Blackberry Smoke – har funnet lyset

Blackberry Smoke fra Atlanta, Georgia har holdt på i nærmere tyve år, men her til lands har populariteten virkelig skutt fart de siste 3-4 årene. Da sørstatsgutta var i Oslo i oktober og spilte for et nær utsolgt Sentrum Scene (anmeldelse her!), fikk vi kjørt frontmann Charlie Starr til veggs på backstagen like før de gikk på scenen.   

Tekst: Heidi Bolle & Geir Amundsen
Livefoto: Geir Kihle Hanssen

– Hvordan kom dere egentlig opp med bandnavnet, Blackberry Smoke?
– Det var faktisk Chris Robinson som kom opp med det – vokalisten i The Black Crowes, vet du? Han er en gammel kompis av oss.
– Ja, de er vel også fra Atlanta?
– Stemmer! Vi klarte rett og slett ikke komme på noe passende navn selv, og en kveld han var innom oss, glapp det bare ut av ham, jeg vet ikke helt hvor han tok det fra engang. Og vi tenkte med en gang at ‘Yes, der har vi det! Takk!’.
– Dere har jo mye til felles med The Black Crowes, både geografisk og musikalsk, og dere har begge jobbet med produsent Brendan O Brien (en mann med alle fra Springsteen, Pearl Jam og Dylan til AC/DC, Pantera og Korn på CVen). Hvordan var det?
– Han er også fra Atlanta! Han er en trollmann i studio, når du ser på hva han har gjort, er det helt utrolig. Vi kunne sitte og prate i timesvis om artister han har jobbet med, og likevel kunne han i en bisetning nevne en skive jeg hadde glemt, som solgte i type 15 millioner eksemplarer. Så jeg får gjerne med ham på neste skive!
– Men dere har begynt å produsere deres egne skiver nå?
– Ja, de to siste har vi gjort selv. Vi var komfortable med det, og det føltes riktig. En produsent er en utenforstående, og legger seg bort i vår musikk – noe enhver produsent vil innrømme. Man er nødt til å stole blindt på at denne produsenten kan få låtene våre til å høres bra ut, ellers er det ikke noe vits. Jeg har stortrivdes med å jobbe med både Brendan og med Dann Huff (som produserte tredjeskiva), så vi får se hva vi gjør neste gang, jeg utelukker ingenting.
– Dere har også deres eget plateselskap nå, 3 Legged. Er det ekstra tilfredsstillende å vite at dere har tatt alle beslutninger selv, og at sluttproduktet er 100% deres eget?
– Ja! Og ikke minst skylder vi ingen noen penger etter å ha lagd en skive!
– Dere har holdt sammen i snart to tiår med samme besetning, selv om keyboardist Brandon kom inn på et senere tidspunkt – hvordan møttes dere?
– Gjennom felles bekjente og musikere i Atlanta-området. Vi spilte alle i forskjellige band, men vi vanket på de samme musikkbarene og kom i prat og fant tonen – det falt seg helt naturlig. Ingen spennende historie å fortelle der, dessverre!
– Det virker også som det er et genuint vennskap innen bandet – hva er hemmeligheten etter så mange år?
– Ja, vi kommer veldig godt overens – det hender at vi krangler, men vi kommer oss videre. Da spiller vi bare musikk sammen, så føles alt ok igjen! Det viktigste er nok at vi alle har et felles mål, og setter bandets prioriteringer øverst for å få alt til å fungere. 
– Da dere startet bandet, hadde du drømt om at dere nå, i 2018, skulle drive med turnéer i Europa og spille i Norge for femte gang?
– Overhodet ikke! De første årene spilte vi på små barer, og det var ingen som kom dit for å se på oss. Vi var bare et pub-band. Vi spilte opp og ned USA, og jeg kan fortelle nok av skrekkhistorier om da vi for eksempel kom til Albuquerque i New Mexico, og det var ingen i klubben da vi ankom, og det var ingen i klubben da vi begynte å spille, og en bakfull og gretten klubbeier slengte et par hundre dollar etter oss og ba oss om å bare dra.
– Og nå spiller dere fortsatt like mye, men på større steder verden over.
– Ja, vi gjør vanligvis rundt 150-200 konserter per år.
– Hvordan rekker dere samtidig å skrive låter og spille inn skiver?
– Det går – man må bare ta et par skritt tilbake og prøve å se det store bildet. Men ja, det er rart at vi har klart det, de siste tre årene spesielt har det gått slag i slag nesten uten pauser.
– Når rekker du egentlig å skrive låter?
– Jeg prøver å samle opp ideer mens vi er på turné, men det er vanskelig å komponere når man sitter på en buss og alltid har dårlig tid. Jeg trenger fred og ro og privatliv for å gjøre idéer og gitarriff om til ferdige låter, så det gjør jeg heller når jeg kommer hjem.
– Og familiene deres?
– Vi hadde bandet først, og vi har fått familier i ettertid, så dette er dermed helt normalt for både oss og de – det er slik vi har fått det til å fungere. Vi gjør maksimalt ut av den tida vi har sammen.
– Sønnen din har også blitt musiker?
– Ja, han spiller gitar i et metalband! Han er shredder! 

– Hva kan du fortelle oss om den nye skiva «Find A Light»?
– Jeg er veldig fornøyd med den, jeg liker samtlige låter. Men så sliter jeg litt med å fokusere på noe over lengre tid. Jeg har en tendens til å bli helt besatt av skiva vi lager, og jeg hører mye på den i starten, og så blir den satt bort. Jeg går ikke tilbake og hører på våre eldre skiver, jeg hører heller på annen musikk. Men denne har jeg hørt på med jevne mellomrom det siste halvåret også. Mulig det bare er meg som dobbeltsjekker om det er noe feil her, men jeg elsker den. Den flyter godt.
– Men den er litt skarpere i kantene enn de foregående skivene?
– Ja, det kan du godt si.
– Har du en favoritt blant deres seks studioutgivelser?
– Vanskelig å plukke en konkret, men jeg er veldig stolt over «The Whippoorwill». Jeg liker de alle! Vanligvis skal en artist svare ‘Den nyeste!’, og det kunne jeg også lett ha svart.
– Hva skal tittelen «Find A Light» symbolisere? Er det politisk?
– Nei, det går mer på hvor skremmende verden har blitt, og man må finne noe positivt å fokusere på. Jeg har blitt 44 år gammel, men de siste fem årene virker mer skremmende enn noe jeg kan huske fra tidligere år. Det har vært så mye død og fordervelse, og spesielt i USA har den politiske avstanden økt radikalt. Det er helt vilt, verden har gått av hengslene. Jeg har skrevet en låt som heter «Mother Mountain», som er den siste låta på skiva, som handler om dette, om en fyr som har fått nok av verden – ‘jeg drar til fjells, hvor ingen fordømmer deg, hvor politikk ikke finnes’. Så tittelen ble hentet fra den låta. Folk gjør ikke annet enn å klage, i sosiale media og på nyhetene, om hvor ille alt er nå. Og jeg tenker; hva med folk som levde under nedgangstidene på 30-tallet (som startet med børskrakket i USA i 1929)? Vi har ingenting å klage over! Jeg snakket mye med min bestemor før hun døde, og de sultet på 30-tallet! I amerikanske storbyer! Men de kom seg igjennom det! Så ja, det er hva «Find A Light» betyr for meg, man må finne noe positivt som gjør deg glad her i livet, og ikke gi slipp på dette.
– Du kommer fra en familie av musikere – vurderte du noengang å gjøre noe annet med livet ditt?
– Jada, i årevis jobbet jeg med biler, jeg gjorde lakkering og slikt fra jeg var 18 år og frem til Blackberry Smoke begynte å turnere tungt rundt 2005-06. Så joda, jeg har gjort min del av tungt kroppsarbeid her i livet, og det er litt tilfeldigheter som har ført meg hit i stedet.
– Tekstene dine er lette å relatere seg til, synes jeg. Hvor selvbiografiske er de?
– De er hentet fra det virkelige livet, om ikke fra mitt eget liv, så fra noen jeg kjenner eller har møtt. Skjer det ikke noe interessant i ditt eget liv, så må man heller skrive om noen andres liv!
– Hvilke tre låtskrivere inspirerer deg mest?
– Hank Williams sr. og Townes van Zandt i hvert fall… og så ville jeg helst hatt med både Lennon/McCartney og Jagger/Richards!
– Apropos Hank Williams sr, så spilte dere nylig med junior på en spesiell konsert med Lynyrd Skynyrd.
– Riktig, vi var begge support på noen av konsertene på den fortsatt pågående avskjedsturnéen deres, deriblant i deres hjemby  Jacksonville i Florida.
– Hvordan var det?
– Det var stort for oss, for vi har alltid vært store fans av Lynyrd Skynyrd. Som fans var det derimot vemodig, for de skal gi seg nå, etter å ha holdt det gående siden midten av 60-tallet.

– Vi må snakke litt om Gregg Allman…
– Ja, det må vi!
– Hvordan var ditt forhold til ham?
– Jeg møtte Gregg via en felles venn, for flere år siden, i Macon, Georgia. Og han var bare verdens herligste fyr. Vi spilte flere konserter sammen med ham, og han inviterte oss til å spille på noen av hans egne Laid Back Festivals. Vi gjorde også noen show med The Allman Brothers, så vi har hatt en god del med hverandre å gjøre. Da vi lagde «Like An Arrow»-skiva i 2016, tenkte jeg at låta «Free On The Wing» ville vært perfekt å ha ham med på, men jeg visste også at det var ikke ofte han gjorde denslags gjesteopptredener. Så jeg spurte ham, og han ba om å få høre låta først. Jeg var dritnervøs for hva han skulle si, men han svarte ja, han kom til studioet og gjorde det. På det tidspunktet visste jeg ikke hvor syk han var, men i ettertid har jeg fått vite at han visste han var døende – han hadde blitt forespeilet noen måneder, for leveren hans var i ferd med å kollapse. Det sier ganske mye om ham – at selv hvor syk han var, så stilte han likevel opp da jeg ba ham.
– Dere har også spilt inn Willie Nelson-låta «Yesterday’s Wine», sammen med George Jones og Jamey Johnson?
– Nok et stort øyeblikk for oss. Vi var i studio for å spille inn den låta som en duett med  Jamey, som er en gammel kompis av oss. Vi fikk høre at George Jones, som hadde skrevet låta sammen med Willie Nelson i 1982, også var i nærheten, så vi tok kontakt for å høre om han også kunne være med på vår versjon. Jeg trodde aldri han skulle si ja, men joda! Jeg tror ikke noen av oss hadde noen tro på at det faktisk ville skje før han kom inn døra, og da ble det helt stille i rommet. For han er verdens beste country-sanger. Men han var veldig vennlig og morsom, og han hang sammen med oss i timesvis. Vi spilte inn musikken på to opptak, rett inn, og så la jeg, George og Jamey på vokalen, alle tre i samme mikrofon. Helt uvirkelig! En dag som jeg kommer til å huske for alltid.
– Dere har ofte inkludert en coverlåt eller to på konsertene deres – men hva fikk dere til å ta inn en eldgammal Black Sabbath-låt? («Fairies Wear Boots» fra «Paranoid») Den passer liksom ikke inn i resten av settet!?
– Det var vår keyboardist Brandon som ble spurt i et intervju for noen år siden om hva hans favoritt Sabbath-låt var, og da han svarte «Fairies Wear Boots», gikk det opp et lys for oss, den hadde vi lyst til å gjøre! Og da ble det sånn.

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2018