Blood Red Saints – Rock for voksne

I sjangeren AOR eller melodisk rock har britiske Blood Red Saints vært et av de mer spennende nye bekjentskapene de siste par årene. I anledning deres andre og hakket røffere skive «Love Hate Conspiracies» slo bandets vokalist og frontmann Pete Godfrey på tråden for å gi oss en oppdatering.

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Simon Morton

– Hvordan vil du beskrive Blood Red Saints’ musikk for de som ikke har hørt dere?
– Det faller nok definitivt innen kategorien melodisk rock, selv om vi nok har modernisert oss noe på den nyeste skiva. Lydmessig var vi nok opprinnelig basert i 80-tallet, men har nå kreket oss inn på 2000-tallet, selv om vi på ingen måte kan beskyldes for å være hypermoderne og det hippeste nye. Vi vokste opp med melodiøs hard rock, og vi kan ikke fornekte at det gjenspeiler seg i vår egen musikk.

– I min anmeldelse av debutskiva «Speedway» beskrev jeg dere som et røffere FM med en god posjon klassisk Winger og Harem Scarem. Kanskje en dæsj gammel Bon Jovi også. Har du noen innvendinger på noen av de sammenligningene?
– Nei, på ingen måte, du traff innertieren der, for å være ærlig. Jeg har alltid likt Winger, elsker Harem Scarem, mens FM er klassisk britisk ikonisk AOR, så ingen av de blir feil for min del! Og Bon Jovi har jo en haug med superhits som man ikke kan ha unngått å ha hørt, eller bli inspirert av på et eller annet tidspunkt. På nyeste skiva har vi heller ikke lagt skjul på påvirkningen fra noen av de nyere bandene, som Shinedown eller Sixx A.M. De moderne bandene med klassiske melodier, om du skjønner.
– Absolutt, Shinedown har jo flere låter som kunne blitt svære på 80-tallet, men det er et mye mer moderne lydbilde.
– Ja, de er egentlig et Classic Rock-band, spør du meg, men de har spisset kantene, gjort det mer kontemporært og droppet gitarsoloene. Og det er vel den retninga vi også har forsøkt å bevege oss denne gang, vi ønsker ikke å bli stemplet som et band fastlåst i 80-tallet. Selv om vi nok aldri kommer unna at vi er tuftet på band som Def Leppard, Winger og FM.
– Så det er et bevisst valg å gå i en mer moderne retning denne gang?
– Definitivt! Jeg er veldig stolt over “Speedway”, men problemet med den var at når vi begynte å øve inn låtene til konserter, så funket det ikke helt. Vi hadde mange låter i midt-tempo som ikke egnet seg så bra på en scene. Vi vil jo låte litt mer energiske på konserter, men mange av låtene krevde mye koringer, og det manglet litt trøkk. Ikke noe gærnt med låtene, men de var ikke i riktig tempo. Så denne gang har vi fra starten av vært bevisste på å skrive låter som egner seg til å spille live. Låter med litt mer energi og fart i! Alle i bandet er rundt 50 nå, så vi kommer ikke til å løpe rundt på scenen som en hyperaktiv Jon Bon Jovi, vi må la musikken og låtene tale for seg selv. Vi skal fortsatt fokusere på de store refrengene, men det var et bevisst valg å ha låter med trøkk og energi som egner seg på en scene, ja.
– Vil vi få anledning til å oppleve dere på en scene i 2018 da?
– Vi er i dialog med noen konsertpromotører, men det er stadig vanskeligere å få spillejobber med slik musikk som dette, til og med her i England. Foreløbig har vi 6-8 konserter klare i mars-april, hovedsakelig i helgene. Vi spiller mer enn gjerne i Europa også, når som helst og hvor som helst, men det er ingen vits om det kun kommer to stykker for å se oss.
– Har dere egentlig spilt noe særlig ute?
– En del har det blitt, rundt 30 konserter det siste halvannet året kanskje, deriblant festivaler som Rockingham, Frontiers og en i Tyskland, og som support for Romeos Daughter. Det har heller ikke vært noe poeng å prøve med en egen turné med bare en skive i bagasjen, vi har ikke hatt nok låter til en full konsert  – enda!
– Hvis dere kunne vært support for hvilket band som helst, hvem ville du valgt?
– Jeg hadde ikke nølt med å dra på turné med Winger, Mr Big eller FM, men idéelt sett hadde vi fått bli med Bon Jovi eller Kiss – selv om vi måtte ha gått på scenen kl 18:00 foran tredve stykker! Jeg hadde gladelig turnert med hvilket som helst band som jeg selv har vokst opp som fan av!

– Dere har fått med et par gjester på denne skiva, både på låtskriving og vokal?
– Ja, riktig. Steve Brown fra Trixter har bidratt, han har de siste årene også vært vikar i Def Leppard når Vivian Campbell har vært til cellegiftbehandling. Vi møtte ham da vi begge spilte på Frontiers-festivalen i 2016 – herlig, energisk fyr! Vi ba ham om å skrive en låt for oss, og han spurte hva slags låt vi trengte. Vi sa ‘Du har jo spilt med Def Leppard i det siste – skriv en Leppard-låt til oss da’!’. Og det gjorde han. Så enkelt var det faktisk. Det er siste låten på skiva, “Turn On The Night”.       
– Og så har du en duett med Paul Laine fra Danger Danger og The Defiants?
– Ja, vår gitarist Lee Revill har kjent Paul siden slutten av 80-tallet. Så da vi begynte å skrive for denne skiva, nevnte jeg for Lee at det hadde vært kult om han skrev en låt med Paul, som forøvrig også var gjest med oss på scenen i Rockingham i 2016, da sang han en låt fra “Speedway” med oss. Men resultatet ble altså “Is It Over”, som han også er gjestevokalist på.
– Dere har ikke fått hjelp av de allestedsværende brødrene Tom og James Martin denne gang også?
– Nei, vi spurte de, men de var travelt opptatt med å lage sin egen skive med Vega, den kommer visst i mai. Men jeg og vår bassist Rob har faktisk skrevet to låter som kommer på den neste skiva til James’ kone Issa, så det var hyggelig å kunne gjengjelde tjenesten!
– Harem Scarems vokalist Harry Hess har jo tidligere vært involvert med BRS produksjonsmessig, men ikke denne gang?
– Nei, vi valgte en ny rute denne gang, med en rutinert kar som heter Simon Humphries – han har tidligere jobbet med så varierte band som Culture Club, Bros, Smokie, The Beach Boys og The Clash! Det var en radikalt annerledes måte å jobbe på, men resultatet ble ypperlig.

– Her om dagen hadde jeg iTunes på shuffle, og det kom en låt jeg ikke kjente igjen – jeg tenkte ‘Er det Faith No More, eller noe Mike Patton-greier?’ Men neida, det var “Rise Again” fra nye skiva deres! Det hadde jeg aldri gjettet! Definitivt en avstikker fra forrige skive.  
– Ja, enig i det. “Rise Again”, tittelsporet og “Wake Up” er vel de låtene som best representerer den retningen jeg ønsker at vi skal bevege oss i. Men vi kunne ikke lage en skive med elleve slike låter nå, da ville vi fullstendig støtt i fra oss alle de som likte oss på grunn av de melodiøse AOR-låtene på “Speedway”. Det er ikke radikalt annerledes fra det vi har gjort tidligere, men litt. Og “Rise Again” er nok den mørkeste låten vi noen gang har gjort. Jeg liker den, men om noen andre vil like den, vil tiden vise.
– Og samtidig har dere søte ballader som “Exit Wounds” og “Arms Wide Open”. på andre enden av spekteret  
– Ja, de er mer i stil med “Speedway”, mer sukret, kan du si!
– Hvor føler du deg mest hjemme vokalmessig?
– Hmmm. Jeg får jo stadig høre at jeg har en stemme som egner seg for AOR og ballader, men personlig vil jeg heller i en litt hardere retning, og få litt mer tempo og energi i låtene. Likevel ender nesten alt jeg skriver opp med å høres ut som noe fra sent 80-tall – men jeg antar at man kan ikke forandre på det man er. Jeg vil gjerne utvide grensene og oppdatere lydbildet vårt, men uten å ta opp kampen med de unge nye bandene – det er vi blitt for gamle til nå.
– Ja, dere er jo ingen ungsauer lenger noen av dere, men det er rett og slett merkelig at verden aldri fikk høre stemmen din på en skive før du bikka 50!? Hvordan er det mulig? Hvor har du gjemt deg de siste 30 år?
– Jeg prøvde! Jeg spilte i band her i Manchester på 80-tallet, og på starten av 90-tallet var vi på nippet til å få platekontrakt og til å signere med et stort management. Men det skjedde aldri, og så endret det musikalske klimaet seg totalt med grungen. Og da la jeg etterhvert opp som musiker – jeg tenkte at jeg hadde prøvd, men mislyktes, og nå nærmet jeg meg tredve og var i ferd med å bli for gammel til å slå igjennom. Så jeg gjorde ingenting musikalsk før rundt 2012 da jeg ut av det blå ble spurt om å skrive en poplåt til en reklamesnutt, som endte opp på en trenings-DVD med en eller annen B-kjendis. Jeg var da helt ute av miljøet, og lærte meg at man kunne jobbe hjemmefra og spille inn musikk i sin egen stue, man trengte ikke lenger stå på øvingslokalet med et fullt band i ryggen. Da innså jeg at jeg kan gjøre dette, men jeg ville ikke lage reklamepop, jeg ville lage min egen favorittmusikk. Jeg kom i kontakt med trommis Pete Newdeck, og dannet In Faith med ham, og vi ga ut en skive i 2014. (Den ganske så snertne “There’s A Storm Coming” som alle fans av sjangeren sporenstreks bør sjekke ut!)  
– Hva skjedde med In Faith? En skive, og så splittet dere og du og Pete dannet istedet Blood Red Saints?
– Dårlig kjemi med enkelte bandmedlemmer som ikke var særlig innstilt på å spille konserter. Vi brukte nesten to år på å skrive og spille inn skiva, men med en gang den var ferdig, var det tydelig at dette aldri kom til å funke i lengden. Jeg ville ut og spille, jeg ville være i et ordentlig band, så da måtte jeg komme meg videre. Heldigvis var Pete enig, så vi har holdt sammen siden og funnet folk som deler vår filosofi!  

– Det slo meg nylig at på 80-tallet fantes det teddyboys med brylkrem i håret som kun hørte på den musikken som var svær 30-år tidligere, altså rockabillien. I dag, I 2018, er det vi som er de karene?
– Haha! Ja, det er faenmeg sant! Vi som spiller og hører på denne musikken blir jo ikke noe yngre, og det er ikke noe særlig rekruttering fra ungdommen, de har sin egen musikk, som alltid. Hvis mine foreldre oppfordret meg til å høre på The Beatles eller Stones, så ropte jeg ‘Fuck off!’ og vrengte opp Van Halen! Men når jeg har blitt eldre har jeg innsett at Beatles og Stones var helt geniale. De fleste som kommer på våre konserter er nok i 40-årene, det er få 20-åringer i salen, men hvem faen vil ha bilde av meg på veggen når du er tyve, haha!?!

 

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2018