Blackberry Smoke = (Lynyrd Skynyrd + The Black Crowes) x The Georgia Satellites²

Det har tatt sin tid, men i Blackberry Smoke ser det ut til at Lynyrd Skynyrd endelig har fått sine verdige arvtagere som kan bære sørstatsfakkelen videre. Vi fikk slarva litt med frontmann Charlie Starr, mannen med den vestlige verdens tredje største kinnskjegg, noen timer før gutta fra Atlanta entret scenen på Rockefeller i Oslo.
 
Tekst og foto: Geir Amundsen
 
– Heisann Charlie – har du vært ute og tatt en titt på Oslo sentrum i dag?
– Ja, jeg besøkte markedene rett borti gata her, og det var livemusikk fra en scene, mens folk satt i sola og drakk pils på det store torget.
– Ja, det er den såkalte Musikkens Dag her i Oslo i dag – hundrevis av band spiller gratis på et tyvetalls scener over hele byen i dag.
– Jøss! Så kult! Slikt liker jeg!
– Helt fantastiske koteletter du har, mann! Hvor lenge har du grodd de?
– Rundt ti år. Jeg har faktisk stussa det litt i det siste.
– Dere spilte på Sweden Rock Festival i går. Når ankom dere Oslo?
– Nå i morges. Vi kjørte bandbussen i hele natt. Men det var utrolig gøy i går, vi spilte på en scene nederst i et naturlig amfi, så alle i publikum kunne se bra. Det var kanskje 8-10000 folk der, vanvittig bra stemning! Vi kunne lett ha spilt ekstranumre, men på en festival er tidsskjema alltid stramt, så det kunne vi ikke. Vi stoppet faktisk med tre minutter til gode.
– Fikk du tid til å prate med noen av de andre bandene?
– Jeg traff Scott Biram, han er fra Austin, så vi har en del felles venner. Og et par av gutta fra Pat Travers Band, de er også fra Georgia som oss. Ellers ble det ikke så mye tid til å se andre konserter, selv om jeg fikk med meg litt av Mötley Crüe. De har jeg ikke sett før.
– Og de ser du vel neppe igjen. Forøvrig artig at dere både kan spille på metalfestivaler med Mötley og Judas Priest, mens dere sikkert hadde blitt tatt vel imot som forband for The Eagles eller Linda Ronstadt!
– Haha, du tror det? Joda, det kommer all slags folk i alle aldere på konsertene våre. Bare en fordel!
– Molly Hatchet spilte jo like før dere på Sweden Rock.
– Ja pokker! Vi rakk dessverre ikke de, de spilte tidligere på dagen, og hadde dratt før vi kom, men de kjenner vi godt til! Vi har spilt mange ganger sammen med de, så jeg kjenner Phil McCormack veldig godt, god sanger og en stor personlighet! Alle må se Molly Hatchet om de har sjansen, for noen låter de har!
– Jeg synes bandmedlemmene der har dødd som fluer i det siste – er det noen originalmedlemmer igjen i det hele tatt?
– Null! (Ikke helt korrekt, Charlie – gitarist Dave Hlubek gjenstår.)
– Men Blackberry Smoke har klart å ha akkurat samme besetning gjennom de 15 årene dere har eksistert?
– Det stemmer. Vi utvida familien med keyboardspiller Brandon Still i 2009, men ellers har det vært uforandret siden starten.
– Hvordan startet dere?
– Kjernen var meg selv og brødrene Turner på bass og trommer. Vi spilte sammen i et annet band med en sanger og låtskriver fra Atlanta.
– Så da var du kun gitaristen?
– Gitar og kor ja. Vi spilte med ham i et par år, men det funka ikke helt. Da vi skilte lag med ham, fortsatte jeg og Turnerbrødrene å jamme sammen, for vi trivdes i hverandres selskap og hadde fått en musikalsk kjemi. Jeg hadde skrevet noen låter som vi øvde inn, og jeg overtok mikrofonen. Jeg hadde sunget i lokale band før også. Vår andre gitarist Paul Jackson hadde jeg kjent i årevis, siden vi gikk ut av ungdomsskolen, Han spilte i et annet band, men da jeg ringte ham og foreslo at han heller burde slå seg sammen med oss, sa han «Okay!» med en gang. Og dermed hadde vi bandet komplett.
– Og keyboards kom altså senere.
– Ja. Jeg har alltid ønsket å ha med keyboards, men det er utrolig upraktisk når man turnerer i en liten minivan. Så det var ikke før 5-6 år siden da vi fikk en større bandbuss at vi fikk med Brandon. Først da var det praktisk mulig å få med seg hans B3 og alt utstyret som kreves. Vi hadde med B3 og piano på de første skivene også, men aldri som et permanent bandmedlem på konsertene.
– Hadde dere med alt utstyret på flyet fra USA nå?
– Nei, alt backlineutstyr er innleid. Vi lære leksa første gang vi var i Europa, i 2009 tror jeg, da tok vi med alt for mye utstyr. Og det kostet sykt mye å ta det med som overvekt på flyene. Brandon hadde et fullt 88-tangents elektrisk piano i en kasse med hjul på, og vi lærte den harde måten at det er ulike kriterier på hvor mye utstyr du kan ta med deg på et fly ut av USA, enn på fly fra Europa! Vi betalte mye for å bringe det på flyet til Europa, men da vi skulle sjekke inn på returen fra Berlin, fikk vi beskjed om at «Beklager, det er for stort, det kan vi ikke ta med!» «Jammen, vi fikk det jo med oss fra USA – vi må da få lov til å ta det med hjem igjen!?» Men nei, det hjalp ikke. Så da var det farvel til pianoet – det måtte sendes hjem med fraktbåt!
– Så du kan altså ikke ta et piano som håndbagasje på fly. Notert! Hva kan du kort fortelle om debutskiva deres?
– Tja. «Bad Luck Ain’t No Crime» kom ut i 2003. Vi var yngre, grønnere, og hadde veldig dårlig tid i studio. Resultatet kunne vært bedre, men det er mange bra låter på den.
– Og dere spiller fortsatt låter fra den?
– Javisst! Vi gjør stadig «Testify» og «Scare The Devil Out Of You». Av og til spiller vi «Angeline», «Free Born Man»… nesten alle faktisk, jeg tror ikke det er noen av de låtene som vi fullstendig har lagt kuttet ut å spille. Vi varierer setlista fra kveld til kveld.
– Så dere er ikke som AC/DC, som setter opp en setliste før turneen starter og deretter spiller akkurat de samme atten låtene i samme rekkefølge hver kveld det neste året?
– Haha, nei, det kunne vi aldri gjort, da hadde vi fort kjedet oss. Vi liker å variere, selv om enkelte låter må vi nesten spille hver kveld, ellers skuffer vi fansen.
– Hva er den kvintessensielle Blackberry Smoke-låta?
– Jeg tror ikke det finnes en. Og det tror jeg fansen vil si seg enige i. Jeg blir stadig forbauset over hvilke låter folk etterspør, spesielt her i Europa. I går var det en kar som spurte etter «Muscadine» fra førsteskiva, som vi sikkert ikke har spilt på ti år!
– Allerede da ble dere beskrevet som en blanding av Lynyrd Skynyrd, The Black Crowes og Georgia Satellites. Er du enig i den diagnosen?
– Hehe. Joda. Det er ikke feil.
– Jeg ville kanskje nevnt The Allman Brothers også.
– Helt klart!
– Så er disse deres største inspirasjoner?
– Joda, selv om vi fem har mange ulike band vi individuelt har blitt påvirket av. Selvsagt er vi alle store fans av The Stones og Skynyrd og The Allman Brothers. Jeg er dypt inne i bluegrass og tradisjonell country og delta blues. Brandon hører på mye jazz, men han elsker også Rush og prog – som keyboardspillere flest!
– Det gikk hele fem år før dere kom med deres andre skive – «Little Piece Of Dixie» i 2009 (produsert av Dann Huff fra Giant!) Hang det sammen med at dere har gitt ut alle skivene på forskjellige plateselskap?
– Akkurat. Det var årsaken.
– «Bad luck…»?
– Haha, ja nettopp! Vi skulle kalt førsteskiva vår for noe annet! Nei, vi har vært i en del stressende situasjoner hvor vi ikke hadde lov juridisk til å gi ut noe ny musikk. Vi ble sittende og vente på plateselskapet. Det betyr ikke at vi ikke gjorde noe – vi spilte inn andreskiva vår tre år før den faktisk ble utgitt! Og flere av låtene som var påtenkt denne skiva var kanskje litt for countryinspirerte, med steelpedals og full pakke, så vi spilte inn disse og ga de ut separat som EPen «New Honky Tonk Bootlegs», på egen hånd. Vi sneik den ut på markedet mens vi ventet på klarsignal til å gi ut andreskiva.
– Så drøyde det til 2012 før tredjeskiva «The Whippoorwill» – hva betyr den tittelen?
– Det er en fugl som lager en veldig distinkt lyd, en nattefugl som nevnes i haugevis av gamle country- og bluegrasslåter. Det er mye overtro knyttet til denne fuglen, når du hører den, skal det varsle død. Jeg skrev låta først, men vi fant ut at det var en kul tittel for skiva også. Selv om jeg visste at mange ikke ville klare uttale dette riktig!
– Og i vår gikk fjerdeskiva deres «Holding Al The Roses» til topps på de amerikanske countrylistene. Føles ikke det merkelig?
– Jo, det er helt surrealistisk å toppe countrylista, for vi er ikke noe rent countryband! Men i USA er grensene mellom sjangrene så utvisket – det er knapt ett eneste ekte countryband på countrylistene! Det finnes selvsagt knallbra countryband, men de selger på langt nær like mye som countrypopen eller countryrocken. Nå må det sies at «Holding All The Roses» var ikke bare på countrylista – vi kom til #8 på Rockelista også, og det ga mye mer mening for min del. Jeg ringte vår produsent Brendan O’Brian da skiva gikk til topps, og han ble sjokkert – «Wow, det er min første skive på countrytoppen, takk skal du ha!» Og han har hatt fjorten #1-skiver i USA.
– Men han er vel mest kjent for å ha jobbet med band som AC/DC, Pearl Jam, Korn og Aerosmith!
– Stemmer, men også med Neil Young, Bruce Springsteen og Bob Dylan, så han er på ingen måte noen ren metal-produsent.
– Drit i produsenten, la oss snakke mer om kotelettene dine. Bruker du noen spesiell sjampo på det?
– Hahah! Ja, jeg må det. Jeg har en kompis i Los Angeles som produserer en egen skjeggolje, helt organisk, som jeg kjøper direkte fra ham.
– Dere er kjent for å turnere sykt mye, og nå er dere i Norge for andre gang på et halvår. Har dere vært her tidligere?
– Ja, det har vi. Vi spilte på et sted i Lillehammer i 2010. (På Fåvang faktisk, Charlie!) Det var også i forbindelse med Sweden Rock i juni, men den gang var det mye kaldere, og det ble jo aldri mørkt. Vi bodde i en hytte oppi fjellene, det var utrolig kult for oss sørstatsgutta.
– Dere er alle familiefolk, og dere har knapt begynt å turnere årets skive. Hvordan klarer dere å kombinere familieliv og turne?
– Det er tøft, men vi har gjort dette lenge nå, så konene våre er vant til det, og visste hva de bega seg inn på fra starten av. Og vi er jo hjemme innimellom. Ikke så ofte som man kunne ønske, men vi må bare gjøre maks ut av det når vi har muligheten. Vi må selvsagt gjøre om på vanlige familefunksjoner, men dette er livet vi har valgt og som vi elsker.
– Har det vært ett øyeblikk da du tenkte at «Jøss, nå har vi faktisk slått igjennom og blitt store»?
– Ja, første gang vi solgte ut en av våre egne konserter, i et større lokale. Det var vel første gang det gikk opp for meg at folk virkelig liker det vi gjør.
– Når var dette?
– I løpet av de siste fem år. Vel, kanskje ikke bare en konsert, men da jeg så på turnelista at en rekke av konsertene våre i større lokaler var utsolgt, da ble jeg ydmyk. Fordi folk har kjøpt billetter for å se oss. Det er konserter som har blitt målestokken for suksess i disse dager, det nytter ikke se på CD-salget, for nesten ingen kjøper musikk lenger. Som låtskriver er det ingenting som slår følelsen du får når du hører publikum i en fullsatt sal synge dine ord tilbake til deg.
– Så du vil foretrekke å spille for 800 Blackberry Smoke-fans fremfor å spille for 80000 Lynyrd Skynyrd-fans?
– Absolutt! Ikke det at vi misliker å åpne for Skynyrd, men det er ingen garanti for suksess at du får spille foran titusener av folk som forband. Hva om atten av tyve tusen hater deg? Det har vært helt kult for oss de gangene vi har åpnet for ZZ Top og Skynyrd, men de siste årene har vi også turnert sammen med store og suksessrike countryartister som Zac Brown og Eric Church. Og mange av deres fans er overhodet ikke interessert i å se oss først. De vil at forbandet skal raska på og komme seg til helvete av scenen! Men vi tenker som så, at hvis 1% av 20000 liker oss, så har vi vervet 200 nye fans. Du har derimot mye mer frihet når du spiller egne konserter. Vi spiller hva vi vil, så lenge vi vil – det er mye mer tilfredsstillende.
– Jeg leste et sted at dere har gjort en konsert sammen med skuespillerne fra TV-serien «Sons Of Anarchy»?
– Ja, det var utrolig fett! Det var en veldedighetskonsert i Los Angeles kalt Bootride, hvor man også kjørte motorsykkel fra A til B, og her var gjengen fra «Sons Of Anarchy» involvert. De har jo nærmest blitt superstjerner i motorsykkelmiljøet i USA, spesielt i California.
– Ah, så de var ikke på scenen med dere?
– Nei, men Kim Coates som spiller Tig introduserte oss på scenen. Han er en herlig fyr. Charlie Hunnam var der, Katey Sagal…de fleste faktisk.
– Katey (som spiller Gemma) synger jo overraskende bra. Og det hadde jo vært særdeles interessant å høre Blackberry Smoke med Marilyn Manson (som spiller Ron Tully) på vokal på «Rock And Roll Again»!

– Haha, ja det hadde vært noe! Men jeg hadde faktisk ikke sett noe av «Sons Of Anarchy» før vi ble booket til denne konserten, og da fant jeg ut at jeg burde ta en titt og sette meg litt inn i det. Og jeg ble helt hekta fra første episode. Så nå har jeg sett alle sesongene, det er utrolig bra!

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2015