Blodsmak – Der Aasen møter Cantrell over en småfunky kopp hardmelankoli

Da jeg var liten pjokk, lærte jeg at det finnes fire hovedgrupper av smak: Søtt, salt, surt og bittert. I ettertid har det visstnok dukket opp en femte, kalt ‘umami’, som da tydeligvis skal beskrive smaken av bl.a. kjøtt, og jeg vil tippe herunder også blod. Hva som er årsak, virkning og tilfeldigheter skal ikke jeg spekulere i, men faktum er at ‘umami’ er japansk for ‘god smak’. Videre resonnement leder da dithen at blodsmak er bra, og musikalsk kan dette nå jaffal bekreftes! Med base i Buskerud er bandet Blodsmak klare med sin førstefødte fullengder og vil nå spre sine tunge, folkemusikkinspirerte toner utover Det Ganske Land. Til å begynne med – ingen vits i å gape over for mye på én gang. At lyrikken framføres på Ivar Aasens klingende vestlandsesperanto gir også det hele, ironisk nok, et noe eksotisk preg. Her må utredes, og vokalist/gitarist Tom Ostad ble itakhugget for nettopp nevnte formål.

Tekst: Wilfred Fruke
Livefoto: Anne-Marie Forker

Skal vi begynne med litt historikk?
– Blodsmak hadde utspring i et coverband som prøvde som best vi kunne å unngå standardrepertoaret av Creedence og Lynyrd Skynyrd. Dermed unngikk vi ganske effektivt spillejobber, også… For ca halvannet år siden, der jeg i et innfall begynte å synge på nynorsk under en øving, fant vi ut at det faktisk låt jævlig gromt. Til å begynne med var vi litt engstelige for at vi ville bli oppfattet som et ”Sylfest Strutle-nynorsk”-band; at det ville bli sett på som en gimmick. Men, jeg kjente med en gang at dette var noe man kunne utforske videre, at nynorsk ga rom for mer patos og lydmessig klang godt til hardtslående rock. Syretesten var om folk ville skjønne at dette var seriøst ment, til tross for min bakgrunn som tegneseriemann og moroklump. Vi oversatte noen av låtene vi hadde til nynorsk, og etter en spillejobb der vi leverte Clutch på Ivar Aasensk, var det ingen vei tilbake etter suverene tilbakemeldinger. Dermed begynte egne låter å piple ut som hjerteblod, når man bare fant åren.
– Hvem er De Glade Blodgivere?
Bandet har, som alle band med respekt for seg selv, hatt en viss utskifting av medlemmer de knappe to årene det har eksistert. En trommeslager og en gitarist har takket pent for seg, så i dag består Blodsmak av undertegnede på vokal og seksstrengs støttepasninger. Åsgeir Størdal på oppmuntrende tilrop både på gitar og vokal. Steinar Evant på fire tjukke strenger og godt humør. Videre har vi blekkspruten fra Vestfossen Lasse B. Andersen på trommer. Sistemann inn er nettopp utskremt fra et fjøs øverst i Setesdal; Magnus Tveiten på ting som egentlig ikke skal kunne gjøres på gitar.
Hvor kom navnet Blodsmak fra?
– Det begynte først som et ordspill på ”Godsmack”, som også sto på coverrepertoaret. Vi kjente tidlig at det var et navn vi kunne stå inne for – den rette følelsen av adrenalin og aggressivitet, uten å være for ”svart og farlig”. Vi er jo voksne folk og trenger ikke være så jævla tøffe lenger. Hardt og hyggelig – det er Blodsmak, det!
– I hvilket lyrisk univers finner vi denne smaken av hemoglobin?
– Hele universet vårt befinner seg i en slags pseudofolkorisk tidsepoke da skogen fortsatt var full av underjordiske og døden var livets tvillingbror. Kaizers har som eksempel en slags europeisk og urban mytologi. Blodsmak finner du i bygda omringet av ulvefylte skogstrakter. Det gir rom for nære tema som død, kjærlighet, svik, sjalusi og tilgivelse. Man kan kanskje si at låtene fungerer som lydspor til noen av Munchs mer desperate malerier.
Jeg har tidligere prøvd å beskrive Blodsmak som «Seigmen som møter Alice In Chains og «Punchline»-periodens Extreme over en funky kopp kaffi i den innerste Telemarksbygda» – kommentar til det?
– Nå skal jeg si noe som gjør at jeg himler med øynene når jeg leser bandintervju, men here goes: ”Det er ikke så lett å sette oss i bås.” Jeg har ingenting imot å bli satt i bås. Men, jeg har ikke tatt utgangspunkt i annet enn vage minner om musikk jeg selv hører på. Noen band hører du låt for låt hvor de henter låtas uttrykk fra – siste til Muse er jo bare en eneste lang sjekkliste på rock fra de siste 20 årene. Jeg tror ikke det er like lett med Blodsmak. Vi har endt opp med å kalle det ”nynorsk tungfolk”, som tydeligvis er en helt ny sjanger. Så har man ”sjangerskaper” på CVen også, hehe!
Hvordan blir en typisk Blodsmak-låt til? Hvilke valg blir tatt?
– Å lage en låt er et puslespill. Låta kommer sjelden deisende inn fullt ferdig. Det begynner gjerne med at jeg får en melodilinje i hodet. Dersom jeg ikke har glemt den innen jeg har rukket å få opp telefonen, nynner jeg den inn. På telefonen min ligger det dermed hundrevis av små nynnesnutter. Senere dukker det opp en frase eller et tema jeg kan tenke meg å utforske. Kommer jeg da på en melodilinje som kan bli et gromt refreng, er det bare å sjekke telefonen for gamle snutter: En plystrebit fra mai blir en fin bridge. Den greia fra 2011 kan bli et vers. Arbeidet ligger i at det ikke blir små Frankenstein-monstre satt sammen av gamle døde deler, men at låtene får eget liv; at de kjennes ”komplette” og at delene flyter bra over i hverandre. Deretter spiller jeg gjerne inn skisselåter i Logic Pro som jeg sender til gutta. Alle setter da sitt preg på låtene; blodsmaker dem til, som vi kaller det. Dette gjør at vi ganske kjapt kan få inn en ny trall på repertoaret.

Nå er førstefødte fullengder på vei – fortell om det!
– Albumet skal hete ”Av Jord Er Me Komne” og består av åtte nye låter, samt to nyinnspilte favoritter fra EPen vår, ”Forsmak”. Vi har tilbrakt store deler av tidenes beste sommer i kjelleren hos dUb Studio sammen med tekniker og produsent Endre Kirkesola (bl.a Chrome Division, Immortal). Det ble tidlig klart at Endre var rette mann: Han har virkelig dratt låtene opp fra bedriftsidrett til eliteseriemateriale. Vi bare gliser bredt over hva han har gjort med dem. Han har hatt frie tøyler og skapt et lydbilde som blander fele, fuzz og faenskap på en måte som har overgått våre våteste drømmer. CDen er selvfinansiert, og vi gjør den tilgjengelig digitalt, uten noe selskap i ryggen. I tillegg har vi tenkt å trykke opp et knippe LPer for credens skyld… Vi er for tiden i miks for å få resultatet kvassest mulig. Det er vanskelig å sette noen deadline, fordi ting er nødt å ta den tiden det trenger å ta. Men, vi håper å være ute i god tid til julehandelen.
Til nå har jeg kun hørt to spor i nesten ferdig miks, og det er både noe ‘finntrolsk’ og ‘Ola Tveitensk’ over disse. Er de representative for skivas momentum?
– Låtene «Hammarsong» og «Ulvedans» er begge representative for de litt skakke og norske melodiene vi liker og ikke minst energien i plata. De folkemusikalske elementene er med på å skape en litt forunderlig partystemning. Folkemusikk er jo egentlig bare partymusikk fra gamle dager, så det er viktig å ikke miste det muntre i musikken, selv om tekstene tenderer mot mørke tema?
Føler du at du får uttrykt hele ditt spekter gjennom Blodsmak?
– Jeg er veldig fornøyd med at vi har klart å skape et så tydelig særpreg på det vi gjør. Det gjør det enkelt for oss å kjenne om en sang er ”riktig” eller ikke. Med Blodsmak får jeg hørt den typen musikk jeg liker selv, og jeg har ikke noe behov for å uttrykke meg i eksempelvis  mellomeuropeisk paljett-trance med det første. Eller andre, for den saks skyld.
Annet enn verdensherredømme – målsetning?
– Vi har merket at ambisjonene har forandret seg etter hvert som låtene har blitt innspilt i dUb Studio. Til å begynne med var planen en forseggjort demo for å vise konsertarrangører hva vi driver med. Etter hvert som låtene har vokst i miksen, føler vi at dette faktisk burde kunne tildeles både terningkast og forhåpentligvis lovord fra andre enn tjukkeste slekta. Når det gjelder verdensherredømme, er vi klare for å spille over alt. Vi ser ingen grunn til å begrense det til Norge. Det finnes jo band før oss som har klart å spille i Europa, til tross for at de ikke synger ett ord europeisk. Musikk handler jo om formidling av følelser – og følelser har vi nok av i vår musikk.
Hvorfor skal verden kjøpe «Av Jord Er Me Komne»?
– Fordi det er musikk som hjertet ditt vil elske. Det trenger ikke være så komplisert: Hjertet er en enkel maskin som drives av blod og kjærlighet. Det er nok blod og kjærlighet i dette albumet til å drive både hjerte og rockefot i lange, lange tider.

Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2013