Burning Rain – mens Whitesnake hviler

Doug Aldrich har det siste tiåret vært David Coverdales gitarist og høyre hånd i Whitesnake, som i disse dager er ute med den nye live-CD/DVDen «Made In Japan». Men herr Aldrich er en allsidig kar med flere jern i ilden, som bandet Burning Rain – som også er ute med sin første nye skive på 13 år. Vi kom også inn på Aldrichs mange andre band opp gjennom årene, som Dio, House of Lords og hvordan han nesten endte opp i Kiss.

Tekst: Geir Amundsen
Fotos:
Geir Amundsen, Synne Nilsson

– Det går nesten ikke et eneste nummer av Norway Rock Magazine for tiden uten at vi intervjuer et eller flere medlemmer av Whitesnake. Vi hadde David Coverdale på coveret av forrige nummer, pluss et intervju med ex-trommis Ian Paice; før det snakket vi med ex-bassist Neil Murray, og før det et tresiders intervju med din gitarkollega Reb Beach. Og jeg har vage avtaler med både John Sykes, Rudy Sarzo og Adrian Vandenberg i tida fremover.
– Fabelaktig! Og nå er det endelig min tur! Haha, får jeg også frontcoveret?
– Det kan jeg ikke love. Planen for i kveld var først å fremst å diskutere «Epic Obsession» den tredje og nyeste skiva til ditt sideprosjekt Burning Rain. Men for de fleste av våre lesere er nok dette et helt nytt bekjentskap, enda dere startet på 90-tallet.
– Det stemmer, jeg og vokalist Keith St John møttes gjennom felles bekjente rundt 1998, og fikk umiddelbart såpass kjemi at vi ville starte et band sammen. Vår selvtitulerte debutskive kom ut  i Japan, et år senere, og den ble såpass suksessrik at vi umiddelbart satte i gang med oppfølgeren.
– Og det var «Pleasure To Burn» som kom i 2000. Men disse skivene har vært utilgjengelige på markedet lenge nå.
– Ja, de har vel kun vært mulig å få på import til skyhøye priser – men de blir nå omsider utgitt internasjonalt, med bonusspor, på Frontiers, samtidig med den nye skiva.
– «Epic Obsession», hvor dere har fått med et par ringrever fra LA-miljøet på trommer og bass.
– Stemmer. Vi har fått med Matt Starr på trommer, som tidligere har spilt med Ace Frehley, og min gamle venn Sean McNabb på bass.
– Spiller ikke han i Dokken også for tida?
– Jo, men det er ikke en heltidsjobb. De gjør noen festivaljobber en helg i ny og ne. Det var et poeng for oss å få med folk som også er basert i Los Angeles og kan slenge seg med på kort varsel. Det hadde ikke fungert å hatt en trommis som måtte flys inn fra England når vi hadde tid til å jamme. Burning Rain kommer heller ikke til å bli et fulltidsprosjekt, det er ikke det eneste noen av oss sysler med. Alle må kunne være fleksible her.
– Du har naturlig nok vært opptatt med Whitesnake, men nå ble det altså endelig tid til å gjøre en ny skive med Burning Rain?
– Ja, jeg og Keith har jo holdt kontakten jevnlig, vi har møttes og skrevet låter. I fjor gjorde ikke Whitesnake noe, så da Frontiers foreslo at vi skulle gjøre en tredjeskive, hoppet vi på. Vi fikk forespørsel om dette i rundt 2004 også, men da var jeg fortsatt såpass ny i Whitesnake at jeg sa at en ny skive måtte isåfall tilpasses Whitesnakes program. Jeg kunne ikke risikere å måtte si til David at ‘Sorry, jeg har ikke tid, jeg jobber med Burning Rain nå!’
– Hvordan er det å gå tilbake til å være eneste gitarist i Burning Rain etter å ha spilt sammen med Reb Beach i Whitesnake de siste ti år? Hva foretrekker du?
– Jeg pleide å foretrekke være den eneste gitaristen, men jeg trives godt i tospann med Reb. Burning Rain er bare vokal, gitar, bass og trommer, og det gir store åpninger for jamming og improvisasjon. Det hadde vært kult om Keith kunne bidra med litt rytmegitar når det trengs. Som du hører på skiva er det ikke alltid så mye rytmegitar under soloene, så det kan bli veldig åpent. Men slik var jo alle mine favorittband også, som Led Zeppelin og Free. Jeg elsker å spille sammen med Reb, men det blir fort litt rotete lydbilde når en ekstra gitar og keyboard er involvert, med en gang man gjør noe spontant som ikke er innøvd.
– Apropos Zeppelin, Burning Rain har vært vågale nok til å spille inn en coverversjon av selveste «Kashmir» på den nye skiva.
– Ja, vi jammer stadig på Zeppelin-låter, og en gang vi spilte «Kashmir» oppdaget jeg at jeg spilte den slik jeg ville spilt en Burning Rain-låt – og det funket!  Greia er, hvis du er i et band som f.eks No Doubt eller Korn, så er det kanon å covre en Zeppelin-låt. Jeg skulle veldig gjerne hørt Korn spille Zeppelin, det hadde vært kult og interessant å høre! Men når du allerede er i det samme musikalske landskapet som Zeppelin, som Burning Rain er, så er det mye skumlere. Derfor har vi gjort det på vår egen måte. Vi har ikke villet kopiere den ned til minste detalj, det ville vært meningsløst. Keith prøver ikke være Robert Plant, og det er mye mer gitar på vår versjon. Og den er også bare et bonusspor på skiva, det er ikke noe vi vil dytte frem og presentere som vårt. Og hvis jeg skulle møte Jimmy Page, ville jeg aldri nevne at vi har covra «Kashmir»!
– Musikalsk er ikke Burning Rain så veldig ulikt det du spiller i Whitesnake. Burning Rain er kanskje litt hardere.
– Åh? Jeg håper det er en tydelig forskjell, og vi har noen låter som er enda mer Whitesnake-aktige enn de som er på skiva, men jeg har bevisst prøvd å vise frem andre sider. Låter som “Till You Die” og “Ride The Monkey”. Og tekstmessig er Keith en helt annen type enn det David er – mer mørke og skrudde tekster, mens David er storsjarmør 24/7. Men joda, det vil alltid være likheter, men det er bare en David Coverdale, og det er bare en Keith St John. Han er en uhyre talentfull vokalist, selv om han fortsatt har mye å lære.
– Han har vært vokalist i Montrose de siste ti årene, mens du har vært opptatt med Whitesnake, hører jeg.
– Ikke nå lenger, Ronnie Montrose døde i fjor. Men ja, han sang med Montrose, med Sammy Hagars velsignelse, og Sean McNabb var også innom Montrose i denne perioden.
– Er dette et sideprosjekt som avlives i det øyeblikk Coverdale ringer, eller har dere seriøse fremtidsplaner om konserter og turneer?
– Hvis jeg bare kan være i ett band, så blir det naturligvis Whitesnake, men slik er det heldigvis ikke. De fleste klarer fint å være i to band samtidig, som Joe Bonamassa har sin solokarriere og Black Country Communion…
– Ikke nå lenger. Og Reb Beach har Winger ved siden av Whitesnake.
– Nettopp. David stoler veldig på meg, og vi spiller med fullstendig åpne kort ovenfor hverandre. Han vet hva jeg sysler med, og omvendt, og vi tilpasser oss hverandre. Selvsagt har jeg lyst til å turnere med Burning Rain, det hadde vært utrolig gøy å spille på klubbscener igjen, og det skal vi også få til, jeg vet bare enda ikke helt når.
– For i tiden fremover skal dere turnere med Whitesnake?
– Riktig. Vi har første øvinga i morgen, og begynner turneen om ti dager i Japan.
– Dette blir de første konsertene med Tommy Aldridge tilbake på slagverket etter at Briian Tichy takket for seg i vinter?
– Ja. Og det skal gå veldig greit, Tommy er så energisk og så proff at han kommer til å gå rett inn i rollen. Det er ikke så lenge siden han spilte med oss sist.
– Nei, han var vel medlem i Whitesnake fra ca 2002 til 2007?
– Noe sånt ja. Vi skal turnere frem til september, så får vi se hva vi rekker med Burning Rain etterpå.
– Dere kommer ikke til Norge denne gang.
– Nei, det nærmeste er vel Sverige og Finland. Og vi skal spille i Spania, England, Russland, Slovakia… for å promotere «Made In Japan»-skiva.
– Whitesnake kommer med enda en liveskive senere i år, er det så?
– Ja, riktig. «Made In Britain» kommer ut i sommer, og er et dobbelt livealbum som på en måte tar over der «Made In Japan» slutter. Det låter helt kanon! Jeg er knallfornøyd.
– På de tidligere liveutgivelsene til Whitesnake virket det som om du spilte 90% av soloene og stjal rampelyset, mens Reb spilte komp. I det siste har han fått mer spillerom og flere soloer.
– Jeg skjønner ikke helt hvorfor folk har det inntrykket, Reb har da alltid fått sin del av gitarsoloene, han har ofte spilt på de største hitene. Forskjellen er kanskje at jeg hadde min egen solospot før, mens vi nå har en felles. Og jeg prøver å spille gitarsoloene slik folk er vant til å høre de fra studioversjonene, mens Reb har en tendens til å improvisere sine soloer, og da er de kanskje ikke så lett å huske i ettertid. Gir det mening?
– Ja, skjønner hva du mener. Er det noen av de gamle Whitesnakelåtene som du virkelig brenner etter å spille live, som dere hittil ikke har gjort?
– Åh ja, det er mange. Det hadde vært fett å spille «Wine Women & Song», eller «Would I Lie To You». Jeg skulle gjerne gjort hele «Love Hunter», og «Ain’t Gonna Cry No More» slik den er på skiva.
– Dere gjorde den akustisk på forrige turne?
– Ja, riktig. Og «Lonely Days, Lonely Nights» har alltid vært en favoritt. Og en av de aller beste Whitesnakelåtene er «Child Of Babylon». Fantastisk låt!
– Du er skikkelig fan av «Come An Get It»-skiva, med andre ord?
– Korrekt! «Hit An’ Run» er en knall låt, men den er litt for lang.
– Er det planer om en ny Whitesnakeskive?
– Ikke veldig konkrete planer, men jeg og David møtes nok i løpet av første halvår 2014 for å begynne å skrive nye låter sammen.
– Du har gjort veldig mye annet i løpet av din karriere. Vi har allerede vært innom House Of Lords…
– Ja, jeg spilte på «Sahara»-skiva deres som en session, og gjorde en turne.
– Var ikke både Tommy Aldridge og Sean McNabb også med i House of Lords i den perioden der?
– Nei, både Tommy og Sean ble med et par år senere, på «Demons Down»-skiva tror jeg. Jeg fikk tilbud om å bli med i bandet på full tid, men da hadde jeg allerede blitt med i et annet band ved navn Hurricane.
– Ja, og de karene har jo dukket opp i andre store band. Vokalist Kelly Hansen har vært i Foreigner de siste årene, og nylig ble gitarist Robert Sarzo annonsert i Queensrÿche, filial Geoff. 
– Ja, Kelly er jo en fantastisk vokalist, så det forbauset meg ikke. Hurricane kollapset uansett ikke lenge etter at jeg begynte, så jeg dannet Bad Moon Rising sammen med vokalist Kal Swann.
– Som ga ut 2-3 skiver, var det ikke?
– Tre. Vi splitta da Kal ble helt desillusjonert av musikkbransjen og la opp som sanger. Så møtte jeg Keith St John og vi begynte med Burning Rain.
– Og det varte inntil du fikk et tilbud du ikke kunne takke nei til.
– Fra Ronnie James Dio. Hadde det ikke vært for ham, ville antagelig ikke du og jeg sittet her og pratet sammen nå. Jeg skylder ham alt. Jeg fikk faktisk muligheten til å bli med i Dio allerede på slutten av 80-tallet, men da var jeg dedikert til mitt eget band som het Lion, som jeg også hadde med Kal Swann. Han var en massiv David Coverdale-fan, og det var faktisk han som introduserte meg for gammel Whitesnake – de var bortimot ukjente i statene før «1987».  Lion splitta derimot opp ganske snart, og jeg gjorde da en del sessionarbeid i studio, som House Of Lords. Men da jeg endelig begynte i Dio, hadde Craig Goldy akkurat slutta, og låtene var stort sett allerede klare. Det var min store sjanse, og førte igjen til at jeg fikk tilbud fra David Coverdale og Whitesnake året etterpå.
– Og pr nå er du og Reb de gitaristene som har spilt lengst i Whitesnake.
– Ja, det er utrolig. En stor ære. Whitesnake er jo et av de store, legendariske bandene.
– Hvordan var det å måtte velge mellom Dio og Whitesnake?
– Å spille med Whitesnake hadde vært en livslang drøm for meg, jeg har alltid følt meg mer hjemme med classic rock fremfor tungrocken jeg spilte med Dio. Men vi skiltes som venner, og jeg kom jo senere tilbake og gjorde noen turneer med Dio mens Whitesnake hadde avbrekk.
– Ja, du er vel på et par live-DVDer med Dio. «Evil Or Divine» og «Holy Diver live».
– Riktig. Begge er også utgitt på CD.
– Det ryktes forøvrig at du til og med spiller på den kommende skiva til Lady Gaga?!?
– Uhm…hvor har du hørt det?
– Det står på discografien på din egen Wikipedia-side. 
– Hmmm. Det kan jeg egentlig ikke si så mye om, beklager. Men jeg kan si at joda, jeg har møtt henne, vi har blitt venner, og hun er en utrolig kul og talentfull dame!
– Greit nok. Et annet rykte sier at du var nære på å bli med i Kiss.
– Det er å ta hardt i! Det stemmer at jeg var på audition for de, men da var jeg fortsatt bare guttungen, og de hadde fortsatt ikke tatt av seg sminken.
– Så her snakker vi tidlig 80-tall?
– Nettopp. Kiss var på ingen måte noe favorittband for meg da, men jeg tenkte det ville sikkert vært kult å spille i Kiss!
– For å si det mildt.
– Hehe, riktig. Så jeg gjorde en audition med dem, noe som var veldig stort for meg fordi jeg ikke hadde sett de i sivil, uten make-up. Ingen hadde det! Og de likte spillinga mi, og vi tok en seriøs prat, men det var tydelig at jeg var altfor ung på det stadiet – de trengte en litt mer dreven kar til å steppe inn på de store arenascenene som de spilte på. Men jeg ble kompis med Gene, og vi har holdt kontakten siden – han er fortsatt en god venn av meg.

Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #3/2013

, ,