vil bli ganske annerledes enn alle andre. Jeg var ikke et likeverdig medlem eller en del av musikkmiljøet disse gutta vokste opp i. Lenge før jeg ble en del av bandet selv, var jeg først og fremst en stor fan. Den dag i dag liker jeg å henge sammen med fansen som jeg har svært mye til felles med i mitt forhold til The Ramones. I likhet med meg selv dreier dette seg om folk som skjønner hvor viktig bandet er. Etter hvert er en vesentlig del av deres liv og følelsesregister knyttet opp mot The Ramones, og jeg kjenner meg igjen i deres hengivenhet. Mitt nære forhold til fansen skiller seg ut fra resten av bandet, og ikke glem at jeg sto jo faktisk der blant publikum rett foran Dee Dee (Ramone) hver bidige gang de kom gjennom New York. Når da Ramonestilhengere kommer på konserten min, ser jeg ikke fans, men mine fuckings brødre og søstre som jeg pleide å stå der ute i salen med. Alt dette bidrar til at perspektivet mitt blir mer av den objektive sorten. De andre bøkene om The Ramones hadde en mye mer forgiftet synsvinkel. Alt jeg har lest handler stort sett om folks syting og klaging angående Johnny Ramone og fokuset på Joeys psykiske problemer. Mesteparten av mine erindringer fra The Ramones-epoken er veldig gode. Jeg ignorerer ikke det mindre flatterende aspektet ved bandet, men føler meg i stor grad kapabel til å forstå hvorfor negativitet kunne oppstå.
– Hvordan opplevde du å havne midt mellom den ultrakonservative Johnny og den meget liberale Joey i turnebussen?
– Den politiske debatten kunne ta av noen ganger, ja. «Got A Lot To Say» ble inspirert av mine verbale konfrontasjoner med Johnny. I påvente av at han skulle bli ferdig med sine argumenter, ble jeg så opphisset og frustrert at jeg glemte hva jeg egentlig skulle si. En av Johnnys gode egenskaper var at selv om vi kunne ha en reel og intens diskusjon, endret ikke dette det gode vennskapet vårt av den grunn. Forøvrig anser jeg meg ikke så konservativ som Johnny eller såpass liberal som Joey, men det er noen ting jeg bare føler er selvsagte, som for eksempel de homofiles rett til å gifte seg. Når vi gjør «I Wanna Be Your Boyfriend» (fra debutalbumet til Ramones), sier jeg at «Nå kan alle gutter og jenter og gutter og gutter og jenter og jenter komme ut på dansegulvet». Jeg gjør det helt bevisst for å la alle vite at du kan være deg selv fullt ut, og hovedsaken for meg er om du er en god, anstendig person. Poenget er at du får med deg den personen som du elsker, hvem nå enn det er, og kommer ut på dansegulvet. Hvis vi spiller i konservative byer, hender det at folk buer, men de om det.
– Under konserten i Oslo i 1980 ble det opptøyer grunnet Johnny Ramones støtteerklæringer til daværende president Ronald Reagan. Opplevde du noe lignende under din tid i bandet?
– Nja, det nærmeste vi kommer må vel være en gang i Tyskland. Der spilte vi på et stort sted, og noen kom med en bombetrussel. Konsertarenaen ble høyst trolig utsatt for dette på grunn av noe jeg gjorde før vi dro i gang «Today Your Love, Tomorrow The World». Jeg er selvsagt ingen nazist, men i og med at jeg så humoren i at Joey som jøde sang «I’m a Nazi schatze» («Jeg er en nazist, elskling») i Tyskland av alle steder, telte jeg opp, sa «Ein, zwei, drei, vier» og ga folket en nazihilsen.
– Påskriften på din gravsten vil høyst sannsynligvis bli «Mannen som takka nei til Metallica for å ta seg av sin autistiske sønn?» Men er noe av problemet at folk ikke vet nok om autisme og gjerne tror det er synonymt med «Rain Man»-rollen, han som blant annet kunne telefonkatalogen utenat og ble gestaltet av Dustin Hoffman?
– Det har du rett i. Jeg får muligheten til å reise over hele verden, og jeg har vært i land som ikke en gang anerkjenner deres autistiske landsmenn. De får ingen hjelp fra regjeringen eller andre støtteordninger. Av den grunn satte jeg meg nettopp ned med Dan Spitz fra Anthrax som har autistiske tvillinger, og vi kommer til å starte en global informasjonskampansje om autisme. For da sønnen min ble diagnostisert, fantes det ikke mye hjelp å få for foreldrene, og jeg måtte lære meg å gjøre ting på egenhånd. Siden jeg da også var alene om ansvaret, og alle utfordringene det lå i å ta vare på sønnen min Liam og hans søster, følte jeg meg ofte ensom. Nå er jeg i den posisjonen at jeg kan la de som føler seg alene og sliter i hverdagen få vite at mange andre går gjennom de samme problemene og informere om hvor de kan henvende seg.
La oss til slutt ikke glemme originalbesetningen bestående av Joey, Dee Dee, Johnny & Tommy. I disse dager slippes en 40 års jubileumsutgave av debuten med samme navn. I den anledning, 20 år etter at bandet gikk i oppløsning, havnet de på coveret til Rolling Stone, og dette amerikanske magasinet skrev at de inspirerte flere band enn noen andre siden The Beatles. CJ har følgende minner fra tiden da «Ramones»-LP-en kom ut.
– Jeg kysset en jente for første gang, røykte min første joint og hørte det første Ramones-albumet. Alt på en dag…
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2016