Blomst – blomstrer godt i norsk rock

De slapp sin andre fullengder, “Blomst IL” i fjor til temmelig unisone knallanmeldelser over det ganske land, og slipper den nå på nytt – denne gang som “Blomst IL + Ekstraomganger” med to ekstra spor. Dette måtte vite mer om, så vi lurte med vokalist Ida Dorthea Horpestad og gitarist Lasse Febakke til trivelige Sir Winston for en minst like trivelig prat.

Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Mille Frømyhr

– Dere har jo etterhvert blitt et temmelig rutinert band som har holdt på en god stund, men vi kan allikevel ta det fra starten. Hvordan kom dere sammen?
Lasse: – Jeg, Chris og Teo – tre sørlendinger hvorav to søgnesokninger og én mandalitt begynte å drømme om turné i 2010 og startet band sammen. Deretter møtte vi Ida på folkehøyskole og hun ble med på drømmen.
– Temmelig ofte folk møtes der føler jeg?
Ida: – Det kan nok godt tenkes, men ikke like ofte de fortsatt holder sammen ti år senere. Det er ganske så spesielt, men føles bra og er gøy. 
– Hvor kom så bandnavnet ifra? 
Lasse: – Vi har reflektert mye over bandnavn, men det føltes spesielt så da ble det sånn.
Ida: – Så føler vi det er et navn som virker bra før man har hørt musikken og musikken er bra, det er vel sånn for de fleste andre tenker jeg. Det var egentlig bare noen som foreslo navnet Blomst en dag, så ble det unisont vedtatt så tenkte vi ikke mer på det. 
Lasse: – Det er veldig kort, enkelt og effektivt, og det er bra – men kanskje ikke like bra når det kommer til søkemotorer og den slags.
– Nei, det kan jeg skrive under på du. Gudene skal vite hvilke botaniske tips jeg fikk under research denne gangen.
Lasse: – Det skjønner jeg godt, og vi får enkelte ganger bare tilsendt bilder av blomster fra gamle tanter. 

– Hvem står for musikk og tekster?
Ida: – På den siste skiva så har jeg skrevet nesten alle tekstene, ellers har vi vært tekstforfattere alle mann mer eller mindre. Musikken starter gjerne med en idé, også jammer vi ting sammen i øvingslokale der det meste skjer.
Lasse: – Det er ytterst sjeldent at noen kommer med et fikst ferdig stykke musikk.
Ida: – Resultatet er som oftest den symbiosen når vi møtes på lokalet og hvordan vi responderer på det. Så lager vi det sammen.
Lasse: – Det er jo det vi synes er morsomst – at vi bobler ting sammen i en arbeidsgruppe.
Ida: – Tekstene skriver jeg stort sett etter låten er ferdig. Da har jeg vanligvis nynnet frem en melodi under øving, så ser jeg hva som kommer ut ifra det og prøver å få ordene til å passe inn.
– Er det da noen rød tråd i lyrikken; Jeg har bitt meg merke i en slags tematikk rundt kroppspress som går igjen?
Ida: – “Blomst IL” handler jo mye om statusoppdatering fra midten av tjueårene og hvordan jeg opplevde det å skulle bli voksen. Hvordan samfunn vi lever i, hvilke erfaringer man har gjort og hva man kanskje burde snakke om i samfunnet ellers; Om det gjelder kroppspress, “flink pike”-syndrom eller “like”-press for den saks skyld. Det kommer vel en og annen tekst om kjærlighet og, men det går dessverre sjeldent bra i vårt univers. Når det er sagt er faktisk én av våre siste singler, altså “Du Er Så Fin”, av den positive sorten da den handler om starten av en forelskelse mens på den andre, “Den Dagen Du Traff Meg” går det kanskje ikke så bra allikevel. Man sitter igjen å håper at man har gjort et visst inntrykk mens den andre har gjort et veldig stort inntrykk på deg. Jeg så på “Tre Nøtter Til Askepott” for inspirasjon, haha!
– I forhold til resten av skiva er vel begge disse relativt mer “happy” i fremtoningen?
Ida: – Det er vel kanskje det. Kan nok fort tenkes at vi alle er mer glade nå enn hva vi var da. Det er vanskelig å ikke ta med seg livssituasjonen inn i musikken, så det reflekterer godt hvordan vi har det akkurat nå som mennesker. Jeg tror man glorifiserer litt myten om kunstneren som lider, men det føles godt å kunne spre litt glede gjennom musikken også. Kanskje vi trenger det ekstra mye i disse tider. Håper jo at noen av låtene kan sette litt sommerfølelsen i folk og få det til å krible litt.
– Hva var grunnen til at dere ga de ut som ekstraspor på en reutgivelse av “Blomst IL” i stedet for singler?
Ida: – Vi diskuterte faktisk om vi skulle gi de ut som en sju-tommer, men var samtidig så og si utsolgt for eksemplarene til originalutgivelsen og måtte allikevel trykke opp den på nytt. Da var spørsmålet om vi bare skulle trykke den på nytt som den er eller legge på disse to som ekstraspor for å gjøre den til en litt lengre og enda kulere skive så da valgte vi det siste.
– Så alle som har kjøpt originalutgivelsen må kjøpe den på nytt? Meget bra markedsføringsteknikk!
Ida: – Haha! Hvis de vil og føler for det må de gjerne det.
Lasse: – Det ser jo kanskje litt sånn ut, men det var jo overhodet ikke intensjonen vår. Tanken var at når vi først måtte trykke den på nytt så kunne vi gjøre noe gøy ut av det. Den ser litt annerledes ut, og kommer til å være farget vinyl.
Ida: – Det angret jeg på med den forrige, jeg skulle gjerne hatt den farget og nå fikk vi muligheten til det så det er gøy.
– Var det i forbindelse med “Blomst IL” at dere begynte med fotballimaget?
Ida: – Ja, og vi har prøvet og feilet mye opp igjennom så vi prøver dette nå.
Lasse: – Vi hadde vel en form for femtitalls-stil en periode med ulldressbukser, det var ingen suksess.
Ida: – Overgangen fra ulldressbukse til shorts var en temperaturendring vi la merke til.
– Dere må jo ha rent bort på scenen?
Ida: – Det var mye svette. Jeg har også prøvd meg både på en form for barnebursdagskjole og jumpsuit så vi har vært innom mye rart. Men nå er jeg såpass fornøyd med både konsept og outfit som jeg føler har en tydelig sammenheng – og ikke minst at det er behagelig scenetøy og tar lite plass å reise med. Det jeg nesten synes er kulest med konseptet Blomst IL er at man kan invitere hvem som vil til å bli med på laget. Alle som liker Blomst får være med på Blomst IL. Vi har jo sett flere folk som har kommet på konserter med hjemmelagde Blomst IL-drakter, og det er jo ekstremt rørende.
– Dere har hatt med et oppvarmingsband ved navn Gress IL. Dette kan da ikke ha vært tilfeldig?
Ida: – Nei, det var ikke tilfeldig. Vi skulle varme opp for oss selv på Krøsset, for vi fant ut at det var praktisk med tanke på lydsjekk og andre omstendigheter – pluss at det var en artig ting å gjøre.
Lasse: – Bortsett fra at vi måtte øve inn to sett i stedet for et. Vi spilte norske coverlåter, men greia var at ingen skulle vite at det var oss – men nå har jo Ida ødelagt hele mysteriet, haha!
– Dere dro en Ghost rett og slett?
Ida: – Det vet jeg nå ikke, vi hadde på bart og briller, bytta litt på instrumenter og spilte norske låter vi hadde lyst til å spille; “Grevling I Taket” blant annet. Man må utnytte de mulighetene man får til å gjøre noe ekstra sprell, også ville vi gi litt tilbake til alle som hadde kjøpt billetter for å se oss. Krøsset har alltid vært et spesielt sted for oss; I fjor solgte vi ut for første gang og i år solgte vi ut to kvelder, så vi ville gjøre noe spesielt for de som var der. De var jo ikke der for noe annet band, de ville se oss, så da fikk de dobbel dose. Men det ble nok bare med den gangen, tror ikke Gress IL har noen stor karriere foran seg, haha!
Lasse: – Det må isåfall bli Løvetann IL.
– Tar jeg feil når jeg mener at giggen på Krøsset var rett før korona-lockdown?
Ida: – Det var helga før. I ettertid var jeg veldig glad og takknemlig for at vi fikk gjennomført det, men samtidig ble det også en sterk kontrast å sitte igjen med de minnene etter den sjuke helga så får man plutselig ikke dra på konsert i det hele tatt. Alle festivaljobbene og konsertplaner ellers ble brått ikke noe av – og vi skulle spille mye. Samtidig sitter vi jo igjen med Krøsset-opplevelsen friskt i minnet sammen med alle andre som var der som den siste konsertopplevelsen på lenge, og er det et konsertminne jeg vil sitte igjen med så er det jo dét. 

– Vi må snakke om albumtitlene deres; “B for Blomst”, “Blomst” og “Blomst IL”. Man kan ane en viss sammenheng?
Ida: – Dårlig kreativitet kanskje, haha! Førsteskiva var “Blomst” og “B for Blomst” var rett og slett B-sidene derifra. 
– Med den informasjonen ble jo brått det en genial albumtittel!
Ida: – Ikke sant? Også kom jo da “Blomst IL” som på en måte forklarer seg selv med fotballgreiene.
– Da er det nærliggende å anta at neste albumtittel også kommer til å ha noe med blomst å gjøre?
Ida: – Mariachi-skiva kommer til å hete “Il Blomst”.
Lasse: – Så kommer vi med en franskspråklig skive som kommer til å hete “Le Blomst”.
– Kanskje tittelen på en Katzenjammer-coverskive kanskje?
Ida: – Men fra spøk til alvor – når det kommer til tittelen på neste skive er det noe vi må finne ut av etter vi har fått låtene på plass; Hva som føles passende i forhold til de og konseptet de representerer.
Lasse: – Men vi føler jo det må være noe rundt det, for skulle vi gjort noe helt annet ville det nå ha blitt rart. 
Ida: – Jeg vil tro at ordet blomst kommer til å være en aktør i navnet i det minste. Det har jo blitt en greie. 
– Hvordan føler dere musikken deres har utviklet seg siden starten, med tanke på at dere nå har holdt på såpass lenge? Hvor henter dere inspirasjon fra?
Ida: – Vi hadde ikke noe uttalt sjanger vi ville spille når vi startet opp, annet enn at det skulle være fengende gitar- og vokalmelodier med få, enkle korder. Så ble det sånn det ble. Vi har aldri vært mer sjangerfiksert enn det, og det har vært befriende. Vi trenger ikke å holde oss innenfor visse rammer av sjangerbestemt musikk. Derfor følte jeg det uproblematisk å gå i studio for å lage “Dagen Jeg Traff Deg” som tross alt byr på litt annet lydbilde enn hva vi har gjort tidligere.
Lasse: – Litt mer classic rock. Vi hadde nok lyst til å prøve å utforske litt annen type rock enn hva vi hadde gjort før, som 60-tallet for eksempel, og kanskje litt Thin Lizzy.
Ida: – Vi har jo tidligere hatt lyst til å gjøre noe Mexico-inspirert også. Når det kommer til inspirasjon er det jo ikke bare musikk man blir inspirert av, men også folk for eksempel. Erfaringene man får av å møte forskjellige folk på forskjellige steder.
Lasse: – Folk man spiller med kan være en stor inspirasjon, hvis noen for eksempel har lært meg et gitarknep jeg ikke kunne tar det ikke lang tid før det ender opp i låter. 
– Er det så noe håp for Blomst-konserter i 2020 eller er det umulig å svare på i disse smittevernstider?
Ida: – Jeg håper på det, for jeg savner publikum! 
Lasse: – Vi har jo 10 års-jubileum til høsten og har veldig lyst til å gjøre noe greier ut av det ihvertfall. 
Ida: – 10 års-jubileet skal feires på en eller annen måte, og så fort vi ser hva vi får lov til mot høsten håper jeg vi får til noe. Jeg har veldig lyst til det.

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2020