Billy Sheehan – Vingårdbikkjenes storkar

Mr Big er i disse dager ute med sitt nye album «…The Stories We Could Tell», og dagen før utgivelsen var tilfeldigvis superbassist Billy Sheehan en tur i Oslo for å avholde bassklinikk på en musikkforretning. Vi benyttet selvsagt anledningen til å slå av en prat med bassguden over alle bassguder, om både Mr Big, The Winery Dogs, og hans tid med David Lee Roth.

Tekst og foto: Geir Amundsen
Livefoto:
Geir Amundsen, Kenneth Sporsheim

– God aften, sir William! Med unntak av et par bassklinikker, tror jeg ikke du har spilt i Norge siden Mr Big åpnet for Aerosmith i Oslo Spektrum i 1993.
– I alle dager, er det så lenge siden altså???
– Er nok det. Noen sjangs for å få se deg på en scene i løpet av 2015, med enten Mr Big eller The Winery Dogs?
– Håper da det, men det er ikke opp til meg! Ingen norske konsertarrangører har booket et show med hverken Mr Big eller The Winery Dogs, og jeg kan ikke bare dukke opp her på egen hånd. Eller vent, det er jo akkurat det jeg gjør her i dag, haha! Men ellers krever det en midlertidig arbeidstillatelse, det er skattemessige papirer som må fylles ut, og jeg kjenner jo ikke til de aktuelle spillestedene i Oslo. Det er frustrerende til tider, for jeg får jo ustoppelig spørsmål fra fansen om hvorfor vi ikke kommer og spiller i Sør-Afrika eller Russland eller Mexico eller Thailand eller Finland. Jeg skulle gjerne spilt overalt, men det er arrangører som må ta kontakt med managementet vårt – så kommer vi! Folk tror vi bestemmer selv hvor vi skal spille – og jeg blir stadig spurt hvorfor vi spiller så ofte i Japan. Jo, fordi japanske konsertarrangører tar kontakt og promoterer konsertene!
– Ja, dere har alltid vært store der, har jeg inntrykk av.
– Det er nok det største markedet vårt, ja, vi gjør det bra der. Japan, og Italia, faktisk! Jeg tror det er tre eller fire Mr Big tributebands i Italia. Brasil er et annet sterkt marked for oss, eller hele Sør-Amerika.
– Mr Big er ute med ny skive nå – men vi må først snakke litt om trommis Pat Torpey. Han er blitt diagnosert med Parkinsons sykdom. Hvordan går det med ham?
– Det går mye, mye bedre! Jeg er veldig positivt overrasket. I starten så det virkelig ikke bra ut.
– Jeg kjenner ikke så godt til sykdommen, men vet det påvirker nervesystemet, og fører til skjelvinger og muskelstivhet. Hvordan har det påvirket ham?
– Parkinsons påvirker folk ulikt, men han fikk bare et par timers søvn hver natt på grunn av skjelvingene i kroppen. Kroppsvekta hans var nede i 140 pounds (63 kilo), han klarte nesten ikke å gå…det var forferdelig, jeg trodde vi skulle miste ham! Men han bestemte seg for at han ikke skulle la dette ta knekken på ham. Min plan var at vi skulle fortsette, og ikke fokusere på det negative. Vi sa til ham: «Pat, du er vår bror, du er trommisen i bandet, så lenge du vil, og du gjør det du klarer!» Og det hjalp visst, det ga ham et mål å fokusere på, og skiva ble innspilt, som du vet!
– Så spiller han faktisk på skiva?!?
– Nei. Det var han ikke i stand til. Trommene er programmerte, men det er han som har gjort det med hjelp av en tekniker. Så mentalt er det han som spiller, på sin måte, med sine fills og særegenheter. Men rent fysisk kunne han ikke gjøre det.
– Kan du se for deg Mr Big fortsette hvis Pat bestemte seg for å slutte?
– Jeg vet ikke! På høstturneen har vi med oss en vikartrommis, men Pat kommer til å være med og bidra på de mer komfortable låtene som han kanskje kan takle. I Europa turnerer vi stort sett i buss, og det blir for tøft for ham. Men i sørøst-Asia flyr vi stort sett inn, og blir kjørt rett til hotellene, så der vil han bli med. Han kommer til å synge på noen låter, og kanskje spille en låt om han føler seg i form til det. Det er ihvertfall planen pr nå. Så hvis han fortsetter den helsemessige fremgangen som han har hatt, kommer han til å spille. Hvis han ikke er i stand til å bidra, så vet jeg ikke hva fremtiden vil bringe. For meg er Mr Big oss fire, og det er vanskelig å forestille seg bandet fortsette med noen andre. Men til og med The Beatles måtte jo erstatte Ringo på grunn av sykdom for noen konserter, så det er det vi gjør nå!
– Over til den nye skiva «…The Stories We Could Tell», som låter helt annerledes enn forgjengerne. Dere har i alle år fremstilt dere selv som et rootsy, bluesy 70-tallsinspirert band a la Humble Pie, Zeppelin eller Free, men jeg har aldri helt skjønt den sammenligninga. Før nå.
– Ah! Bra!
– Hva har dere gjort annerledes denne gang?
– Ikke mye! Det er annerledes fordi vi har endret oss som mennesker, det er en annen tid, det er en annen verden! Vi har vokst individuelt. Jeg jobber kontinuerlig med å utvikle basspillet mitt, med låtskrivinga… Så når vi samles for å lage en ny skive, så er vi de samme fire karene, men vi er kanskje inspirert av helt andre toner nå enn forrige gang. Og naturligvis ble det en en annen stemning på grunn av Pats situasjon. Men vi kjørte på uansett, og Eric (Martin, sang), Paul (Gilbert, gitar) og jeg jobbet mye sammen med å skrive låtene.
– Så dere samlet dere faktisk for å skrive låter i samme rom? Det var ikke ideer og demoer som ble mailet frem og tilbake inntil det var på tide å gå i studio?
– Nei, absolutt ikke, vi møtes alltid for intense og kreative skrivesessions! Når vi samles og begynner å spille sammen, så bare renner låtene og ideene ut! Denne gang endte vi vel opp med rundt tredve grunnutkast til låter, hvorav vi plukket de 12-15 beste som vi tok videre til innspilling. Jeg tror ikke folk skjønner hvor mange låter vi musikere faktisk lager – jeg skriver låter nonstop, men de fleste av disse blir aldri brukt. Men det er slik du utvikler deg! Og når både Eric og Paul er like kreative, så er det ikke noe stort problem for oss å komme opp med 10-15 låter til ei ny skive. Vi kjenner hverandre meget godt etter 25 år, og skjønner fort hva den andre vil frem til musikalsk.
– Dere er alle opptatt på hvert deres hold med solokarrierer og andre band – hvor lang tid i forveien må dere avtale et tidsvindu for å lage en ny skive?
– Rundt ett år – nå for tida (september 2014) driver jeg for eksempel og planlegger skjema for sommeren 2015. Alt av sommerfestivaler er stort sett allerede i boks. Vi begynte i vår, og det var da vi fikk vite hvordan det sto til med Pat, som hadde vært skikkelig syk siden i januar. Så da måtte vi finne ut hvordan det hinderet skulle overvinnes, vi skrev låtene og spilte de inn – vi var ferdige i slutten av juli, tror jeg.
– Min første assosiasjon til den nye skiva var at den var litt tilbake til «Get Over It» – jeg fikk litt samme følelsen. Og jeg har hørt på den i noen uker nå, før jeg i går oppdaget at «…The Stories We Could Tell» og «Get Over It» er produsert av samme mann – Pat Regan. Er det helt tilfeldig?
– Tja. Vi brukte Pat Regan fordi han er en god venn av bandet, og ikke minst en god venn av Pat Torpey. Vi trengte en mann som kunne oppnå det umulige! En som kunne ta masse enkeltkomponenter og sette de sammen til en kompakt enhet. Plutselig måtte Paul avgårde og gjøre noe før han kom tilbake noen uker senere, så forsvant Eric for en periode – men Pat Regan var veldig flink til å holde oversikten og få gjort ting selv om ikke alle fire var tilstede hele tiden. Han jobbet også utrolig bra med Pat Torpey og ga ham troen på at dette kunne vi klare sammen! Ellers har jeg jobbet med Pat Regan på de fleste soloskivene mine, så jeg kjenner ham godt. Han finner alltid en løsning!
– Og han har gitt dere et virkelig organisk og groovy lydbilde, med feit basslyd.
– Ja, ikke sant? Og det høres virkelig ut som Pats trommespill! Seriøst, hvis vi ikke hadde fortalt noen at Pat var syk, så tror jeg ikke noen hadde stusset over trommespillet, for alle hans små særegenheter er fortsatt der.
– Det stemmer! Jeg leste nylig melodicrock.com‘s forhåndsomtale, som sa: «Pat Torpey thumps away with his usual authority.»
– Hahaha! Herlig!!!
– Hva skjer med The Winery Dogs fremover da? Dere ga ut mitt Album Of The Year 2013!
– Tusen takk! Vel, Mr Big kommer ikke til å turnere så mye. Vi kommer sammen hvert annet, tredje år og gjør noe. Jeg må spille regelmessig, jeg hadde spilt konsert hver eneste kveld om jeg kunne! Og heldigvis føler Mike Portnoy det på samme måte.
– Han hadde vel spilt tre konserter daglig om han kunne.
– Nettopp! Så jeg ble kjempeglad da han tok kontakt med forslag om å starte et nytt band, for jeg visste at han lå ikke på latsiden. Og Richie Kotzen var det ideelle valget for å komplettere besetningen. Vi var på turne i over ett år og hadde det utrolig kult. Konsertene var dritbra, og responsen vi fikk fra publikum var helt overveldende. Jeg husker spesielt en konsert vi gjorde i min hjemby Buffalo, hvor folk gikk helt bananas – etter hver eneste låt ville applausen ingen ende ta! Vi sto der og ventet på at applausen skulle legge seg så vi kunne si noen ord og starte neste sang, men neida! Det bare fortsatte, etter hver låt! Og konsertene i Brasil var også utrolig spesielle – skiva hadde bare vært ute et par dager, likevel sang de med på hver eneste låt så høyt at de overdøvde bandet! Det var helt sinnssykt – og det var bare helt i starten på turneen! Så responsen har vært over all forventning. Selvsagt håper du at folk skal like og skjønne hver eneste skive du gir ut, og man har jo alltid troen på det. Men av og til er ikke publikum enige, andre ganger gjør skiva det greit, og en gang i blant treffer man innertier – og dette var en av de skivene som traff bra med en gang.
– Dere fikk vel knallkritikker overalt. Gjorde skiva det bra kommersielt også? Har den solgt bra?
– Ja, den solgte meget bra! Så bra at vi har fått forbedret platekontrakten vår betydelig til neste skive – og DET er ikke vanlig i bransjen i disse dager!
– Var du overrasket over responsen på denne skiva?
– Ja! Eller…jeg elsker jo skiva selv. Jeg spilte den for alle mine venner med en gang låtene var innspilt – og det gjør jeg ikke alltid. Det er ikke vanlig at jeg pusher min egen musikk på en fest på en lørdags kveld. Men det gjorde jeg altså med denne, og det var jo et godt tegn. Jeg visste at dette var en av de beste skivene jeg noengang hadde spilt på – men om den skulle bli en suksess eller ikke, det var noe helt annet! Kings X med «Gretchen Goes To Nebraska» er en av tidenes beste skiver, men den solgte jo nesten ingenting! Ikke alle knallbra skiver selger i bøtter og spann, selv om det kan være mange grunner til det – det kan svikte hos management, hos plateselskap, i distribusjonen. Så ja, jeg håpet at den skulle gjøre det bra, men ble overrasket over at den faktisk traff så bra som den gjorde. Men jeg er storfornøyd!
– Og hva i Herrens navn fikk dere til å gi ut deres andre konsert noensinne som en liveskive? («Unleashed in Japan»)
– Galskap. Men det var egentlig ikke meninga. Vi var i Japan for å gjøre en håndfull konserter, og før konserten i Osaka sier de at de skal filme en DVD her i kveld. Vi var skeptiske siden det bare var vår andre konsert, men sa OK under tvil. Det satte jo ekstra press på oss, men av og til er det bra med press, det får deg til å skjerpe deg og fokusere på å spille best mulig. På en liveskive har du alltids mulighet til å korrigere feil i studio etterpå, men det kan du ikke gjøre med en DVD – der er det jo filmet nøyaktig hva du gjør, og det blir ganske avslørende hvis fingrene dine da er et helt annet sted enn hva lyden skulle tilsi! Men, vi gjorde det likevel, og det ble ganske bra. Vi gjorde en graverende feil underveis i konserten – jeg tror Richie startet på feil låt – men vi lot det bare være sånn. Like greit å være helt åpen på hva som skjedde den kvelden. I ettertid ble det nesten litt morsomt.
– Så det er ikke noe problem å kombinere karrierene deres? Ikke bare har du Mr Big og The Winery Dogs som skal samkjøres, men Richie har sin solokarriere, og Mike har Flying Colors og Transatlantic og turnerer med Bigelf.
– Vi var klar over dette da vi startet bandet, og det var vi forsåvidt komfortable med. Vi visste at vi kom til å kjøre knallhardt på med The Winery Dogs i månedsvis, og så ta pause i en periode hvor vi hadde mulighet til å gjøre andre ting. Men antagelig kommer det til å bli mindre og mindre av det – etterhvert kommer jeg ikke til å ha tid til noe annet enn The Winery Dogs. Det er mitt ønske og min plan ihvertfall. Om Mr Big kommer sammen igjen om to, tre år for å gjøre en skive og en turne, så får vi alltids til det. Generelt går ikke turneer i tolv måneders sykluser lenger, det er seks til åtte måneder, og da får man tid til andre ting innimellom. Men å turnere med The Winery Dogs har vært gøy, enkelt og friksjonsfritt. Jeg håper selvsagt at Mr Big alltid vil være der, og vi deler samme management, så det er ingen interessekonflikter der, tvert imot. På 90-tallet ble det mer og mer vanlig at musikere spilte i mer enn ett band. Jeg startet Niacin fordi jeg var ikke interessert i å bare sitte hjemme og vente på at resten av bandet var klare for å gjøre noe, jeg ville spille mest mulig! Resten av Mr Big har familier og barn, og da er man ikke så ivrig på å være vekk hjemmefra i månedsvis.
– Hvor mange band er egentlig Mike Portnoy involvert i for tida? Jeg mistenker ham for å ha en hel hær av Portnoy-kloner stående klar til å steppe inn på absolutt alle forespørsler.
– Haha, ja det kan virke sånn! Men igjen, jeg tror det kommer til å bli mindre av det i tiden fremover, for han føler det på samme måte som meg. The Winery Dogs blir hovedfokus for oss i tiden fremover. Han videresendte akkurat en annen forespørsel som gjaldt oss begge, men svaret hans var «Beklager, men jeg er opptatt med The Winery Dogs i hele 2015, så må takke nei.»
– Nylig ble det postet et bilde på internet, hvor alle medlemmene fra det opprinnelige David Lee Roth Band var samlet rundt et restaurantbord – du, Steve Vai, Gregg Bissonette og Brett Tuggle – og det satte selvsagt fart i spekulasjonene om at dere skal komme sammen igjen.
– Det kan jeg herved avkrefte. Det var faktisk jeg som postet det bildet, men forklaringen er så enkel at vi har i alle år holdt kontakten, og samles til en felles middag når vi har mulighet, minst en gang i året! Og Dave var ikke der, det var oss fire andre. Men hadde jeg hatt tid og fått tilbud om det, skulle jeg mer enn gjerne dratt ut og spilt «Eat’em And Smile»-låtene igjen!
– Det virker som om du stortrivdes i bandet i «Eat’em And Smile»-perioden, men at du hater «Skyscraper»…
– Jeg kan styre meg for «Skyscraper», ja.
– Hva skjedde som plutselig gjorde situasjonen så uholdbar at du sluttet?
– «Skyscraper» ble lagd på en helt annen måte. «Eat’em And Smile» ble skapt slik en skive skal lages – med hele bandet samlet i ett rom, øve i samme rom, skrive låter i samme rom, ha det gøy sammen etterpå, gå ut og ta en øl og dra røverhistorier og le sammen. Vi hadde det utrolig festlig da vi lagde den skiva! Det var så kult å feste med Dave, og meg og Steve og Gregg fant virkelig tonen. Alt var storartet! Men på «Skyscraper»? Alt det der ble det en slutt på, og jeg aner ikke hvorfor. Vi skrev låtene, men det var ingen kjemi lenger, vi bare satte låtene sammen, og det ble dratt inn låtskrivere utenfra. Da vi skulle spille inn skiva, ble først trommene spilt inn separat. Då kom jeg inn og la på bass på det allerede ferdiginnspilte trommesporet, alene i studio med bare en studiotekniker. Steve kom inn og la på tonnevis av gitarer, mer gitarer, enda mer gitarer og litt gitarer oppå der igjen. Og da vokalen skulle spilles inn, dro de inn andre folk til å kore. Vi fikk ikke synge på skiva engang! De tok til slutt til vett da de fikk høre resultatet, de «proffe» koringene låt helt snålt, så de fikk oss til å gjøre det på nytt. Men moroa var borte. det var ingen bandfølelse, det var ingen latter og moro, det var ingen trivelig opplevelse. Min siste dag med bandet brukte jeg i studio til å spille inn koringer til turneen. Og det har jeg aldri gjort hverken før eller senere, i mine band korer vi faktisk på scenen, vi bruker ikke samplinger! Det pussige er at keyboardist Brett Tuggle dro inn Pat Torpey for å kore på disse konserttapene, og det var der jeg første gang møtte Pat. Så du kunne høre mine og Pats koringer på hele «Skyscraper»-turneen, selv om vi ikke var med! Og skiva låt heller ikke noe bra, den var helt rigid, med en basslyd som om jeg spilte på en liten øvingsforsterker. Den var helt livløs. Gitarene var kliniske og planlagte ned i minste lille detalj, helt uten spontanitet og spilleglede. Jeg kan virkelig ikke like den skiva.
– Å høre på «Eat’em And Smile» får meg til å smile. Ikke «Skyscraper», selv om den har noen knallåter.
– Ja, noen elsker den, og jeg kan forstå hvorfor. Det er noen interessante greier på den, men den var bare ikke noe for meg. Så jeg sluttet samme kveld etter at jeg var ferdig i studio – jeg tok en prat med manageren og avsluttet vårt samarbeid, og det var slutten på min tid med David Lee Roth. Men vi har en fin tone den dag i dag, og snakker sammen i ny og ne. Et par ganger har det nesten blitt en gjenforening, men det har aldri blitt realisert. Men som sagt, hvis noen arrangerer en 30-konserters turne med «Eat’em And Smile», så stiller jeg mer enn gjerne opp!
– Da tror jeg også fansen stiller opp! Det er den besetninga alle gjerne skulle sett sammen på en scene igjen! Du nevnte tidligere din hjemby Buffalo – og på «Eat’em And Smile» er det en låt som heter «Ladies Night In Buffalo» – hvor mye har du med det å gjøre?
– Hehe. En del! Under øvingene med bandet dro jeg hjem til Buffalo noen dager, og da jeg kom tilbake, spurte de meg hva jeg hadde bedrevet tida med.»Ikke stort,» svarte jeg, «men jeg var ute på en Damenes Aften i Buffalo en kveld.» Og de brølte i kor: «Hva? Ladies Night In Buffalo!?? Det jo bare bli en låt!» Og Dave skrev vel teksten der og da, såvidt jeg husker.
– Din karriere har nå kommet til full sirkel. Du startet i en powertrio med Talas, og er nå omsider i en powertrio igjen med The Winery Dogs!
– Ja, er det ikke kult? Jeg elsker det formatet, det gir så mye plass til hver enkelt musiker, alle sammen synger, uten å ha koringene på tape i bakgrunnen!
– Til slutt, har du noen tips til vordende bassister, som vanligvis blir helt disillusjonerte når man hører den magiske galskapen du skaper på strengene?
– Fokuser på å spille så stødig du kan, legg deg helt opp til stortrommeslagene og spill så presist du kan til det. Hold deg på de fire øverste båndene på basshalsen, der er alt du trenger, det er bare tull å prøve å briljere nederst på halsen før grunnkompet sitter 110%. Klarer du å spille igjennom AC/DCs «Back In Black» feilfritt, så er du en ganske så dugelig bassist allerede, du trenger ikke være noen virtuos. Hvis du har et band med en fantastisk trommis og en helt adekvat bassist, så kan du likevel ha et meget bra band. Men hvis du har et band med en fantastisk bassist og en møkkatrommis, så har du et møkkaband!

Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #3/2014