Billy Sheehan – mann for sin katt

Billy Sheehan. Billy Sheehan. Billy Sheehan. Et slikt navn må sies tre ganger med andakt og følelse – minst! Daglig! Å med få ord beskrive hvordan denne virtuosen på egen hånd har formet bassgitarens rolle i rocken er en tøff oppgave – jeg vil driste meg til en parallell med hva Eddie Van Halen gjorde for gitaren. Eller  hva Dizzy Gilespie og Charlie Parker gjorde for henholdsvis trompeten og saksofonen, i kontekst av bebop-jazz. Ja, såpass, ja! Vi tok en prat med bassguden på telefon fra Los Angeles, og sannelig fikk vi summert opp det meste av fyrens karriere.

Tekst Geir Amundsen

Foto: William Hames

– Hallo Billy, hvordan går den pågående Mr. Big-turneen?
– Den går aldeles strålende, ellers takk. Mottakelsen har vært over all forventning, med tanke på at vi ikke har turnert på mange år. Vi har nettopp kommet hjem fra Europa, og begynner den amerikanske delen av turneen vår i neste uke.
– Noen sjanse for at dere kommer tilbake til Europa? I år var det vel mest festivaler, og dere har ikke spilt i Norge på 18 år!
– Ja, vi kommer tilbake i oktober. Og bare noen agenter i Norge er villige til å booke oss, så er vi mer enn villige til å ta turen.

– Hvordan begynte du i musikkbransjen? Hvilke artister var det som inspirerte deg til å plukke opp et instrument?
– Da jeg så tusenvis av jenter gå totalt av skaftet da The Beatles spilte på Ed Sullivan’s TV-show, konkluderte jeg med at det der var en jobb jeg også gjerne kunne tenke meg å ha.
– Og hva var den første konserten du var på?
– Jimi Hendrix på en klubb i New York. For en debut, hva? Og det er fortsatt den beste konserten jeg noensinne har vært på, i hvert fall den konserten som har gjort størst inntrykk på meg.

– Hva var det som fikk deg til å plukke opp bassgitaren i stedet for vanlig gitar?
– I mine øyne var bassgitaren mye kulere! Den var mye større, hadde digre tykke strenger og forsterkerne var enorme. Og kuleste gutten i gata hvor jeg bodde var bassist – så han fikk meg til å begynne og ga meg de grunnleggende instruksjonene..

– Du startet din karriere i Talas – en trio som turnerte masse i Nord-Amerika på 70-80-tallet og ga ut et par skiver. Er disse skivene noe du vil anbefale Mr Big-fans å sjekke ut?
– Tja, hvis de vil. Det er visse likheter. Masse vokal. Alle i bandet sang for å kompensere litt for at vi bare var tre stykker på scenen, så vi måtte gi alt.
– Et av bandene dere turnerte med på 70-tallet var van Halen. Stemmer det at Eddie Van Halen prøvde å få deg til å erstatte Michael Anthony i Van Halen på den tida?
– Det var snakk om det, Eddie var ikke overbevist om at Mike var riktig mann for Van Halen, og spurte meg om jeg kunne være interessert.
– Hvorfor takket du nei? Og hvor mye har du angret på det opp gjennom årene?
– Jeg takket ikke nei, det ble bare ikke noe av at de byttet ut Mike. Ennå.

– Var ikke du også involvert i The Michael Schenker Group på et veldig tidlig stadium?
– Jeg og Denny Carmassi fra Montrose og Heart gjorde all pre-produksjon med  Michael, og jobbet med låtene til den første MSG-skiva. Han hadde et sammenbrudd, jeg husker han lå i gata og skreik og grein i regnet, og etter det var vi ikke spesielt ivrige på å fortsette samarbeidet med en såpass ustabil fyr. Men jeg elsker Michaels gitarspilling og anså det som en ære å bli invitert til å jobbe med han. Synd at det aldri ble noe av.

– Hvordan endte du opp som bassist i UFO, og hvordan var perioden du spilte med dem?
– Talas var support for UFO med originalbesetningen på slutten av 70-tallet. Michael og resten av bandet så meg spille og husket meg da de begge fikk bruk for en bassist. UFO tok kontakt med meg og ba meg gjøre en Europaturne med dem, dette var etter “Making Contact”-skiva i 1983. Jeg elsker UFO, jeg traff forresten nylig Phil Mogg for første gang på 25 år og hadde en herlig prat med han. Jeg hadde det riktig morsomt på turneen, det var svært lærerikt, kan vi si!
– Var du medlem av bandet, eller bare hyret inn for turneen?
– I utgangspunktet skulle jeg bare steppe inn som turnebassist, gitarist Paul Chapman spilte bass på skiva og kunne naturlig nok ikke gjøre begge deler på scenen. Men dessverre gikk bandet i knas mot slutten av turneen, Phil Mogg var ikke helt på stasjonen på den tida, og det var altfor mye bruk av illegale substanser.
– Jeg skal snakke med folk fra UFO om et par uker – gi meg et spørsmål som virkelig kan vippe Phil Mogg av pinnen!
– Hmmm…. spør han om han husker Gdansk i Polen! Og hils han så hjertelig mye fra meg, han er en av de største rockevokalistene gjennom tidene, etter min mening.

David Lee Roth

– Hvordan ble du involvert med David Lee Roth? Var det også etter å ha turnert med Van Halen?
– Ja. Han ringte meg sommeren 1985 og ba meg komme til Los Angeles og starte et nytt band med ham. Og jeg tipset han om en gnistrende dyktig gitarist ved navn Steve Vai, som var, og fortsatt er, en god venn av meg.
– Hva husker du fra innspillingen og turneen i forbindelse med Roths debutskive “Eat’em And Smile”?
– Det var en av de beste periodene av mitt liv! Knallbra!
– Du spilte på oppfølgeren “Skyscraper” også, men sluttet før turneen. Hvorfor? Fikk du ikke nok kreativ innflytelse? Du var ikke med på å skrive noen av låtene på den skiva, og du spiller mye enklere her, ikke så sprudlende og lekent som vi er vant til å høre deg.
– Det og mange, mange andre ting. Trist å se det ende på en slik måte.

– Da Mr. Big ble dannet, mener jeg å huske at jeg leste en liten notis i Kerrang! om at det var Steve Stevens, og ikke Paul Gilbert, som skulle spille gitar. Tar jeg helt feil, eller hva skjedde? Hvordan fant du de andre tre karene?
– Jøss, hva du husker…det hadde jeg nesten fullstendig glemt selv! Det stemmer at jeg skulle starte et nytt prosjekt med Steve Stevens etter at jeg sluttet hos Roth, men det hadde ikke noe som helst med  Mr. Big å gjøre. Mr. Big eksisterte ikke på det tidspunktet. Det fungerte ikke helt som vi hadde håpet mellom Steve og meg selv, men det må sies at han er en fantastisk gitarist! Etter det bestemte jeg meg for å finne noen dyktige folk og satse alt på et nytt band, ikke bare et forbigående prosjekt. Jeg ringte første Eric Martin, så fant vi Paul Gilbert og Pat Torpey var den siste brikken i puslespillet. Dermed var vi i gang.
– Paul Gilbert sluttet i 1997 og dere ga deretter ut et par skiver med Richie Kotzen på gitar. Hva tenker du om disse skivene i ettertid?
– De var knallbra, og Richie er en nær venn av alle i bandet den dag i dag, for ikke å snakke om en gudsbenådet gitarist.
– Men dere spiller aldri noen av låtene fra de skivene live?
– Nei, det er ikke det samme med en annen besetning. For meg er Mr. Big de fire originale medlemmene. Jeg var mest innstilt på å legge ned sjappa da Paul slutta, men ble overtalt til å fortsette med Richie.

Foto: John Harrell

– Hva har endret seg i  Mr. Big-leiren siden dere ble oppløst? Jeg har inntrykk av at det var det anspente forholdet mellom deg og Eric Martin som utløste bruddet? Hva er annerledes nå?
– Det var anspent mellom alle, ikke bare mellom meg og Eric. Alt er mye mindre komplisert nå. Vi har blitt venner igjen, vi har blitt mer modne og tolerante og har det svært trivelig sammen både i studio og på turne – og det virker som om vi gjør publikum glade, så da er jo alt bare fryd og gammen!

– Hva er greia med alle liveskivene? Jeg har NI liveskiver (og tre DVD-er!) med Mr.Big i CD-hylla nå, hittil! Og syv av disse er innspilt i Japan. Til sammenligning har Def Leppard nettopp gitt ut sitt første livealbum, etter 32 år i bransjen.
– Etter hver turnè ba vårt japanske plateselskap om et liveopptak fra turneen.  Og det hadde vi ingen betenkeligheter med å gi dem. Vi spilte det inn mens vi var der, og de ga det ut. I Japan. Og kun der. Enkelt og greit. Så det er faktisk bare ett eneste livealbum som vi selv har bestemt oss for å gi ut, og det var “Live” fra 1992 – fra San Francisco-konserten – som ble innspilt som lydsporet til konsertvideoen vi ga ut da. ¨Den første var innspilt i USA for det japanske plateselskapet etter turneen i Japan. Så spørsmålet ‘Hva er greia med alle liveskivene’ blir litt upresist.

– Hvilken av Mr. Big-skivene er din personlige favoritt? Og hvis du må nevne den du liker minst, hva er det?
– “Lean Into It” er min favoritt –“Actual Size” stiller bakerst i køen.
– Øyh, sa ikke du nettopp at “Actual Size” var knallbra?!
– Jo, skiva holder et høyt musikalsk nivå, men jeg liker alle de andre bedre, og den ble innspilt på et tidspunkt hvor det ikke var noen god stemning i bandet. Jeg har få gode minner fra den tida, like før vi ble oppløst.
– Og av alt du har spilt på opp gjenom tidene, hvilken er du mest stolt av?
– Vanskelig å si – jeg ser ikke tilbake på skiver med stolthet, egentlig. Jeg gjør så godt jeg kan og håper at folk vil like det.Og jeg er svært takknemlig for at jeg har fått muligheten til å spille på så mange skiver.

– Hvem er den beste gitaristen du noensinne har spilt med? Det er ikke akkurat en gjeng med klossmajorer – fra Steve Vai, Richie Kotzen og Paul Gilbert til Joe Satriani, Billy Gibbons, Steve Morse, Steve Howe, John Petrucci…
– Det er ingen ‘beste’. Alle er forskjellige.  Og igjen, jeg er overlykkelig for at jeg har spilt med så mange utrolige musikere opp gjennom årene. Men den beste musikeren jeg noensinne har spilt med er Dennis Chambers. (I den instrumentale neo-fusiontrioen Niacin. Har også spilt med John Scofield, Santana, og John McLaughlin.)
– Jeg spurte nylig Glenn Tipton (Judas Priests gitarist) om hvem som er de beste bassistene han har jobbet med – han svarte Billy Sheehan og John Entwistle. Hvordan ble du involvert i soloalbumet hans?
– Sa han det?! Kult!  Glenn er helt rå, og jeg elsker skiva som han var så snill å la meg spille på. Han tok kontakt med meg via managementet, og jeg jobber gjerne sammen med han igjen, når som helst, hvor som helst, jeg er massiv fan!  Jeg så ham for øvrig med Judas Priest på en festival i Milano for en ukes tid siden. Glenn hersket!

Spooky

– Så vidt jeg kan registrere bruker du eksklusivt Yamaha bassgitarer (Klokt valg, jeg bruker en BB3000 selv!) og Ampeg forsterkere, stemmer det?
– Jeg spiller en Yamaha Attitude bass, som jeg har designet sammen med Yamaha, og den tredje versjonen av denne kommer på markedet om kort tid. Den har noen revolusjonerende nye innslag. Jeg har sluttet å bruke Ampeg-utstyr, det er dessverre ikke det samme lenger. Larry Hartke var snill nok til å tilby meg hans forsterkere, og jeg elsker dem! Veldig kompakt lyd, veldig presis, og en ypperlig kvalitetskontroll

– Det ryktes at i likhet med halve redaksjonen i Norway Rock Magazine, så er du kattemenneske! Hvordan går det med Spooky? Og hvem tar seg av henne når far er på verdensturné?
– Spooky ruler! Og Spooky er verdens beste katt! Hun hersker hjemme hos oss—hun er Dronninga! Min kone, som i likhet med alle andre mennesker er Spookys ydmyke tjener, tar veldig godt vare på henne.
– Mjau mjau! Ses til høsten.