Black Country Communion – «er for fordømt bra til å være inaktivt!»

At såkalte «supergrupper» lever opp til forventningene, hører dessverre til sjeldenhetene. Men da Glenn Hughes i 2010 slo seg sammen med gitarhelten Joe Bonamassa, keyboardist Derek Sherinian og trommis Jason Bonham, slo det gnistrer fra første stund, og debutskiva er utvilsomt en moderne klassiker. Men to år og to album senere var det tilsynelatende slutt – inntil nå. Black Country Communion er klare med sitt etterlengtede fjerde album, og Glenn Hughes var ivrig etter å fortelle oss om det.
 
Tekst: Geir Amundsen   Foto: Neil Zlozower    Livefoto: Christie Goodwin og Anne-Marie Forker
 
– Etter en fem års pause skjer det endelig noe med Black Country Communion igjen. Jeg trodde bandet var en saga blott.
– Endelig skjer det noe, ja! Bandet ble vel aldri oppløst, vi hadde en pause på ubestemt tid, inntil alt lå til rette for at vi kunne komme sammen igjen.
– Fansen har fått inntrykk av at bandet splittet fordi Joe Bonamassa ikke var villig til å turnere med Black Country Communion, når han gjorde det like bra som soloartist. Er det en kraftig forenkling av situasjonen, eller stemmer det?
– Ja, jo… Vi sluttet å spille sammen fordi vi ikke klarte å få samkjørt timeplanene vår til å gjøre en turné. Noen var alltid veldig travle på egen hånd og hadde ikke tid til å turnere etter at vi ga ut tredjeskiva vår («Afterglow») i 2012. Og etter å ha gitt ut tre skiver og et livealbum, tenkte jeg ‘Hvis jeg ikke kan turnere med BCC, så må jeg gjøre noe annet!’.
– Turnering er vel i disse dager mye viktigere enn skiver, for å få det økonomiske til å gå rundt.
– Nettopp. Og jeg hadde satset på Black Country Communion, jeg hadde ikke jobbet med noe annet på over ett år, så jeg innså at det var på tide. Så jeg dannet California Breed sammen med Jason (Bonham, trommer – ex-UFO, Foreigner), jeg turnerte med Kings Of Chaos (med Slash, Joe Elliott, Matt Sorum, Billy Idol, Billy Gibbons, Steve Stevens, Corey Taylor, Myles Kennedy, Nuno Bettencourt m.fl.), jeg lagde skive med Voodoo Hill og ga ut mitt første nye soloalbum på mange år («Resonate») nå i vinter. Så jeg har fått mye ut av systemet, og her sitter vi i juli 2017 og snakker om Black Country Communion igjen, så det føles som om tiden er inne.
– Jeg forstår det sånn at det var Joe som tok initiativet til en gjenforening?
– Ja, det stemmer. I fjor tok han ringerunden til meg, Jason og Derek (Sherinian, keyboards, ex-Dream Theater, Alice Cooper, Kiss, Billy Idol), og alle var øyeblikkelig tente.
– Hva skjedde så?
– Vi møttes alle fire for en prat i Los Angeles, for å avklare forventningene og se om vi kunne finne felles tid. Vi ble enige om at vi ville lage en ny skive, og at vi ville skrive låtene sammen. Så Joe kom hjem til meg – jeg har et studio i huset mitt – og bodde hos meg i elleve dager i oktober mens vi jobbet tett sammen med å skrive låter. Og etter elleve dager hadde vi alle disse glimrende låtene, alle disse vidunderlige musikkstykkene. Så gikk vi i studio i januar, og etter fire dagers jobbing hadde vi spilt inn alle låtene.
– Det var da usedvanlig kjapt og effektivt!?
– Vi jobber usedvanlig kjapt og effektivt når vi er inspirerte, ja!
 
– Jeg antar at produsent Kevin Shirley var involvert også denne gang? Han er vel nærmest bandets femte medlem?
– Ja, det kan du godt si. Han fungerer ypperlig sammen med oss, og det er nesten utenkelig for oss å bruke en annen produsent.
– Hvor mye innflytelse har Jason og Derek på den kreative prosessen?
– Vel, de skrev ikke noen av låtene på denne skiva, jeg og Joe skrev de alene, men Jason og Derek er i høyeste grad en del av bandet. Det ble bare sånn denne gang, siden Joe og jeg bor i samme by og han hadde et kort tidsvindu åpent i oktober. Men de to andre la definitivt sitt preg på låtene da vi gikk i studio for å spille inn skiva.
– Hva kan du ellers si om de to?
– Fantastiske karer som jeg setter umåtelig pris på både som mennesker og som musikere. Vi har en keyboardist som er klassisk utdannet og som kjenner progressiv rock, og Derek er også en ydmyk og gjennomført trivelig fyr. Jason er som kjent sønn av Led Zeppelins legendariske trommeslager John Bonham, og han spiller veldig likt sin far. Og det høres på denne skiva, i mye større grad enn noen av våre tidligere skiver. Hør for eksempel på det groovet han legger ned på «Sway» på denne skiva!
– Og du var kompis med hans far også?
– Ja. John var en veldig nær venn av meg.
 
– La oss snakke litt om noen av låtene på «BCC IV». Jeg har hørt på den uten stopp den siste uka, og synes den er lett deres beste siden debuten.
– Herlig å høre! Vi har jo ikke fått noen som helst tilbakemelding fra media enda, det er jo enda over to måneder til den slippes. (22. september 2017)
– Jeg regner debutskiva deres som en av Tidenes Beste Debuter.
– Jøss! Takk! Selv om vi var ikke akkurat nybegynnere i bransjen heller da vi lagde den i 2010!
– Fortell meg historien bak låta «The Cove». Jeg har skjønt at det er et tema som engasjerer deg dypt.
– Absolutt. Den handler om slaktingen av delfiner i byen Taiji i Japan. Her drar et femtitalls fiskere ut par kilometer ut i havet og setter sine nett, og drar med seg delfinene til en bukt  hvor de drepes. Og dette skjer foran delfinenes familiene – deres foreldre, barn og søsken, og som du sikkert vet er delfinene svært intelligente, så de skjønner hva som skjer, før samme skjebne rammer dem. Jeg begynner rett og slett å gråte når jeg ser klipp fra slakteriet, mitt hjerte blør! Jeg har i flere år engasjert meg i dyrs rettigheter, og har jobbet med Ric O’Barry i The Dolphin Project – og jeg tenkte at dette er den beste måten jeg kan sette søkelyset på disse uhyrlighetene, ved å lage en sang om det. Og jeg synes Joe har fanget stemningen i låta på en genial måte. Jeg har vært veganer i flere år nå, og ønsket å lage en mørk og rørende låt om delfiner, om hvor vakre og majestetiske de er, og om hvor grusomt det er at mennesker kan drepe slike fantastiske skapninger. Livet mitt har endret seg kraftig de siste årene på grunn av dyremishandling, og jeg ønsker å kunne gjøre alt jeg kan for å stoppe det.
– Du er en god mann, Glenn Hughes. God mann!
– Hmmmm. Man kan bare ikke la være å gjøre noe hvis man faktisk kan bidra til å stoppe slike uhyrligheter.
 
– Den første låten jeg bet meg merke i på «BCC IV» var «The Last Song For My Resting Place». Også en veldig spesiell låt, med fiolin og mandolin.
– Den handler om fiolinisten på Titanic, orkesterlederen Wallace Hartley som selvsagt mistet livet da han sto på dekk og spilte for å berolige passasjerene som prøvde komme seg i livbåtene. Kan du forestille deg en mer uegoistisk handling? Joe synger denne låta, og jeg bare elsker stemmen hans her. Vi skrev den sammen, men han kom opp med introen og slutten, mens jeg hadde midtpartiet. Jeg spurte ham om hva han syntes teksten burde handle om etter at vi hadde grunnkompet på plass, og han sa bare ‘Jeg har en idé – jeg forteller deg i morgen.’ Og neste dag hadde han teksten klar, om fiolinistens Stradovarius, en dypt rørende historie. Og den låter fantastisk, Joe har gjort en vanvittig bra jobb med den låta.
– Kommer dere til å spille den på konsertene i tida fremover?
– Det vil jeg tro at vi gjør. Men det vi vil bli nødt til å gjøre da, er å hyre inn en lokal fiolinist i hver by vi spiller, og det er fullt mulig å få til. Vi kan ikke gjenskape fiolin på en synth, det ville bare hørtes rart ut.
– Godt å høre at dere bruker en ekte fiolinist!
– Selvfølgelig!!! Vi ville aldri drømme om å bruke noe annet enn ekte instrumenter!
– I disse dager er det dessverre ingen selvfølge. Av og til tror man at man hører et symfoniorkester, men så er det kunstig. (Hei, Iron Maiden!)
– Sant nok. Men det kommer aldri vi til å gjøre.
 
– Hva med låta «Wanderlust»? Det er også en av mine favoritter.
– En av mine favoritter og, et glimrende stykke musikk! Den oppsto da jeg og Joe bare satt og jammet, og låta bare skrev seg selv. Det var en av de dagene da alt klaffet 100% musikalsk. Og jeg får synge om mine reiser, om det vidunderlige med å være på turne og oppleve nye land og nye kulturer, om hva vi har vært igjennom og opplevd, og hvordan vi kan sitte som gamle og fortelle historiene. Det handler om å komme tilbake til din trygge hjem for å være sammen med dine kjære.
– Jeg antar at låta «Love Remains» også handler om dine kjære?
– Ja, refrenget her er om min far. Jeg skrev det da han døde, på flyet fra LA til London for begravelsen hans. Og det var noe jeg ville dele med familien min på begravelsesseremonien. Da jeg skulle synge inn denne låta i studio, hadde også min mor dødd, i løpet av noen måneder. Du kan høre at det er en spesiell følsomhet i stemmen min på refrenget, hvor jeg går opp i falsetten, noe jeg vanligvis ikke bruker. Det er mer sensitivt enn den vanlige Glenn-stemmen. Det har blitt en låt som er veldig spesiell, nærmest hellig, for meg.
– Jeg registrerer at det er et bonusspor på vinylutgaven av «BCCIV» – men ikke på CD.
– Ja, det er en låt som heter «With You I Go». Sikkert lur markedsføring å kun legge den på vinylen, jeg vet ikke om noen har gjort det før.
– Det er jo mildt sagt uvanlig.
– Ja, ikke spør meg om hvordan låtene distribueres på de ulike formatene, det er det plateselskapet som styrer!
– Ja, dere selger sikkert flere eksemplarer av skiva på vinyl enn på CD uansett.
– Jeg vet. Helt sprøtt. Hvem hadde trodd det for ti år siden?
 
– Den foreløbig siste konserten som Black Country Communion har spilt, var faktisk her i Norge, på Notodden Bluesfestival i 2011.
– Ja, det husker jeg! Med Beth Hart!
– Og det store spørsmålet er jo om vi får se dere på norsk jord i nærmeste fremtid? Blir det en full turné, eller noen utvalgte konserter her og der?
– Det eneste jeg kan fortelle deg her og nå, min venn, er at vi planlegger å gjøre noe. Vi kommer til å annonsere dette i august. Og så håper jeg at det blir flere kunngjøringer utover høsten etterhvert som vi beveger oss fremover. Jeg håper virkelig at vi kan spille for så mange mennesker som mulig. Dette bandet er for fordømt bra til å ikke spille konserter. Du kjenner meg, du vet at jeg gjør alt jeg kan for å få BCC på veien. Det vet alle. Jeg prøver ikke å være slem eller kjip, men jeg mener seriøst at dette bandet er alt for bra til å være inaktivt.
– Du har jo vært usedvanlig flink til å holde deg selv aktiv med solokonserter og diverse prosjekter utenom BCC.
– Ja, og der kommer det enda en kunngjøring fra meg i september, hvor du får vite hva jeg skal gjøre neste år, og du kommer til å si ‘Hvordan i all verden skal han få til det der?’. Jo, fordi jeg er en profesjonell musiker, det er i blodet mitt, jeg kommer aldri til å pensjonere meg, jeg ønsker ikke å trekke meg tilbake, og jeg gjør ikke dette for pengenes skyld lenger. Jeg gjør det for jeg elsker å opptre foran et publikum. Du vet at jeg elsker å spille inn ny musikk i studio også, men det viktigste jeg gjør, er å synge på en scene. 100%.
– Du gjør noen solokonserter i sommer – er det med det skandinaviske bandet ditt, med gitarist Søren Andersen og trommis Pontus Engborg?
– Nei, Søren var opptatt i sommer, så jeg har en annen danske med meg, en kar ved navn Anders Bo Jespersen, og en annen danske på keyboard ved nesten samme navn, Jesper Bo Hansen, pluss Pontus på trommer.
Jeg synes du stadig vekk menger deg med skandinaver! Første gang jeg så deg live, hadde du 60% av Europe som backingband, Ian, Mic og Leven. Du har dannet band med John Norum, og du har hatt gitarister som Søren og JJ Marsh.
– Ja, det kommer fra den tida jeg bodde i Stockholm på 90-tallet. Fra 93 til 96. Og jeg fikk mange gode venner der, som det var naturlig å lage musikk med. Det er mange fantastiske musikere i Norge, Sverige og Danmark, som har en herlig arbeidsmoral og en lidenskap for musikken. Jeg har vært heldig å møte og jobbe med mange av disse.
– Sist gang jeg så deg på en scene var i november 2015, på The Electric Ballroom i London.
– Ah, du var der ja!
– Og da hadde du Doug Aldrich (ex-Dio, Whitesnake) ved din side.
– Stemmer.
– Og på scenen den kvelden erklærte du Doug som din musikalske tvillingsjel, som en bror, og det var ikke måte på hvor bra dette skulle bli nå som dere to endelig hadde funnet hverandre og klikket. Et par måneder senere hadde han istedet joina The Dead Daisies. Hva pokker skjedde?
– Det du ikke vet, er at den kvelden i London var siste gang jeg sto på en scene på ni måneder fordi jeg måtte operere knærne. Og da fikk han et tilbud fra The Dead Daisies som han ikke kunne si nei til. Han kunne ikke gå et halvår uten å ha økonomisk inntekt, det sier seg selv. Jeg hadde så sterke smerter den kvelden i London at jeg gråt nesten. Jeg kunne nesten ikke røre meg, og var i rullestol før og etter at jeg var på scenen.
– Såpass?! Det tror jeg ikke mange i publikum fikk med seg.
– Nei, jeg gjør jo det jeg kan, the show must go on, uansett.
– Ser du for deg at du og Doug kommer til å gjenoppta samarbeidet, siden det var så lovende?

– Det utelukker jeg ikke, han er en herlig fyr og en gnistrende gitarist, men det kommende året blir det nok ikke tid til det, som du snart vil oppdage.

Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #3/2017

, ,