Black Star Riders + Diamond Head @ Krøsset, Oslo

Søndag 03.november 2019

Det føles fullstendig absurd at denne konserten faktisk fant sted på lille Krøsset, en liten pub med plass til rundt 150 personer, når vi faktisk fikk servert ikke bare ett, men to knallbra band med en historie som burde gjøre det til obligatorisk oppmøte for enhver med sunn interesse for klassisk rock – irsk/amerikanske Black Star Riders med Thin Lizzy-gitarist Scott Gorham i spissen, og engelske Diamond Head, bandet som mer enn noen andre inspirerte Metallica. Konserten var blitt flyttet fra Vulkan på grunn av dårlig billettsalg, men likevel ble det ikke utsolgt før konsertdagen – og to uker tidligere trakk BSR 2000 fans i London. Hva feiler det folk i Oslo???

Diamond Head var en av spydspissene i NWOBHM på 80-tallet og var ved siden av Motörhead den fremste inspirasjonskilden for Metallica, som har gått hen og covret hele fire av låtene deres; «Am I Evil?», «The Prince», «It’s Electric» og «Helpless». Første halvdel av deres 45 minutters opptreden var derimot dominert av låter fra de to nyeste skivene med deres nye danske vokalist Rasmus Bom Andersen – og det skal sies at låter som «Bones» og «The Messenger» holder meget høy Diamond Head-standard – mens andre halvdel var parademarsjen med 80-tallsklassikerne fra de to første skivene. Den soleklare sjefen i bandet er gitarist og grunnlegger Brian Tatler, og den eneste som har vært med siden starten – selv om trommis Karl Wilcox som ble med i 1993 ikke er noen nykomling lenger. Det skal sies at dette var nok ikke Diamond Heads publikum, selv om de hadde noen takknemlige hardcorefans i front. Bandet klarte likevel å holde humøret oppe på scenen, og fikk bra respons fra publikum da de avsluttet med den majestetiske og monsterriffende «Am I Evil?», og britene kom fra dette med æren i behold – og kanskje et par nye fans i Oslo. 4/6

Black Star Riders oppsto av asken fra Thin Lizzy, og deres første album fra 2013 var ment å være et nytt studioalbum fra Thin Lizzy. De innså tidsnok at å lage ny Lizzy-musikk uten Phil Lynott neppe ville bli akseptert, og skiftet kløktig nok navn. Den nevnte debutskiva «All Hell Breaks Loose» oser av Thin Lizzys ånd, men på de tre neste skivene har de absolutt spredd vingene mer og etablert en egen stil – selv om det tidvis er umulig å ikke registrere at det er Scott Gorhams gitar man hører. Du kan ta Gorham ut av Thin Lizzy, men du kan ikke ta Thin Lizzy ut av Gorham. For første gang i bandets historie har de valgt å legge ut på turné uten å spille en eneste Thin Lizzy-låt – og hvorfor ikke; når de nå har fire skiver med egne låter å velge i fra, trenger de ikke lenger lene seg så tungt på arven fra Lizzy.

Vi var på forhånd spente på hvordan bandet skulle reagere på et så lite publikum i et så lite lokale – vi har sett nok av skuffede og småsure musikere som halvhjertet har skyndet seg gjennom en amputert setliste og droppet ekstranumre fordi publikum var vesentlig mindre enn de hadde forventet på forhånd. Men fordelen med et lite men fullpakket lokale er at da er det stort sett bare ekte fans tilstede – og det ble en tett og intens intimkonsert med interaksjon mellom band og publikum og et høyt energinivå. Bandet tok dette på strak arm, smilene satt løst, og alle fem så ut til å storkose seg på scenen, og da er mye gjort allerede!

Selv om Scott Gorham er det mest kjente navnet i bandet, er det vokalist Ricky Warwick som er det soleklare midtpunktet, og en engasjert frontmann med mye på hjertet. Hans oppvekst i krigsherjede Belfast på 70-tallet har også bidratt til å gjøre ham til en briljant historieforteller, og inspirert mange av tekstene hans, ikke minst den fantastiske og keltisklydende «Soldierstown», som ble ett av kveldens høydepunkter. Vi må også trekke frem den politiske «Why Do You Love Your Guns?», en låt jeg har oversett på skive, men som virkelig kom til sin rett fra scenen. Og selvsagt avsluttende «Bound For Glory» som har blitt bandets ekstremt fengende visittkort, selv om den høres ut som en blanding av Whitesnakes «Guilty Of Love» og Thin Lizzys «Waiting For An Alibi» (i den grad at du nesten kan synge «Valentino’s got a bookie shop, and what he’s got he says he has not stolen from anyone» simultant).

Resten av bandet skal heller ikke glemmes, selv om det kun er duoen Warwick og Gorham som fortsatt er med fra debuten. Bassist Robbie Crane (ex-Ratt) kom inn på andreskiva «The Killer Instinct», og legger ned et tett og solid groove sammen med den eminente trommis Chad Szeliga (ex-Black Label Society) som kom med til turnèen for tredjeskiva «Heavy Fire». Ny rekrutt av året er gitarist Christian Martucci (også i Stone Sour), og selv om han rent visuelt skiller seg kraftig ut fra resten av bandet med sin mohawk og singlet og ser mer ut som om han spiller i The Exploited, så gjør han en strålende jobb. Han virkelig koser seg på scenen hvert sekund og spiller gnistrende i tospann med sølvreven Gorham.

På forhånd gikk jeg halvveis og håpet at konserten skulle bli avlyst fordi jeg nesten syntes det var under Gorhams verdighet å måtte spille på en så liten scene – mannen har for pokker spilt i et av rockens største og mest innflytelsesrike band, lagd tidenes liveskive og hatt U2 som forband! Men selv om dette nok ble et underskudd for arrangøren og bandet neppe ser noen vektige grunner til å noensinne komme tilbake til Oslo, så ble dette likevel en særdeles trivelig aften – INGEN gikk skuffet ut i høstkulda da Black Star Riders avsluttet etter nitten låter og 100 minutter – de leverte godt over forventet. 5/6

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Geir Kihle Hanssen

, ,