Blackfield – for musikkens skyld

Det har gått tyve år siden den da ganske ukjente engelskmannen Steven Wilson møtte den israelske musikeren Aviv Geffen, som da allerede var en stjerne i hjemlandet, og innledet et vennskap med ham. Det førte til dannelsen av bandet Blackfield, som var litt på siden av hva både Wilson og Geffen drev med til daglig, musikalsk sett. Tre skiver kom før Wilson i 2014 egentlig trakk seg ut av både Blackfield og alle andre sideprosjekter for å fokusere på sin egen solokarriere, men han har likevel bidratt i mer eller mindre grad på senere plateutgivelser. Nå er den sjette Blackfield-skiva klar, tittelen er ”For The Music”, og vi slo på tråden til Tel Aviv for en ny prat med Aviv Geffen.   

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Edie Amos


– Hvordan har du klart deg hjemme i Tel Aviv de siste månedene mens Coronaen har herjet for fullt?
– Det har vært tungt, men jeg har prøvd å fokusere på arbeidet med den nye Blackfield-skiva. Den siste måneden har vi gjort ferdig miksen, og jeg har gjort mange intervjuer. Det er også blitt lagd en dokumentarserie om mitt liv for et israelsk produksjonsselskap.
– Men du har måtte holde deg hjemme?
– Siden i mars, ja, selv om arbeidet med skiva har pågått både i Zürich, i London og her i Tel Aviv.
– Når begynte dere arbeidet med ”For The Music” (som anmeldes her)?
– For rundt ett år siden. Da hadde jeg skrevet mange nok låter til et nytt album, og sendte de over til Steven, som bestemte hvilke av de som skulle inkluderes på skiva. Deretter begynte vi innspillingen i studioer i Tel Aviv og London, sammen med Rik Simpson.
– Jeg har ikke fått noe informasjon om skiva utenom låttitlene, men jeg har fått hørt på den noen ganger. Rik Simpson er produsenten, er det så?
– Ja, han er mest kjent for det han har gjort sammen med Coldplay. Vi brukte hans London-studio, og han mikset og co-produserte noen av låtene med meg, som første singel ”Summer’s Gone”. Han er helt genial, jeg har vært fan av det han har gjort i de siste åtte år.
– Det virker som om Steven Wilson har vært mer involvert i denne skiva enn i den forrige (”V” fra 2017), så vidt jeg kan høre synger han på minst tre av ti låter?
– Det stemmer, han synger tre låter alene, og vi synger tre låter til sammen. Og så spiller han selvsagt gitar på de fleste låtene. Ellers har jeg tatt kontrollen over Blackfield nå. Vi har holdt på i mange år nå, førsteskiva kom i 2004, men vi har aldri fått muligheten til å bli spilt på radio og MTV. Nå har vi derimot signert for Warner, som er et av verdens største plateselskaper, så forhåpentligvis kan Blackfield få litt mer oppmerksomhet nå.
– Jeg vet, jeg har vært fan siden førsteskiva, ufattelig at dere har vært et kultband siden. Dere har nok av låter som kan treffe massene.
– Takk for det! Og selv om ”For The Music” låter litt mer moderne, så høres du forhåpentligvis det som er karakteristisk for Blackfield. Jeg var alltid hovedkomponisten, så det burde ikke være noen stor forskjell nå heller.

– Flere av låtene på ”For The Music” er jo mer poppa og lystige enn på tidligere album, særlig singelen ”Summer’s Gone”, noe som skapte kontrovers blant fansen på sosiale medier. Hadde du forventet det?
– Ja, selvsagt! Og jeg er bare glad for at folk reagerer og diskuterer musikken min, fremfor å ignorere den. Jeg vil ikke være fastlåst i én konkret musikksjanger. Jeg tror fansen vil få det de ønsker på skiva, det er seks-syv låter der som er i klassisk Blackfield-stil.
– Ja, det er vel dumt å avskrive et band etter å kun ha hørt én av de nye låtene…
– Musikalsk sett er jeg nok et barn av band som Pink Floyd og King Crimson, men jeg er også massiv fan av a-ha fra Norge! De har på mange måter formet min musikksmak, og jeg anser de som ett av de største bandene, et av de som vil bli husket i mange tiår fremover.
– Jeg hører en veldig tydelig inspirasjon fra a-ha i tittelsporet på ”For The Music”, spesielt i introen!
– Ja, ser den! Og skal ikke nekte for det! ”Summer’s Gone” er egentlig en veldig trist sang, selv om produksjonen gjør den poppa og lystig. Men videoen får frem budskapet i låta. Det er ikke noe poeng i å lage video til en syv minutter lang mørk og progga låt, denne egnet seg bedre.
– Tanken har slått meg at Steven Wilson har musikalsk sett bevegd seg i din retning de siste årene. Han bruker en israelsk sanger (Ninet Tayeb) på både ”Hand. Cannot. Erase.” og ”To The Bone”, og ”Permanating” høres mer ut som en Aviv Geffen sololåt enn en Steven Wilson sololåt.
– Haha! Ja, det stemmer nok, og måten vi lager låter på er også blitt den samme. Steven skriver ikke låtene først og fremst på gitar lenger. Når du hører på den nye skiva, vil du legge merke til låter som ”White Nights” og ”Over & Over” som har de melankolske stemningene. Men vi har begge sansen for pop. Et band som Depeche Mode er for min del helt genialt. Band som The Beatles, a-ha eller Bee Gees er også pop, men det er jo gnistrende bra likevel!

– Er det virkelig seks år siden du sist ga ut et soloalbum?

– Ja. Om ikke mer.
– Er det noen av låtene på denne skiva som du tidligere har gjort som soloartist? (I likhet med Blackfield-låter som f.eks. ”Cloudy Now”, ”End Of The World” og ”Zigota”.)
– Ja, to av de, men da ble de utgitt med hebraisk tekst. Det er ”White Nights” og ”It’s So Hard”.
– Det er ikke ofte at en tekst umiddelbart griper meg om strupen og klemmer til, men ”Garden Of Sin” hadde den effekten på meg.
(”So take your grandma’s sleeping pills, and one by one, swallow them.
Open your dads secret drawer and take the gun, take it out.
Ask your loved one to come over, and when she comes, shoot her down…”)
 
Hva handler egentlig den om?

– Den handler om en venn jeg hadde, som også var stor fan og kom på alle mine konserter. En dag fikk jeg en telefon fra politiet, som fortalte at han hadde begått selvmord, og han hadde etterlatt seg et brev til meg. I brevet sto det noe som ’Takk, Aviv, for musikken. Jeg prøvde mitt beste, men jeg har fått nok i denne syndens hage.’. Så jeg har tilegnet denne låten til ham.
– Wow. Den er heavy. Den må ha vært vanskelig for deg å synge.
– Ja. Det var det. Da jeg startet på tidlig 90-tall, hadde jeg en gjeng med raringer som var fanatiske støttespillere for meg, og han var en av de. Snålingene på venstresiden som ikke passet inn i det konforme samfunnet som Israel var da, som meg selv. Da var vi bare en liten håndfull utstøtte, men nå er det hundretusener av oss.

– Du har med en gjestevokalist på denne skiva, på låta ”The Dream Of Love”, Avi Buffalo. Jeg hadde ikke hørt om ham før, men ble satt ut av alle overskriftene som poppet opp da jeg googlet navnet hans. (Han ble nylig beskyldt for flere voldtekter av et tidligere bandmedlem, med det resultat at plateselskapet hans har fjernet all musikken hans fra nettet.)
– Ja, jeg ble virkelig sjokkert da jeg leste det! De skivene han har lagd er helt fantastiske, og for tre år siden inviterte jeg ham til å spille support på en av mine konserter her i Tel Aviv. Så ja, det er en stor greie her nå.
– Skaper det noe problemer for utgivelsen på skiva at du har ham med på den?
– Vi diskuterer det. Men det er i Warners hender nå.
– Men skiva blir utgitt, med den låta, i oktober?
– Det kan jeg ikke svare ja eller nei på nå. Vi ser på saken nå, og om anklagene er sanne, er det jo forferdelig. Da kan jeg ikke utgi den låta, det strider i mot alt jeg står for. Men Warner har kontroll på dette.
(Og ganske riktig, noen dager etter denne praten kom meldingen om at skiva var utsatt til i desember, og ”The Gift Of Love” glimret med ett med sitt fravær. Journ.anm.)

– Så hva er Blackfields planer for fremtiden nå som det ikke er så aktuelt å turnere?
– Vi håper at Warner kan hjelpe oss å bli spilt på noen av de store radiostasjonene i Europa, slik at flere kan oppdage musikken vår. Det var ganske håpløst med vårt forrige plateselskap. Jeg er utrolig fornøyd med å være på et stort selskap som Warner, som vil satse hardt på radio og promo. Vi slipper snart en ny singel, ”Under My Skin”, og deretter tittelsporet, ”For The Music”. Jeg håper vi kan gjøre en turné også, vi satser på mai 2021.
– For musikere kan vel ikke leve av inntektene fra platesalg, Spotify og radio i disse dager?
– Nei nei nei. Det er helt kaos her i Israel for tiden. Jeg skal i møte med flere ministere denne uka og prøve overbevise dem om at de må hjelpe de som prøver å leve av musikk, for de har det virkelig tøft nå. Meg selv og kanskje en håndfull andre musikere her til lands klarer oss greit enn så lenge, men for alle de andre er det helt katastrofe, de har ingenting å leve av. Jeg har 3-4 konserter i neste måned, med 1000 stykker i hvert publikum, så jeg er spent på hvordan det skal gå. Jeg skulle gjerne ha spilt i Oslo, det har vært en drøm for meg lenge!
– Ja, du burde ha gjort noe her sammen med Morten Harket eller Paal Waaktaar, det hadde jo vært ideelt.
– Ja, og tro meg, jeg har prøvd! Da a-ha var på turné i 2018 foreslo jeg at vi kunne gjøre noen konserter sammen i Israel, men de valgte å gjøre det alene, av en eller anen grunn. Tror de endte opp med å selge rundt 4000 billetter her. Jaja. Neste gang!
– Så hvilken del av artistlivet liker du best? Å lage musikk og spille inn låtene, eller å stå på en scene og presentere låtene for et publikum?
– Begge deler, egentlig. Innspillingsprosessen, det å jobbe med folk som Steven Wilson og Rik Simpson og et orkester… Det er fantastisk å kunne skape noe fra grunnen av.  Samtidig elsker jeg å turnere. Jeg forsøker å få til en turné i Europa til neste år, men for tiden er jeg glad for å kunne dele mine visjoner og budskap med folk som deg selv.  

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2020

, ,