Black Country Communion + Beth Hart @ Notodden Blues Festival

Fredag 5.august 2011

Å komme rett fra High Voltage-festivalen i London til Notodden Blues Festival var en nedtur. Ustoppelig regn, lange køer, skravlete publikum som var der for å drekke og overdøve bandet, og man kunne ikke engang betale pilsen sin med kort eller kontanter. Nei, man måtte kjøpe et eget festivalkontantkort til 50 kroner som man deretter kunne fylle opp. Og det var derfor jeg ikke la igjen en krone på festivalområdet.

Men som vanlig var Beth Hart (5,0) et fyrverkeri og en opptur! Hun startet ved keyboarden med publikumsfavoritten “Leave The Light On”, og fortalte at hun en time tidligere hadde vært redd for at regnet skulle føre til at hun skulle spille for seks tilskuere på en diger asfaltert parkeringsplass. Ingen fare, det var sikkert 2000 folk der etter hvert. Vi fikk flere nye låter fra kommende soloskive, og som på konserten på Rockefeller i vår var Tom Waits-låta “Chocolate Jesus” et høydepunkt, fra skiva hun har spilt inn sammen med Joe Bonamassa. Og det var dermed både skuffende og overraskende at nevnte Joe ikke kom på scenen og overtok gitaren på denne låta. Men det var også det eneste skuffende med denne konserten. Beth Hart har nerven, sjarmen og stemmen, og fikk mange nye fans denne kvelden. (Geir Amundsen)

Etter to knallsolide album var det med store forventninger man gikk hovedscenen i møte for å oppleve Black Country Communion (6). Og du verden, hvilken opplevelse det skulle bli. Til tonene av «Black Country» fra supergruppas debut, inntok Hughes, Bonamassa, Bonham og Sherinian scenen, og deretter fulgte to timer med vital, energisk, dynamisk, storslagen og sjelfull tungrock som man sjelden ser eller hører maken til i disse dager. Som vokalist er Glenn Hughes optimal, ihvertfall hva gjelder kapasitet, overskudd og nerve. Han trakterer dessuten bassgitaren som den gjenlevende orginalen han er, og leder mannskapet autorativt og spillegladelig gjennom reportoret. Like fabelaktig er Joe Bonamassa – 34-åringen som mot alle odds har klart å klore til seg legendeforbildenes teknikk, tonekontroll og gitarforståelse. I så måte kan Black Country Communion skilte med en frontfigurduo i verdensklasse, og som skamgjør andre såkalte supergrupper som har oppstått i senere tid. Bak bøttene gjør Jason Bonham en bunnsolid jobb, han spiller tungt men likefullt spenstig, og han er til stede i samtlige av de mange rytmiske, komplekse og fiffige riffstrukturene som tar låtene bort fra de opplagte rockeklisjéene. På samme måte er Derek Sherinian mannen som gjør alt riktig, trolig under streng veiledning fra Hughes og Bonamassa, som vet nøyaktig hva som behøves av tangentarbeid for å få den siste brikken på plass. Under Notodden Blues spente reportoaret over begge bandets to utgivelser, og det er jaggu ikke lett å velge høydepunkter fra evenementet. «Black Country» ble etterfulgt av en gnistrende «One Last Soul», og deretter kom komposisjonene som perler på en snor; fra praktfulle «Song Of Yesterday» (Bonamassas beste solo?) til Led Zeppelin-pastisjen «Save Me» og uhyggelig vakre «Cold». Jeg håper virkelig at Black Country Communion holder det gående i noen år til. Om så skjer må du for all del komme deg på konsert. (Bjørn David Dolmen)

Foto: Geir Amundsen

,