by:Larm Black 2018

1. – 3. mars 2018

For de aller fleste er by:Larm en kjent affære. Bransjetreffet har utviklet seg til en årlig og solid festival – om enn med en smått smal profil, vil noen kanskje hevde. For hele tiden har de mer rocka, tyngre og mørkere sidene av populærmusikken vært utelatt.

Når by:Larm for ett år siden derfor kom opp med konseptet by:Larm black, så må det kunne sies å være på overtid. Musikkfeltets svar på motkultur som rocken jo historisk sett er, har for lengst vært oppe, vedtatt og godkjent blant allmuen. Følgelig er det vel på tide at Norges største bransjetreff for musikk gjør det samme. Som konsept i seg selv er by:Larm black velkomment, og et etterlengtet et sådan for en konsertjunkie som undertegnende, som lener seg mer mot de mørkere sidene av musikkens avkroker, enn skranglete og friksjonsfri «indie» pop.

Med en lineup som i år var mer bred enn smal, har imidlertid muligens by:Larm black et bitte lite stykke igjen før bookingene kan sies å representere noe som kan sies å være 100 % svart – black er ikke et helt dekkende adjektiv i denne sammenhengen. Det sagt – by:Larm black har forhåpentligvis kommet for å bli. For det meste her i verden er som kjent ikke perfekt på verken første eller andre forsøk, så vi krysser fingrene for at konseptet tweakes og blir bedre for hvert år som går.

Og bred beinpositur i bookingen til tross (pun intended), så bød helgen like fullt på flere godsaker, og attpåtil et par særdeles positive overraskelser.

 

TORSDAG 1. MARS

Torsdagen begynte mykt med Devin Townsend, akustisk utgave, som fikk æren av å åpne black-ballet. Mange kjenner kanskje til Devin Townsend Project, bandprosjektet til mannen med samme navn, et komplekst fyrverkeri av et band, med en vokal kjent for å rangere fra screamo til nærmere operasang. Men nå var det altså kun Townsend selv og en kassegitar på scenen. «Black» er muligens det siste adjektivet de fleste ville ha brukt om dette nummeret, rent visuelt i alle fall – jeg synes jeg snappet opp noen satiriske sleivspark til ymse politikere og den slags. Og vokalen var det fortsatt lite å utsette på, og med en jovial tilstedeværelse, småskravling med publikum, leverte han en avslappa men solid konsert. 4/6


Devin Townsend

Torsdagen bød også på et etterlengtet gjensyn med en favoritt. Nå er det riktignok bare knappe tre måneder siden islandske Sólstafir gjestet Tigerstaden sist, men gode ting får man sjelden nok av. Deres særegne lydbilde er av den sorten man sjelden får nok av: Atmosfærisk rock’n’roll på grensen til post-rock, som startet ut et sted i svartmetallen og dermed bærer med seg noen referanser hist og her, om ikke annet så i stemningen. Sólstafir har en nerve, en tilstedeværelse, som vanskelig lar seg definere eksakt – en hemmelig ingrediens som gjør at det sitter. 

Sólstafir rundet for øvrig også av konsertåret 2017, et år som på sett og vis musikalsk sett sto i islendingenes navn. Tillat meg et aldri så lite sidespor, sånn for orienteringens skyld. Inferno 2017, som for øvrig hadde en heller laber line up i fjor, kunne skilte med hele fire islandske navn på lørdagsplakaten på John Dee. Konsekvensen var at jeg gikk ut derfra med minst tre nye favorittband. (Hva er sjansen for dét, liksom?) Og hvor har Au∂n, Kontinuum og Zhrine vært hele denne tida?! Seinere ut på høsten snublet jeg over Mammút, og ble akkurat nysgjerrig nok til å dra på konsert. Foran et heller magert John Dee (Oslo, dere gikk glipp av noe!) en i utgangspunktet trøtt og trist mandagskveld i november, avleverte Mammút en maktdemonstrasjon av en magisk, trollbindende konsert jeg sjelden har vært vitne til. Nytt islandsk navn på lista – check. Sigur Rós er selvskreven i miksen, med konsert i Spektrum i høst. Og så Sólstafir da, som rundet av ballet i desember.

Opplevelser som ovennevnte får en til å lure på hva som egentlig er i vannet på Island. Magi? En innovativ og uredd tilnærming til å lage musikk, som framstår som særegen sammenlignet med mye annet som finnes der ute, ser ut til å prege musikkfeltet på denne øya midt i Nord-Atlanteren. Og det fra et bitte lite land hvis totale innbyggertallet er drøyt halvparten (!) av hva som bor i Oslo. Bemerkelsesverdig.

Med dette friskt i minne var det derfor ingen tvil whatsoever at Sólstafir kom til å innfri denne februarkvelden. Heldigvis fikk de mer spilletid enn de skarve tretti minuttene som resten var tilskrevet («I know! Half an hour, right?! Fuck everybody!» for å si det med Devin Townsends velvalgte ord fra tidligere på kvelden). Uansett, litt lengre spilletid er på sin plass når det er et litt mer komplekst materiale som skal presenteres. Sólstafirs låter kan finne på å begynne i det små, før de bygger seg opp og maler fram et lydlandskap som er dunkelt og klangfullt, sårt og vakkert, forlokkende og rocka. Sigur Rós gone metal, har det blitt sagt om dem, hvis det kan tjene som en forståelig beskrivelse for den uinnvidde.

Setlisten var mer eller mindre lik den de hadde på Parkteatret i desember, uten at det var til forkleinelse for kveldens gig. De åpnet med Silfur-Refur, før de var innom blant annet Ísafold, Hula, og ikke minst Bláfjall, en låt som målbærer en heller dyster dedikasjon. Introdusert av vokalist A∂albjørn Björnssons som understreket at påminnelse om at psykiske problemer er ingen spøk, tjener den som en musikalsk påminnelse om at livet er skjørt, og at vi alle må snakke med de rundt oss som har problemer. Låta er for øvrig et kunststykke i seg selv, bestående av Björnssons sedvanlige såre men kraftfulle vokal, drivende trommer og bass, gitar – og kirkeorgel. En åtte minutter lang fryd for øret, som ble avløst av Goddess of the Ages – om mulig en enda bedre 12 minutter lang nytelse. Puih! 5/6


Sólstafir

 

FREDAG 2. MARS

Første band ut på fredag var det knyttet store forventninger til for undertegnedes del. Danske Solbrud har lenge stått på ønskelista, men dessverre glapp de sist de var i byen. Solbrud var blant de nominerte til Nordisk Music Prize, en av Nordens viktigste musikkpriser, delt ut siden 2010 og tidligere tildelt First Aid Kit, The Knife, og Jónsi (fra Sigur Rós). I år gikk den til Susanne Sundfør (vel fortjent!) Per nå har bandet to full-lengdere bak seg, bestående av knappe fem låter, så her snakker vi seige, lange låter som bruker tid på å folde seg ut, og som tviholder på lytteren når de først har funnet formen.

Lydbildet som disse danskene bygger opp er godt forankret i klassisk svartmetall, dog lokalisert i det mer atmosfæriske hjørnet av sjangeren. Det er grumsete på en god måte, sirupsseigt men likevel uutholdelig godt, lag på lag med dobbelpedaler, distorted gitar som treffer en nerve i ryggmargen, en skrikende og nesten uforståelig vokal som likevel sitter akkurat der den skal – samtidig som velkomponerte melodier ligger som et ufarliggjørende lag på toppen av det hele. Dette er den slags støy du bare kan flyte med, den type støy noen av oss aller helst vil la oss pakkes inn i.

Lovord og prisnominasjon til tross, det var kun et drøyt halvfullt Vulkan som fikk med seg denne godsaken av en konsert. Selv har jeg klokketro på at dette er et band vi vil høre mer av i framtida. Den som ikke var her, gikk utvilsomt glipp av noe. 5/6


Solbrud

Fredagen sto i svartmetallens navn, og ved siden av Solbrud var Gaahls Wyrd et høydepunkt denne kvelden. Det er flere «konger» på den norske svartmetallhaugen, og Gaahl (Kristian Espedal), tidligere medlem av blant annet Gorgoroth, God Seed, Wardruna, Trelldom (og ikke minst teaterskuespiller), er en av dem. Denne kvelden gjestet han byen med sitt eget prosjekt Gaahls Wyrd.

Ut fra mørket, et par minutter etter resten av bandet, steg Gaahl selv fram på scenen med nøysomme men bestemte skritt. Ruvende og iskald fortonet han konserten gjennom seg som et hypnotiserende paradoks: Sindig og balansert i bevegelse og mimikk, men brutal, brølende og hardtslående i vokal, mens resten av bandet hamret seg gjennom den ene låta etter den andre. 5/6


Gaahls Wyrd

 

LØRDAG 3. MARS

Det var imidlertid lørdagen som bød på den største oppturen og den definitive overraskelsen – i en særdeles positiv forstand. I skrivende stund – ei knapp uke seinere – er jeg fortsatt trollbundet. Dette er en konsert jeg vil huske for livet. Kjære leser og nysgjerrige musikkentusiast: Notér deg navnet først som sist, og kjenn din besøkelsestid neste gang de kommer til en scene nær deg: Zeal & Ardor. Ubestridelig den beste prestasjonen på årets utgave av by:Larm.

Zeal & Ardor unndrar seg enhver sjangerbestemmelse, men la meg gi det et tappert forsøk: Spirituals fra slavene i USA møter blues møter svartmetall ispedd en bitteliten dæsj nu-metall. En solid og brutal, men klokkeklar vokal som kunne ha vekket Jimi Hendrix fra grava i misunnelse. To korister som har nettopp dét som sin eneste oppgave, et ganske så selvsikkert grep. Det skrangler i kjettinger, buldrer i trommer, taktskiftene – og med det også sjangerskiftene internt i låtene – er krappe, men alt annet enn umelodiøse. Det er forlokkende og skrekkinngytende på samme tid. Når du tror du har dechiffrert dem, så skjer det noe annet. Zeal & Ardor framsto helt klart som noe det mer progressive i årets line-up.

Bandet er brainchilden til vokalist Manuel Gagneux, en svart sveits-amerikaner som har brukt en del tid i nettforaet 4Chan, der han pleide å etterlyse ulike musikksjangre som han deretter fusjonerte. En dag postet noen «nigger music» og en annen «black metall». Resultatet ble Zeal & Ardor, en fascinerende hybrid av de svartes musikk og en sjanger belemret med utøvere som står alt for langt ute på høyresida. En uventet miks, vil jeg påstå, men en miks som i dette tilfellet sitter akkurat der den skal.

På scenen leverte Zeal & Ardor som om det sto om livet. De var til stede på en formanende måte, der de godt hjulpet fram av messende tekster hamret ut et lydbilde som bærer i seg noe urovekkende, samtidig som det skrangles taktfast i kjettinger et sted der bak:

A good god is a dead one / A good god is the one that brings the star […] A good lord is a dark one / A good lord is the one that brings the fire […] The riverbed will run red with the blood of the saints and the blood of holy.

Låta Come on Down er et annet eksempel. En innledning med klare referanser til spirituals, før den eksploderer i svartmetallens typiske grågrumsete sound og dobbelpedal-trommer som stormer avgårde i et forrykende tempo.

Zeal & Ardor makter å mane fram en infernalsk og djevelsk stemning som til tross for mørket de bærer med seg, er så himla tiltrekkende. Låtmaterialet lydbærer narrativer og lydbilder som er totalt uventa og forlokkende. Jeg. Vil. Ha. Mer. 6/6


Zeal & Ardor

Siste band ut på by:Larm black 2018 var Skambankt, og det er fint lite å utsette på stødige musikere som disse rogalendingene (eller bør man si jærbuene). De har ganske nylig sluppet nytt album som har mottatt mer eller mindre stående ovasjoner rundt forbi. Her har vi å gjøre med ganske så klassisk rock’n’roll, det ruller, det fenger og er det noe de kan, så er det å piske opp godstemningen. Skambankt var i toppform, og med en blanding av nytt materiale og gamle klassikere sørget de for en upåklagelig avslutning til en ganske så ok by:Larm black. 5/6


Skambankt

Monica Holmen

Foto: Arash Taheri