Bullet For My Valentine – tar med asken til avdød fan på verdensturné

Det er sannelig ikke ofte man er ute for store stjerner fra Wales. Tom Jones, Manic Street Preachers og Lostprophets er nok kjent for ganske mange, men ellers er nok Wales mer kjent for sauer enn verdensstjerner. Riktignok har landet fostret en av verdens aller største fotballspillere for øyeblikket, men han har ikke gjort allverdens inntrykk på gitarist i Wales’ kanskje største musikalske eksport for øyeblikket, Bullet For My Valentine. Siden de startet opp på slutten av 90-tallet, har de gradvis vokst seg større og større. Og nå er de klar med plate nummer fem, som har fått navnet «Venom».

Tekst: Lars Martin Gimse
Foto:
P.R.Brown

I sommer turnerte Bullet For My Valentine med storheter som Slipknot og Lamb of God. De har med andre ord kommet langt siden den spede begynnelsen på 90-tallet. Den forrige platen «Temper Temper» førte riktignok til at en del vendte tommelfingeren ned for den hardtslående walisiske gjengen. Dermed handler «Venom» om å gjenvinne fansens tillit, og vise at Bullet For My Valentine fremdeles er seg selv. På telefon fikk vi med oss gitarist Michael «Padge» Paget.

– Da er dere klart med nytt album. Jeg får vel si gratulerer.
– Takk! Det er veldig deilig å være ferdig med dette og gi det ut til folk.
– Ja, dere har jo sluppet flere singler underveis før den endelige releasen. Hvordan har tilbakemeldingene vært så langt?
– De har vært veldig gode. Det har vært veldig mye positivt så langt. Den forrige platen vår fikk jo litt blandet mottagelse, kan du si. Men nå er det mange som har sagt ‘Bullet for My Valentine er tilbake’. Så da er det er jo utrolig morsomt da.
– Så du får med deg hva folk skriver om dere?
– Ja. Jeg gjør det. Sosiale medier gjør jo at folk kan komme direkte i kontakt med musikere. Sånn var det jo ikke før. Og det er jo egentlig veldig bra. Og det er jo i alle fall veldig hyggelig når folk gir oss så godetilbakemeldinger som vi har fått nå.

– Etter hvert så har dere virkelig blitt et av de aller største navnene fra Wales. Det er vel dere og Gareth Bale, egentlig.
– Gareth… hva kalte du ham?
– Gareth Bale. Fotballspiller på Real Madrid… Den store stjernen på det walisiske landslaget.
– Ja, jeg er ikke så interessert i fotball, så han hadde jeg ikke hørt om.
– Nei nei, han er veldig kjent i alle fall, og er kanskje like kjent som dere, til og med. Men kanskje i litt andre kretser. Uansett, dere har i alle fall blitt ganske store etter hvert, og har en stor fanbase. Hva er det som er den største forskjellen på Bullet for My Valentine i dag og da dere startet?
– Først og fremst så handler det vel om hvor flinke vi er. Vi har rett og slett blitt mye flinkere til å spille. Vi begynte jo å spille da vi var i tenårene, og siden har bandet vårt vokst sakte men sikkert. Samtidig så har vi vokst, blitt flinkere og flinkere, naturlig nok. Så alt har jo utviklet seg. Vi er jo så heldige at vi kan drive på med dette på fulltid.

– Også så jeg i et intervju at Matthew (Tuck, vokalist) fortalte at det var litt vanskeligere å skrive om triste ting. Dere har jo et litt annet liv nå enn dere hadde da dere var yngre, og da er det litt vanskeligere å skrive om triste ting, som dere ofte har gjort?– Ja, jeg har vel egentlig ikke tenkt sånn på det, men det er jo kanskje sant det. Livet vårt er jo litt annerledes nå enn det var til å begynne med. Det er jo sånn at man utvikler seg. Vi har jo hatt suksess også, og har familie og sånn, så da handler det vel om å sette seg inn i det som var før. For vi har det jo bra.

– Og da kan vi jo snakke om den nye plata, «Venom», som er i platebutikkene 16.august. Hva kan du fortelle om den? Hva slags plate er det fansen får denne gangen?
– Det er tungt og skikkelig Bullet for My Valentine. Vi har på en måte gått tilbake til det vi er aller mest kjent for. Så dette er tyngre og litt mørkere. Vi er nok mer tilbake til det vi er aller mest kjent for. Og på tilbakemeldingene så langt så kan det jo virke som om vi har gjort noe bra.
– Hvordan er det å spille i dag, kontra da dere begynte da? Det kan virke som om det ikke er like ville tilstander i musikkbransjen lenger?
– Nei, vi har jo festet ganske bra vi også, som alle andre band. Men man kan jo ikke holde på sånn i alle år, så det har jo roet seg ned for oss også. Det er nok naturlig.

– Dere har jo også veldig dedikerte fans. Jeg så nettopp en historie om at dere skal ha asken til to avdøde fans, som døde i en bilulykke, med dere på verdensturné??
– Ja, det startet jo med at vi fikk en forespørsel, som gikk via managementet vårt. Det var foreldrene til to unge gutter som hadde dødd, og de lurte på om vi kunne tenke oss å ha med oss litt av asken med oss rundt på turné. Også tenkte vi at hvis vi kunne gjøre noe for at noen skulle få det litt bedre i en forferdelig situasjon, så er det noe vi gjør med glede.
– Dette er jo ikke akkurat en dagligdags forespørsel…?
– Nei, det er det ikke. Men for familien så er dette en forferdelig tragisk hendelse. Jeg kan ikke forestille meg hvor vanskelig det må være for dem, å miste noen de er så glad i på en så tragisk måte. Når de da spør oss om vi kunne tenke oss å ta med litt av asken for å hedre de to som døde, så skulle det bare mangle at vi ikke gjør det. Det føles jo godt å kunne gi noe tilbake.
– Ja, det betyr jo at musikken deres betyr noe for folk?
– Det gjør det jo. Og man håper jo alltid at det man lager kan bety noe for folk på den ene eller andre måten. Det er klart at det er noe som gjør inntrykk.
– Så har jeg skjønt at det er du har tatt på deg ansvaret for å ha med deg asken. Hvordan praktisk skal dere løse dette?
– Asken er lagt i et smykke som jeg skal ha med meg rundt. Jeg kommer til å ha det på meg når vi reiser, når vi gjør lydsjekker og når vi forbereder oss til konsert. Så kommer jeg til å legge smykket fra meg på et trygt sted før vi går på scenen, sånn at det ligger trygt. Vi vil jo ikke at det skal skje noe med smykket, så vi legger det et trygt sted mens vi spiller konserter.
– Det er en flott gest, jeg kan ikke huske at dette har skjedd før…
– Nei, jeg har ikke hørt om det før heller, og tanken hadde jo aldri streifet meg om vi ikke fikk denne forespørselen. Men som sagt så er det flott at vi kan gjøre noe som betyr noe for noen som er i sorg over å ha mistet noen de er glad i. Med tanke på hva de har gått gjennom så koster jo dette oss ingenting.

– Og siden forrige platen kom ut så har dere byttet bassist. Jason James har sluttet i bandet?
– Ja, det var jo personlige grunner til at det ble sånn. Det var uunngåelig egentlig. Jeg vil tro det var det beste for alle at det ble sånn.
– Og så har dere fått inn en ny bassist,  Jamie Mathis. Det var en fyr dere ikke trengte å dra langt for å finne. En lokal gutt fra Wales. Hva kan du si om ham?
– Ja, han er virkelig bra. Vi hadde noen audiotioner, og han kom inn og var virkelig god. Han er jo en fan av bandet, og han har vokst opp omtrent samme sted som oss. Han kommer jo fra et sted ikke så mange mil fra oss. Det var en skikkelig god match. Det satt med en gang.
– Hva bringer han til bandet da?
– Han er utrolig musikalsk. Han er virkelig med på å gjøre bandet vårt enda bedre. Han kan jo gjøre omtrent alt, og er en utrolig god bassist. Så føles det egentlig som om det har vært sånn for alltid. Han passer utrolig godt inn i bandet. Men det viktigste er nok det han bringer inn i bandet rent musikalsk. Jeg synes rett og slett han gjør bandet bedre. Han gir oss flere muligheter. Flere strenger å spille på.

– Dere har jo turnert med ganske mange artister etter hvert. Og jeg har en kollega som skal intervjue en av de dere har turnert en del med. Halestorm. Har du noen røverhistorier derfra?
– Haha, nei, vi har jo spilt en del med dem ja. Og vi har hatt noen fester med dem og hatt det veldig trivelig. Men jeg tror ikke det er noen spesielle historier som peker seg ut akkurat, beklager. Du får hilse de!
– Ingen skandaler altså, hehe?
– Nei. Når det gjelder bandet så er det nok trommisen som peker seg ut. Han er den mest «crazy» fyren i bandet.

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2015