Black Stone Cherry | Black To Blues

Mascot

Det tar nok enda en god stund før Black Stone Cherry er klare med ny skive. I mellomtiden kan fansen kose seg med denne EPen med en spilletid på drøye 20 minutter, bestående av seks coverversjoner av gamle bluesklassikere fra legender som Muddy Waters, Albert King, Howlin’ Wolf og Freddie King. I utgangspunktet virket det ikke spesielt spennende eller troverdig at et band hvor medlemmene er i begynnelsen av 30-årene skulle tolke gammal blues, men det er liten tvil om at det er oppriktig ment som en hyllest til musikken de har vokst opp med. Og de har heller ikke blåkopiert originalene, men kjører sin egen velkjente stil med blytunge og nedstemte gitarer. Bare hør på åpningssporet, Howlin’ Wolfs «Built For Comfort» for bevis – den kunne glidd rett inn på bandets debutskive.

Muddy Waters er godt representert med hele tre låter, hvorav den mest kjente, «Hoochie Coochie Man» (skrevet av Willie Dixon i 1954) allerede er covret av så varierte artister som Jimi Hendrix, Chuck Berry, New York Dolls, Jeff Healey, Eric Clapton, Supertramp og Motörhead – ganske oppbrukt, med andre ord. De har også spilt inn den lettbente «I Want To Be Loved», som The Rolling Stones covret for 54 år siden, men den beste Waters-låta er nok «Champagne And Reefer» fra hans siste album «King Bee» fra 1981. (Også her kom Stones BSC i forkjøpet – sjekk «Shine A Light»-filmen fra 2008.)

Introriffet på Albert Kings udødelige «Born Under A Bad Sign» (1967) er så tungt at Tony Iommi ville blitt misunnelig, men igjen har de valgt en ganske så oppbrukt låt. David Coverdale har antagelig basert halvparten av sine egne tekster på denne, og den er allerede gjort av både Cream, Paul Rodgers, Jimi Hendrix, Blue Cheer, Etta James, Robben Ford og Homer Simpson (!!).

Da gjenstår Freddie Kings «Palace Of The King» fra 1971, nok engang i en så tung versjon at Black Sabbath fint kunne covret denne i starten av sin karriere.

Coveralbum er som oftest ganske fantasiløse og uinteressante greier, men Black Stone Cherry klarer likevel å sette sitt eget preg på disse seks låtene, og skiva er såpass kort at man rekker ikke bli lei før den er ferdig. Hadde dette vært en times lang 15-låters affære, ville det nok blitt langdrygt, men i en såpass kort og intens dose funker det helt fint. Skal vi tippe at bandets neste studioskive, forventet i 2018, kommer til å bli ganske så inspirert av disse innspillingene?

4/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato: 29.09.2017