British Lion @ John Dee, Oslo

Søndag 20. august 2017

Enkelte ganger blir man så til de grader påmint hvorfor man ble rocker. Én ting er når band man digger leverer som forventet live, en helt annen ting er når band man ikke har noen særlige forhåpninger til ender med å blåse en stakkar sønder og sammen. Etter å ikke ha blitt overbevist av debutskiva, for å si det mildt, hadde jeg egentlig et litt småsurt skriv klart; Om hvorvidt noen som helst av de tilstede ville vært tilstede med en annen bassist i bandet, om hvorfor nevnte bassist gidder å bruke tid på fjaseriet når han allerede spiller i et av verdenshistoriens største og beste band, og om hvorledes skribenter bør bruke tiden sin på ubeskrivelig tant på en fotballsøndag og mer til. «Don’t quit your day job mr. Harris» skulle den i utgangspunktet avslutte med.

Men så er det dette med denne fantastiske musikkstilen da, for Guds fred for en maktdemonstrasjon! Akkompagnert av en herlig episk intro, og med en imponerende scenedekor til John Dee å være, entret de scenen sammen som om Steve Harris bare var en av gjengen, og siden så de seg aldri tilbake. Et bra fylt opp John Dee, hvor et overveiende flertall ikke overraskende var ikledt Iron Maiden-skjorter, tok imot de britiske løver med øredøvende jubel, og «This Is My God» fikk æren av å starte showet. Fra første stund kunne man skjønne at dette kom til å bli en fornøyelig aften, for bandet låt som en kule, lyden var knall og publikum var helt klart med på notene. «Lost Worlds» og «Father Lucifer» fulgte så til samme terningkast før vokalist Richard Taylor omsider opprettet kontakt med publikum og introduserte «The Burning». La meg her gi et lite nikk til vokalen hans, for selv om han kanskje ikke er helt på Dickinson-nivå hadde han virkelig stemmen sin i orden og leverte meget bra.

Frieriene satt løst fra frontfiguren gjennom mesteparten av settet, men det ble sagt på en såpass oppriktig og ydmyk måte at det aldri føltes påtatt og uærlig. Publikum spilte godt på lag med bandet, og til tider var det allsang nesten opp til Iron Maiden-nivå, noe som tydelig smittet over på Harris og gjengen som ga tilbake med renter. Enorm spilleglede formelig lyste av gjengen, kanskje spesielt fra nettopp Harris som smilte og sang om hverandre da han ikke gønna ned publikum med maskingeværbassen sin. Resten av bandet, som består av Graham Leslie og David Hawkins på gitar og Simon Dawson på trommer, fulgte også godt opp og sammen hadde de en veldig smittende kjemi og utstråling.

Det kom til å bli en fin miks mellom debutskiva og oppfølgeren, som ikke en gang er spilt inn ennå – noe som gjorde publikumsresponsen enda mer imponerende da de velvillig sang med på låter de umulig kan ha hørt før. Til tider må de alene ha løfta taket helt opp til Rockefeller. Det smått ironiske med hele kvelden var at de to kanskje aller svakeste sporene i mine ører på «British Lion», «Us Against The World» og «A World Without Heaven», var blant de største høydepunktene denne tidlige høstkvelden og ble kroneksemplene på et band som låter ubeskrivelig bedre og mer fengende live enn på skive. Får de med seg den energien inn i neste album kommer det til å bli en knallskive.

De valgte også å droppe den sedvanlige «gå av scenen og late som man er ferdig selv om alle vet at det kommer et par låter til», som Richard så korrekt informerte om da kvelden begynte å nærme seg slutten. En kveld som bevitnet et band som rett og slett rocker som faen. Siste konsert på turneen var det også, men det kunne like gjerne ha vært den første med tanke på adrenalinnivået til samtlige bandmedlemmer.

Etter kveldens ende, da allsangen begynte å forsvinne hen, hadde brikkene falt på plass; Steve Harris savner klubbkonsertene og nærheten til sine fans selvfølgelig, og så lenge han gjør som jeg opprinnelig anbefalte om å ikke slutte sin daglige jobb i Verdens Beste Band kan han gjerne fortsette med hobbybandet sitt så lenge de leverer som de gjorde på John Dee denne vakre søndagskvelden.

5/6 | Sven O. Skulbørstad

Foto: Willy Larsen