Big Balls @ Vulkan Arena, Oslo

Fredag 21.desember 2018

Tradisjonen tro var Big Balls klare for å jukke julen inn nok en gang, men denne gangen for aller, aller siste gang. Det skulle vise seg å bli et mer enn verdig farvel med bandet som har saumfart hele Norge de siste 24 årene med sin AC/DC hyllest. Og selvfølgelig med kremen av låtene, nemlig Bon Scott perioden. Et forventningsfullt og trofast publikum var mer enn klare for å “Go Down” en aller siste gang sammen med Big Balls denne førjulskvelden…
 
Vulkan Arena var fylt til randen og da tonene til “Riff Raff” åpnet det hele og pyroen stod i taket var lista lagt. Big Balls skulle gi jernet, og det gjorde de til gangs. Etter noe trøblete lyd i starten som bandet overhodet ikke lot seg affisere av, gikk det seg til. De fleste har fått med seg at vokalist Michael Abrahamsen har slitt med helsa og at det er grunnen til at bandet nå legger inn årene, men dette kunne ikke høres overhodet. Han sang som en gud og Bon Scott ville vært stolt. Her snakker vi rocker med stor R. Hvor mye krefter han måtte ofre for å gjennomføre et over to timers sett med bånn gass, vet han bare selv, men det må ha kostet mye. Resten av besetningen var ikke snauere og de ga alt og mer til. De som har sett bandet før vet at de leverer varene, men denne kvelden var spesiell. Ikke mest på grunn av utagerende pyro som selvfølgelig var underholdende, men fordi du så og hørte at de ga absolutt alt. Dette smittet over på publikum som gjengs over stod med konstant rockefot.

Det var nesten så det kom en liten tåre i øyekroken da Big Balls fyrte løs med undertegnedes favorittlåt “Shot Down In Flames”. Tettere opp mot opphavet er det nesten umulig å komme, noe som er unikt. Og det er nettopp dette som har gjort Big Balls til et varemerke, de er et band som hyller, ikke covrer. Ikke uten grunn at bandet i sin tid fikk AC/DC sin velsignelse som et av kun seks band på verdensbasis. En imponerende bragd i seg selv, men ikke overraskende.

Å si at stemningen var god denne kvelden er en kraftig underdrivelse, den var nesten magisk. Mye selvfølgelig på grunn av et entusiastisk publikum som visste at dette var siste reise, men mest på grunn av at Big Balls nok en gang tok oss tilbake til 70-tallet på mesterlig vis og umulig å ikke la seg sjarmere av verdens største Angus Young, Eivind Staxrud (også kjent fra Raga Rockers), som var et fyrverkeri på scenen. For en energi! Og det er lett å tilgi at han dro strikken litt for langt og viste publikum den bleikfeite ræva si. Angus har aldri vist månen, men mulig den kvinnelige delen av publikum satte pris på stuntet.Sceneshowet er verdt å ofre noen flere ord. Her var det ikke spart på noe, og rekvisittene var på plass, til og med innleid sekkepipe på “It’s A Long Way To The Top (If You Wanna Rock ‘N’ Roll)”. Vi fikk servert klassikere på rekke og rad, og de dro forsyne meg til med “Rocker” som de ikke har spilt live på mange, mange år. Det er neppe nødvendig å gå igjennom settlista forøvrig, de som var tilstede fikk høre det beste av det beste, og undertegnede savnet utrolig nok ikke en eneste låt der og da.

Det er ikke så mye mer å si enn at Big Balls leverte varene med bravur en aller siste gang, men det er faktisk trist at et så dyktig band legger inn årene. Gode AC/DC-hyllestband vokser ikke på trær, og når hyllestbandet låter bedre enn dagens original og parodi blir det bare enda tristere å tenke på at dette var siste gangen. Det er dette som er AC/DC slik det skal låte og Big Balls var og er en autentisk hyllest med stor H. For å si det enkelt: Axl Rose, du kan ta deg en bolle! Michael Abrahamsen er en ekte rocker og har mer Bon Scott i sjela og blodet enn du har i venstre tånegl.

Takk for alt, Michael Abrahamsen & Big Balls! Dere viste en siste gang at dere har store baller som få vil klare å få større. Et verdig siste jukk og godt mulig veggene på Vulkan fortsatt dirrer av nytelse… 5,5/6 

Tekst: Pål J Silihagen
Foto: Anine Desire