Black Stone Cherry @ Rockefeller, Oslo

Lørdag 17. september 2022

Tretten år tok det fra Kentucky-gutta i Black Stone Cherry første gang spilte i Rockefeller-bygningen, på John Dee i 2009, til de tok steget opp i hovedsalen på egen hånd. Mens de i Storbritannia er øverst på plakaten på festivaler og spiller steder med plass til 3-5000 tilskuere, har Skandinavia vært mer immune mot sørstatssjarmen. Og det var heller ikke mange nok folk på Rockefeller til at det var behov for å åpne verken galleriet eller loungebaren – skal vi tippe 5-600? Men de 5-600 som var der var fans, og de kunne låtene, og de sang med – høyt! Så tross et begrenset antall må det likevel ha vært en fornøyelse for bandet å møte et slikt entusiastisk publikum.

Vi kom inn dørene tidsnok til å få med oss de siste par låtene til forbandet The Georgia Thunderbolts, og det lille vi hørte var nok til å få oss til å innse at det var en TABBE å ikke ankomme en halvtime tidligere, for dette låt tøft. Som bandnavnet avslører er dette nok et sørstatsband, men stilmessig fikk vi inntrykk av at disse guttene har hørt mer på Rival Sons enn på Black Stone Cherry eller The Georgia Satellites. De ga i fjor høst ut debutskiva «Can We Get A Witness» på Mascot, samme plateselskap som Black Stone Cherry, og turnerte også sammen med de i USA i fjor, så de to bandene har tydeligvis funnet tonen sammen.

21:10 var det klart for Black Stone Cherry. Dette var nok en av konsertene som har vært utsatt flere ganger grunnet du-vet-hva, og de er tross alt fortsatt på turnè for den nyeste skiva «The Human Condition» fra oktober 2020. Om det er pandemien som har gjort at de på denne turnèen istedet kjører et slags Greatest Hits-sett med fokus på de tre første skivene vites ikke, men fakta er at de kun spilte to låter fra sitt nyeste album, og en låt fra hver av de tre foregående skivene – resten var hentet fra de tre første.

Dette var første gang BSC, en kompisgjeng som har spilt sammen siden de var i de tidlige tenårene, var i Norge med sin nye bassist Steve Jewell, etter at John Lawhon valgte å prioritere familien i fjor. Og utad har ikke BSC mistet mye på det – Jewell er en teknisk dyktigere bassist, som ikke er redd for å leke seg langt nede på gitarhalsen. Han er flink til å å engasjere publikum, skjærer grimaser, poserer som en dreven rockestjerne og løper stadig rundt og bytter side med gitarist Ben Wells, som i praksis er bandets frontfigur – Black Stone Cherrys Angus Young om du vil. Hans energinivå slutter aldri å imponere, og han er en showmann av dimensjoner. Man står og lurer på når han vil segne utmattet om på scenegulvet, men det skjer ikke – han bare dundrer på i samfulle nitti minutter.

Og så har vi denne Chris Robertson da, som i singlet og baseballcaps ser mer ut som bandets turnébussjåfør enn som frontfiguren. Men igjen imponeres vi av den sterke og karakteristiske stemmen til denne smålåtne karen, ikke en eneste gang er han ute på glattisen vokalt. Bunnsolid. Bakerst sitter John Fred Young, en høyst kompetent trommis som også elsker å lage show, selv om det kan gå litt over stokk og stein noen ganger. Men skitt au, han liver opp som bandets egen Animal.

Bandet åpner med ett av sine sikreste stikk, «Me And Mary Jane», og allsangen runger fra publikum med en gang – og bandet holder gasspedalen nede, for settet er blottet for ballader med unntak av ekstranummeret «Peace Is Free», hvor forbandets vokalist TJ Lyle kom på scenen og gjorde det til en duett. Sånn rent personlig syntes jeg showet hadde en liten knekk i underholdningsverdien midtveis, med en uttværet versjon av «Cheaper To Drink Alone» inkludert bandintroduksjoner, «Devil’s Queen» og en trommesolo. Men derifra og ut var det en ren sjarmøretappe med godlåter som «Rain Wizard», «In My Blood», «White Trash Millionaire» og «Blame It On The Boom Boom», før de forlot scenen etter «Lonely Train».

Min syvende Black Stone Cherry-konsert er nok ikke det hvasseste jeg har sett med dem, men de skal ha massive kudos for at de alltid gir alt på scenen, energinivået er alltid høyt, og jeg tviler på om de er i stand til å gjøre dårlige konserter. Og jeg tviler også på at en eneste person gikk skuffet ut fra Rockefeller etter en riktig fin lørdagskveld med Chris, Ben, Steve og John Fred. 4,5/6

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker