Bon Jovi | This House Is Not For Sale

Universal

Bon Jovi har flere ganger bevist at de er i stand til å fornye seg og til å overraske fansen, spesielt på 90-tallet. Men etter årtusenskiftet virker det som om de har kjørt seg helt fast i ett spor. Fortsatt kommer det gullkorn nå og da, men de er få, og det er altfor lenge siden de kom med en låt som faktisk kunne hevdet seg på en hypotetisk tolvspors Best Of Bon Jovi.

Har du hørt noen av de fire-fem siste skivene til Bon Jovi, så vet du hvordan dette låter. Det er trygg og ufarlig poprock med tilløp til country («Scars On This Guitar») her og der, skreddersydd for amerikansk radio. Den lystige popmetalen fra «Slippery When Wet» og de åpenbare Springsteen-fetisjene fra «New Jersey» er helt borte. (Men det lånes fortsatt fra andre helter: U2-gitarene på «Goodnight New York» og Chris Isaac-pastisjen «Labour Of Love» er de mest innlysende.) Man kan lett forestille seg armene i været på stadionkonserter og full allsang på whooa whooa-refrengene. Men er du fan og skal kjøpe denne skiva uansett, så kan du like gjerne gå for deluxe-utgaven med fem bonusspor, for blant disse finner du flere av skivas høydepunkter – pianoballaden «Real Love», rockeren «We Don’t Run» og den ypperlige «I Will Drive You Home» holder totalkarakteren unna toeren.

Som fryktet er også savnet etter Richie Sambora skrikende. Bon Jovi ble i starten kjørt frem som et band, som et brorskap, men etter hvert ble det tydelig at det var Jon Bon Jovi og Richie Sambora som var de to essensielle brikkene. All respekt til trommis Tico Torres og keyboardist David Bryan som har hengt med fra starten, men nå er brorskapet i praksis redusert til JBJ og noen mer eller mindre ansiktsløse bakgrunnsmusikere. Sambora var alltid den som ga Bon Jovi et glimt av blues og sjel – hans gitarspilling var alltid mer tuftet på Page og Clapton enn på Van Halen og Malmsteen. Og Bon Jovi uten Sambora er som et Stones uten Keith eller et Purple uten Blackmore – det kan låte greit på overflaten, men det er tydelig at noe vesentlig mangler. I stedet er det produsent John Shanks (som har skrudd alle BJs skiver de siste 11 år) som trakterer seksstrengeren på «This House Is Not For Sale», og han har nok minst like stor skyld som Jon Bon Jovi for at også denne skiva låter ganske så sjelløs og monoton.

Det hadde vært veldig hyggelig å kunne rapportere at «This House Is Not For Sale» er Bon Jovis beste skive siden godbitene «These Days» eller «Keep The Faith», men dessverre er den bare deres beste siden «Have A Nice Day», og det sier ikke så mye. Hadde den vært en nedtur etter karrierelavmålene «What About Now» og «Burning Bridges», så kunne ingenting reddet dem. Denne kommer neppe til å vinne dem mange nye fans, og de fleste av den gamle fansen har nok for lengst innsett at Bon Jovi ikke kommer til å gi oss flere skiver som kan matche gullepoken 1986-1995.

3/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato: 04.11.2016